Fascisme er å dyrke det som aldri var

«Those who promise us paradise on earth never produced anything but a hell.» –Karl Popper

Når man diskuterer fascisme, er det lett å gå seg vill i en politisk labyrint av ord. For de aller fleste av oss har det vært utenkelig at ideene som førte til andre verdenskrig skal kunne komme tilbake. Jeg trodde også at det var sånn, helt til fascismen drepte vennene mine. De som gikk i rosetogene som fulgte etter 22. juli, kunne neppe forestille seg at så mange av ideene som førte til at barn og unge ble drept på Utøya, skulle bli popularisert i vår levetid. Jeg husker jeg snakket med en voksen Ap-politiker om at jeg var redd for at meningene til Breivik ble delt av mange som ikke sa det høyt. Svaret jeg fikk var at jeg ikke trengte å bekymre meg; fascismen ble aldri stor i Norge på 30-tallet, og etter 22. juli ville den ikke bli det i vår tid heller.

Ideer som minner sterkt om Breiviks verdenssyn har spredt seg som ild i tørr lyng gjennom den vestlige verden siden 2011.

Dersom du hadde fortalt en gjennomsnittsnordmann sensommeren 2011 at ideene i Breiviks manifest ville deles av politiske ledere i Europa ti år senere, ville få trodd deg. Men sannheten er at ideer som minner sterkt om Breiviks verdenssyn har spredt seg som ild i tørr lyng gjennom den vestlige verden siden 2011. Dagens fascister har blitt flere, mer høylytte og fått mer selvtillit. Fascismen har vokst fram i ly av en sterk ytre høyre-bølge i årene som fulgte etter finanskrisa i 2008 og 2009. Den har næret seg på økende ulikhet og et ektefølt sinne blant velgere som føler seg glemt når verden endres raskt.

I land etter land har radikale ytre høyre-partier fått støtte i befolkningene og innflytelse i maktas saler. Partiet som for få år siden var ansett som langt utenfor rammene for det etablerte partipolitiske spekteret, er nå det største eller blant de største partiene i Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Polen, Ungarn, Nederland og Østerrike. Dette er en utvikling som bekymrer meg, og som bør bekymre de som er oppvokst i en tid hvor det meste ordner seg. Vi bør ikke bli bekymra fordi alle som tilhører ytre høyre er fascister. Men fordi ytterliggående høyrekrefter som likevel er en del av demokratiet så mange ganger har vært dårlige på å sette opp grensegjerder mellom seg selv og de kreftene som ønsker et helt annet samfunn. Og fordi fascister har vært veldig gode på å misbruke denne svakheten i konservative partier til å overta dem.

Selv om jeg mener FrPs språkbruk om innvandrere fortjener å bli tydelig kritisert, er FrP for good cops å regne sammenlignet med sine europeiske motstykker på ytre høyre.

Ytre høyre er en sekkebetegnelse på aktører som først og fremst kjennetegnes av innvandringsmotstand, men også vektlegging av lov og orden, tradisjonelle verdier og populisme. I sin mest ekstreme form er innvandringsmotstanden også koblet til rasisme, aksept for vold og antidemokratiske holdninger. I tillegg har ytre høyre i Europa og USA vært den ledende kraften i kulturkrigen; den løpende kulturelle verdikampen som særlig har tatt mye plass på internett og kjennetegnes av krass debatt om kjønn, seksualitet, ytringsfrihetens grenser, religionens rolle i samfunnet og en lang rekke kunstig skapte debatter ment til å framkalle sinne.

Personlig synes jeg den enkleste måten å trekke opp skillelinjene på, er gjennom en modell som brukes av blant andre Anders Ravik Jupskås på Senter for ekstremismeforskning (C-Rex). Han deler ytre høyre inn i tre deler: høyrepopulisme, høyreradikalisme og høyreekstremisme. Høyrepopulismen er den mildeste versjonen av ytre høyre. Høyrepopulistene støtter fullt opp om demokratiet, godtar valgnederlag og spiller etter de samme spillereglene som de andre demokratiske partiene. I denne definisjonen omtales de som «populister» fordi de mener å selv representere det egentlige folket, mens motstanderne ikke gjør det.

