Hatet mot kvinner

Lena Solli Sal trodde aldri hun selv skulle komme til å møte trusler og sjikane i Norge. Telemarks-lederen for Miljøpartiet De Grønne ante ikke hvor mye fremmedhat som rørte seg i kommentarfeltene, før hun forstod at det var ganske vanlig, og at Anders Behring Breivik hadde hentet sin inspirasjon fra det mørke nettet.

I dagene som fulgte etter angrepet, ble det raskt kjent hva slags meninger han la til grunn for sine handlinger, blant dem en forakt for innvandrere, innvandringsvennlige politikere og kvinner.

Det ga meg visshet om at jeg ikke var alene.

– Jeg tenkte at jeg måtte gå inn på nettet og se hva det var. Der møtte jeg alt fra bare litt innvandringsskepsis til det ekstreme, der de fremstilte alle muslimer som voldtektsmenn eller pedofile. Kvinner som deltok i samfunnsdebatten fikk gjerne høre at de fortjente å bli voldtatt fordi de “importerer voldtektsmenn”, forteller Lena.

Blant dem som har ytret seg i offentligheten, er det flest menn – 33 prosent mot 29 prosent kvinner – som har opplevd å få ubehagelige eller nedlatende kommentarer. Det konkluderte hovedrapporten fra Forskningsprosjektet “Status for Ytringsfriheten i Norge – Fritt ords monitorprosjekt” med i 2014.

Det er også flest menn som har mottatt trusler, selv om rapporten ikke går inn på i innholdet i dem. Men mens menn oftest mottar trusler på bakgrunn av hva de ytrer, opplever kvinner å få trusler eller bli trakassert på grunn av sitt kjønn. Kun to prosent menn, mens 19 prosent kvinner oppgir dette.

Når spørsmålet er om man har fått kommentarer som får en til å føle seg ille til mote, og kobler det med dem som har opplevd sjikane, trusler eller vold de siste fem årene, svarer 45 prosent kvinner ja til dette.

I sin bok “Meningers mot – Netthat og ytringsfrihet i Norge”, trekker sosialantropolog og seniorforsker Aina Landsverk Hagen frem tema som oftere trigger kjønnstrakassering enn andre: Minoriteter/innvandrere, politiske konflikter og feminisme/likestilling/kjønnsroller.

For at systemet skal virke, må menn være ekte menn.

47 prosent av kvinnene som opplevde sjikane eller trusler, svarte at de av og til, ofte eller alltid kom fra folk med antifeministiske holdninger.

– At innvandringsdebatter blir så kjønnet, handler om å holde kvinner på plass, mener Kari Jegerstedt. Hun er førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen, og er en av dem som nøye har studert antifeminister som Breivik.

– Anders Behring Breivik er et ekstremtilfelle, men når man skreller vekk litt av det ekstreme, er det ikke vanskelig å kjenne igjen tankegangen hos andre også, påpeker hun.

Felles for antifeministene er en overbevisning om at likestillingen i Norge “har kommet for langt” og at likestillingen har gjort kvinnene sterke og svekket mennene.

– Breivik snakket mye om ulikhetene mellom kjønnene, og at kvinner fra naturens side er mer omsorgsfulle – noe som også kan være farlig, for da vil de potensielt kunne være omsorgsfulle også mot de som “ikke fortjener det”, altså fremmede.

Les også Marta Breens kommentar “Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner”. 

Når kvinnene åpner døren for et multikulturelt mangfold, åpner de også døren for den muslimske trusselen, slik han og andre ser det.

Når kvinner ytrer seg, settes sex-sjikanen i gang.

– Kvinnen blir den som garanterer for nasjonens renhet, og for at Norge og “den hvite rase” føres videre. Problemet, slik de ser det, oppstår når kvinner kan ligge med hvem som helst, også utenlandske menn, forklarer Jegerstedt.

– For at systemet skal virke, må menn være ekte menn, er deres logikk. Men norske menn er blitt feminisert. Så menn må derfor sloss for sin egen seksualitet, påpeker hun, og mener resultatet blir synlig i kommentarfeltet i mange nettdebatter:

– Når kvinner ytrer seg, settes sex-sjikanen i gang. Det handler om å holde dem på plass. De fleste av oss har opplevd lignende stikk i hverdagen, der kvinner reduseres kun til kropp, men likevel ikke så hatefullt som en del kvinner opplever i nettdebattene, sier Jegerstedt.

I ukene som fulgte etter terroren 22. juli 2011, oppfordret flere politikere nordmenn til å ta til motmæle mot det ekstreme. Vi måtte bli den “digitale nabokjerringa” som med hver vår enkle stemme skulle danne en motvekt, slik at dette ikke kunne skje igjen.

