– For oss er hver dag 13. november

(Paris/Molenbeek): I et brev til dommer Jean-Louis Périès skriver representanter for IS at for dem er “hver dag 13. november, tusenvis av 13. november.” Angrepene mot sivile i Syria er like grusomme som angrepet mot Bataclan, hevdes det i brevet. Der kreves det også at den eneste IS-terroristen som overlevde, Salah Abdeslam, blir løslatt.

Han og de andre tiltalte i den gigantiske rettssaken i Paris må hver dag høre overlevende fortelle om sine grufulle opplevelser 13. november 2015. Mange av dem er fullstendig defigurert, andre lider fortsatt av posttraumatisk stress. Flere av dem mistet sine aller kjæreste. En gutt som da var fem år gammel mistet mammaen sin. Hver eneste dag i retten er fylt av uutholdelig lidelse.

 

Angrep er det beste forsvar

Salah Abdeslam har valgt en aggressiv holdning i retten. Unggutten fra Molenbeek som har forholdt seg taus under hele etterforskningen, avbryter nå dommeren rett som det er med kjepphøye kommentarer. Han får sikkert enda bedre selvtillit ved at IS nevner ham med navn og tar ham i forsvar i brevet. Han som ikke utløste selvmordsbeltet sitt, og som på ingen måte var noen sjef.

Han får sikkert enda bedre selvtillit ved at IS nevner ham med navn og tar ham i forsvar i brevet.

Salah kommer som nevnt fra bydelen Molenbeek i Brussel, noe som preget ham sterkt. Midt under rettssaken dro jeg tilbake dit for å se hvordan reaksjonene var der, seks år etter angrepene. Både de og angrepene i Brussel 16. mars 2016 ga Molenbeek et terror-stempel bydelen fremdeles kjemper mot.

 

Fremdeles hett

Bare noen dager før jeg kom tilbake til Molenbeek satte en arrestasjon sinnene i kok.

Det startet som en enkel bilkontroll. Men så viste det seg at papirene ikke var i orden. Bilføreren satte seg til motverge. Det kom til slag og spark. Resultat: fem sårede politimenn, hvorav tre alvorlig. Kolleger overmannet til slutt bilføreren. Slike voldsepisoder inntreffer sjeldnere i Molenbeek nå. Situasjonen i bydelen langs kanalen i Brussel er en helt annen enn for seks år siden. 14. november 2015 våknet bydelen med nyheten om at fire av de ti terroristene fra massakren i Paris kom fra Molenbeek. Senere slo samme nettverk til midt i den belgiske hovedstaden.

 

Solidarisk moské

– Ja det var et elektrosjokk, sier Jamal Habbachich, imam i moskeen Attadamoun (solidaritet) i Molenbeek. Vi sitter på hans kontor over bønnerommet, akkurat som da jeg traff ham for seks år siden.

– Det var en tsunami, ti dager med frykt, tårer og smerte. Alle følte seg bortkomne. Men samtidig skapte det unikt samhold og dialog. Vi var mange tusen i en støttedemonstrasjon foran Børsen, og skjønte at vi måtte samarbeide på tvers av religiøse og sosiale grenser. Tabuer falt. Imamer ble mer bevisste på sine budskap. Vi måtte unngå alle rasistiske og/eller politiske utsagn, og også gi de som aldri ble hørt en stemme. Alt som kunne mane til krig måtte fjernes øyeblikkelig. Vi måtte også ta avstand fra de landene som eksporterer vold, sa imamen.

Bydelen var kjent som terrorens arnested, eller «helvete» som Donald Trump sa.

Habbachich har selv undervist barn og unge i mer enn 40 år. I tiden etter terroren i 2015 og 2016 møtte han sønderknuste familier. Mange var fortsatt savnet. Belgia var det landet i Europa som sendte flest fremmedkrigere til Syria i forhold til folketallet. Og 79 av 433 jihadister kom fra Molenbeek. Bydelen var kjent som terrorens arnested, eller «helvete» som Donald Trump sa.

De to «journalistene» som drepte kommandant Massoud i Afghanistan  9. september 2001 kom fra Molenbeek. Det samme gjorde flere terrorister som angrep forstadstogene i Madrid i 2004, samt han som angrep det jødiske museet i Brussel i mai 2014. Så det var ikke for ingenting bydelen fikk sitt tvilsomme rykte – et rykte som ble forsterket av ufine journalister som strømmet hit etter attentatene og ville at alle skulle ta et slags kollektivt ansvar.

