Fremskrittspartiet (2013-20): En kladd for historiebøkene

Det virker kanskje som en evighet siden, men det var noe helt nytt og ukjent da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering i 2013. For første gang ble partiet et regjeringsparti, og for første gang kom et høyrepopulistisk parti til makten i Norge. Nå er det slutt, for denne gang.

Vi ba et knippe historikere, analytikere, aktivister og aktører om å heve blikket, og spurte: Om du tenker at du skal skrive noen linjer til en framtidig historiebok, hva vil stå igjen etter dette kapittelet i norsk politisk historie? Hvordan har Frp forandret Norge? Hva er arven etter Frp som regjeringsparti?

Her er svarene.

“Alt i alt har partiet bidratt til den mest mørkeblå regjeringen noensinne.”

Linn Stalsberg, forfatter, journalist og ny sjef for Norsk sakprosafestival. 

I et fugleperspektiv er selvsagt det aller største at Frp slapp inn i regjering og inn i statsrådsposter for første gang. Selv Venstre, som lenge sa de aldri ville regjere med Frp, og KrF, der lederen gikk av på grunn av samarbeidet, endte begge opp med å stå sammen med dem i regjering, på felles plattform.

Det er en tankevekkende utvikling i disse to partiene, og det aner meg at en del høyrefolk har delt og deler en skepsis til dette prosjektet. Samarbeidet med Frp har avslørt hva andre partier er villige til å inngå av kompromisser og løftebrudd, for å få makt.

I tillegg vil den lett surrealistiske saken rundt Bertheussen/Wara stå som stempel på denne epoken.

Noen vil sikkert hevde at dette samarbeidet disiplinerte et tidligere populistisk protestparti og holdt dem i tømmene, noe som kanskje er litt sant på noen områder. På den annen side har Frp hatt politikere, som for eksempel Sylvi Listhaug, Jon Helgheim og Christian Tybring-Gjedde, som hele veien har oppført seg som om det har gått dem hus forbi at det faktisk er dem selv som nå sitter ved makten. Når disse da skyter mot innvandrere, for eksempel under den endeløse serien “I Norge gjør vi ditt og datt, lik og del”, så blir dette mer uhyggelig enn ellers, nettopp fordi det er makten selv som snakker, og ikke protesten.

Alt i alt har partiet bidratt til den mest mørkeblå regjeringen noensinne, noe som speiles i nevnte retorikk, og i lovverk, som innstramminger i asyl- og flyktningepolitikk, dessverre. Dette må også samarbeidspartiene i ettertid stå til ansvar for.

I tillegg vil den lett surrealistiske saken rundt Bertheussen/Wara stå som stempel på denne epoken. Også fordi den viste oss hvordan statsministeren selv, og andre medlemmer av regjeringen, kjøpte premisset denne tiltalen nå avslører som en bløff, og gjøv løs på alt fra kunstnere til venstresiden på kjøpet.

 

“Høyre ble et tilsynelatende prinsippløst parti”

Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sør-Norge (USN) og leder for Ellingsrud arbeiderpartilag

Opp gjennom historien har såkalt ansvarlige styringspartier forsøkt å ansvarliggjøre typiske fløypartier, ved å tilby dem innflytelse og i noen tilfeller en plass rundt regjeringsbordet. Mest kjent er nok Franz von Papens forsøk på «innramming» av Hitler og nazistene på nyåret i 1933, ved å tilby dem regjeringsmakten.  På det statsvitenskapelige stammespråket kalles dette noen ganger for «kooptering», noe som innebærer at det politiske «systemet» forsøker å gjøre systemkritiske krefter til en del av det samme systemet – et system som disse kreftene altså i utgangspunktet er kritiske til. Som regel er dette bare en delvis vellykket maktstrategi.

Frp i regjering ble aldri helt en del av systemet, slik som Høyre og Erna Solberg – og muligens Siv Jensen – kanskje hadde håpet. Rett nok ble Frps statsråder for en stor del husvarme i regjeringsapparatet, men det var ikke alle i Frp som villig ble en del av systemet, i hvert fall ikke fullt og helt. Regjeringsdeltakelsen forandret Frp, i hvert fall forbigående, men ikke helt inn i sjela. I stedet forandret Frp de andre regjeringspartiene, og da særlig Høyre, fra sin nye maktposisjon.

Uansett hva som ble sagt, så ble det unnskyldt av Erna Solberg med henvisning til at hun selv ikke ville brukt akkurat de ordene.