Høyrepopulistene er ofte sterkt innvandringskritiske, men på et systemnivå. De er for eksempel ikke direkte muslimfiendtlige eller innvandringsfiendtlige. Høyrepopulister i Europa har gjort det til sitt varemerke å kjempe for det de selv kaller sunn fornuft. Uttrykket brukes i kamp mot miljøpolitikk, raseri over halalmat i skoler eller fengsler, eller andre typiske kulturkrigssaker som høyrepopulistene har løftet fra internettdebatt til politisk debatt på tv, radio eller podkast. I Norge er FrP det tydeligste eksemplet på høyrepopulister. Selv om jeg mener FrPs språkbruk om innvandrere fortjener å bli tydelig kritisert, er FrP for good cops å regne sammenlignet med sine europeiske motstykker på ytre høyre.

Siden Trump-bevegelsens forsøk på statskupp den 6. januar 2021, mener jeg Det republikanske partiet nå har tatt steget ut av høyreradikalismen og over i høyreekstremismen.

Høyreradikalismen har et langt mer utydelig forhold til demokratiets spilleregler. Høyreradikale krefter tar gjerne avstand fra direkte voldsbruk, men kan støtte opp under svært inngripende statlig maktbruk, som for eksempelmassedeportasjoner. Høyreradikalistene kjennetegnes ofte ved en langt mer aggressiv holdning til politiske meningsmotstandere enn de høyrepopulistiske partiene. De er kritiske til innvandring og redaktørstyrte medier, og lar innvandringskritikken ofte gå over i innvandringsfiendtlighet. Samtidig er de tilbøyelige til å omtale medier med strenge redaksjonelle prinsipper som løgnmedia, propaganda for venstresida eller fake news.

I Norge har bloggmiljøene Document.no, Human Rights Service og nå nedlagte Resett fungert som de største høyreradikale aktørene. Lenge mente jeg at Donald Trump var et tydelig eksempel på en høyreradikal politiker, og at Ungarns statsminister Viktor Orban, Polens ytre høyre-parti, «Lov og Rettferdighet», og Trumps republikanske parti tilhørte det samme høyreradikale landskapet. Siden Trump-bevegelsens forsøk på statskupp den 6. januar 2021, mener jeg Det republikanske partiet nå har tatt steget ut av høyreradikalismen og over i høyreekstremismen.

Høyreekstremisme er samlebetegnelsen på de delene av ytre høyre som avviser demokratiet som styreform. Internasjonalt finnes det ingen enighet om hva ekstremisme er. I Russland kan staten fengsle deg for å være ekstremist om du driver undersøkende journalistikk eller kjemper for skeives rettigheter. I Tyrkia regnes flere av de ikke-voldelige grupperingene som kjemper for fritt Kurdistan som ekstremister. I Israel er en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner regnet som ekstremister, og i Trumps USA omtaler Det hvite hus studenter som demonstrerer mot Israels krigføring på Gaza som ekstremister.

Konspirasjonsteorier som i utgangspunktet er ekstreme, spres til høyreradikale og høyrepopulistiske miljøer.

I norsk kontekst er det to vanlige definisjoner på ekstremisme. Den første tar utgangspunkt i politiske ideer som støtter opp under vold som et legitimt middel for å oppnå politiske mål. Problemet med denne definisjonen oppstår for eksempel i møte med norske motstandsfolk som under nazistenes okkupasjon brukte både bombeangrep og likvidasjoner i kampen mot nazismen. En relevant definisjon kan derfor være den som anser ekstremisme som «holdninger eller handlinger som aktivt undergraver demokratiet og det universelle menneskeverdet».

Høyreekstremister internasjonalt kjennetegnes ved å være svært konspiratoriske. Det finnes ifølge dem en plan om å gjøre Europa muslimsk, og i denne fortellinga står forræderske eliter bak et kulturelt selvmord der «våre» verdier byttes ut med muslimske.