Lena tok utfordringen. Da Human-Etisk Forbund arrangerte kurs i å bygge argumenter, i hva ekstremisme er, og hva som er typiske konspirasjonsteorier, meldte hun seg på.

Noen blir ekstra provosert av å bli motsagt av kvinner.

– Det ga meg visshet om at jeg ikke var alene, at jeg hadde et nettverk rundt meg. Det var avgjørende da jeg etter hvert opplevde at noen oppførte seg ufyselig.

– Ganske raskt etter at man har stukket seg fram som debattant, spesielt hvis man er kvinne, så kommer det. Spesielt om du motsier feil person, har du det gående. Noen blir ekstra provosert av å bli motsagt av kvinner, mener hun.

Det hun kaller “stygge personangrep” ble vanlig å møte i debattene.

– Jeg har mottatt trusler og sjikane. Av typen: Kanskje man burde sende noen nynazister på døra di. Vi vet jo at de er farlige. Og kanskje du hadde endret mening om du var blitt voldtatt”, referer Lena.

Listen er lang over kvinnelige bloggere og samfunnsdebattanter som har ytret seg i innvandrings-, flyktning-, eller likestillingsdiskusjoner, og fått grove reaksjoner i retur.

Tanken om kvinner som forræderisk svikter sitt land, er ikke ny.

Komiker og feminist Sigrid Bonde Tusvik uttalte høsten 2015 i VG at flyktninger burde bli flydd direkte fra Syria, Hellas og Tyrkia til Norge. Da var blant annet reaksjonen: “Idiot. Hore. La dem komme og voldta deg. Ingen synes synd på deg etterpå når du gjømmer deg i en burka”.

Les også Marta Breens kommentar “Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner”. 

Da den unge bloggeren Sophie Elise sommer 2015 skrev et innlegg på bloggen om at Norge burde hjelpe flyktningene, strømmet hetsende meldinger tilbake. “Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun (..)” “Din horete feige landssviker”. “Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vet inni hodet ditt”, var noen av dem.

Den populære bloggeren uttalte at hun følte ubehag ved å bevege seg ute i Oslo, og stengte kommentarfeltet sitt.

Tanken om kvinner som forræderisk svikter sitt land, er ikke ny.

– Etter andre verdenskrig så vi det samme: Kvinner som ble utsatt for et absurd raseri, som ble skamklipt for å påføre dem skam og skyld og ta fra dem deres seksuelle kraft, mener Jegerstedt.

– Vi kan se en parallell til Breiviks planer med Gro Harlem Brundtland. Han skulle ikke bare drepe henne, han skulle halshugge henne. Det er lett å se at det er en symbolsk handling. Brundtland var landsmoderen som åpnet grensene, påpeker hun.

På et kontor med utsikt ned i Oslo sentrums travle gater, bekrefter Gerd Fleischer Jegerstedts uttalelser. 73-åringen har kjempet mot overgrep mot kvinner og minoriteter i mange år, spesielt gjennom å ha startet organisasjonen SEIF, Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger. Hatefulle ytringer har hun møtt siden hun var liten og vokste opp med en norsk mor som hadde fått henne med en tysk soldat.

Men da må du bli sint – ikke redd.

– På samme måte som våre mødre ble beskyldt for landssvik fordi de gikk til sengs med fienden, sier Breivik det samme. Det handler om kontroll av kvinnens seksualitet. Det viser at vi ikke har kommet særlig langt siden 1945, mener hun.

Gerd var sju år gammel da hun første gang ble møtt med skjellsordet “hore”.

Stedet var Troms og uttalelsen kom fra hennes jevnaldrende klassekamerater. Senere skulle hun få høre at på henne passet uttrykket “som mor, så datter”. Når moren hadde forrådt landet sitt med å ha fått barn med en fiende, kunne man ikke stole på datteren heller.

66 år senere hører Gerd ekkoet av den samme argumentasjon hos ABB og hans meningsfeller.

– Han var alene om å sette handlingene ut i livet, men har mange meningsfeller på nett. Det er et kvinnehat og et kvinnesyn som enda lever i beste velgående, mener hun.

Les også Marta Breens kommentar “Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner”. 

Det gnistrer i menneskerettighetsforkjemperens blikk på spørsmål om hvordan hun valgte å reagere på hetsen:
– Jeg ble sint! Hvis noen prøvde å kue meg, så sa jeg ifra. Det er man nødt til. Unge kvinner som er synlige i offentligheten, må aldri lese kommentarfeltene. Du må vite hva det vil si å gå ut offentlig. Du må forvente reaksjoner. Men da må du bli sint – ikke redd. Det hjelper. For i det øyeblikket du trekker deg, har du kapitulert. Det er hundene som bjeffer høyest, som biter minst, sier hun fast, men understreker:

– Man må ta noen forholdsregler for egen sikkerhet.

