Dette er historien om etterkrigstidens mest spektakulære karakterdrap. La Lindstrøm-saken gå inn i historien som noe annet enn det flaue referatet vi forholder oss til i dag.
Arbeiderpartiets håndtering av Kings Bay-saken, og Einar Gerhardsens offentlige «henrettelse» av embetsmannen Harry Lindstrøm, er en historie det nærmest er umulig å legge fra seg. Ikke bare fordi den helt utrolig – ikke til å tro – men også fordi det svir å lese om hvordan politikere, rettsvesen og journalister viste seg fra sin aller verste side.
Det er nå over 50 år siden Harry Lindstrøm ble dømt for å ha påført staten økonomisk tap i forbindelse med salg av skrap fra statlige gruver. Problemet var bare det, at hele det norske folk, som fulgte saken i avisene og på sine nyinnkjøpte TV-apparater, var helt sikre på at Lindstrøm ble dømt for noe helt annet. Nemlig som ansvarlig for at 21 mennesker mistet livet i gruveulykken i Kings Bay på Svalbard den 5. november 1962.
For Lindstrøm kunne vel ikke bli hengt ut som samfunnsfiende nummer én av både politikere og presse, sitte 244 dager i isolasjon med brev og besøksforbud, blir fradømt stilling, lønn og pensjon, hvis han bare hadde rotet bort noen tusen kroner fra statlig skrapsalg?
Ingrediensen er spektakulære, overgrepene mange og resultatet så uendelig tragisk.
Du er i ferd med å begi deg inn i en langlesning om en av de mest fascinerende sakene i norsk etterkrigshistorie. Dokumentarfilmen «Syndebukken – prosessen mot Harry Lindstrøm», av Fredrik Horn Akselsen, med Mads Ousdal, som vises på NRK1 lørdag 27. oktober, gir en ny generasjon innsikt i en historie som burde vært fortalt for mange år siden, av mange flere. Det er faktisk et lite mysterium at saken ikke er på pensum i juss, journalistikk og politikk. Ingrediensen er spektakulære, overgrepene mange og resultatet så uendelig tragisk.
En desillusjonert mann
La oss først låne øre til hovedpersonen, slik han ordla seg da rettssaken mot ham startet 1. november 1965:
Jeg er den personen i vårt land som har vært sterkest forfulgt av presse, politikere og politi. Jeg har aldri hatt den minste sjanse til å forsvare meg. Jeg har skrevet tusenvis av brev og flere bøker, men det er som å slåss mot gummiballer som bare spretter unna. I min forrige tilværelse hadde jeg visse faste begreper som fedreland, ære og troskap, men alt er blitt borte. Det eneste jeg har igjen nå er retten.
Men heller ikke retten ville høre på ham.
Lindstrøm høres her ut som en desillusjonert mann som fullstendig har mistet troen på landet sitt. Han var en mann som kjempet for sitt land og ble krigshelt, som levde og åndet for embetsmannsrollen, til det beste for nasjonen, som jobbet 18 timer i døgnet og ikke spiste lunsj eller tok ferie. Harry Lindstrøm hadde en ukuelig tro på samfunnet og rettsstaten. Men han endte altså opp med å få knust alle sine forestillinger.
Var det en gal mann som snakket i retten i 1965? En som henfalt til konspirasjoner og som så spøkelser på høylys dag?
Ikke bare det, han endte opp med å hate samfunnet han hadde jobbet så hardt for å bygge opp. Intenst. Han hatet ikke personer – selv ikke Einar Gerhardsen, som han skriver – men han hatet samfunnet som Gerhardsen skapte. Hatet ble hans opium til slutt. Lindstrøm så på seg selv som en blanding av Dr. Stockmann i Ibsens En folkefiende og Josef K i Kafkas Prosessen.
Var det en gal mann som snakket i retten i 1965? En som henfalt til konspirasjoner og som så spøkelser på høylys dag? En som egentlig var en notorisk forbryter?
Nei. Det er min oppfatning at hatet han beskriver så fargerikt har en forklaring. Det Harry Lindstrøm ble utsatt for av pressen, domstolene og av landets fremste politikere, savner sidestykke i norsk etterkrigshistorie. Man kan faktisk stille spørsmål om det finnes maken i norsk historie.
Så: Hva skjedde egentlig? Og hvorfor gjøres denne fortellingen tilgjengelig for et stort publikum først 50 år senere?
Arbeiderpartistaten
Tiden fra 1945 til 1970 omtales gjerne som tiden da vi bygget landet. Mine Arbeiderparti-kolleger uten særlig historisk affinitet, snakker i politiske sammenhenger som om dette var noe Gerhardsen og Håkon Lie nærmest sto for på egen hånd. Ap satt med makten i 20 år fra 1945 til 1965, bare avbrutt av nettopp Kings Bay-saken og den borgerlig fire-ukers-regjeringen i 1963.
Denne epoken har fått mange navn. Det sosialdemokratiske hegemoniet, den sosialdemokratiske ordenen, og Ettpartistaten, går igjen. Francis Sejersted skriver om sosialdemokratiets tidsalder i både Norge og Sverige, og Rune Slagstad skriver om Arbeiderpartistaten i sin bok De nasjonale strateger.
Til sammen hadde over 50 mennesker mistet livet i ulykker og drift i denne ene gruven, før den skebnesvangre novemberdagen i 1962.
Siden Einar Gerhardsen satt som statsminister i 17 av disse 20 årene (han tok en pause i tre år etter eget ønske og lot Oscar Torp styre skuta på begynnelsen av 50-tallet) kalles dette også Gerhardsen-perioden. Gerhardsen selv er i dag også kjent som Landsfaderen.
Den energiske satsingen på industribyggingen av Norge etter krigen er beskrevet i en rekke historieverk. I boka Den lange oppturen fra 2017 skriver Gerhardsen-biograf Finn Olstad om hvordan Norge tredoblet produksjonen innen industri, bergverksdrift og gassforsyning fra 1938 til 1965. Også industriproduksjonen for eksport ble tredoblet fra 1955 til 1970. Sosialdemokratiet utnyttet Norges såkalte komparative fordel og satset tungt på vannkraft og kraftkrevende industri.
Det var sannsynligvis enestående i Europa, skriver Olstad, at Norge sjudoblet sin kraftproduksjon fra 1945 til 1975. «Industriutbyggingen etter krigen kan gjerne kalles et nasjonalt løft,» skriver han. «Det skjedde i samvirke mellom Abeiderpartiregjeringen og industriens menn». Det var dette nasjonale løftet Statsminister Gerhardsen og byråsjef i Industridepartement Harry Lindstrøm hadde som felles prosjekt.
I Arbeiderpartiet fantes det hovedsakelig to førende prinsipper for dette nasjonale løftet. Det skulle bygges nøkkelbedrifter for å sikre vekst på utvalgte prioriterte satsningsområder, noe som gjerne handlet om å være selvforsynt på viktige råvarer. I tillegg var det prinsippet om desentralisering. Nøkkelbedriftene skulle spres utover i landet og sikre arbeidsplasser i Distrikts-Norge.
Kommisjonen slo aldri fast med sikkerhet hva som var årsaken til den dødelige eksplosjonen.
Byggingen av Jernverket i Mo i Rana var et eksempel på disse to prinsippene. Det ble imidlertid også et eksempel på hvorfor industri-politikken møtte kraftig krititikk fra opposisjonen. Ferdigstillelsen av Jernverket tok ni lange år, tre ganger så lang tid som planlagt. Og det ble dobbelt så dyrt.
