FOTO: Stian Bromark

Ytre høyres siste stopp

Hvordan kan man etter 22. juli fortsatt bli overrasket over hva ytre høyre er i stand til?

Onsdag 6. januar ble vi på ny minnet om hva som skjer når ytre høyre får fotfeste blant vanlig folk. Samtidig som rasende Trump-supportere stormet den amerikanske kongressbygningen, uttalte flere mediefolk og politikere at «ingen kunne ha forutsett» det fascistiske kuppforsøket på det amerikanske demokratiet. Hvordan kan man etter 22. juli fortsatt bli overrasket over hva ytre høyre er i stand til?

Alle de historiske hendelsene til tross, så ser det ut til at mange har glemt nettopp det.

Den siste tiden har vi fått flere knagger til å diskutere og forsterke vår kollektive innsats mot rasisme og høyreekstremisme. Tirsdag 26. januar var det 20 år siden Benjamin Hermansen ble knivstukket til døde av tre nynazister drevet av fanatisk rasisme. Onsdag 27. januar markerte vi den internasjonale holocaust-dagen, og lovet oss selv nok en gang å ikke glemme. Til uka kommer den første boka i rekken av mange utgivelser om terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet 22. juli 2011. Da kommer Hallvard Notakers «Arbeiderpartiet og 22. juli», en gjennomgang av hvordan 22. juli påvirket og satte sine spor på Arbeiderpartiet.

Forhåpentlig vil denne vårens utgivelser om 22. juli være med på å gjøre oss i stand til å ta det høyst nødvendige oppgjøret med ideologien bak 22. juli. Holocaust, drapet på Benjamin Hermansen og 22. juli burde alle ha lært oss, og minnet oss på hva som skjer når høyreekstremismens hat blir til handling. Alle de historiske hendelsene til tross, så ser det ut til at mange har glemt nettopp det.

Det var med optimisme og håp om ei bedre tid mange av oss gikk inn i det nye året. Etter et 2020 preget av usikkerhet og utrygghet, kom 2021 for mange av oss med løfter om ei ny og bedre tid. Starten på året ble likevel en helt annen enn vi kunne ha håpet på. Vi hadde ikke kommet lenger enn til 6. januar før høyreradikale og høyreekstreme Trump-tilhengere, drevet av raseri og konspirasjonstenkning, stormet den amerikanske kongressbygningen. De færreste av oss hadde nok sett for oss at året skulle starte med et direktesendt kuppforsøk i Washington DC. Samtidig skal det godt gjøres å hevde at ytre høyres antidemokratiske sinnelag og medfølgende handlinger kom som lyn fra klar himmel.

Konsekvensene av høyreekstremismens konspirasjonsteorier, hatefulle retorikk og handlinger burde være allmennkunnskap.

Likevel så vi under og etter kongresstormingen både mediefolk, politikere og samfunnsdebattanter som uttalte at «ingen kunne ha forutsett» volden og kuppforsøket 6. januar. Under NRKs direktesending av kongresstorminga var utenriksforsker Asle Toje blant dem som hevdet nettopp dette. Det samme gjorde tidligere justisminister for Frp, Per Willy Amundsen, i et intervju med Aftenposten dagen etter.

Å påpeke at høyreradikale og høyreekstreme ideer har potensielt dødelig konsekvenser, er å sparke inn åpne dører. Det burde i alle fall være det. Europa alene er et stort minnesmerke for fascismen og nazismens ofre. Mange av oss er oppvokst med arrene fra høyreekstremismens brutalitet tett på. Et lite kvarter fra mitt barndomshjem i Levanger i Trøndelag ligger Falstadskogen på Ekne. Her ble mer enn 200 krigsfanger henrettet og dumpet i massegraver under andre verdenskrig.

Et steinkast bortenfor ligger Falstadsenteret, tidligere kjent som brutale Falstad fangeleir. Ved Levanger ungdomsskole står minnesmerket til minne om ofrene etter 22. juli. På kirkegården i sentrum ligger 15 år gamle Emil Okkenhaug begravet. Han ble skutt og drept på AUFs sommerleir på Utøya.

Konsekvensene av høyreekstremismens konspirasjonsteorier, hatefulle retorikk og handlinger burde være allmennkunnskap. Likevel kan det se ut til at vårt kollektive minne har forstemmende kort hukommelse også når det kommer til de mørkeste sidene av vårt samfunns historie.

Ytre høyre kan på mange måter minne om et saktegående tog langs en jernbanestrekning. Ved ytre høyres start finner vi liberale, demokratiske høyrepopulister som på mange måter er bedre egnet til å skape humor enn redsel. Vi flytter oss sakte men sikkert vekk fra tilsynelatende ufarlige ideer og felles demokratiske spilleregler. I jevnt tempo beveger vi oss over i et landskap hvor alvoret blir mer tydelig.

Vår naivitet har blitt ytre høyres beste gjødsel.

Stoppene vi passerer går fra høyreradikale alternative medier, via gråsone-demokratiske karismatikere i europeiske ytre høyre-parti og til ytterst på ytre høyre; hvor vi fremdeles i dag finner de samme voldsforherligende, antidemokratiske kreftene som preget 1930- og 40-tallet. Trusselen fra det ytterste høyre, enten det er fra Franco, Mussolini, Hitler eller Anders Behring Breivik, er så godt kjent at å la seg sjokkere over den er å lukke øynene for såvel samtiden som historien.

