#JesuisParis – ett år etter

Ett år er gått siden attentatene i Paris, 13. november 2015. Jeg husker det som om det var i går. Men da var alt uklart, selv for politiet. Nyhetene kom stykkevis:

• Eksplosjoner ved Stade de France under fotballkampen Frankrike-Tyskland. President Hollande evakuert i sikkerhet.
• Skyting mot kafeer midt i Paris. Kunder og forbipasserende meiet ned.
• Full alarmberedskap over hele Paris. Hvor smeller det neste gang?

Og så:

• Hundrevis av personer holdt som gisler i musikkteateret Bataclan, under konserten til gruppen Eagles of Death Metal.

Journalisten i meg ble trukket dit som en magnet, selv om politiet advarte:

• Går du nærmere nå, blir du skutt!

Jeg kom aldri nærmere enn 100-200 meter fra Bataclan. Jeg sto sammen med franske og utenlandske kolleger, samt noen skuelystne. Ingen skjøt mot oss, men etter hvert oppfattet vi at 1 500 mennesker befant seg innenfor. Truet med automatgeværer, granater og selvmordsbelter av et ukjent antall ikke-identifiserte terrorister. Et mareritt.

Hvem var disse menneskene som krysset gaten lenger opp, i tause rekker, med hendene over hodet og glinsende overlevelsestepper på skuldrene? Senere fikk vi vite at det var de første gislene som hadde klart å komme seg ut av terroristenes dødsfelle og som ble ført i sikkerhet.

I nattemørket virket alle silhuetter skumle. Mange måneder senere ble det kjent at Abdelhamid Abaaoud, han som hadde planlagt alt, en stund sto like ved Bataclan for å se sitt eget verk skje fyllest. Tanken gir meg ennå frysninger.

Etter flere timer som virket som en evighet, ble stillheten brutt av gjentatte skuddsalver og eksplosjoner. Plutselig ble alt kaos. Løp! skrek politiet.

Lenge etterpå fikk vi vite at politiet endelig hadde stormet lokalet. Det vi ikke fikk vite før flere dager senere, var at det hadde vært noen få heroiske aksjoner. Folk rundt åstedet hadde åpnet dørene og tatt imot sårede. En av vaktene på Bataclan hadde lykkes i å åpne to nødutganger og dermed reddet flere titalls personer. En modig politikommissær og hans sjåfør hadde på eget initiativ tatt seg inn og skutt den ene terroristen. Det var det som stoppet blodbadet.

Etterpå er det blitt evige diskusjoner om hva som burde ha vært gjort og av hvem. Forskjellige elitestyrker hadde for eksempel kranglet om hvem som skulle lede operasjonen – mens liv gikk tapt i mellomtiden. Kommissær X bare handlet. Og vil fremdeles være anonym.

Det var først i dagene etterpå detaljene kom. Og tallene. Mellom kl. 21.17 og 00.58 den 14., på seks forskjellige steder i og utenfor Paris, ble i alt 130 personer drept og nær 500 direkte såret. Med de psykiske lidelsene var antall sårede flere tusen. 20 hardt sårede ligger fremdeles på sykehus.

Terroristene slo til i noen av de mest populære stedene og strøkene i Paris, der både parisere, folk utenbys og turister pleier å ferdes. Derfor ble ringvirkningene så enorme. «Alle» kjente noen som var drept, såret eller hadde vært i nærheten.

Det var ikke bare Paris og Frankrike som var rammet, men en livsstil; livsnytere, kulturelt interesserte, fotballentusiaster og ikke minst musikkfans. Og bare noen måneder tidligere, tegnerne i Charlie Hebdo, ytringsfriheten, og nok en gang jøder som bare handlet mat. Selve definisjonen av blind terror.

I dag vet vi mer om hvem som sto bak. 10 navngitte terrorister utførte selve aksjonene, men de hadde et enormt nettverk bak seg, spesielt i Belgia og Frankrike. Ordren kom direkte fra IS i Syria – fra høyeste nivå, vet man nå. Av de 10 terroristene, overlevde bare én, Salah Abdeslam. Han klarte å flykte, men ble tatt til slutt og sitter nå i fengsel utenfor Paris. Men resten av nettverket overlevde, og slo til igjen mot flyplassen i Brussel 20. mars 2016.

Tilbake til Bataclan den natten. Noen franske medier klarte å komme tettere innpå, men ikke min gruppe. Nyhetsmeldingene fortsatte å tikke inn. I varebilen til en fransk TV-stasjon, fikk jeg se de første bildene. Ansiktene avspeilet terroren. Jeg hadde sett det før. I Paris i 1983 og 1996, i Madrid i 2004, og i Norge i 2011. Politi som forsøker å få kontroll. Akuttpersonell som forsøker å redde liv eller i det minste demme opp for de verste skadene. Blod, lidelse, fluoriserende verneutstyr og blinkende blålys.

Akuttlegen Patrick Pelloux var midt i det. Han var medarbeider i Charlie Hebdo og kom for sent til å redde sine drepte kolleger 6. januar. Han var en av de første som brukte uttrykket «krig» og «sortering» av ofrene. President Hollande slo også fast at Frankrike var i krig. I andre land reagerte mange på ordbruken. Men det føltes slik. Der og da.

