Forakten for mediene

– 22.  juli var nok en påminnelse om at vi ikke må glemme det som skjer på den høyreekstreme siden, sier Kadafi Zaman.

Den profilerte TV2-reporteren har gjennom mange år bygget opp en spesialisering på fagfeltene terror, innvandring og ekstremisme. Da terroren rammet Norge, hadde han dekket 9/11 fra Afghanistan og Pakistan, tsunamien fra Indonesia, jordskjelv i Pakistan, selvmordsbombing med 250 drepte og revolusjonen i Egypt vinteren 2011.

Vi har ikke nok gettoer i Norge, og de sosiale forholdene her er for bra.

– Jeg var, trodde jeg, godt rustet for det som kom, for jeg hadde sett så mye død, smerte og vold. Men helt ærlig, 22. juli overgikk alt det. Det var en helt ny, sterk opplevelse som jeg ikke var helt forberedt på, som handler om at det er verre når ting skjer hjemme. Jeg er fra Lier, og var tidligere AUF-er, som hadde vært på Utøya før jeg ble journalist. Det var en ekstra dimensjon.

Som alle andre har han måttet erkjenne at terroristen Anders Behring Breivik gikk under radaren for norsk presse, så vel som for PST.

– PST har hele tiden hatt åpne trusselvurderinger. Det høyreekstreme miljøet har historisk vært et lite miljø i Norge, sammenlignet med Sverige. Jeg husker at vi lagde journalistikk på Vigrid, men mye der ble snudd etter drapet på Benjamin Hermansen, så det var ikke så mange å dekke. Vi har ikke nok gettoer i Norge, og de sosiale forholdene her er for bra. Det er rett og slett et for godt land til at slike miljøer kan vokse, mener Zaman.

Det ser ut som om han har kommet lite til i tradisjonelle medier.

Så hvordan kunne terroristen upåaktet få utvikle seg fra å være en ekstrem høyrestemme i ulike nettfora til å bli en ekstrem massedrapsmann? Det var et spørsmål som ble diskutert og endevendt i etterkant av 22. juli.

Professor og medieforsker Elisabeth Eide ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Universitetet i Oslo og Akershus, har studert svarene som forsøksvis ble gitt. I artikkelen The Terror in Norway and the Multiculturalist Scapegoat, tar hun for seg Breiviks retorikk om multikulturalisme, og mediedebatten de første hundre dagene etter hendelsen. Eide legger frem to forklaringsmodeller på diagnosen av norsk offentlighet før 22. juli:

Trykkoker-forklaringen: Det ekstreme høyre hadde ikke fått kommet nok til.

Og motsatt: Det var blitt “mainstream” å snakke nedsettende om innvandring.

At Breivik ikke hadde kommet nok til med sine meninger, var noe også terroristen selv påstod i sitt manifest. Der, og senere under rettsaken, viste han til konkrete eksempler hvor man mente journalister og medier dysset ned “sannheten” og at motstemmer ikke slapp til i mediene. Han kalte journalistene for “forrædere”, og hadde Dagsavisen, Aftenposten, NRK og Skup-konferansen på blokka som potensielle terrormål.

– Det ser ut som om han har kommet lite til i tradisjonelle medier. Men det er jo en skjebne han deler med svært mange, sier Eide, og peker på at Breivik likevel ofte kom til orde på det høyrevridde nettstedet Document.no og andre nettfora.

– Det tjener Document.no til ære at de la ut alt Breivik hadde skrevet etter terrorhandlingen, slik at det enklere kunne bli lest og studert, sier hun.

I sin artikkel etter 22. juli skriver Eide at forskning indikerer at tradisjonelle medier har vært kritiske til islam. Hun refererer til en undersøkelse fra IMDI i 2009, der et stort antall avisartikler om temaet viste at 70 prosent av dem hadde en kritisk tilnærming til innvandring, spesielt til muslimer. Hennes forskning har også tidligere vist at norske medier gjennom de siste hundre år lenge overså, og deretter generaliserte, grupper med minoritetsbakgrunn, og at en overveiende kritisk tone har forflyttet seg fra et etnisk fokus til et mer religiøst fokus.

Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å få en mer åpen debatt enn det vi har i Norge.

Heller ikke Zaman Kadafi har tro på en trykkoker-forklaring.

– Vi har hatt helt normale diskusjoner i Norge på dette området, sammenlignet med Sverige for eksempel, både i sosiale medier og i kommentarfelt. Men vi vil alltid ha ensomme ulver, ekstremister, uansett om de gjør angrep på andres vegne eller som her, for å ramme Arbeiderpartiet og vekke Norge, slik Anders Behring Breivik sa han ville.

Kadafi mener norske medier stort sett har god oversikt over ekstreme grupper som Pegida og Profetens Ummah.

– Men så har du disse som går under radaren. Det kan skje igjen, og det handler ikke om at de ikke slipper til. Jeg vet rett og slett ikke om det er mulig å få en mer åpen debatt enn det vi har i Norge.

Ifølge Elisabeth Eide er det andre stemmer enn de innvandringskritiske som trenger å få større plass i norske medier. Hun har tidligere ytret et ønske om at mediene ikke bare gir plass til “de lidenskapelig rabiate stemmene i ytterkantene av debatten”, og at man ikke fronter et helt/skurk-fokus, men at mediene også prøver å få frem mangfoldet.

Eide har også spurt om journalistiske konvensjoner kan åpne for større problemer enn rasisme fra ekstremhøyre, og viser til et eksempel fra VG der Hadia Tajik var åpen om sitt republikanske ståsted («AP-Tajik vil fjerne kongen»). Etter oppslaget fikk Tajik kraftig hets og rasistiske kommentarer i kommentarfeltet.

Den brede ytringsfriheten vi skal ha i Norge, har også en bismak.

– Hun er ikke den eneste som vil legge ned kongehuset. Det er en hel gruppe parlamentarikere, inkludert Høyre-medlemmer, som vil det, men oppslaget vinklet bare på henne. I etterkant arrangerte norsk PEN et åpent møte, der debatt-moderatoren i VG, Øyvind Solstad, sa at han aldri hadde stengt ute så mange fra kommentarfeltet som da. Dette oppslaget får en til å tenke mer på medienes polarisering, sier Eide.

– Særlig folk med makt og en minoritets-identitet, kan få merke det. Noen sier: Når de er så frempå, må de tåle mye. Men når de får så mye hat mot seg, kan det gjøre at andre tenker seg mer om før de ytrer seg. Den brede ytringsfriheten vi skal ha i Norge, har også en bismak. Hvis ikke hat blir møtt med sterk motstand, fører det til at andre tenker at de risikerer for mye ved å ytre seg, understreker hun.

Også Kadafi Zaman har lagt merke til en aktiv bruk av hets, rasisme og sjikane etter 22. juli.

– Men nå har vi fått flere saker der folk er blitt dømt. Før hadde vi bare en sovende rasisme-paragraf. Det er en tydelig endring etter 22. juli, at hatkriminalitet blir slått ned på, sier han.

En undersøkelse fra 2014, laget av Arbeidsforskingsinstituttet, NJ og NR, viste at journalister og redaktører er mer utsatt for trusler og sjikane enn gjennomsnittet av befolkningen, og at stadig flere av dem opplever å bli utsatt for dette. 44 prosent sa i undersøkelsen at de hadde blitt utsatt for sjikane, hets, krenkelser eller trakassering i jobben i løpet av de fem siste årene. 25 prosent hadde mottatt trusler.

En mann kom bort og kalte ham ”innvandrer-dritt” og ”muslim-jævel”.

Særlig journalister som dekker internasjonale konflikter er utsatt for dette. Det samme gjelder for pressefolk som følger ekstremistiske miljøer i Norge.

