Frafallets lyrikk

Tenk deg at du begynner å tvile. Noe du trodde var riktig, framstår med økende styrke som en skjør konstruksjon som knaker mer og mer jo oftere og grundigere du tenker på den. Dersom denne konstruksjonen er landets offisielle og eneste religion, kan dette, dersom du bor på feil sted, bety slutten på livet ditt. Myndighetene kommer da hjem til deg, tar deg med på politistasjonen, og setter deg i fengsel. Etter en summarisk rettssak, blir du dømt til døden. Du fortjener ikke lenger å leve. Tvilen din har nemlig fornærmet statens religion. For religionen tilhører staten, og ikke deg. Tro er ingen privatsak.

Apostasi, frafall fra religion, er en eldgammel forbrytelse.

Absurd? Ja. Galskap? Definitivt. En dårlig spøk? Nei. Det var akkurat dette som skjedde med den palestinske poeten og kunstneren Ashraf Fayadh. Han ble hentet inn av det saudiarabiske religiøse politiet, og anklaget for apostasi – frafall fra troen. Om det stemte eller ikke, var uvesentlig. Sånne bagateller bruker man ikke tid på å finne ut av på de kanter. Det holder at man har bestemt seg for å anklage en person, og så går prosessen sin uforstyrrelige gang.

Ashraf Fayadh er 35 år gammel. Foreldrene hans kommer fra palestinske Gaza, men han er født i Saudi-Arabia. Forbrytelsen hans kom til syne i ei bok han ga ut i 2008: Instructions within. De saudiske myndighetene mener at den inneholder klare bevis på at han er en frafallen. Fayadh stiller seg uforstående til dette, og mener han bare har skrevet ei bok som tar opp filosofiske temaer, som drøfter det å være palestinsk flyktning, og som beskriver noe så grunnleggende som kjærlighet. Han er også maler, og har vært en frontfigur i kunstnermiljøet i byen Abha, som ligger i den sørvestre delen av landet.

Det var her han befant seg da han i august 2013 ble tauet inn av det saudiske religiøse politiet. De er ikke kjent for å komme med humanisme og nestekjærlighet når de først har bestemt seg. Den første dommen kom i mai 2014, og lød på fire års fengsel, pluss 800 piskeslag. Alle som er kjent med hva sistnevnte innebærer, veit at man da i beste fall blir krøpling. Men myndighetene ga seg ikke med dette. I november 2015 ble Fayadhs straff skjerpet. Han ble dømt til døden.

I dag kan frafall straffes med døden i ti land.

Apostasi, frafall fra religion, er en eldgammel forbrytelse. I Europa praktiserte man dødsstraff for dette til langt inn i middelalderen. Den islamske delen av verden var til å begynne med relativt mildt innstilt til frafall. Men etter hvert som århundrene gikk, begynte man også her å tenke at dødsstraff var en passende reaksjonsmåte for apostasi. Så da europeerne endelig vendte barbariet  ryggen på dette punktet, overtok de islamske statene denne tradisjonen.

I dag kan frafall straffes med døden i ti land. Ifølge en publikasjon fra amerikanske Library of Congress, praktiserte i 2014 følgende nasjoner denne strengeste av alle straffer: Afghanistan, Brunei, Mauritania, Qatar, Saudi Arabia, Somalia, Sudan, Forente arabiske Emirater, Iran og Jemen. En rekke andre land – først og fremst Algerie, Komorene, Egypt, Jordan, Kuwait, Malaysia, Maldivene, Marokko, Nigeria, Oman, Pakistan og Syria – holder også frafallet som en forbrytelse, men straffer det ikke med døden. Vanlige reaksjoner her er bøter, fengsel og pisking, samt at man kan fradømmes foreldreretten til sine barn.

Men når en sak som Fayadhs går så langt, begynner det å skje ting: omverden reagerer. PEN, Amnesty og andre internasjonale grupper som arbeider for ytringsfrihet lagde masse støy om saken, og gjennom vestlige massemedier ble Fayadhs skjebne kjent for et stort publikum.  Et annet profilert tilfelle i Saudi-Arabia er bloggeren Raif Badawi, som nå har vært i medienes søkelys et helt år etter at han mottok de første femti – og hittil siste – av tusen piskeslag. Slike saker er en irriterende belastning for de saudiske myndighetene, og i slutten av januar kom beskjeden om at Fayadhs dødsdom var annullert,  og at man nå var tilbake på kombinasjonen av fengsel og piskeslag. Denne gangen ble straffen satt til åtte års frihetsberøvelse, og man beholdt de 800 piskeslagene.

Tro kan aldri bli et statsanliggende.

For oss som tar religionsfrihet som en selvfølge, er det både skremmende og sjokkerende at såpass mange av verdens nasjoner praktiserer dødsstraff for frafall. Dette strider ikke bare mot grunnleggende menneskerettigheter og verdier, men også mot selve troens vesen som sådan. Det ligger jo i begrepet tro at man har kommet til den som resultat av en lang prosess, av personlig overbevisning om noen prinsipper som forkaster eller overskygger noe annet. Den er ikke noe man lirer av seg, men noe man lever og ånder, som et resultat av grundig overveielse.

Dersom staten skal ha makt til å pålegge sine innbyggere en bestemt tro, er vi derfor helt på villspor. En statspålagt tro er en levning fra fortida, og kun en måte å kontrollere landets innbyggere på. Den fratar mennesket sin individualitet, og er det noe mennesker trenger for å leve, så er det nettopp den. Tro kan aldri bli et statsanliggende, men tilhører per definisjon enkeltmenneskets frie valg. Den saken er det sannelig verdt å kjempe for, igjen og igjen. Det er vår simple plikt å gjøre det vi kan for å få Ashraf Fayadh ut av fengselet og tilbake der han hører hjemme: I den levende kunsten og litteraturen.