Frankrike på kant med sin fortid

PARIS: #GenerasjonAdama, kaller de seg. For dem er Adama Traoré Frankrikes George Floyd. 19. juli 2016 ble 24-åringen arrestert i Paris-forstaden Beaumont-sur-Oise. Han klarte å flykte og slippe unna to ganger før han ble lagt i bakken og overmannet av tre politimenn. De tydde blant annet til mageleie, og Adama skal på et tidspunkt ha hatt vekten av alle tre over seg.

– Jeg får ikke puste, sa han flere ganger. I politibilen skal han ha fått et anfall, men hjelp ble ikke tilkalt før en time senere. Tilstanden var da kritisk og alle forsøk på gjenopplivning mislyktes.

Siden har det vært påstand mot påstand og den ene rettsmedisinske rapporten etter den andre. Den aller siste, bestilt av familien Traoré, konkluderte for noen uker siden med at Adama døde av akutt respiratorisk kvelning-syndrom, forårsaket av mageleiet. Men de offentlige ekspertene hevder han døde av hjertesvikt. Adamas karismatiske storesøster Assa har mobilisert tusener i kjølvannet av drapet på George Floyd i USA.

– Uansett hvor du kommer fra, uansett hvem du er, hvilken religion eller hvilket kjønn du tilhører – ingen må godta at man dør eller blir utsatt for rase- eller sosial vold, ropte hun til folkemengden 13. juni. Godt bevoktet av brødre og andre sikkerhetsvakter, omtrent like innbydende som politiet. For klanen Traoré har et langt kriminelt rulleblad. Adama hadde også flere dommer. Det er en av grunnene til at det neppe er helt riktig å sette likhetstegn mellom ham og Floyd.

Det er også feil å tro at forholdene i Frankrike er identiske med det som skjer i USA, ikke minst på grunn av landets koloniale fortid.

– Det fins betydelige forskjeller. USA ble kolonisert, mens Frankrike var en kolonimakt, sier historikeren Pascal Blanchard til Agenda Magasin. Han har nettopp utgitt boken Fransk avkolonisering. Et keiserrikes fall.

På det meste utgjorde Frankrike med koloniene 8,7 prosent av jordens overflate.

– Til gjengjeld har begge nasjoner, men aller mest Frankrike, unnlatt å fortelle sin historie. Begge nasjoner har unnlatt å ta den opp i sin helhet, etablere en nasjonal fortelling  Da blir det lettere for etterkommerne å akseptere den.

I Frankrike skjedde det særlig under og etter Algeriekrigen. 17. oktober 1961 demonstrerte tusener fredelig i Paris mot portforbudet som bare gjaldt for nordafrikanere. Politiet åpnet ild. Flere titalls demonstranter ble drept, og mange av likene kastet i Seinen eller begravet for å skjule antallet. Hundrevis av andre ble torturert. Det var en ren massakre, som ble tiet i hjel i flere tiår. En minneplate kom ikke opp før i 2001.

«Generasjon Adama» vil ikke minnes fortiden, og har begynt å rive eller tagge ned statuer, som i mange andre land. I deres øyne er alt for mange gater oppkalt etter kolonialister og/eller slavedrivere. Ludvig 14.s finansminister Jean-Baptiste Colbert er et av målene. Han opprettet nemlig «Den svarte koden» for hvordan svarte slaver skulle behandles i koloniene.

På det meste utgjorde Frankrike med koloniene 8,7 prosent av jordens overflate og var nest størst i verden etter Det britiske imperiet.

– Fire hundre års historie blir ikke skikkelig fortalt og det er ikke normalt, mener Pascal Blanchard. Han vil ikke rive statuer.

– Vi kan ikke skrive om historien ved å viske ut spor, arkiver og monumenter eller ved å endre dialogene og tekstene. Hvis vi gjør det, vil folk si det aldri har eksistert om 20-30 år, sier han. Han ivrer i stedet for et stort museum om kolonialismen og en pedagogisk, nødvendig tilnærming.