Selv opplevde Kadafi Zaman å bli verbalt angrepet midt i en live-sending, da han dekket en Pegida-demonstrasjon foran Stortinget. En mann kom bort og kalte ham ”innvandrer-dritt” og ”muslim-jævel”.

– For min del var det et engangstilfelle. Det var for øvrig samme mann som ble dømt for å ha hetset Haddy N’jie. I retten ble han spurt om episoden med meg, og da sa han at han angret på det. I pausen kom han til og med bort, tok meg i hånda og sa unnskyld. Så jeg får lite sjikane som det, sier Zaman, som likevel erkjenner at han har mottatt trusler.

En fersk undersøkelse fra NJ, utført av Trond Idås, har vist at flere av journalistene som dekket 22. juli, kjente på følelser som skam og skyld i etterkant. Men også at flere vokste profesjonelt etter hendelsen.

– Utøya var nok det sterkeste jeg har jobbet med, men det hjalp meg veldig at jeg hadde sett mye smerte før. Spesielt det å se de pårørendes smerte, det var noe jeg ikke hadde vært borti før, erkjenner Kadafi Zaman.

Tøft var også møtet med campinggjestene noen dager etter terrorhendelsen. Ferierende nordmenn som dro ut i båtene for å prøve å redde ungdommer og barn.

Da gråt jeg flere ganger mellom live-opptakene.

– Vi intervjuet dem ikke, men snakket med dem. De fortalte om skyldfølelsen de kjente fordi de hadde måttet dra fra ungdommer i vannet som ikke det var plass til i båten. Da gråt jeg flere ganger mellom live-opptakene, og det var det også flere andre erfarne reportere som gjorde, forteller Zaman.

Etter at gjerningsmannen ble kjent, ble det også raskt et fokus i mediene å se hvorvidt han hadde støtte fra flere nordmenn. Bloggeren Fjordman kom umiddelbart opp som en kilde til inspirasjon for Breivik.

– Begrepet ekkokamre, lenge kjent i forskerkretser, ble brukt i den breie offentligheten etter 22. juli, da det kom frem at Breivik hadde oppholdt seg mye på nettet, sier Eide.

– Ekkokamrene kan være en styrke, et sted der man heier på og forsterker hverandre, men de kan også utgjøre en fare når de er lukket, når det foregår pseudo-debatter uten motbør.

Når journalister ikke får fulgt opp, kan høyreekstreme lett komme på offensiven.

En strategi flere medier la seg på etter 22. juli, var å rette oppmerksomheten mot kommentarfeltet. Noen innførte navnkrav og åpne profiler på debattantene, noen valgte å lukke deler av eller alle kommentarfelt, mens andre prøvde å få til en policy der journalisten skulle ha en aktiv rolle i kommentarfeltet under sine egne saker, og bruke saklig argumentasjon mot såkalt trolling og hets.

Det synes Elisabeth Eide er å kreve altfor mye av journalistrollen.

– Journalister i dag opplever sterk nedbemanning og kan ikke forventes å gjøre så mye her. Da må de nedprioritere andre oppgaver. Når journalister ikke får fulgt opp, kan høyreekstreme lett komme på offensiven. Man skulle tro etter 22. juli at samfunnet ble mer opptatt av å eksponere ekstremhøyre. Men det har vi sett for lite til i mediene. Det virker fremdeles som om vi er mest opptatt av ekstrem islam, mener hun.

Kadafi Zaman ser et annet bilde:

– Før Breivik var vi nok ikke så gode på det, men etter 2011 har vi sett mer systematisk på disse miljøene i redaksjonene, inkludert i TV2, hvor vi har fokus på alle ekstremister. Vi avslørte Profetens Ummah i 2012, og Norwegian Defence League forvitret jo etter mye medieoppmerksomhet. Så kom Pegida, som vi dekket nesten hver mandag frem til de la ned. Det samme med Sian og nå sist Odins Soldater, fremlegger han.

Trusselen fra de høyreekstreme ble undervurdert.