Allerede før 2016 befant Donald Trump og hans nærmeste allierte seg langt ute på denne ytre høyre-strekningen. Årevis med hatefull retorikk og normalisering av det ytterliggående, har drevet både lojale tilhengere og store deler av det republikanske partiet lengre ut i mørket.

Utviklingen til det republikanske partiet i USA bør være til skrekk og advarsel også for oss i Norge. Det republikanske partiet er blitt et arnested for konspirasjonsteorier og hatefull retorikk mot minoriteter, meningsmotstandere og den frie pressen. Ytterliggående retorikk og politikk har blitt møtt med taushet fra partifeller på alle nivå. Likevel satt lovordene om visepresident Mike Pence løst hos mange da han, selvsagt alt for sent, brøt denne tausheten og tok avstand fra den bevæpnede stormingen av parlamentsbygningen.

Mange lot til å tro at dette skulle bli et slags vendepunkt, og at de gamle republikanske ringrevene endelig skulle stå opp imot Trump-lojalistene. Knapt tre uker senere stemte nesten samtlige republikanske senatorer for å avlyse riksrettssaken, og slik la Donald Trump spasere vekk uten personlige konsekvenser. Vår naivitet har blitt ytre høyres beste gjødsel.

Å ta dette oppgjøret med ytre høyre er langt fra noen enkel oppgave, kanskje derfor er den ekstra viktig.

Det er grenseløst naivt å tro at de samme strømningene ikke kan få feste her til lands. For de har allerede fått det. Det norske samfunnet kjenner konsekvensene av hva konspirasjonstenking og høyreekstreme overbevisninger kan føre til bedre enn mange. Det er bare 75 år siden Norge var okkupert av Nazi-Tyskland. Da var det i stor grad nordmenn som styrte på vegne av nazistene. Det var nordmenn som drepte, torturerte og gjennomførte jødeforfølgelsen i Norge.

Vi må ikke falle for fristelsen til å tro at nazistene bare var tyskere, at radikaliseringa av det republikanske partiets folkevalgte og tilhengere ikke kan skje her. Vi må ikke la oss lede inn i den naive blindgata hvor ondskap, vilje til vold og tyranni kun finnes «hos de andre». De samme ekstreme holdningene som både i dag og tidligere har ridd samfunnene våre som en mare, finnes i våre nabolag, på våre arbeidsplasser, på våre familieselskap, i Facebook- eller Twitterfeeden vår.

Erkjennelsen av at vi ikke har gjort nok for å hindre at totalitære og antidemokratiske krefter får fotfeste i samfunnet vårt, har heldigvis nådd inn til mange. Det er også grunnen til at en samlet norsk arbeiderbevegelse med Ap, LO og AUF i front vil markere at det er 10 år siden terrorangrepet 22. juli gjennom å bruke mer tid enn noen gang på å prøve å forstå driverne bak høyreekstremismen. På samme tid også ta det høyst nødvendige politiske oppgjøret med ideologien som førte til terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.

Å ta dette oppgjøret med ytre høyre er langt fra noen enkel oppgave, kanskje derfor er den ekstra viktig. Det er ingen underdrivelse å hevde at sosialdemokratiet bedre enn de fleste har kjent følgene av høyreekstremisme på kroppen. To av Arbeiderpartiets statsministre, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, satt i nazistenes konsentrasjonsleire. Arbeiderpartihøvding Haakon Lies bror Per Lie var på 30-tallet min forgjenger som nestleder i AUF. Han ble drept i konsentrasjonsleiren Dachau, våren 1945. Til sammen ble et hundretalls Arbeiderparti-politikere og AUF-tillitsvalgte forfulgt, fengslet og drept under andre verdenskrig.

Fra før vet vi godt hva som er høyreekstremismen siste stopp. Nå må vi forstå hva vi kan gjøre for å hindre at vi kommer dit.

65 år senere ble 69 deltakere på AUFs sommerleir drept av en høyreekstremist drevet av konspirasjonsteorier og utenforskap. I vårt naboland Sverige har både den sosialdemokratiske statsministeren Olof Palme og tidligere leder for AUFs svenske ungdomsparti, Anna Lindh, blitt drept i sitt arbeid for demokratiet og sin sosialdemokratiske overbevisning. Det er også bakteppet for at vår bevegelse så tydelig ønsker et tydelige politisk oppgjør med høyreekstremismens ideer og drivere.

I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. Etter 10 år har vi hatt en lang rekke viktige debatter om beredskap og sikkerhet, om oppfølging av terrorangrepet og Norges evne til å møte hat med kjærlighet. Etter 10 år vet vi det aller meste om hva som skjedde, og hvor det gikk galt. Samtidig er tiden også inne for å spørre oss: Har vi gjort nok for å forstå hvorfor 22. juli skjedde? Og ikke minst: Har vi gjort nok for å hindre at den dødelige høyreekstremismen ikke kan ramme oss igjen?

I etterdønningene av 22. juli, terrorangrepet mot Al Noor-moskeen og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, 20 års-dagen for drapet på Benjamin Hermansen og Donald Trumps avgang som president, er tiden for alvor kommet for å løfte debatten om høyreekstremisme også i Norge. Fra før vet vi godt hva som er høyreekstremismen siste stopp. Nå må vi forstå hva vi kan gjøre for å hindre at vi kommer dit.