Fattige familier mangler penger

I romanen Alt inkludert av Marit Eikemo møter vi Agnes og datteren Maja på seks år. De flytter inn på en hybel uten noe annet enn en koffert. De mangler venner, nettverk, penger og møbler. Agnes finner løsninger på Finn.no og hos hjelpsomme naboer og ofrer mye for at Maja skal få fin skolesekk, hun som de andre. Men mest av alt kaster hun bort tid på CandyCrush. Hun glemmer å lage mat, og hun har ingenting å bidra med på nabolagets grillfest. Naboene tar Maja med på tur, men blir rystet over at Agnes aldri har lært datteren å svømme. De kortsiktige løsningene og små løgnene løser ingenting, og både de vennlige naboene og leseren blir litt irritert. Kan hun ikke slutte å spille CandyCrush? Prøve å få seg en jobb? Planlegge litt bedre? Men nei, hun kan ikke det. Hodet hennes er helt fullt av fattigdom og alt hun mangler.

Fattigdom tar stor plass i hjernen, siden det hele tiden er problemer som må løses.

Det er levekårsstress som gjør det så vanskelig for Agnes å opprette balanse i tilværelsen. Du har sikker opplevd selv at når det er mye som skjer på en gang, kan hjernen skyve enkelte oppgaver til side. Når du har det så travelt på jobben at du glemmer å handle melk på veien hjem, eller du er så oppslukt av et prosjekt at du glemmer bursdagen du burde ha husket. For ikke å snakke om foreldrerollen: En ting jeg i hvert fall vet av egen erfaring, er at det krever overskudd å være en klok og omsorgsfull voksen. Fattigdom tar stor plass i hjernen, siden det hele tiden er problemer som må løses. Ingen av oss er på vårt beste når vi ikke sover nok, eller når litt for mange bekymringer over store og små ting vokser sammen. En viktig forskjell på å ha det travelt og å leve i fattigdom er likevel dette: Du kan ikke ta pause fra fattigdommen.

Når det hoper seg opp av regninger og utrygghet, da fylles den mentale båndbredden opp, skriver Eldar Shafir, professor i psykologi ved Princeton University. Sammen med Sendhil Mullainathan har han skrevet boken Scarcity: Why Having Too Little Means So Much.[i] Shafir og Mullainathan forsker på hva som skjer med hjernen når vi lever med knapphet, altså når det er for lite av penger til det aller nødvendigste.

Knapphetens psykologi er ikke det samme som økonomiens lære om begrensninger som tilsier at alle bruker sine ressurser fornuftig for å maksimere egen nytte. For hvor rasjonelle er menneskene egentlig? Hvorfor tar vi ikke alltid valg som er lure for oss? Mange har forsøkt å forklare nettopp det, av de mest kjente er Daniel Kahneman, som med boken Tenke fort og langsomt viste hvordan vi mennesker litt for ofte bruker den raske intuitive delen av hjernen når vi burde velge den langsomme analytiske.[ii] Det er også slik, viser Shafir og Mullainathan, at vi blir svært opptatt av det vi mangler. Mennesker som er sultne, er helt utrolig opptatt av mat.

Det blir ikke plass til å legge langsiktige planer, ta et kurs, søke jobber, ta barna med i svømmehallen eller lese en bok sammen.

Når hverdagen er fylt med spørsmål om penger til neste husleie eller til bussbilletten og til den bursdagsgaven til barneselskapet, da blir det fort fullt i hjernen. De som lever med dårlig økonomi, er gjerne flinke til å finne kreative løsninger på kort sikt, som Agnes. Men den mentale båndbredden fylles opp. Det blir ikke plass til å legge langsiktige planer, ta et kurs, søke jobber, ta barna med i svømmehallen eller lese en bok sammen. Den økonomiske knappheten spiser deg opp, forklarer Shafir – faktisk så mye at forskerne fant målbare effekter. Mennesker med lav inntekt som ble forespeilet utsiktene til å måtte bruke 1000 dollar på å reparere bilen, skåret etterpå betydelig lavere på en kognitiv test. Trange budsjetter reduserte evnen til å løse oppgaver med tilsvarende 13 eller 14 IQ-poeng. Det er omtrent like mye som en søvnløs natt eller noen enheter alkohol.[iii] Levekårsstresset ligger som et slør over evnen til langsiktig planlegging.

Psykologene har to forklaringer på dette. Den første handler om stress og uro som følger av fattigdom. Det handler om at den mentale båndbredden fylles opp hos foreldrene, og det blir det mindre plass til andre ting, slik Shafir og Mullainathan også viste. Psykologene kaller det familiestressperspektivet. Ifølge Barne- og familiedirektoratets oppvekstrapport fra 2017 har «ressurssvake familier […] et høyere konfliktnivå, og foreldrene har oftere psykiske vansker», og «[f]oreldre med lav inntekt benytter i større grad negative oppdragerstiler, som å være mindre involvert i barna sine».[iv] Det andre problemet er familieinvesteringsperspektivet, altså i hvilken grad foreldrene har råd til å gjøre investeringer i familien. Lav inntekt betyr mindre mat, bolig, stimulerende leker og aktiviteter og dårligere nabolag.