Deretter var det byggingen av Norsk Koksverk (vedtatt i 1961) som skulle gjøre smelteindustrien og gruvene på Svalbard mindre avhengige av import. Også dette prosjektet gikk langt utover de vedtatte rammene. Det hjalp heller ikke at staten kjøpte aksjer i Store norske Spitsbergen Kullkompani med penger tatt fra budsjettet til Koksverket.
En varslet katastrofe og en katastrofal rapport
I boka Kings Bay-saken beskriver forfatter Monika Kristensen Estergruva i Kings Bay på Svalbard som en «dødsfelle». Ulykkene kom på rekke og rad. Først i 1948, så i 1952 og i 1953. Til sammen hadde over 50 mennesker mistet livet i ulykker og drift i denne ene gruven, før den skebnesvangre novemberdagen i 1962. Gerhardsen reiste personlig til Kings Bay i 1955, og året etter ble gruvene vedtatt gjenåpnet. I 1962 omkom altså nye 21 mennesker. Norge var i sorg.
Dagen etter ulykken ble det bestemt at det skulle settes ned en midlertidig kommisjon for å finne årsaken til ulykken. Den ble ledet av Sysselmann Finn B. Midtbøe. Kommisjonen slo aldri fast med sikkerhet hva som var årsaken til den dødelige eksplosjonen.
På nyåret ble en ny kommisjon nedsatt, ledet av sorenskriver Per Tønseth. Selv om rapporten skulle få store konsekvenser, ble både arbeidet og sluttresultatet kraftig kritisert.
Han klarte ikke sitte stille. Lindstrøm kalte rapporten for et «makkverk» og et «hastverksarbeid».
Byråsjef Harry Lindstrøm var i følge sin sjef, departementsråd Karl Skjerdal, den i embetsverket som kunne absolutt mest om gruvedriften. Det mente Lindstrøm selv også. Han klarte ikke sitte stille. Lindstrøm kalte rapporten for et «makkverk» og et «hastverksarbeid». Han mente det var en helt verdiløs og kunnskapsløs rapport.
Han noterte seg også at den eneste eksperten, engelskmannen George Hoyle, neppe kunne ha lest rapporten han skrev under på, all den tid den bare fantes på norsk. Den langt mer forsiktige Trygve Bratteli uttrykte det senere slik: «Jeg tror det er ett av de saklig sett tynneste dokumenter som har fått spille en rolle i en offentlig sak».
Kristensen beskriver i sin bok, ved hjelpe av mange kilder, flere grove feil i rapporten.
Hun oppsummerer det slik:
I ettertid er det uforståelig at samtidens presse og media beskrev Tønseth-rapporten som Tragiske rystende, En knusende dom, Grunnlag for å reise straffesak mot en rekke personer med ansvarlige stillinger (…) Få av journalistene gjennomskuet på dette tidspunktet at rapporten var et arbeid med mange og åpenbare feil. Tønseth-kommisjonens reise til Ny-Ålesund hadde ikke fremskaffet nye fakta eller vesentlige forandringer ved de vitneutsagn som allerede var dokumentert i Midtbøe-rapporten. Likevel ble navngitte personer hengt ut som udugelige embetsmenn og likegyldige ledere på sviktende grunnlag i rapporten. Det vrimlet av feil og misforståelser i teksten.
Et uunngåelig skifte
Det ble også et stort problem for regjeringen at Tønseth-rapporten var sendt til avisene av kommunalminister Oscar Skogly med en sperrefrist den 21. juni året etter ulykken. Det var, etter planen, dagen Stortinget skulle oppløses for sommeren. Problemet var ikke bare at pressen fikk tilgang til en svært kritisk rapport – en dom – lenge før de som ble angrepet i rapporten fikk mulighet til å imøtegå de feilaktige påstandene.
Det faktum at rapporten ble utstyrt med en slik sperrefrist, ga også næring til spekulasjonene om at regjeringen forsøkte å dukke hele greia. Skogly gjorde en katastrofal feilvurdering, som han senere angret på og beklaget overfor Gerhardsen. Det var imidlertid for sent. Presset bare vokste sommeren 1963, spesielt på industriminister Kjell Holler.
Da det smalt på Svalbard en sur vinterkveld i november, måtte det komme et politisk oppgjør.
Dette handlet ikke bare om Kings Bay, men også overskridelsen på koksverket i Mo i Rana. Holler valgte å gå av., og avgangen ble sett på som en innrømmelse av at regjeringen hadde sviktet. Det ble ikke noe sommerferie den 21. juni. Stortinget stemte for å utsette oppløsningen, mens Ap-regjeringen våknet opp til morgenutgaven av Aftenposten, der Senterpartiets Jon Leirfall, kjent for sine spissformuleringer og skarpe penn, felte sin egen dom over Gerhardsen og hans folk: Det som hadde skjedd var «en utglidning og en sløvet respekt for demokratiske prinsipper og konstitusjonelle former, som har sin årsak i at ett og samme parti har sittet med regjeringsmakten i snart en menneskealder,» hevdet han.
Så ble det da også reist mistillit mot regjeringen. Arbeiderpartiet klaget på at opposisjonen brukte en tragisk arbeidsulykke til å drive politisk spill, men i realiteten hadde kritikken bygget seg opp over tid. Ulykken på Svalbard kom på toppen av flere gruveulykker og flere industriskandaler. Det var nære på at regjeringen måtte gå allerede på Koksverk-saken. Da det smalt på Svalbard en sur vinterkveld i november, måtte det komme et politisk oppgjør. Arbeiderpartiet hadde ledet industriutbyggingen. Nå måtte partiet svare.
Opposisjonen fikk flertall for sitt mistillitsforslag fordi ekskluderte Arbeiderpartiet-politikere, som hadde startet SF, forløperen til SV, stemte med de borgerlige. Gerhardsen undervurderte den politiske sprengkraften, og overvurderte den politiske lojaliteten til SF-representantene. Han trodde lenge at de aldri ville stemme for en borgerlig regjering. Etter opposisjonens mening avdekket imidlertid ulykken manglende kontroll og svak politisk ledelse. Det ble behov for lange debatter, interpellasjoner og flere granskninger.
Ap trengte en å legge skylda på. En som kunne være lynavleder for det presset som bygget seg opp.
Lyng-regjeringen varte som ventet kort, og da Gerhardsen igjen tok makten senere samme høst, var det viktig for Arbeiderpartiet at saken ikke skulle hefte for mye ved partiet fram mot valget i 1965. Man trengte altså noe mer enn å få makten tilbake. Man trengte noen som kunne stilles til ansvar. Historiker Henrik Bastiansen har sagt det enda tydeligere: Ap trengte en å legge skylda på. En som kunne være lynavleder for det presset som bygget seg opp. Byråsjef Lindstrøm seilte snart opp som den perfekte syndebukk.
Lie vs. Lindstrøm
Forholdet mellom den nye industriministeren Trygve Lie, som hadde overtatt etter Holler, og byråsjef Harry Lindstrøm var alt annet enn godt. Lindtrøm hadde ingen respekt for denne verdensborgeren, som han mente ikke kunne noen verdens ting. Lie på sin side, skjønte raskt at Lindstrøm var en egenrådig fyr, som han ikke hadde kontroll på. Konflikten eskalerte da Lindstrøm, uten å si fra, gjorde et intervju med NRK radio om Norges suverenitet på Svalbard.
Morgenen etter æreskjelte Lie Lindstrøm i heisen. På departementet snakket ikke folk om annet. Da fikk Lindstrøm nok og skrev et brev til industriministeren som gikk tjenestevei. Der ga han klart uttrykk for at han ville ha seg frabedt den type oppførsel fra en statsråd. Brevet gjorde bare Lie mer rasende. Han skal ha stormet inn på kontoret til Lindstrøm med brevet i hånda.