Dermed virket stillheten så støyende rundt Bataclan etter at sirenene tiet. Og jeg måtte jo gå til slutt. Hva kunne jeg gjøre? Skrittene mine ljomet mot asfalten. Det var først da jeg begynte å tenke. Det jeg følte var ikke frykt, men raseri. Ikke nå igjen, ikke Paris nok en gang. Ja, etter så mange år i byen «er» jeg Paris. Og Brussel, og Orlando og Nice. Overalt der noen fanatisk-radikaliserte individer tar andres liv for det de tror er en ny verdensorden.

Jeg unngår helst uttrykket «uskyldige ofre». Det ble misbrukt av daværende statsminister Raymon Barre etter attentatet – enda et – mot synagogen i rue Copernic i Paris i 1980.

– Jeg er veldig indignert, sa han.

– Dette grusomme attentatet som skulle ramme jøder på vei til synagogen rammet uskyldige franskmenn som krysset gaten.

Ikke alle ofrene fra 13. november ble registrert eller behandlet med en gang. Noen nølte med å melde seg og enkelte har kanskje ikke gjort det ennå. Ifølge organisasjonene som ble dannet etterpå, er det trolig nærmere 5000 direkte eller indirekte ofre, mange med «usynlige» psykiske skader. Det var først etter at én av dem, Life for Paris, klaget høylytt til myndighetene at også de «usynlige» ofrene ble invitert til minnestunden 13. november 2016, med betalt reise – som de fysisk skadde.

Ett år er gått, men Paris og Frankrike er ikke helbredet. Sjokket, forsterket etter Nice, er ikke over, og terrortrusselen er fremdeles overhengende. Terroristene valgte sine mål med omhu. Et fotballstadion, innbydende kafeer der man møtes for å drikke kaffe og/eller løse verdens problemer, et historisk musikkteater og fyrverkeriet på selveste nasjonaldagen. Steder alle går. Det betydde slutten på sorgløsheten, erstattet av permanent frykt.

Det er ikke til å unngå at man stirrer på store bager i metroen, særlig hvis eieren ikke er i nærheten. Slike varsler har økt med 60 prosent. Med ett finner man seg i unntakstilstand og tungt væpnede soldater i gatene. Selv barn læres opp til hvordan de skal reagere på terror. På en måte har terroristene vunnet.

Likevel har ikke alle gitt etter. I dagene etter 13. november vokste de frem en motstandsbevegelse på Twitter, #TousEnTerrasse  – alle på (kafé)terrassene. Senere ble det populært å ha det franske flagget i vinduet. Unge har stått i kø for å melde seg til hæren (Frankrike har opphevet militærtjenesten) eller veldedige organisasjoner. Sist, men ikke minst har ordene broderskap og solidaritet fått ny mening. I begynnelsen av november oppfordret 100 kjente kunstnere, foreninger, leger og sportsutøvere til å skape nye bånd i et splittet samfunn.

– Broderskap og toleranse er verdier sporten sprer, fordi den skaper sosiale bånd. Særlig fotball, sier Frankrikes nasjonale trener Didier Deschamps.

– Vi må danne broer mellom franskmenn, rike som fattige. Det har ikke noe med religion å gjøre. Vi må leve sammen. Å sitte hjemme er en farlig tendens, sier mesterkokk Thierry Marx.

En av de overlevende fra Bataclan, bankmannen Arthur Denouveaux, er blant dem som har villet starte et nytt liv. Det var han som klarte å evakuere Eagles-bandet etter å ha reddet seg selv. Etterpå var han med på å danne Life for Paris, og med erstatningen han fikk, har han stiftet et plateselskap som hjelper ukjente band frem i lyset.

– Det er utrolig hvor mange ofre som både er utmattet og er ti ganger mer aktive enn før, sier han, som også har kjempet for å bedre hjelpen for terrorofrene.

Verken han eller noen andre har egentlig lyst til å «feire», eller minnes det som skjedde for ett år siden. Det viktigste nå er å «reparere de levende» som president Hollande sa i en minnetale.

– Foreldre som aldri vil se barnet sitt igjen, barn som vil vokse opp uten foreldrene sine, par revet fra hverandre ved den ene elskedes død, brødre og søstre for alltid adskilt. 130 døde og sårede merket for livet, merket fysisk i legemet, traumatisert på det dypeste. Jeg vil bare si disse ordene: Frankrike vil stå ved deres side. Vi skal samle styrke for å formilde deres lidelser. Etter å ha begravet de døde er det vår plikt å reparere de levende, sa han.

Grafikeren Fred Dewilde (pseudonym) overlevde Bataclan. Ett år etter er han takknemlig og overrasket over å kunne bidra til akkurat det, etter å ha «reparert» seg selv med boken «Mitt Bataclan». Han var midt i det, og har tegnet og beskrevet alt. Det eneste han ikke ville tegne realistisk, var terroristene. Det klarte han ikke. Les hans historie her. Tegningene sier mer enn tusen ord.