Mens målet kanskje var å ansvarliggjøre Frp, og dermed unngå det «borgerlige kaoset» som preget Bondevik II-regjeringen, forandret også Frp de andre borgerlige partiene. Høyre ble mer maktfullkomment i posisjon, mer styrt av ideologi og skrivebordsteorier, men også mer villig til å beholde makten for enhver pris, som da Siv Jensen under valgkampen i 2019 serverte de reneste konspirasjonsteorier om snikislamisering, for å tekkes egne kjernevelgere. Uansett hva som ble sagt, så ble det unnskyldt av Erna Solberg med henvisning til at hun selv ikke ville brukt akkurat de ordene.

Kanskje er dette den mest varige bautaen etter over seks år med Frp i regjering, det som av Harald Stanghelle ble kalt den solbergske parlamentarismen. Høyre ble et tilsynelatende prinsippløst parti, som tillot det meste av utspill fra Frp, og som gjorde det meste for å holde Frp på innsiden av regjeringen. Helt til Frp forsøkte å nekte en fem år gammel nordmann enten nødvendig helsehjelp eller muligheten til å kjenne sin egen mor. Da våknet endelig Erna Solberg.

 

“Den kanskje viktigste arven, slik vi sannsynligvis vil se det om 50 år, er det som ikke ble gjort”

Hege Ulstein, politisk kommentator i Dagsavisen, for tiden i bokpermisjon

Frps regjeringsdeltakelse har ført til endringer i politikkens form og innhold. Men den kanskje viktigste arven, slik vi sannsynligvis vil se det om 50 år, er det som ikke ble gjort. Politikk er jo litt som husarbeid, den synes best når den ikke blir gjort.

Når det gjelder form: Her er det et før og etter Frps rolle i regjeringen Solberg. Det har blitt gangbar mynt å ha en mening i regjering og en annen utenfor. Å stemme mot egen regjering i Stortinget, og å ha statsråder med en mening på fritiden, og en annen i arbeidstiden. Frp-lederen har til og med oppfordret til sabotasje av politikken til regjeringen hun sitter i. Sånn sett er det interessant at det til slutt var en dissens som avsluttet Frps regjeringsdeltakelse. Planen var åpenbart også denne gang at man skulle kunne hakke løs på egen regjering innenfra, uten å gå ut.

Når det gjelder innhold, vil to saker stå igjen: En voldsom oljepengebruk, kombinert med store skattelettelser. Overforbruket av oljepenger er omtrent samme beløp som skattelettelsene. I tillegg til det, en like voldsom satsing på samferdsel – på utrolige tusen milliarder – som igjen, noe overraskende – utløste en massiv økning av bompengeavgiftene. Dette ble kombinert med en demontering og privatisering av statlige monopoler både på vei og bane, som har forandret norsk samferdselspolitikk fundamentalt.

Hva ble ikke gjort? Her kan ikke Frp ta ansvaret alene, men vi har mistet verdifulle år i kampen mot farlige klimaendringer, og vi ligger langt bak skjema når det gjelder å omstille norsk økonomi og næringsliv fra olje/gass til nye næringer. Frps holdning både til klimapolitikken og til oljeindustrien er en viktig komponent når vi skal forstå hvorfor regjeringen Solberg har mislyktes så grundig på dette området.

 

“Mye av det ville skjedd uansett”

Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva

Frps drøye seks år i regjering kan ses fra to ulike vinkler: At de faktisk satt så lenge viser at partiet er blitt som andre, og i stand til å ta ansvar. Eller at et høyrepopulistisk parti i lengden ikke tåler regjeringsmakt. Hvorvidt Frp i fremtiden kommer tilbake i regjering vil påvirke hvilken tolkning som ser mest rimelig ut.

Frp bidro til en historisk økning i veginvesteringene. Innvandringspolitikken ble skjerpet, men mye av det ville skjedd uansett, som følge av asylbølgen 2015-16. Offentlige utgifter økte rekordartet, i samsvar med Frps oljepopulisme. Det ville de nok gjort også under en Støre-regjering, eller en sentrum-høyre-regjering, men størrelsen på økningen er uvanlig for en selverklært borgerlig regjering. Det var ikke mulig å bli enige om kutt av betydning, og alle konflikter ble smurt med mer oljepenger.

 

“Under Frps styre har vi kort sagt fått mer amerikanske tilstander i Norge”

Jonas Bals, rådgiver i LO, malersvenn og historiker

Frps regjeringsperiode ble innledet med et angrep på arbeidsmiljøloven, og avsluttet med å rive teppet vekk under landets taxisjåfører. På deres vakt har det skjedd et jordskred i norsk arbeidsliv, og vi har vært vitne til tre dramatiske fall: Et fall i lønns- og arbeidsvilkår, en fallende organisasjonsgrad, og en fallende sysselsettingsgrad. Færre unge kommer seg ut i jobb, færre av de som trenger fagforeninger mest er organisert, og arbeidsfolk som jobber hardt og står på, sitter igjen med mindre enn før.