 

Som dyr

– Vi ble behandlet som dyr på utstilling, sier en ung innbygger. Som mange likesinnede opplevde han hvor belastende det var å ha en adresse med postnummer 1080 Molenbeek. Potensielle arbeidsgivere la automatisk søknaden nederst i bunken. 45 prosent av bydelens unge er arbeidsledige i dag. Molenbeek er i tillegg Brussels nest fattigste kommune og med størst folketetthet, 15 000 innbyggere per kvadratkilometer.

Familiene til terroristene fra 13. november 2015, Salah Abdeslam og Hamid Abaaoud, har for lengst flyttet, men det var kø for å flytte inn etter dem. Hver uke kommer mange nye innvandrere til Molenbeek fordi bydelen har billige boliger og allerede mange landsmenn.

– Det er ikke utelukket at terroristene kan få etterfølgere, sier Montasser Alde’ehmeh. Den flamske forskeren har selv bodd lenge i Molenbeek. Han kjente godt til forholdene – men ikke nok til å unngå katastrofen.

– Det vi manglet aller mest, og fortsatt ikke er gode nok på, er kritisk tenkning, fra forskjellige perspektiver. Nå har vi sjansen til å snakke med jihadistene som er fengslet. De blir aldri spurt «hvorfor», sier forskeren som er spesialist på radikalisering. Han mener mange av de unge ønsket et nytt liv.

 

Faren sprer seg

– De ville tilhøre en gruppe. Bli noen. Salah Abdeslam spradet rundt med masse penger i lommen. Det er lett å gi etter og endre personlighet. Alde’ehmeh tror kanskje det har vært for mye fokus på Molenbeek, og at faren nå kan oppstå andre steder.

– De ville tilhøre en gruppe. Bli noen.

Han etterlyser også et bedre samarbeid mellom e-tjenestene. Kommunikasjonen mellom belgisk og fransk etterretning var elendig, for ikke å si total fraværende, før angrepene i Paris og senere i Brussel 22. mars 2016. Det var samme gruppe som sto bak de to angrepene.

– Nå har landene i Europa en unik sjanse til å ha en samordnet politikk overfor IS-kvinnene og barna som er igjen, sier han.

– For barna er det en tragedie at de ikke får skolegang. Og det er farlig. Mødrene propper ørene deres fulle med hat og hevnlyst. Dessuten må vi ikke glemme at det stadig fins IS-krigere «der ute». De er flere enn noen gang, sier Alde’ehmeh, som selv jobber med avradikalisering i 70 skoler i Brussel. Han skryter av full suksess etter seks år.

 

Hjemmet

Antropologen Johan Leman dannet Le Foyer (hjemmet) i Molenbeek i 1980-årene, for bedre integrering, særlig av barn (2,5 til 16 år). Han mener det nå stort sett er rolig i bydelen, bortsett fra politiaksjonen som alle la merke til.

– Det var visstnok en langer. Politiet ser ofte gjennom fingrene med sånne som ham, fordi de heller vil slå til mot dem på toppen, sier han. Som i resten av Belgia. «Lille-mafiaen» får herje ganske fritt.

Alle tre sier det samme: det som må til er utdanning, kritisk tenkning og dialog.

– Politifolkene er bare her i kortere perioder. De rekker ikke å lære seg kodene. Vi skulle heller hatt noen som var her i flere år. Det hadde vært bedre for alle. Etter attentatene gransket politiet alle beboerne her, og alle foreningene – en hærskare. Mange viste seg å være ulovlig registrert og noen drev med prostitusjon eller terror. Hvorfor undersøkte de ikke det tidligere?

I Paris pågår nå rettssaken om attentatene for fullt, men det er ikke mange som snakker om den i Molenbeek. Noen er nok fremdeles fascinert av Salah Abdeslam. Han ble arrestert et stenkast fra barndomshjemmet i Molenbeek etter fire måneders flukt. Unge belgisk-marokkanere føler seg fremdeles utenfor. Etter slutten på IS’ kalifat ble det ikke så attraktivt å dra til Syria, men Afghanistan seiler allerede opp som det nye stedet, ifølge FN.

 

Har betalt høy nok pris

Molenbeek må ikke miste flere av sine unge til jihadismen. Iherdige sjeler som Jamal Habbachich, Montasser Alde’ehmeh og Johan Leman gjør hva de kan for å forhindre det. Alle tre sier det samme: det som må til er utdanning, kritisk tenkning og dialog. På torget i Molenbeek står monumentet til ære for ofrene fra 13. november 2015 til evig minne om hvor galt det gikk.