Med fattigdom kommer flere konflikter, mer stress og mindre stabilitet

En studie av danske barn som er født mellom 1980 og 83, viste at ett år med fattigdom, definert som under halvparten av medianinntekten i Danmark, mellom 13- og 15-årsalderen, reduserte inntekten ved 30 års alder med seks prosent. Barn av foreldre med lav utdanning hadde større utslag enn andre barn.[v]

Foreldre med lav inntekt er ikke dårligere foreldre, men de har dårligere forutsetninger for å fylle foreldrerollen – i hvert fall hvis hodet er fullt av levekårsstress. Med fattigdom kommer flere konflikter, mer stress og mindre stabilitet, dårligere språkutvikling, svakere kognitiv utvikling og mindre trening i å være sammen med andre, utsette behov og løse problemer. I stedet for å at problemene løses, vokser de. Det er derfor fristende å konkludere som økonomen Charles Kenny med at de fattiges største problem er at de mangler penger.[vi]

 

Sjekk ut Agenda Magasins podcast:

 

«Det som er både trist og rart, er at penger kommer så langt ned på lista, mens tiltakene som kommer i form av tjenester, ofte er dyrere», bemerker psykolog Ingvild Stjernen Tisløv. Penger er ofte både en bedre og billigere løsning enn alternativet. Som i tilfellet «Jonas». Faren til Jonas var alene med omsorgen, og sønnen hadde rusproblemer, var aggressiv og suicidal. Han måtte ha tilsyn hele tiden eller plasseres på institusjon. Far fikk bare permisjon uten lønn. «Hør her», sa Tisløv til barnevernet. «Far trenger lønn i behandlingsperioden for å kunne være til stede for sønnen». «Men barnevernet kan ikke gi folk lønn», sa en ansvarlig saksbehandler, selv om alternativet var institusjonsplass til minst 10 000 i døgnet. Det ble lønn, men heller ikke denne gangen uten kamp. Det er både lett og vanskelig å forstå. Barnevernets jobb er ikke å sikre foreldres levekår, og det norske samfunnet må spare penger. Men når en familie havner hos barnevernet fordi barna har adferdsproblemer, da er problemene store. Da er det ekstremt. Da har dessuten den samme familien allerede belastet systemet med store kostnader, og de kan bli større. Likevel snur vi på krona og velger dyrere tiltak, som fosterfamilie og institusjonsplass, fremfor direkte økonomisk hjelp.

I verste fall låser vi familier fast i fattigdom og sørger for at barna deres får like lite å leve for som dem selv.

De er dyktige og vil gjerne hjelpe, alle de som sitter på tiltak og penger og mulige løsninger. Men de er alle pålagt å være restriktive og vil bruke fellesskapets ressurser forsiktig. Ære være dem for det. Dessuten sitter de på hvert sitt sted med sin egen isolerte logikk. Det er den de skal avlegge rapport på; det er innenfor denne logikken at de lager sine regler. Du får du mindre støtte hvis du har bil, sier NAV. Du MÅ følge opp barna dine bedre for å vise at du har omsorgsevne, sier barnevernet. Det er logisk hver for seg, men umulig i praksis. I verste fall låser vi familier fast i fattigdom og sørger for at barna deres får like lite å leve for som dem selv.

Det var jo ikke meningen.

Teksten er skrevet av Sigrun Aasland, og er et utdrag fra hennes nye bok Det trengs en landsby. Boken er gitt ut på Res Publica forlag. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.

 

[i] Shafir, Eldar og Sendhil Mullainathan (2013): Scarcity: Why Having Too Little Means So Much. New York: Times Books, Henry Holt and Company

[ii] Kahneman, D. (2012): Tenke, fort og langsomt. Oversatt av Gunnar Nyquist og Eivind Lilleskjæret. Pax

[iii] Mullainathan, Sendhil, Anandi Mani, Eldar Shafir og Jiaying Zhao (2013): “Poverty Impedes Cognitive Function”, Science 30. aug 2013: Vol. 341, Issue 6149, s. 976–980

[iv] Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2017): Oppvekstrapporten 2017. Sitatet er hentet fra illustrasjonen på rapportens åpningsside.

[v] Lesner, RuneV. (2016): The Long-Term Effect of Childhood Poverty. Department of economics and business economics, Aarhus University

[vi] Kenny, Charles (2015): Give Poor People Cash,. Artikkel i Atlantic, 25. september