Den største prisen er det de av oss med de tyngste jobbene og laveste lønningene som må betale.

Under Frps styre har vi kort sagt fått mer amerikanske tilstander i Norge: De rike er blitt rikere, mens folk i vanlige arbeideryrker, arbeidsløse og sjuke kommer dårligere ut. Skattekuttene til de rikeste har vi alle betalt for, i form av et svekket sikkerhetsnett og en svekket kommuneøkonomi. De usosiale skattekuttene har også ført til et svekket politi og Arbeidstilsyn, i en situasjon der deler av arbeidslivet blir stadig tøffere og mer brutalt, og hvor den organiserte kriminaliteten forener økonomisk kapital med voldskapital.

Den største prisen er det de av oss med de tyngste jobbene og laveste lønningene som må betale. Like innbitt som de har benektet menneskeskapte klimaendringer, har Frp skjønnmalt og bagatellisert situasjonen i norsk arbeidsliv. Ingen steder er dette tydeligere enn i regjeringserklæringen de skrev sammen med Høyre og Venstre, der de – for første gang siden mellomkrigstidas Norge – valgte å bruke politisk kapital på å framheve retten til å være uorganisert. Det representerer et stort tilbakeskritt i norsk historie.

 

“Det medførte minimal innsats for å bekjempe rasisme”.

Rune Berglund Steen, forfatter og leder av Antirasistisk senter. 

Da Erna Solberg overtok statsministerrollen i 2013, ga hun Frp ansvaret for asyl, innvandring, integrering og arbeid mot rasisme, i hva partiet må ha regnet som en jackpot. Norge ble dermed det eneste landet i Vest-Europa hvor et høyrepopulistisk parti fikk løpende myndighet over disse områdene.

Et parti med førti års erfaring med å fremmedgjøre minoriteter, fikk nå ansvaret for inkludering, og et parti som i all hovedsak er mot asylsøkere fikk ansvar for deres rettssikkerhet og velferd. Det medførte minimal innsats for å bekjempe rasisme, en konsistent innsats for å utbre fordommer mot muslimer, og en iherdig innsats for å fortsette demonteringen av norsk asylpolitikk som Høyre og Ap effektivt hadde påbegynt.

Den største seieren var trolig at Norge, i år preget av en vedvarende flyktningkrise, klarte å minimere vårt bidrag, ut fra en nullvisjon for solidaritet.

 

“Flyttet anstendighetens grenser i norsk offentlighet”

Sigrun Aasland, konstituert leder i tankesmien Agenda

Frp har endret norsk politikk både i innhold og form. De har fått gjennom svært mye i regjering, så det er vanskelig å lese det at de trer ut som noe annet enn valgtaktikk, altså en mulighet til å opptre enda viltrere i debatten og kunne mobilisere protestvelgere i 2021. Akkurat det er jo vanskelig for et parti i regjering.

Av sakene som står igjen etter årene med Frp vil jeg si samferdsel er den viktigste. Frp har splittet opp og privatisert jernbanen og stått for en massiv veibygging, ironisk nok i stor grad finansiert av bompenger de lovet å fjerne. Skattenivået i Norge har blitt stadig mindre progressivt, altså mindre skatt til de rike og mer skatt fra de fattige, helt i tråd med Frps filosofi.

Frp har jo også flyttet anstendighetens grenser i norsk offentlighet. Jeg synes det er symptomatisk hvor mange som nå deler innlegg av typen «Morna Jensen», til tross for at de for få år siden var rystet over Siv Jensens ufine «Morna Jens», den gangen et nytt nivå av rølp i norsk politikk. For hvert sjokk tåler vi litt mer.

Begreper som gullstol, godhetstyrann og imamsleiking, brenning av aviser og propagandavideoer om politi og justis er bare noen eksempler, toppet av Sylvi Listhaugs famøse Facebook-innlegg om Arbeiderpartiet. Erna Solberg har i de aller fleste saker valgt å forholde seg passiv og dermed bidratt til at streken har blitt flyttet igjen og igjen.

Frp har vært en viktig del av en sterk liberaliseringstrend der det aksepteres at forskjellene øker.

Med Frp i Olje- og energidepartementet og i Samferdselsdepartementet har det skjedd svært lite i energipolitikken og i klimapolitikken. Det handler nok delvis om at Frp har holdt igjen. Likevel er det nå behov for såpass aktiv offentlig deltakelse og drahjelp at det ikke nødvendigvis vil skje så mye fra en sentrum-høyre regjering heller.

Til slutt vil jeg si at Frp har vært en viktig del av en sterk liberaliseringstrend der det aksepteres at forskjellene øker, der myten om meritokratiet rettferdiggjør store forskjeller, og der kontrollert hjelp til de fattige erstatter velferdsgoder for alle. Dette er et viktig skifte i norsk politikk som begynte allerede på 1980-tallet men har blitt forsterket av regjeringen Solberg.