I The Terror in Norway and the Multiculturalist Scapegoat, løfter Eide frem en tredje problemstilling ved norsk offentlighet etter terrorhandlingene, som hun mener ikke er blitt drøftet kritisk nok, nemlig medieoppslagene om massemorderen som “en av oss” – i betydningen at han var hvit, blond og etnisk norsk.

Trusselen fra de høyreekstreme ble undervurdert sammenlignet med terroristorganisasjoner som al-qaida, selv om nesten alle terrorhandlinger på norsk jord de siste førti årene har vært utført av høyreekstreme. Selv om det ble skrevet artikler etter 22. juli som stilte spørsmål om hvordan samfunnet og vårt rettssystem ville behandlet en norskfødt Ahmed fra Tøyen, er det flere tegn på at det eksisterer en for smal definisjon på hva som er “vi” og hva det vil si å være “en av oss”, mener Eide.

Hun er ikke den eneste som har bitt seg fast i dette. En ny doktorgradsavhandling i kjønnsvitenskap ved Universitetet i Göteborg, har tatt for seg hvordan historien om Breivik er blitt fortalt i bøker og artikler. En av Mia Erikssons påstander i Berättelser om Breivik. Affektiva läsninger av våld og terrorism, er at gjengse forklaringsmodeller forutsetter en terrorist som er islamist, og at disse modellene derfor ikke strekker til når terroristen er kristen eller sekulær.

I Breiviks tilfelle ses hans radikalisering i stedet som en effekt av hans personlige fiasko.

– Når det kommer til islamistiske terrorhandlinger, blir kulturen og religionen ofte brukt som viktige bakenforliggende årsaker til terroristens radikalisering. I Breiviks tilfelle ses hans radikalisering i stedet som en effekt av hans personlige fiasko med å lykkes på arbeidsmarkedet, i kjærlighetsforhold og i voksenlivet generelt, uttaler Eriksson på Universitetets nettsider.

Hun mener videre at han beskrives som umoden, har en ambivalens i forhold til seksuell identitet, og at referanser til morens psykiske tilstand blir viktige forklaringer til å forstå det som videre skjedde.

– Samtidig sier tekstene lite om de sosiale, kulturelle og politiske omstendighetene som muliggjør høyreekstremistisk og rasistisk terrorisme, hevder Eriksson, som mener samfunnsforklaringene som hentes fram i første rekke er for å vise hvor mye Breivik skilte seg fra det “typisk” norske: Der islamistiske terrorister ses som en trussel mot det vestlige samfunnet, blir Breivik snarere et ubegripelig avvik.

Jødene har lidenskapelige fiender og lidenskapsløse venner.

Elisabeth Eide trekker frem at blant de øverste lederne som i etterkant av terroren snakket om at det var et angrep på våre verdier, var det først og fremst AUF-ere som inkluderte verdien “mangfold” eller “det flerkulturelle” sammen med “mer åpenhet og mer demokrati”. Det berører spørsmålet om hvilke verdier som er inkludert, og hvilke som er problematiske, mener professoren.

– I Jean Paul Sartres bok, Om Jødespørsmålet, snakket han om jødenes erfaringer i Frankrike, og skrev: “Jødene har lidenskapelige fiender og lidenskapsløse venner.”

Det er noe av det samme vi ser nå med muslimene, mener Eide, og eksemplifiserer ved å nevne en hendelse fra rettsaken mot Breivik, der en sko ble kastet mot ham. Ikke fra en norskfødt pårørende eller opprørt tilskuer, men fra irakiske Mustafa Qasim, hvis bror døde på Utøya.

Hun viser til den amerikanske presidenten Barack Obama som et eksempel på det motsatte:

­– Vi ser nå, etter skytingen i Orlando, at han er opptatt av å få fram at gjerningsmannen ikke var en fremmed, han var “en av oss”, og sier at dette først og fremst er et USA-problem, ikke et innvandrer-problem. Da jeg hørte det, ringte det en bjelle av gjenkjennelse, konstaterer Eide.