Hvorfor ble Lindstrøm koblet til Kings Bay? Hvorfor ble han syndebukken?
Da skal Lindstrøm ha satt øynene i den overlegne industriministeren og minnet ham om at man banker på døra før man kommer inn på hans kontor. Lindstrøm har fortalt om denne episoden at han ønsket å påføre Lie et nederlag: «Uten å si et ord stirrer jeg ham rett inn i øynene, og jeg viker ikke et sekund,» skriver han. «Slik blir vi stående til statsråden trekker blikket, og Trygve Lie kan ta nederlaget tilbake til sitt kontor.»
Hvorfor ble Lindstrøm koblet til Kings Bay? Hvorfor ble han syndebukken? Han hadde riktignok kritisert Tønseth-rapporten i harde ordelag, og han hadde flere opptrinn i departementet der statsråd Lie skjelte ham ut etter noter for sin egen «etterforskning». Men hadde han noe ansvar?
Trygve Lie, som tidligere hadde vært generalsekretær i FN, var mislikt i store kretser allerede før han kom tilbake til Norge etter sin fremskutte, internasjonale posisjon. «Alle kjenner hans veike sider – han taler bare om seg sjølv,» skrev justisminister Jens Haugland om Lie i sine memoarer. Den mektige partisekretæren i Ap, Håkon Lie, skrev i sin bok Slik jeg ser det at det ville være «tragisk» om Trygve Lie skulle bli Industriminister etter Holler. Men det ble han, to ganger (før og etter King Bay-saken).
Et spesielt rykte løp foran ham hjem: Ikke bare var han nærmest umulig å samarbeide med. Han hadde også en historie med å skaffe til veie syndebukker når politiske hensyn gjorde det nødvendig, og var også helt åpen om at han benyttet en slik metode. Trygve Lie hadde blant annet anbefalt sin forgjenger, den avgåtte Kjell Holler, å «skaffe seg medskyldige i ømtålige politiske saker», som Holler avslørte i et intervju med Arbeiderbladet i 1978.
Han hadde svin på skogen. Han hadde lurt henne, svindlet henne – og det verste: Han hadde svindlet staten.
Omtrent samtidig som Lindstrøm røyk fullstendig uklar med den pompøse industriministeren, som også irettesatte Lindstrøm i Kings Bay-debatten i Stortinget, dukket det opp en skraphandlerkvinne fra Kongsberg. Hun kunne fortelle en helt utrolig historie om sin venn Lindstrøm. Han hadde svin på skogen. Han hadde lurt henne, svindlet henne – og det verste: Han hadde svindlet staten. Det var perfekt timing. Trygve Lie hadde nok vanskeligheter med å tro sine egne ører. Hans mest irriterende mann i embetsverket, en av de mest beundrede menn i statsadministrasjonen, var kanskje kjeltring!
Ingen visste, eller tok hensyn til, at skraphandlersken Bakke var dømt for landssvik og angiveri under krigen, og samtidig fradømt både stemmerett og mulighet til å utføre offentlig tjeneste. Nå ble hun trodd. Hennes beskyldninger skulle vise seg å være nærmest identiske med ordlyden i den kongelige resolusjonen som fratok Lindstrøm jobben, lønna, pensjonen, og all ære, kort tid etter. Mer om dette senere.
Gerhardsens «henrettelse»
Den politiske situasjonen spisset seg nemlig til. Gerhardsen kjempet for sitt politiske liv, sitt ettermæle og historiens dom. Han skjønte til slutt at regjeringen kunne bli felt på Kings Bay. I debatten på Stortinget var det historisk sus over Gerhardsens intense tale til opposisjonen: «Har de mot, så har de makt! Men det kommer en dag etter denne. Jeg kjenner meg trygg for at regjeringen, med stor sinnsro, kan avvente både folkets og historiens dom,» sa han.
Gerhardsens regjering falt, men han visste samtidig at det ikke var langvarig parlamentarisk grunnlag for en borgerlig koalisjonsregjering. Regjeringen Lyng satt i bare fire uker.
Da hadde det gått nesten ett år siden Kings Bay-ulykken. Harry Lindstrøm ble arrestert i sitt hjem på Ullern den 21. oktober 1963.
Ni dager etter arrestasjonen sto statsministeren på Stortingets talerstol. Nå ville man sikre at saken ikke lenger skulle hefte ved partiet.
I sin bok I demokratiets navn fra 1967 skriver departementsråd Skjerdal om dette: «Avisene var i opprør, og overgikk hverandre i fantasifulle skildringer av forbryteren Lindstrøm. Man kunne formelig føle gufset fra hekseprosessens tid.»
Gerhardsen hadde blitt felt og gjeninnsatt som regjeringssjef. Ni dager etter arrestasjonen sto statsministeren på Stortingets talerstol. Nå ville man sikre at saken ikke lenger skulle hefte ved partiet. Midt i det som skulle være en debatt om Industridepartementet og industripolitikken generelt overrasket Gerhardsen opposisjonen med en detaljert gjennomgang av det som ble Lindstrøm-saken.
Både den nylig avgått Høyre-statsministeren Lyng og tidligere handelsminister Kåre Willoch reagerte, og mente Lindstrøm var en bagatell. Flere opposisjonspolitikere stusset også over Gerhardsens detaljerte gjennomgang av påstandene mot Harry Lindstrøm, der både Randi Bakke og Lindstrøm selv ble nevnt ved navn.
Lyng skriver i sin bok Vaktskifte – erindringer 1953 – 1965 om hvordan KrF-politiker Karl J. Brommeland, som hadde tatt initiativet til interpellasjonen, «undret seg litt over at statsministeren gikk så vidt detaljert inn i Lindstrøm-saken (…). Det var ikke slik at regjeringens ansvar vis a vis Stortinget var avgjort om Lindstrøm eventuelt ble stillet for retten eller fikk avskjed. Jeg trakk samme konklusjon som Brommeland.»
Selv om Lindstrøm-saken aldri hadde noe som helst med gruveulykken på Svalbard å gjøre, klarte Gerhardsen å forlede et helt folk til å tro nettopp det.
Hvorfor snakket Gerhardsen om embetsmannen Lindstrøm og denne Randi Bakke? Debatten i Stortinget handlet jo om det politiske ansvaret regjeringen og Industridepartementet hadde for de mange industri-skandalene. Hvorfor snakket landsfaderen om økonomisk utroskap hos en embetsmann, og om Lindstrøms trusler mot en stakkars skraphandlerske ved navn Randi Bakke? «Det som hittil er avdekket i denne saken, gjør et uhyggelig inntrykk», sa Gerhardsen fra Stortingets talerstol.
Det kan ikke karakteriseres som noe annet enn den politiske historiens mest besynderlige og alvorlige forhåndsdom av en norsk statsborger. Og det fra statsministeren, foran de folkevalgte. Selv om Lindstrøm-saken aldri hadde noe som helst med gruveulykken på Svalbard å gjøre, klarte Gerhardsen å forlede et helt folk til å tro nettopp det.
Statsministeren stod i Stortinget, den 30. oktober 1963, ni dager etter fengslingen. for å svare på spørsmålene fra opposisjonen. Der og da rettferdiggjorde han at han blandet straffesaken inn i Stortingets debatt på denne måten:
Det er på det rene at Lindstrøms transaksjoner, åpenbart fører bort i Koksverket, og i Kings Bay kullkompani. Og etter min oppfatning må det da være helt på det rene, at i den utstrekning veien fører dit, så må selvfølgelig både politiet, går jeg ut fra, og en granskningskomité, ha full anledning til å undersøke forholdene i de institusjonene.
