Feministnytt – uke 18

Denne uken melder The Guardian om en lei, men ikke overraskende studie, som avslører at bøker utgitt av kvinnelige forfattere prises 45 prosent lavere enn bøker kreditert med maskulint fornavn. Forskerne påpeker at kvinner er overrepresenterte i sjangre som tradisjonelt er billigere – såkalte «kvinneromaner» – men selv der mannlige og kvinnelige forfattere skriver innenfor samme sjanger prises bøker fra kvinnelig forfattere ni prosent lavere. Funnene er basert på nord-amerikanske tilstander, men minner om de samme holdningene til kvinnelige forfattere som Jane Austen og enhver kvinnelig forfatter møter: å ikke bli tatt seriøst – verken av mannlige lesere eller forlagsbransjen. På tide å skjerpe seg?

Det går nemlig an å ta seg sammen, skal vi tro siste nytt fra den utskjelte kleskjeden og Gullbarbie-vinneren Bik Bok. Til NRK innrømmer Bik Boks markedssjef at klesstørrelsene ikke har samsvart med internasjonale standarder, og at de i fremtiden vil rette dette opp. Det er selvsagt fint at de nå bestemmer seg for å forholde seg til kroppsidealet de fronter, men all ære går til Emma Krohn-Dale fra Ålesund. Hun har engasjert seg i saken, og skrevet et hardtslående og ærlig innlegg i Sunnmørsposten.

Vi må snakke mer om #Metoo. For mens ballen ruller videre i den vestlige verden, hvor Cannes-festivalen setter opp en egen nødlinje for seksuelle overgrep  på årets festival, og advokatlegenden Gloria Allred vinner saken mot overgriperen Bill Cosby, forsøker andre deler av verden å finne sin plass i #Metoo-bevegelsen. Hvor global er den egentlig? Hvor mange kan med hånda på hjertet si at de har fått med oss at den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie fortalte at hun som 17-åring ble seksuelt trakassert av en profilert medieperson? Eller i det hele tatt har notert seg de mange kampanjene på det afrikanske kontinentet, blant annet mot misbruk innenfor bistandsarbeid, #Aidtoo, og oppropet mot kjønnslemlestelse? Det har med andre ord kommet mye godt fra #Timesup-kampanjen i Hollywood, men det er på høy tid at medieinteressen beveger seg utenfor The Walk of Fame.

I Alabama, USA, har det nylig åpnet et minnested for lynsjingen av svarte amerikanere, døpt National Memorial for Peace and Justice. Lynsjingens historie vitner om ukjente og ufattelige overgrep. Fra taket henger store installasjoner med navn på mennesker som ble drept, mange av ofrene kun som ”ukjent”, og langs gangstien er ulike lynsjehistorier nedtegnet. En av dem handler om Caleb Gladly, hengt i 1922 for å ha gått bak sin hvite arbeidsgivers kone.

Komikeren Michelle Wolf gjestet nylig den årlige korrespondentmiddagen i Det hvite hus. Tradisjonen tro skal arrangementet være en hyllest til den frie og litt uhøflige talen, men i år var det flere som ikke taklet den utradisjonelle og rå New York-komikeren. Kritikken mot Wolf haglet, særlig fra blå-politisk hold, etter at hun spøkte med Trumps pressetalskvinne. Når ble Trump-tilhengerne så opptatt av respekt for andre? Vi bare spør.

Så må vi jo også innom politikken i vårt eget lille land. Ola Borten Moe er tilbake som nestleder i Senterpartiet. Vi vet fremdeles ikke hvem som sendte den uakseptable meldingen til Sp-politiker Liv Signe Navarsete. Meldingen vil heller ikke få konsekvenser for de ti som var på hytteturen, der meldingen ble sendt fra. På Facebook-siden skriver Liv Signe Navarsete: «Jeg tror ikke den elendige håndteringen Trygve og Marit sto for etter varslingen vil gjenta seg, men la dette stå som et symbol på hvordan et varsel ikke skal håndteres».

Martine Aurdal sa det så bra i en kommentar i Dagbladet: «Denne saken viser at Senterpartiets ledelse, på samme måte som ledelsen i Høyre og i Fremskrittspartiet, gjør lite med slike varslingssaker før mediene begynner å dekke dem».

På filmfronten kan vi melde om nye prosjekter fra den franske filmdronningen Claire Denis. Let the Sunshine in har favoritten Juliette Binoche i hovedrollen som den middelaldrende og fraskilte maleren Isabelle, som hadde internasjonal premiere i april. I tillegg kommer High life, som Denis har skrevet sammen med den britiske forfatteren Zadie Smith. En av rollene har hun gitt til den amerikanske rapperen André 2000, som hun i et intervju med Dazed and Confused omtaler som en av sine helter. Snakk om drømmelag!

Ønsker alle en strålende helg!