Varianter av denne fortellinga er svært vanlig blant høyreekstremister internasjonalt. Sentralt i disse konspirasjonsfortellingene er ideen om at en ond elite med vilje skal ødelegge din verden. Selv om det i forskninga er et klart skille mellom de forskjellige delene av ytre høyre, er det ikke det i praksis. Konspirasjonsteorier som i utgangspunktet er ekstreme, spres til høyreradikale og høyrepopulistiske miljøer.

Gjennom historien har jødene vært den store fienden for ekstreme krefter. Verdens jøder har fått skylden for alt fra internasjonale finanskriser til Tysklands tap under første verdenskrig. Dagens antisemitter mener at jødene står bak den påståtte befolkningsutskiftingen der hvite europeere erstattes med brune arabere. Fordi konspirasjonsfortellingene er så ekte for høyreekstremister, har også veien historisk vært kort fra rasende ord til dødelig vold. I dag finnes det en lang rekke varianter av høyreekstreme ideer. Den ledende blant dem er likevel en over 100 år gammel ideologi, kjent som fascismen.

Det finnes mange definisjoner på hva som faktisk er fascisme. De som ser seg blind på at den må være en blåkopi av slik den var, vil aldri kunne gjenkjenne den.

Fascismen oppsto i 1920-tallets Italia, og var en politisk ideologi som lovet å gjenskape den gamle storhetstida. I Italia skulle den første fascistlederen, Benito Mussolini, gjenreise Italia som et moderne Romerrike. Mussolini mente Italia var blitt ødelagt av modernitet, latskap og svakhet og la hovedskylden på den organiserte arbeiderbevegelsen. Under demokratiet var Italia blitt dekadent, og hans løfte til italienerne var at dersom de samla seg bak ham, skulle han gjenføde et nytt, rent og sterkt Italia.

Allerede før han ble statsminister i 1922 hadde han, med økonomisk støtte fra landets arbeidsgivere, fratatt arbeiderne streikeretten, fagforeningene og ytringsfriheten. Det gjorde han og svartskjortene hans gjennom trusler, trakassering og terror.

«Italias ære skal igjen lyse over verden», uttalte Mussolini mens han ble hyllet av enorme folkemasser som føreren, «Il Duce». Gjenfødelsen Mussolini skulle sikre, gjaldt for hele det italienske samfunnet. Også for menneskene som levde i det.

Fascismen er en politisk bevegelse som, mens mine besteforeldre var unge, brente Europa til grunnen.

Et fascistisk menneske skulle dyrkes fram som sunt og sterkt i kroppen, og lojal i sinnet. Gjennom sterkt fokus på maskulinitet, kropp og renhet skulle også selve italieneren gjenfødes i Mussolinis fascistiske Italia. For mange italienere som var enig i at landet deres hadde blitt svakt eller på andre måter mente at samfunnet gikk i feil retning, var dette løftet om gjenfødelse fristende.

Det finnes mange definisjoner på hva som faktisk er fascisme. De som ser seg blind på at den må være en blåkopi av slik den var, vil aldri kunne gjenkjenne den. I løpet av de mer enn 100 årene fascismen har eksistert som politisk tankesett, mener jeg likevel disse syv fellestrekkene er de som i sum kjennetegner fascismen: avvisning av demokratiet, av sannheten og ideen om at alle mennesker er like mye verdt. Samtidig en forherligelse av vold, av Føreren og en «oss mot dem»-tankegang. Like framtredende er dyrkingen av en myte om at en gammel storhetstid skal gjenfødes i en ny verden.

100 år etter at den oppsto, truer fascismen demokratiet vårt igjen.

Fascismen er en politisk bevegelse som, mens mine besteforeldre var unge, brente Europa til grunnen. Europeisk jord er en eneste stor krigskirkegård for fascismens ofre. Når den nå er på vei tilbake, har vi ikke råd til å tro at den ikke finnes, eller at vi som lever i dag på magisk vis er vaksinerte mot å la oss forføre av den.

100 år etter at den oppsto, truer fascismen demokratiet vårt igjen.