Det er disse setningene som gjør at vi 50 år senere tror at Lindstrøm hadde ansvaret for Kings Bay. I realiteten ble han bare dømt for å ha solgt billig skrap til Randi Bakke i en straffesak han senere plukket fullstendig fra hverandre. Etter hvert dukket det nemlig opp nye bevis.
Blant annet mente Randi Bakke at Lindstrøm hadde stukket av med 140.000 kroner, som det ikke fantes kvitteringer for. Senere blir disse kvitteringene funnet hos Bakkes venninne, og overlevert til Lindstrøm. Her var forklaringen! Saken ble likevel ikke gjenopptatt. Dommen står. Historiker Karsten Alnæs har beskrevet det som et justismord.
Det var likevel folkets dom, som Gerhardsens innlegg i Stortinget la grunnlaget for, som beseglet Lindstrøms skjebne. Det visste også Gerhardsen. Derfor forsøkte han i mange år å komme i kontakt med Lindstrøm for å beklage det han hadde utsatt ham for.
Harry Lindstrøm åpnet først døra i 1983. Bildet fra dette møtet viser to gamle menn i sofaen til Lindstrøm på Ullern, i den samme leiligheten som politiet ransaket 20 år tidligere. Lindstrøm skal ha godtatt unnskyldningen fra Landsfaderen, selv om det aldri kom noe offentlig beklagelse fra Arbeiderpartiet. Begge de to mennene døde i 1987.
Selv om det altså ikke var noen sammenheng mellom de til tider parodiske tiltalepostene mot Harry Lindstrøm om skrap, snøskuter og brakker på den ene side, og selve Kings Bay-ulykken på den andre, tegnet politikere, presse og påtalemyndighet et bilde av en angivelig korrupt embedsmann, som hadde sine kriminelle og korrumperte fingre i alt som var galt i Industridepartementet. Inkludert Kings Bay kullkompani.
En helt unik straffesak
Det ingen andre saker som er i nærheten av Lindstrøm-saken hva gjelder innsats fra politi og påtalemyndigheter. 12 etterforskere ved Oslo kriminalpolitisentral jobbet på fulltid i et helt år for å berede grunnen for saken mot Lindstrøm, en sak som altså handlet om reiseregninger og skrapsalg og avhending av utstyr.
Dette var ikke landssvik, trippeldrap eller grove narkotika-forbrytelser. Likevel ble Lindstrøm utsatt for over 90 avhør. I dokumentaren Syndebukken – prosessen mot Harry Lindstrøm, som er laget av Sant & Usant i en co-produksjon med NRK, sier Asbjørn Rachlew, en av verdens fremste avhørseksperter, at tallet på avhør og den etterforskningskraften som ble lagt ned mangler sidestykke.
Som om det ikke var nok, satt Lindstrøm 244 dager isolert med brev og besøksforbud.
Ikke en gang etterforskningen rundt og avhørene av Anders Behring Breivik etter 22. juli-terroren kan måle seg med dette. Som om det ikke var nok, satt Lindstrøm 244 dager isolert med brev og besøksforbud. Og det var altså i en sak der påtalemyndigheten mente at forbryteren var ansvarlig for at staten hadde fått for lite i oppgjør for skrapsalg! Teorien var at Lindstrøm hadde hjulpet sin venninne Randi Bakke, ved å selge skrapet for en lavere pris enn det han kunne fått hvis andre hadde kjøpt det.
Det var det straffesaken mot Lindstrøm handlet om.
Av de opprinnelige 72 tiltalepunktene i første rettssak, ble 38 faktisk også frafalt før saken i det hele tatt kom opp for retten. Ytterligere fem punkter ble frafalt etter at saken var reist.
Vitner fortalte i retten hvordan en forretningsforbindelse hadde sendt 120 av sine kontakter et askebeger hver, og hvordan kun én person leverte dette tilbake, nemlig Harry Lindstrøm.
I et av sine mange brev til Riksadvokaten skriver Lindstrøm om «parodien som må ha vært synlig for flere enn ham». Jeg gjengir noen detaljer her for å illustrere hvor langt det var fra en gruveulykke på Svalbard til de transaksjoner retten brukte mange dager på å diskutere:
Men så tilbake til avviklingen av A/S Vaddas Gruber, hvor mine forbrytelser efter utsagn skal være særdeles grove. (…) Jeg er nå felt for:
- Å ha avhendet 8 brakker i Vaddas, mens det bare er betalt for 4 brakker. Av de ikke betalte brakker står ennå 2 i Vaddas.
- Ved denne handling skal staten angivelig være påført et tap på kr. 3.000 deri inkludert verdien av de 2 brakker som ennå står i Vaddas.
- Å ha avhendet 2 brakker i Vaddas, hvorav staten intet tap er påført.
- Å ha gitt mangelfulle opplysninger i et brev som styret for A/S Vaddas Gruber sendte til Industridepartementet i 1962.
- Brevet er hverken forfattet eller skrevet av meg.
- Dette, herr Riksadvokat, er de særdeles grove forbrytelser som Harry Lindstrøm nå er felt for.
Lindstrøm skrev ikke bare brev til Riksadvokaten (flere ganger). Han skrev også brev til lagmann Kristian Lunde som han mente fullstendig forledet retten i sin gjennomgang av bevisene. Spesielt graverende var det han lot være å si. Lindstrøm lister opp mange punkter, men to er spesielt interessante.
Hele tiltalen hvilte på en teori om at Lindstrøm begikk økonomisk utroskap for å berike seg selv. Lindstrøm påpekte at lagmannen snakket om «korrupsjon og det som kalles smøring», uten å fortelle at politiet ikke hadde lyktes i å fremskaffe et eneste bevis for at Lindstrøm hadde mottatt så mye som en fyrstikkeske. Tvert i mot hadde vitner i retten fortalt hvordan en forretningsforbindelse hadde sendt 120 av sine kontakter et askebeger hver, og hvordan kun én person leverte dette tilbake, nemlig Harry Lindstrøm.
Norges største kjeltring i mange måneder, forhåndsdømt av både presse og statsminister, var ikke helt som journalistene hadde sett for seg.
Det kanskje mest alvorlige var likevel at lagmannen ikke orienterte om politidokumenter som omhandlet et britisk firma som hadde forsøkt å bestikke Lindstrøm med 200.000 kroner. Her hadde lagmannen en anledning til å fortelle at den såkalt korrupsjonstiltalte Lindstrøm var ubestikkelig. Det unnlot lagmannen å gjøre.
Lindstrøm mente gjennomgangen av bevis og lagmannens ledelse av saken var «så stridende mot det som burde skje i en rettsstat», at han klage lagmannen inn for De internasjonale juristers kommisjon. Han avsluttet brevet med: «Det får nå være en grense for hva man skal tåle selv i dette land.»
I retten får også folk imidlertid høre Lindstrøm for første gang. Norges største kjeltring i mange måneder, forhåndsdømt av både presse og statsminister, var ikke helt som journalistene hadde sett for seg.
Ukebladet Aktuell skriver:
Og Lindstrøm går gjerne til angrep, kaster seg over aktor, politiadjutant Sten Grindhaug, med en kryssild av spørsmål og anklager. Hvorfor er dette punktet tatt med i siktelsen? Hva er egentlig forbrytelsen Og alle underes. Alle må underes. (…) Det skjer noe med siktelsen i Oslo byrett, denne rekordlange siktelsen (…) Time etter time, dag etter dag, synger Rogalandsaksenten mellom eketre-veggene i det gamle ærverdige Tinghuset, og politiets lange, detaljrike siktelse synes liksom å smuldre bort, punkt for punkt.
