Kampen mellom Bernie og Hillary

(DES MOINES, IOWA): Hillary Clinton går inn i historiebøkene som tidenes første kvinnelige vinner av nominasjonsvalget i Iowa. Støttespillerne håper det er den første av mange historiske bragder i år. Men det kunne ikke blitt jevnere, og Bernie Sanders var ikke mange velgerne unna seieren. Hva skjedde, og hva sier det oss om veien videre?

12. april i fjor, da Hillary Clinton (68) omsider kunngjorde sitt andre presidentkandidatur, var hun en av de største forhåndsfavorittene til å vinne en presidentnominasjon i moderne tid. De fleste av den tidligere utenriksministerens potensielle utfordrere holdt seg derfor på sidelinjen. Partieliten hadde allerede bestemt seg og de var “Ready for Hillary”.

Den uavhengige Vermont-senatoren Bernie Sanders ble omtalt på spøk som en “pot-røykende sosialist” av president Barack Obama (som selv er blitt kalt begge deler). “Vi kan få en tredje Obama-periode”, fortsatte Obama. “Det kan skje.” Det var ment som en vits den gang, og latteren satt løst i salen.

Bernie Sanders kunngjorde sitt presidentkandidatur fem dager senere. 74-åringen ble levnet få muligheter. Jeg var en av dem som undervurderte sprengkraften i budskapet hans, og av Sanders som budbringeren. Jeg overvurderte samtidig Clintons evne til å takle utfordreren fra venstre.

Les et grundig portrett av sosialdemokraten fra Vermont, Bernie Sanders. 

Fire måneder senere satt jeg på kne ved et par høystakker noen meter unna en gjennomsvett Bernie Sanders. Som så mange presidentkandidater før ham hadde han tatt turen til Iowa State Fair i Des Moines, Iowa. Svetten rant, og han myste i solsteken der han sto foran et menneskehav av tilhengere med #FeelTheBern-plakater og t-skjorter med Bernie-logoen på. “Paid for by Bernie 2016 (not the billionaires).” Stemmen var grov og raspete, og han hadde en sammenkrøllet, gul lapp med stikkord på i sin venstre hånd.

Jeg trenger din hjelp.

Lappen trengte han ikke, og han kastet ikke bort noen av sine tilmålte 15 minutter på å ta spørsmål. Sanders brukte i stedet tiden på å snakke om behovet for å reformere valgkampfinansieringssystemet i USA. Han snakket om et korrupt system med politikere som hører mer på pengedonorene sine enn på velgerne. Han knyttet motstanden mot de virkelighetsfjerne pengekreftene i Washington, til angrep på Høyesterettsdommen som åpnet for framveksten av de mye omtalte super-PACene. Sanders trakk inn økonomisk ulikhet, og snakket om den enorme forskjellen mellom toppen og bunnen i det amerikanske samfunnet. Han snakket om å doble minstelønnen, om høyere utdanning uten studielån, om sykelønn, og om betalt fødselspermisjon for alle, uavhengig av morens jobbsituasjon. “Hvis vi skal transformere Amerika … så trenger vi en politisk revolusjon”, avsluttet han: “Jeg trenger din hjelp.”

Noen timer tidligere gikk jeg bak Hillary Clinton og rådgiverne hennes i det hun krysset det samme messeområdet. Vi var omringet av Secret Service-agenter. Hun hadde med seg den tidligere Iowa-senatoren Tom Harkin, som nettopp hadde gitt henne sin støtteerklæring. Det gjorde han på en liten pressekonferanse som ikke var tilgjengelig for andre enn den sikkerhetsklarerte pressen. Epost-skandalen (hun brukte en privat epostkonto i jobbsammenheng) er blitt et stadig større uromoment for Clinton-kampanjen, men Harkin begrunnet støtten sin med å fortelle meg at hun har “erfaringen” og “verdiene” som skal til for å “få ting gjort” som president.

Clinton ble fulgt av et blitsregn der vi snodde oss gjennom de voldsomme folkemengdene. De hadde ikke nødvendigvis kommet for å se Clinton, men de flokket seg om henne da ordet spredte seg. Hun smilte på utallige selfies, og tok velvillig et par jafs av svinekoteletten-på-pinne hun fikk i hendene.

Hun trådte deretter inn i en svart SUV som tok henne direkte til privatflyet. Hun var i Martha’s Vineyard senere samme dag.

Inntrykkene fra i fjor sommer er med på å forklare appellen til Sanders, og noen av Clintons utfordringer.

Sanders har snakket om kampanjens hjertesaker hele veien, og han har gradvis spisset og finslipt budskapet sitt. Han klarer ikke alltid å late som om han koser seg når tilhengerne vil ta bilder med ham, men han har snakket tydelig om sine politiske visjoner, i kontrast til den mer sentrumsorienterte Clinton.

De var yngre hos Bernie, og de virket litt mer motiverte.