 

“Frps utvikling vil kunne påvirke hele det politiske bildet i Norge”.

Kristin Clemet, leder av Civita. 

Det var et paradigmeskifte i norsk politikk da SV kom inn i regjering i 2005, og det var et nytt paradigmeskifte da Frp, etter 40 år i opposisjon, kom inn i regjering i 2013. Fremskrittspartiet ble etablert som et protestparti og har nå demonstrert at det kan være et ansvarlig regjeringsparti – mye takket være Siv Jensen, som har vært en svært kompetent leder. Frp er ideologisk sett en koalisjon, som består av både liberale, nasjonalkonservative og mer sosialdemokratisk anlagte velgere.

Det er, med rette, knyttet stor spenning til hvilken ideologisk profil Frp vil ha i årene som kommer.

Innvandringssaken var ikke viktig da partiet ble etablert, men Frp ble gradvis et innvandringskritisk parti og fremsto dermed som det norske høyrepopulistiske partiet. Partiet har likevel hele tiden skilt seg ut fra andre høyrepopulistiske partier i Europa. Det er mer liberalt og moderat, og det har ikke hatt noe formelt samarbeid med noen av de andre høyrepopulistiske partiene – men snarere søkt samarbeid med liberale og konservative partier.

Frps nedslagsfelt blant velgerne har endret seg de senere år, og partiet har gått fra å være et byparti til å bli et distriktsparti. Det har dessuten lenge hatt noen klare merkesaker knyttet til eldreomsorg, samferdsel, skatter og avgifter og innvandringspolitikk, der partiet også har fått tydelig gjennomslag i regjering. En del av arven vil, interessant nok, også være at det var Frp som måtte håndtere den såkalte flyktningkrisen. Det er, med rette, knyttet stor spenning til hvilken ideologisk profil Frp vil ha i årene som kommer, og i hvilken grad partiet vil spille på populistiske strenger.

Frps utvikling vil kunne påvirke hele det politiske bildet i Norge – men partiet vil i høy grad også påvirkes av andre partiers utvikling og hvordan de håndterer Frps kjernesaker.

 

“Har gjennomført mye god politikk i regjering”

Siv Jensen, leder for Fremskrittspartiet

Jeg er utrolig stolt over at Frp har gjennomført mye god politikk i regjering gjennom 6,5 år – etter 40 år i opposisjon.

De fire første årene var vi en del av en populær regjering. I løpet av kort tid fjernet vi arveavgiften, og vi reduserte skatter og avgifter, helsekøene gikk ned, reduserte avkortningen i pensjon for gifte- og samboende pensjonister og vi satte i gang tidenes satsning på veibygging. For å nevne noe. Vi strammet inn innvandringspolitikken og fikk satt i verk politikk som vi hadde stått alene om i en årrekke. Vi har også fått gjennomslag for en rekke forenklinger og endringer i særnorske forbud og påbud.

Vi var med fordi vi fikk redusert skattene, vi fikk styrket politiet, ikke minst bekjempelsen av overgrep mot barn. Vi har iverksatt et forsøksprosjekt om statlig finansiert eldreomsorg som har vært en suksess der det har vært prøvd. Vi styrte innvandringspolitikken med stø hånd og la ned asylmottak i et høyt tempo fordi det kom så få asylsøkere og sparte skattebetalerne for milliarder av kroner, samtidig som vi har returnert mange innvandrere uten lovlig opphold og kriminelle utlendinger. Samlet sett over 44 000 personer. Vi fikk stilt strengere krav i integreringspolitikken og sørget for at de som kom til Norge ikke fikk kontantstøtte de første fem årene.

Vi kompromisser ikke med folk som frivillig har sluttet seg til terrororganisasjoner

Vi har revolusjonert transportsektoren. Med Nye veier er Statens vegvesens monopol brutt og vi bygger veier raskere og billigere enn noen gang. Togstrekningene våre er det nå konkurranse på, som betyr flere avganger og et bedre togtilbud. Det er takket være oss at samferdselsbudsjettet er økt med over 80 prosent.

Så kom saken med en terrormistenkt IS-kvinne hvor de tre andre partiene i regjeringen gav etter for å ta hjem både mor og barn. Vi har hele tiden vært villig til å hente hjem uskyldige barn. Men vi kompromisser ikke med folk som frivillig har sluttet seg til terrororganisasjoner og som aktivt jobber for å rive ned hele verdigrunnlaget Norge er bygget på. Det fikk begeret til å renne over.

(Utdrag fra talen Siv Jensen holdt til Frps landsstyre, og på pressekonferansen 20. januar, om hvorfor Frp gikk ut av regjeringen.)