Fleischer-kommisjonen
På den politiske arenaen krevde opposisjonen en granskning av hele industridepartementet, for å finne ut hvordan alt det som hadde hendt de siste årene, inkludert Lindstrøm-saken, kunne skje. 15 november 1963, ble dommer Carl Johan Seckman Fleischer, som hadde godkjent ransaking av Lindstrøms hjem, leder av den kommisjonen som skulle granske departementet som Lindstrøm jobbet i.
Fleischer-kommiasjonen skulle egentlig granske Administrasjonsordningen og forvaltningen i Industridepartementet, men i følge Lindstrøm-biograf Hjalmar Markussen, fikk Fleischer klar beskjed om at de burde gå utenfor mandatet. Rapport endte i alle fall opp med å handle mer om Lindstrøm enn om departementet.
Igjen ble Lindstrøm forsøkt hektet på Kings Bay-ulykken. Skulle dette lykkes, måtte han i det minste fremstilles som en mann uten de kvalifikasjoner som skulle til for å ta de beslutninger han tok som byråsjef i departementets Bergverksavdeling. Det var i seg selv en vanskelig oppgave. Som bergverksingeniør og jurist, med tilleggsstudier i internasjonal rett, samt språkkunnskaper som få andre, var Lindstrøm nemlig den best kvalifiserte av alle i departementet, skriver Markussen.
Også Fleischer-rapporten er, som Tønseth-rapporten, full av feil og mangler. Lindstrøm satt i 90 politiavhør, men til kommisjonen ble han bedt om å møte kun én gang i halvannen time. Flesteparten av anklagene i rapporten fikk han derfor aldri anledning til å svare på. Hadde han fått det, ville Lindstrøm ha tilbakevist alt fra faktafeil til rent ut horrible påstander. Det måtte han i stedet gjøre i etterkant.
Heller ikke Fleischer-kommisjonen klarte imidlertid å nagle Lindstrøm til Kings Bay. Bildet av ham som den skyldige lever likevel videre. Det er for eksempel betegnende at man på Wikipedia, mer enn 50 år senere, kan lese det følgende om Fleischer-kommisjonen:
Ved kgl. resolusjon 15. november 1963 ble det nedsatt en granskingskommisjon ledet av Fleischer for å granske ansvarsforholdene i Industridepartementet omkring Kings Bay-ulykken på Svalbard i 1963. Den (…) utfylte andre granskinger gjort samme år og rettet kritikk mot byråsjef Harry Lindstrøm som siden ble fradømt sin stilling og idømt erstatningskrav.
Det er selvsagt umulig å lese dette på en annen måte enn at han ble fradømt sin stilling og idømt erstatningsansvar på grunn av sin befatning med Kings Bay. Det ble han ikke. Men hadde han i det hele tatt noe ansvar for Kings Bay-saken? Monika Kristensen svarer kontant i dokumentaren Syndebukken. «Nei overhodet ikke!».
Også Harry Lindstrøms sjef, departementsråd Karl Skjerdal (som også ble presset ut av jobben i departementet, men som gikk rettens vei, og vant), pekte på alvorlige mangler med Fleischers rapport. Blant annet at verken Lindstrøm eller overingeniør Thor Holaker fikk anledning til å imøtegå den kritikken som ble fremsatt rundt Koksverk-saken, ofte på svært sviktende grunnlag.
Av Lindstrøms 5.000 notater fra tiden som byråsjef i departementet trekker kommisjonen frem en håndfull, som skal beskrive hans uegnethet. Blant annet brukte man et notat som handlet om mulighetene til å selge kull fra Kings Bay-gruvene til Tyskland. Lindstrøm mente statens representanter var kunnskapsløse og skrev det på sin spesielle måte: «Er det ikke nå på tide at man skifter ut disse to nullene, eller skal jeg bruke et noe sterkere uttrykk, disse to sauene?» Sånn kunne Lindstrøm uttale seg hvis han mente noe veldig sterkt.
Da det ikke hjalp, tok Lindstrøm tak i jakkeslaget på Hilmar Reksten og fortalte at det ville gå galt med ham hvis han ikke trakk tilbake beskyldningene.
Bakgrunnen for at nettopp de to representantene i styret fikk gjennomgå var en spesiell historie fra en reise ombord på marineskipet Valkyrien i 1961. Lindstrøm og de to var i selskap med skipsreder Hilmar Reksten da han skjelte ut Gerhardsen, statsråd Holler, departementsråd Skjerdal og flere andre i Industridepartementet.
Embetsmennene skal ha sittet helt passive, mens Lindstrøm reagerte på sin måte. Først advarte han skipsrederen mot å anklage noen som ikke kunne forsvare seg. Da det ikke hjalp, tok han tak i jakkeslaget på Reksten og fortalte at det ville gå galt med ham hvis han ikke trakk tilbake beskyldningene. Det gjorde Reksten, og situasjonen roet seg.
Først den 8. juni 1968 fikk Lindstrøm en smule oppreisning for Fleischer-rapportens innhold, i det Østre Bærum Herredsrett dømte Fleischer-utvalget og Staten til å betale Harry Lindstrøm 20.000 kroner for tap av fremtidig arbeidsinntekt. I tillegg ble også seks punkter i rapporten erklært døde og maktesløse. Det var bare så uendelig lite sammenlignet med skaden Fleischer-rapporten hadde vært med på å volde Lindstrøm.
Det er ikke bare en kuriositet at den som skriver mest nedsettende om Harry Lindstrøm i vår tid, er jurist og professor Carl August Fleischer. Sønn av Carl Johan S. Fleischer. Han bruker utdrag fra sin fars rapport – uten å informere om det – for å underbygge sin kritikk mot Lindstrøm, blant annet i boka Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge fra 2006.
Det ble aldri sannsynliggjort noen vinning eller personlig berikelse, selv om Lindstrøm ble dømt.
I en debattskrift i forbindelse med Alf Nordhus’ 70-årsdag, snur han også hele saken på hodet. Han er der kritisk til jussprofessor Anders Bratholm, som i rosende ordelag forteller hvordan Lindstrøm vant frem med sine injuriesøksmål mot pressen. Fleischer gjentar feilaktig beskyldningene om at Lindstrøm var en «notorisk korrupt embetsmann» (han ble aldri dømt for korrupsjon), og viser til granskningen hans far foretok (uten å nevne at flere påstander ble mortifisert senere), og mener injuriesakene Lindstrøm vant er med på å «hvitmale hans forhold».
Altså: Når over 120 aviser inngår forlik eller blir dømt for ærekrenkelser, og en rekke påstander også blir kjent døde og maktesløse, så mener Fleischer dette er uheldig fordi det er med på å «hvitmale» en ellers korrupt Lindstrøm!
Det er også Fleischer som er opphavet til påstander i en NOU fra 2003 om «Arealplaner og ekspropriasjonserstatning». Der står det at «Lindstrøm hadde begått alvorlige økonomiske forbrytelser med personlig berikelse i sin stilling i Industridepartementet». Det ble aldri sannsynliggjort noen vinning eller personlig berikelse, selv om Lindstrøm ble dømt. Og hvor alvorlige var nå de økonomiske forbrytelsene, egentlig?
Krigshelt og embetsmann
Harry Lindstrøm var en begavet, belest og beundret mann. Han ble født i Stavanger i 1916, og viste seg å være en bemerkelsesverdig elev med påstått fotografisk hukommelse. Da krigen brøt ut, meldte han seg til tjeneste og avanserte under oppholdet i Skottland raskt fra menig soldat til en sterk leder for «2. bergkompani».