Sanders har valgt å fokusere på at det finnes en annen vei enn den som tradisjonelt peiles ut i valgkamptider, og at det er på høy tid med fundamentale endringer. Han ble passende nok introdusert med følgende strofer fra dikteren Robert Frost (som er gravlagt i Sanders’ Vermont) på et valgkamparrangement i Carroll, Iowa 19. januar:

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

“Bernie Sanders har valgt stien som er tråkket på av få”, fortsatte damen som introduserte ham. “Han har fulgt den med integritet, ærlighet og besluttsomhet. Det er derfor det er så mange av oss støtter ham, og som vil jobbe for å sikre at stien han har lagt ut på leder ham hele veien til Det hvite hus.”

På samme tidspunkt ble Clinton introdusert av en proff video med høydepunktene fra karrieren hennes. Hun vektla deretter sin egen bakgrunn for å forklare hvorfor hun er best kvalifisert til å kjempe mot republikanerne til høsten, uansett hvem de måtte ende opp med. Clinton vektla dermed valgbarhet framfor visjoner i valgkampinnspurten i Iowa. Hun brukte samtidig tv-debatten uken før valgdagen på å knytte seg så tett som mulig til president Obama. Sanders-kampanjen delte samtidig ut valgkampbrosjyrer med påskriften “Principled Effective Leader” (min utheving).

Charlie Fisher fra Knoxville, Iowa, hadde ikke bestemt seg ennå da jeg snakket med ham etter et Clinton-arrangement en snau uke før valget. Men han var på gli. “Jeg har gått litt fram og tilbake, men jeg tror nok til syvende og sist at hun er den rette kvinnen for jobben”, sa han om Clinton. “Det er flere folk på min alder her.” Han er i 60-årene, og grå i håret. “De var yngre hos Bernie, og de virket litt mer motiverte.”

“Yngre” og “litt mer motiverte.”

Det var også inntrykket mitt etter å ha tilbragt et par dager med kandidatene i valgkampinnspurten. Jeg så det samme på hovedkontorene til Clinton og Sanders i West Des Moines dagen før valget. Begge var godt organisert, men på ulike måter. Mønsteret gjenspeiler seg også i valgdagsmålingene: Sanders gjør det bedre blant de under 45 (og enda bedre blant de under 30), mens Clinton gjør det bedre blant eldre,  og blant gifte kvinner. Hun gjør det samtidig langt bedre blant minoritetsvelgere, som blir en viktig faktor i den demokratiske nominasjonskampen etter primærvalget i New Hampshire 9. februar.

Mandag kveld litt etter klokken sju, satt jeg på et demokratisk nominasjonsmøte i Polk City, en liten halvtimes kjøretur nord for delstatshovedstaden Des Moines. De 223 frammøtte delte seg nokså raskt inn i to grupper. Sanders-tilhengerne til venstre, Hillary-tilhengerne til høyre. De fikk en halvtime på seg til å overbevise usikre velgere om å komme seg over til deres side. Martin O’Malleys ene tilhenger endte til slutt hos Clinton, sammen med 115 andre. 106 støttet Sanders. Det var jevnt, men Iowa sett under ett var jevnere enn som så.

Hillary Clinton sitter fortsatt med de beste kortene på hånden.

Clinton gjør nå sitt ytterste for å øke forventningene til Sanders i New Hampshire, der han leder klart på meningsmålingene. Hun omtaler det som nabostaten hans, og sier at naboer vanligvis gjør det bra i New Hampshire. Målet er å spise opp deler av forspranget, for deretter å gjøre som Clinton-familien har for vane å gjøre i New Hampshire: Snu tingene til sin fordel. Bill Clinton omtalte seg som “the Comeback Kid” etter en 2. plass der i 1992, mens Hillary Clinton “fant stemmen” sin i New Hampshire etter Iowa-nederlaget mot Obama i 2008.

Clinton-kampanjen er sterkere organisatorisk nå enn den var for åtte år siden. Hun ligger godt an i South Carolina, og har en mer fordelaktig valgkalender fra midten av februar. Pengene fortsetter samtidig å strømme inn til Sanders-kampanjen, som gjorde det bedre enn forventet i Iowa. Iowa var imidlertid en av de mer fordelaktige delstatene for Sanders, både demografisk og ideologisk. Kan han ikke vinne der – sier skeptikerne – blir det vanskeligere å vinne andre steder etter New Hampshire.

Denne valgkampen har demonstrert at ingen bør avskrives med det første. Epost-skandalen ligger som mørk sky over Hillary-land om dagen, og Bernie Sanders har ikke tenkt seg noe sted med det første. Det har ikke tilhengerne hans heller.

Hillary Clinton sitter fortsatt med de beste kortene på hånden med tanke på landsmøtet i juli. Spørsmålet er om hun klarer å spille de bedre enn det hun har lykkes med så langt. Bernie Sanders har vist seg som en formidabel motstander.

Les flere tekster av Are Tågvold Flaten på Amerikanskpolitikk.no