De som tar til gatene nå, er barnebarn av den største innvandrerbølgen i Frankrike, i 1960/70-årene. Da trengte industrien billig arbeidskraft. Tusener, særlig nordafrikanere, meldte seg for en lønn fem ganger høyere enn i hjemlandet. I 1962 var det 1,2 millioner algeriere i Frankrike. De skulle egentlig bare ha midlertidig opphold, og ble ofte losjert i provisoriske leire med elendige sanitære forhold, og etter hvert i dårlige bomaskiner i Paris-forstedene. Mange av dem fikk til slutt fransk nasjonalitet, men det hjalp ikke mot rasismen.

Dødsfallet har aldri blitt ettersøkt ordentlig. Det er ikke rettferdig.

– De unge oppdager nå hvordan deres foreldre og besteforeldre beskyttet dem, sier Elischa (65) til Agenda Magasin. Han er fra Haiti og bor i forstaden Aulnay-sous-Bois.

– Jeg og mange andre opplever rasismen hver eneste dag, sier han. Særlig fra politiet.

– De tillater seg ting de aldri hadde våget med en hvit person. De kaller meg ape eller bananspiser. Selv har han blitt ødelagt av denne stadige trakasseringen, der alle påskudd er gode for å kontrollere svarte.

– Jeg får ikke engang medisinsk tilsyn og holder på å dø, sier han.

Generasjon Adama blir stanset i metroen, må vise legitimasjon og blir ransaket. De føler seg mistenkt for ingen ting, og ikke som franske borgere med samme rettigheter som hvite. Politiet sier automatisk «du» til dem, men «De» til hvite. Når de søker jobb, havner søknaden nederst i bunken hvis man har et nordafrikansk navn og bosted i en forstad. Der er arbeidsledigheten blant unge på 40 prosent. Situasjonen har ikke bedret seg siden opprøret i 2005.

Kombinasjonen sint ungdom, opprør, folkemasser og oppgjør med fortiden, lukter krutt.

Det nye er at de nå krever en endring og at politivolden opphører. Den rammer altfor ofte. Antall klager mot politivold har økt fra 311 tilfeller i 2011 til 1520 i 2018. I virkeligheten er det store mørketall.

22 år gamle Ibrahima Bah ble kontrollert på motorsykkel 6. oktober 2019 i forstaden Villers-le-Bel. Han ble stoppet av politiet for kontroll, men forsøkte å stikke av. Også her er det to versjoner. Politiet sier han kjørte opp på fortauet og traff en lyktestolpe i stor fart. Men vitner så at politibilen stengte veien for ham, og at det var derfor han traff lyktestolpen.

– Det ble tatt opp tre videoer, men vi har aldri fått se dem, sier broren Diané til Agenda Magasin.

– Dødsfallet har aldri blitt ettersøkt ordentlig. Det er ikke rettferdig. Det verste ved politiet er ikke at de er rasister, men voldelige.

Anklagene mot politiet gjelder oftere vold enn rasisme, og det toppet seg mot De gule vestene i 2019 – som oftest var hvite. Problemet stikker dypt. Politikerne tør ikke gripe fatt i det. Alle er redde. «Generasjon Adama» er redde for politiet, og politiet er redde for dem. Det er der det går et historisk bånd fra 17. oktober 1961 til dagens ofre for politivold. Det kan være usynlig for mange, men det er der.

– Det er et spørsmål om arv, sier islam-spesialisten Rachid Benzine til Le Monde.

– Det dreier seg om en kolonialistisk og postkolonialistisk kultur. Det er større enn individene, og det er ikke om å gjøre å dømme enkelte personer. Men hvis republikken bare lukker øynene, havner vi i veggen. For vi vet at frykt fører til vold.

Situasjonen virker låst. «Generasjon Adama» følges med argusøyne. Kombinasjonen sint ungdom, opprør, folkemasser og oppgjør med fortiden, lukter krutt. Særlig etter at restene av De gule vestene snakker om å slutte seg til. Da kan mer enn gamle statuer bli veltet.