Da kompaniet ble beordret til Murmansk for å hjelpe russerne med å kaste tyskerne ut av Finnmark «var det blant kompaniets soldater og offiserer enstemmighet om at han ved sitt pågangsmot og overlegne administrasjonstalent reddet kompaniet fra katastrofe», som det sto i Lindstrøms minneord.
Etter krigen utdannet han seg til bergverksingeniør ved NTH i Trondheim, og studerte senere juss i Oslo, samtidig som han jobbet i Industridepartementet. Han ble også bedriftsøkonom. I tillegg skrev han engelsk, tysk og fransk perfekt, og snakket samtidig italiensk og russisk. Han steg fort i gradene i Industridepartementet og ble etterhvert byråsjef.
Han var uredd og lot aldri folk rundt seg – kolleger, statsråder eller statsministre – lure på hva han mente i faglige spørsmål. Hans direkte tale skulle da til slutt også bli hans bane. Fra minneordet: «Lindstrøms svakhet var at han aldri ville gå på akkord med sin samvittighet, og at han aldri lærte å bukke og skrape for hvem det enn måtte være. Han så alltid på saken som det viktigste og firte ikke når han mente han hadde rett»
Han ble skjenket tillit fra alle som sto rundt ham og som kjente hans kapasitet, kunnskap og gjennomføringskraft. Men han var ikke bare dyktig og direkte. Lindstrøm hadde i tillegg et svakt hjerte for de som strevde i livet, og de som ikke ble behandlet bra. Også dette skulle bli medvirkende til hans fall.
Fallet
På sensommeren 1957 innvilget byråsjef Harry Lindstrøm et møte med skarphandlersken Randi V. Bakke i Industridepartementet. Hun fortalte en troverdig og nitrist historie om hvordan hun kom i tyskernes klør og ble tvunget til å begå straffbare handlinger. Hennes bror truet henne med å avsløre landssviket.
Hun visste ikke sin arme råd, sa hun. Historien traff Lindstrøm midt i hjertet og fra dette møtet hjalp han Randi Bakke på alle tenkelige og utenkelige måter. Helt til 1963. Da forsto han at ikke bare han, men mange rundt Bakke, hadde blitt lurt. Han skrev dermed et skarpt avskjedsbrev til henne, en avskjed på grått papir:
Jeg har gang på gang bedt Dem, ja tigget Dem, om å betale Deres gjeld rundt omkring. Betal Deres gjeld til herr Reiersen. Dette hører ingen steder hjemme at den fattige fiskeren skal låne dem kr. 4.000,- og De skal svindle han. De her nevnte kr. 4.000,- er de eneste han har, og han skal bruke dem til å kjøpe traktor.
Han gikk sirlig gjennom sitt eget regnskap til Bakke også, og skrev hvor mye hun skyldte ham, selv om hun også hadde fått mye som private gaver for å komme seg på beina. Tonen hans var uforsonlig:
Og så til slutt, frk. Bakke. Det er nå på høy tid at De skjønner hva dette dreier seg om. Det er ikke mulig å fortsette et liv som bare består i lurerier og store og små svindlerier. (…) De har de siste 6 årene fått all den hjelp noe menneske kan får. De har misforstått denne hjelp. Jeg skal aldri ha mer med Dem å gjøre. Det skal bli deilig å atter bli fri. Det har vært et kors og svare på Deres telefonsamtaler, og hjelpe dem i ett og alt.
Harry Lindstrøm.
Bakke tok deretter en knusende hevn. Hun henvendte seg til høyesterettsadvokat Alf Nordhus (som hadde hatt en rolle i salget av sølvverket på Kongsberg og derfor kjente til Bakke). Til Nordhus fortalte hun at denne Lindstrøm, som var så aktiv i debatten om Tønseth-Rapporten og Kings Bay på dette tidspunktet, i virkeligheten var kriminell. Han skulle ha drevet skraphandelen sammen med henne, og stukket av med alle pengene.
Nordhus gikk videre til Industriminister Trygve Lie, som gikk rett til Justisminister O. C. Gundersen, med informasjonen. Det ble skrevet et langt notat på skrivemaskinen til Nordhus (som verken Nordhus eller Bakke ville vedkjenne seg i ettertid) der Bakkes anklager utbroderes.
Dette gikk videre til Riksadvokaten. Anmeldelsen var nærmest en kopi av notatet fra Nordhus skrivemaskin. Lindstrøms hjem ble raskt ransaket, før han selv ble arrestert. Notatet utgjorde til slutt tre firedeler av ordlyden i den kongelige resolusjonen av 25. oktober 1963 som i praksis fratok Lindstrøm jobben, pensjonen og æren. Bakke fikk med andre ord full uttelling.
Støttespillere
Harry Lindstrøm var ikke helt uten venner og støttespillere, men det var svært risikabelt å stille seg ved siden av en samfunnsfiende som ham, enten man var politikere eller kontrær pressemann. Likevel var det noen som lot det stå til.
Stortingspolitiker Alfred Henningsen fra Bardu i Troms kjente Lindstrøm som en ærlig og samvittighetsfull mann. Henningsen var Ap-mann, men generelt opprørt over at Lindstrøm ble gjort til syndebukk for alle Arbeiderpartiets industriskandaler, og spesielt at han hadde blitt fradømt sin lønn og pensjon.
Alfred Henningsen valgte å ta opp saken i en interpellasjon i Stortinget i 1966, eller begå politisk selvmord, som han selv kalte det.
Flere kolleger i stortinget advarte ham mot å gå inn i saken. Alfred Henningsen valgte å ta opp saken i en interpellasjon i Stortinget i 1966, eller begå politisk selvmord, som han selv kalte det. I sin bok Partisan og politiker fra 1989 skriver han: «Vi kritiserer i høye toner ‘folkedomstolene’ i visse land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, men den form for folkedomstol vi opprettet i Lindstrøm-saken, var langt verre».
Han forteller om et selsomt møte med Trygve Bratteli (som nå hadde tatt over som partileder og senere ble statsminister) i Stortinget. Bratteli kom rød av sinne mot Henningsen etter interpellasjonen. «Du ødelegger partiet,» sa partilederen. Henningsen freste tilbake med sin nordnorske røst: «Dra til helvete. Det er du som ødelegger partiet».
Henningsen skriver videre at saken ble et vendepunkt for ham når det gjaldt holdningen til stortingsarbeidet. Den styrket ham i forsettet om å bevare menneskeverdet.
Tidligere leder i Arbeiderpartiet Reiulf Steen er vel den eneste Arbeiderparti-lederen som sang klart ut om Lindstrøms skjebne.
En annen politiker som støttet Lindstrøm, om enn ikke like offentlig og tydelig, var statsminister fra 1965, Per Borten fra Senterpartiet. Han følte stor sympati med Lindstrøm og uttrykte dette i samtaler med flere politikere og pressefolk. Til forfatter Markussen, som skrev bok om Lindstrøm, sa Borten: «Dette var et rent justismord. Og jeg har aldri forstått hvorfor man satte i gang denne forferdelige prosessen. Nei, aksjonen mot Harry Lindstrøm er et trist kapittel i vår historie».
Tidligere leder i Arbeiderpartiet Reiulf Steen er vel den eneste Arbeiderparti-lederen som sang klart ut om Lindstrøms skjebne. I en hyllest til arbeiderpresselegenden Olav Brunvand, skrev Steen om det han mente var en Kings Bay-psykose og hvordan Lindstrøm ble fritt og jaget vilt for alle. Steen mente behandlingen av Lindstrøm er en skamplett på både politikkens og pressens historie i Norge.