I 1920-tallets Europa spredte denne ideen seg lynraskt. Etter den håpløst brutale verdenskrigen lå store deler av kontinentet med brukket rygg. Flere av de store imperiene hadde kollapset, seierherrene Storbritannia og Frankrike fikk alt de ville, mens taperne både hadde mistet millioner av unge menn i tillegg til store landområder og håpet om en bedre framtid. I Tyskland forsøkte den ambisiøse østerrikeren Adolf Hitler å ri denne bølgen – og mislyktes katastrofalt.

Den 8. november 1923 stormet Hitler og hans bande med SA-bøller en stor ølkjeller i München mens den øverste lederen for regionen Bayern holdt tale. Hitler avfyrte et pistolskudd, og forsøkte å tvinge Bayerns politiske og militære elite til å støtte det han kalte «den nasjonale revolusjon». Hitlers mål var å ta makta gjennom et voldelig statskupp, og sammen med et par tusen støttespillere marsjerte han den 9. november mot forsvarsdepartementet i München. Der ble han og banden hans møtt av væpnet politi, og etter en kort skuddveksling lå seksten nazister og fire politifolk igjen døde. Hitler ble arrestert, og dømt til fem års fengsel.

I kampen mot ekstremismen i dag holder det ikke å bare være mot en idé om det ekstreme.

Hitler slapp ut av fengsel rett før jul i 1924. Mens han satt fengslet, brukte han mye tid på å skrive et ideologisk grunnlag for sin egen form for fascisme. Hitler kalte denne nye fascismen for nasjonalsosialisme. Den skulle appellere både til arbeidervelgere som støttet sosialismen og konservative velgere som anså seg som nasjonalister.

Det er lett å engasjeremange i kampen mot ekstremisme. Veldig få blant oss viser åpent støtte til nynazister eller militante islamister. Men i kampen mot ekstremismen i dag holder det ikke å bare være mot en idé om det ekstreme.

En av dem som har inspirert meg mest i arbeidet med å forstå hva det er vi egentlig kjemper mot, er Ina Libak. Hun var AUF-leder da jeg ble innvalgt i AUFs sentralstyre høsten 2018. Ina var 29 år, og kjent som en av de mest ideologiske talerne i arbeiderbevegelsen. Få har skapt mer håp i kraft av sine ord enn Ina i sin tid som AUFer.

Under terrorangrepet 22. juli gjemte hun seg bak pianoet i Lillesalen på Utøya. Der ble hun skutt fire ganger. Ina overlevde.

I dag har hun fortsatt synlige spor på kroppen etter kulene som traff henne. Det er få levende mennesker i etterkrigstidas Norge som har betalt en så høy pris for sitt politiske engasjement. Som AUF-leder ble hun truet på livet, men Ina var ikke redd for å vise at det kostet å komme tilbake. Selv om det kom med en høy pris, fortsatte hun å dra til Utøya for å inspirere nye generasjoner AUFere.

«Enda mer enn at jeg frykter at høyreekstreme ideer får fotfeste i farlige og ekstreme miljøer, frykter jeg at de får fotfeste hos helt vanlige folk.»

Ina frigjorde seg fra frykten ved å møte den. Dermed frigjorde hun også oss rundt seg. Selv syntes jeg lenge det var skummelt å dra tilbake til Utøya, men når frykten og traumene ikke var noe man måtte skjule, ble alt lettere. Som menneske lærte Ina oss andre mye. Som politisk leder ga hun noen helt avgjørende lærdommer til kampen mot fascismen i vår tid.

I 2020 skrev Ina en sterkt personlig kommentar i Vårt Land om sine erfaringer fra 22. juli. «Som overlevende av høyreekstrem terror vil jeg si følgende: Enda mer enn at jeg frykter at høyreekstreme ideer får fotfeste i farlige og ekstreme miljøer, frykter jeg at de får fotfeste hos helt vanlige folk. Den største trusselen fra ytre høyre er ikke det ekstreme i seg selv, det er når det ekstreme blir den nye normalen. Det er når rasismen blir normalisert og tankegodset blir stående uimotsagt.»

Ina Libaks ord har en direkte linje til AUFerne som nettopp opplevde at fascismen fikk fotfeste.

Teksten er et utdrag fra boka Ingenting blir som før (CappelenDamm, 2025).