En som i følge Steen var med å vaske vekk noe av skammen, var nettopp redaktør Brunvand. Brunvand tok personlig kontakt med Lindstrøm og forsøkte å hjelpe så godt han kunne. På vegne av Arbeiderpressen inngikk han også et forlik med Lindstrøm.
Senere brukte Arthur Berg ord som «kvalmande», «hjartekulde» og «nådeløyse» om Lindstrøm-saken.
Mens Lindstrøm sonet dommen sin, skrev Brunvand at Lindstrøm-saken for alltid vil være en mørk flekk i vår historie og at Lindstrøm fikk en straff som ikke sto i forhold til det han ble anklaget for. Brunvand understreket at han ikke bare snakket om fengselsstraffen, men også om forhåndsdømmingen av Lindstrøm før saken mot ham engang var kommet igang.
«Han kom til å bli en syndebukk i en periode da sterke politiske krefter tørnet sammen med en styrke som vi sjelden har vært vitne til i vårt land,» skrev Brunvand.
Sammen med redaktør for avisa Dagen, Arthur Berg, stilte Brunvand opp i NRKs debattprogram «Åpen post» og forsvarte Lindstrøm, til manges overraskelse. Begge var klare på den urett som hadde rammet Lindstrøm. Arthur Berg sa til programlederne Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig at Lindstrøm, hadde det ikke vært for hans ekstraordinære styrke, for lenge siden ville «ha bukka under for den utrolege og eksempellause urett som har gått over han i fem år».
Alf Nordhus, som var med på å sette i gang saken, fortalte senere at han mente Lindstrøm ble «grillet på Kings Bay-affærens brennalter»
Senere brukte Arthur Berg ord som «kvalmande», «hjartekulde» og «nådeløyse» om Lindstrøm-saken. «Arthur Berg så på Lindstrøm som alt annet enn en forbryter. Han (Lindstrøm) var et menneske med uvanlige kvaliteter, en hedersmann, en idealist, og en ærekjær mann», står det i Svein Brurås’ biografi over redaktøren. Både Brunvand og Berg konkluderte med at Harry Lindstrøm ikke «hører hjemme i forbryterkartoteket».
En som lever og husker godt hva han og hans pressekolleger gjorde på 60-tallet, er tidligere journalist Asbjørn Kongsness. Han medvirker i dokumentarfilmen Syndebukken, og skal ha noe av æren for at hele dokumentarprosjektet startet i 2013. Han håper dokumentaren kan være med å gi en slags oppreisning til Lindstrøm, og at flere fatter interesse for saken.
Alf Nordhus, som var med på å sette i gang saken, fortalte senere at han mente Lindstrøm ble «grillet på Kings Bay-affærens brennalter». «De fleste er vel tilbøyelig til å gripe glosen justismord,» skrev han.
Pressehistorie
For pressen er Lindstrøm-saken historisk på flere måter. Det var en historisk, massiv og langvarig forhåndsdømming. Men Lindstrøm fikk også en historisk hevn, idet han gikk til søksmål mot flesteparten av landets aviser for ærekrenkelser. Han vant eller inngikk forlik med over 120 av dem. Dette er ikke bare en enestående rekord, det er også eneste grunnen til at han overlevde økonomisk resten av livet.
Norske aviser måtte nemlig ut med 377.000 kroner i erstatning. Omregnet i 2018-kroner tilsvarer det cirka fire millioner kroner. I tillegg inngikk han et forlik med Arbeiderpressen på 40.000 kroner, tilsvarende en halv million kroner i dag.
Forfatter og journalist Bjørn Gunnar Olsen, som blant annet skrev biografien om Arbeiderbevegelsens helt Martin Tranmæl, åpnet sitt intervju med Lindstrøm fra 1976 på denne måten:
Harry Lindstrøm er sannsynligvis den mest ærekrenkede mann i norsk rettshistorie. (…) Ikke noen nordmann er på et så sviktende grunnlag blitt hengt ut for en hel nasjon som han – og de som må ta på seg skylden, er politikere på topplanet, og avisfolk. (…) Det oppsto en hets mot personen Lindstrøm som tok helt groteske dimensjoner. (…) Han ble hengt ut som en samfunnsfiende nummer 1, dømt fra all personlig ære.
Dette måtte pressen altså senere betale for, mens politikerne slapp unna. Verst var trolig VG med journalisten Birger Viberg, som ble en slags PR-mann for Randi Bakke, i spissen. Det var hans artikler som fikk hardest medfart i ettertid, også av pressens egne organer. I sine famøse intervjuer lot han Randi Bakke legge ut som hvor grusom Lindstrøm var, at han var «brutal» og «truet» henne, selvsagt helt uten at Lindstrøm selv kom til orde. Han satt jo i fengsel og fikk ikke en gang lese noen av påstandene mot ham.
Hadde pressen bare skrevet om det Lindstrøm ble dømt for, ville ikke folk trodd han var ansvarlig for Kings Bay-ulykken.
I boka Vær varsom redaktør, refereres det til en uttalelse fra Pressens faglige utvalg fra oktober 1963 om VGs intervjuer med Randi Bakke. Her heter det: «Det faglige utvalget er videre av den oppfatning at de to reportasjer, hvor anmeldersken gir detaljerte skildringer av sitt bekjentskap med byråsjef Lindstrøm, betegner et brudd på de regler for god presseskikk som Norsk presseforbund har trukket opp».
NRK-legenden fra Åpen Post, Per Øyvind Heradstveit, skrev også om saken i sin bok En liten mikrofon i en stor verden:
Både departementsråd Skjerdal og byråsjef Harry Lindstrøm ble ofre i et krysspress mellom partipolitiske interesser og juss. Jeg fikk i denne hekseprosessen et godt forhold til dem begge. Det var grunn til å reagere sterkt på den skjebnen de fikk, og jeg gledet meg da Skjerdal nektet å bøye seg for et umenneskelig press. Han kjempet for sin rett og vant. Lindstrøm fikk aldri den oppreisning han etter min mening fortjente. Det fylte meg den gangen med avsmak, og jeg ser heller ikke i dag noen grunn til å revidere min holdning til en lite ærefull periode i norsk etterkrigshistorie.
Også jussprofessor Anders Bratholm har vist interesse for Lindstrøm-saken, og da spesielt injuriesakene han anla mot pressen. Han skriver om hvordan de saksøkte forsøkte å argumentere for at Lindstrøm ikke burde ha noe vern fordi han ble dømt for straffbare forhold. Påstandene ført ikke frem, rett og slett fordi beskyldningene som Lindstrøm gikk til sak for, handlet om helt andre forhold enn dem han ble dømt for. Det er jo logisk. Hadde pressen bare skrevet om det Lindstrøm ble dømt for, ville ikke folk trodd han var ansvarlig for Kings Bay-ulykken.
I mange av sakene ble mediene først frikjent, før de, som NTB, senere ble dømt for ærekrenkelser i Høyesterett. De hadde tross alt lagt seg ut med Harry Lindstrøm. Han ga seg ikke. Ikke før han ble syk.
Lite eller ingenting av denne pressehistorien synes å interessere i dag. Da Markussen kom med sin bok i 2000, er det riktig å si den ble tiet ihjel. Med unntak av Nordlys omtalte ingen av de store avisene denne boka, selv om den altså dokumenterte helt nye sider ved saken.
Lindstrøms skrevne kamp
Lindstrøm fikk et desperat ønske om å «opplyse» folket, ikke bare om sin egen sak, men om de saker som er i nasjonens interesse. Han skrev derfor flere bøker, i tillegg til alle brevene han sendte og alle injuriesakene han førte selv.
I boka Svalbard – og norske nåtidspolitikeres behandling av norske interesser er det den tidligere embetsmannen som har mistet troen på systemet og politikken vi møter. Boka var i tråd med den harde og kompromissløse linjen overfor kunnskapsløshet han førte da han ennå var i full vigør på innsiden av sentraladministrasjonen.
Her virker tonen imidlertid enda mer uforsonlig: «Vi kan ikke lenger overlate behandlingen av vitale nasjonale interesser til dilettanter og hensiktsmessighetspolitikere,» skrev han.
Selv hadde han ikke noe å tape, og han var fortsatt drevet av den samme gamle embetsmannsånden: Det gjaldt å gjøre det beste for nasjonen.
Lindstrøm visste på dette tidspunktet at folk bare så en kriminell i ham. Selv hadde han ikke noe å tape, og han var fortsatt drevet av den samme gamle embetsmannsånden: Det gjaldt å gjøre det beste for nasjonen. For enhver som mente at han var en kjeltring, og som tok seg bryet med å lese, måtte nok dette fremstå som det komplette nonsens. Men han ga seg altså ikke. Han skrev:
Det dreier seg ikke lenger om salg av skrap på Kongsberg sølvverk, det dreier seg ikke lenger om en gruveulykke, det gjelder en nasjonal ulykke. (..) Denne lille bok er som mine andre bøker, skrevet for å gi faktiske opplysninger om forhold som vedrører vår nasjonale eksistens.
Forandring
Lindstrømsaken var den direkte foranledningen til endringer i både offentlighetsloven, forvaltningsloven og lov om statens embetsmenn. I dag skyver ingen statsråder embetsmenn foran seg for å overleve politisk lenger. Den siste som forsøkte det, falt for eget grep. Det var forbrukerminister i Gro Harlem Brundtlands regjering, Anne-Lise Bakken.
Hun måtte gå av etter å ha lagt skylda for en betent og vanskelig sak på Statens personaldirektør, Nils R. Mugaas, fra Stortingets talerstol. Hun beklaget til slutt at hun uttalte seg uklart og at det kunne se ut som «et forsøk på å skyve skylden over på en embetsmann».
La Lindstrøm-saken gå inn i historien som noe annet enn det flaue, korte referatet vi i dag forholder oss til.
I arbeidet med denne artikkelen har det slått meg hvor mange likhetstrekk, tross sitt formidable og unike innhold, Lindstrøm-saken har med andre straffesaker og politiske prosesser de siste 20 årene. Forhåndsdom er ikke et historisk fenomen, det er et daglig problem. Justisfeil hører ikke til fortiden, selv om vi håper intenst at folk vi dømmer faktisk er skyldige.
La Lindstrøm-saken gå inn i historien som noe annet enn det flaue, korte referatet vi i dag forholder oss til. Det er ikke bare galt, men gjør det også vanskelig å lære av en sak vi alle burde ha på pensum. Når staten i disse dager erkjenner at vi aldri burde kalt jenter for tyskertøser under krigen, er det kanskje på tide å vaske bort noe av skammen på vår politiske og presseetiske historie som prosessen mot Lindstrøm skapte.
***
Lindstrøm avslutter sin bok Koksverket i Mo i Rana – plan og virkelighet med en tirade og en tydelelig referanse til Ibsens skuespill, En folkefiende. Han fremstår som en slags Stockmann:
Forfatteren av denne bok er fullt klar over at alle hans bøker skal ties ihjel. Det har han gjort regning med. Han er videre fullt klar over at han står overfor en kompakt majoritet av presse, politikere og politi med assistanse av domstoler, et folk uten sans for realiteter, og en umenneskelighet som hittil heldigvis ikke har våget å tre fram. Når han likevel sender ut sine bøker, så er meningen med dem at de skal være samtidshistorie, før eller senere må også dette folk kunne lese skreven tekst.
Harry Lindstrøm
Jeg synes vi skal ta denne helt spesielle embetsmannen på ordet. Jeg er verken historiker, jurist eller politiker. Men landets fremste representanter på disse områder bør lese historien om Lindstrøm, og sammen eller hver for seg, ta seg bryet med å skrive den sanne fortellingen for ettertiden. Det er så forbasket mye å lære av den.
Signe hans minne.
KILDER:
«Syndebukken». Fredrik Horn Aslaksen, Sant og usant, 2018
«Prosessen mot Harry Lindstrøm». Hjalmar Markussen, Dokumentarforlaget, 2000
«Kings Bay-saken». Monika Kristensen, Forlaget Press, 2013
«Einar Gerhardsen – en politisk biografi». Finn Olstad, Universitetsforlaget, 1999
«Den lange oppturen – norsk historie 1945-2015». Finn Olstad, Dreyers forlag, 2017
«Vaktskifte – erindringer 1953 – 1965». John Lyng, J. W. Cappelens forlag, 1973
«Partisan og politiker». Alfred Henningsen, Tiden forlag, 1989
«Arthur Berg». Svein Brurås, Nye Luther Forlag, 1987
«Koksverket i Mo i Rana – Plan og virkelighet». Harry Lindstrøm, 1965
«Hvem ville nasjonalisere norsk bergverksindustri, og hvilke interesser gjorde seg gjeldene i Kvina Nye Gruber». Harry Lindstrøm, Lindstrøms forlag, 1965
«Svalbard – og norske nåtidspolitikeres behandling av norske interesser». Harry Lindstrøm, Lindstrøms forlag, 1965
«Koksverket i Mo i Rana – plan og virkelighet». Harry Lindstrøm, Lindstrøms forlag, 1965
«Korrupsjonskultur, kameraderi, og tillitssvikt i Norge». Carl A. Fleischer, Koloritt forlag 2006
«I demokratiets navn». Karl Skjerdal, Cappelen, 1967
«God kritisk journalistikk skal ikke straffes». Nils E. Øy, Institutt for journalistikk, 1994,
«Ei soge om eit statsforetak: Norsk Koksverk AS 1960-1970». Unn Kristin Daling, (rapport nr. 10 i Mo i Rana-prosjektet), 1995
«Slik jeg ser det» . Håkon Lie, Tiden norsk forlag, 1975
«Dagbok frå Kongens råd». Jens Haugland, Det norske samlaget, 1986
«Vær varsom redaktør». Olav Solumsmoen, Universitetsforlaget, 1966.
«Kings Bay – mennesker og makter». Karl Skjerdal, Aschehoug, 1964
«En liten mikrofon i en stor verden». Per Øyvind Heradstveit, Faktum forlag, 1992
«Stopp pressen – om ytringsfrihet og personvern». Mads T. Andenæs, Halvor Elvik, Universitetsforlaget, 1984 (red.)
Midtbøe-kommisjonens rapport
Tønseth-kommisjonens rapport
Fleischer-kommisjonens rapport
Lindstrøms brev til Riksadvokaten, 1965
NOU 2003, 29 – Arealplaner og ekspropriasjonserstatning
Stortingsmelding 86, 1962-63
Debatter i stortinget
Skriftlig spørsmål i Stortinget fra Tore Nymo (Sp)
«Lindstrømsaka var eit politisk justismord». kronikk av John Gustavsen
«Caltex-saken og norsk oljepolitikk på Svalbard fra 1960 til 1973 – Masteroppgave i historie»
Retriever (VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Nordlys, Harstad Tidende, Finnmarken, Klassekampen, Dagen, Vårt Land, Nationen, Drammens Tidende, Halden Arbeiderblad, Rana Blad, Bergens Tidende)
Kommentarer