Jeg tror det har blitt mer fiendtlig i dag.

Den samme metoden har hun brukt i kamp for yngre kvinner gjennom SEIF. Derfra var det også de første unge kvinnene med innvandrerbakgrunn fant motet til å heve stemmen. Jenter i Gerds krets hadde opplevd overgrep og maskulin kontroll få nordmenn kjente til på det tidspunktet.

– Vi sa til dem at det nytter ikke hva vi sier: Dere må på banen!

Parallellen mellom patriarkalsk kontroll i enkelte muslimske familier og antifeministenes nostalgiske fortidsdrøm, er ironisk, synes Kari Jegerstedt.

– Breivik mente at utdannelsen til kvinner måtte begrenses, de måtte heller være hjemme og føde barn. Så den muslimske mannen som beholdt maskuliniteten sin var også et ideal, noe han egentlig ønsket å bli mer lik. Men alle “rasene”, som Breivik sier det, måtte leve adskilt, man kunne ikke blande dem. Det er en dobbeltlogikk i argumentasjonen: Mange kritiserer islam for kvinnefiendtlighet og undertrykking. På samme tid argumenterer de selv for at de har mistet kontroll over kvinnene sine, sier hun.

Jegerstedt er ikke optimistisk med tanke på hvor vi er i dag sammenlignet med 2011.

– Jeg tror det har blitt mer fiendtlig i dag. Studenter hos meg som er aktive i sosiale medier er dypt sjokkert over hva som er i ferd med å skje, der vanlige folk trekker seksualitetskortet hele tiden. Men i dag ser vi også at kvinner kan bruke denne seksualiserte logikken i debatt, sier hun og eksemplifiserer:

– Når den såkalte flyktningkrisen debatteres, kommer debatten fort inn på seksualitet. Da står også kvinner i spissen og sier at de ikke kan ha unge muslimske menn gående i sitt nabolag, i fare for sine døtre, påpeker hun.

Også Lena valgte å forlate innvandrerdebattarenaen.

– Hetsen mot kvinner handler ikke helt om det samme, men de har felles en forestilling om at identiteten min blir truet: Min maskulinitet blir truet, min norskhet blir truet, av at noen andre kommer inn. Det er del av samme dynamikk og kan slå ut ekstremt, eller bare som et ubehag som mange kan kjenne på, der usikkerhet, redsel, frykt blandes med forakt. Hatet kan deles i frykt og forakt. Forakten for kvinner tas frem i kvinnehetsen, sier hun.

Den overveiende største gruppen som sjikanerer kvinner, så vel som menn på nett, er menn i alder 35-50.

Jegerstedt tror mange av dem er gjengangere i de samme debattene.

– Sånn sett kan vi si at fenomenet ikke er så stort som det kan virke, for flertallet av norske menn er jo ikke med på dette.

– Noen menn får seg et slag i stoltheten sin av å bli utfordret av kvinner. De føler kanskje de blir irettesatt. Det skjer relativt ofte at de tar igjen på en stygg måte som går på kjønn, mens med menn går det på intelligens. Mange kvinner orker ikke dette, sier Lena.

De siste årene har sterke stemmer som Amal Aden, Bushra Ishaq og flere kunngjort at de trekker seg tilbake. Det blir for tøft. Også Lena valgte å forlate innvandrerdebattarenaen.

– Jeg oppsøker ikke den typen diskusjoner lenger. Det er en veldig tung kamp, forteller Lena.

Hvis noen virkelig vil finne meg, så klarer de det uansett.

I dag er hun kritisk til oppfordringen som ble gitt om å være den digitale nabokjerringa.

– Det var det jo vi forsøkte. Men jeg tror ikke politikerne på Stortinget aner hvordan det er. Selv har de jo ansatte som rydder i sosiale medier når de får hard kritikk. Jeg var ikke vant med det jeg møtte.

– Har du vært redd?

– Jeg har vært litt nervøs, men jeg har skjønt at det skal mye til før noen går fra ytring til handling. På et tidspunkt fjernet jeg adressen min fra Gule Sider, men da jeg flyttet, kom den frem igjen, og da ble min nye adresse spredt i stygge forum, forteller hun.

– Hvis noen virkelig vil finne meg, så klarer de det uansett.

I Bergen leter Kari Jegerstedt etter de riktige ordene når hun blir spurt om hva unge fremover kan gjøre for å motvirke hetsen mot kvinner.

– Det er i alle fall viktig at vi snakker om ubehaget. Det høres idealistisk ut, og det finnes heller ikke løsninger på alt. Vi vil kanskje aldri bli kvitt kvinneforakt og rasisme, men det er noe vi hele tiden må bekjempe, sier hun.

Selv deltok hun i debatt om kjønn i terrorens tid på Universitetet i Bergen få måneder etter terrorangrepet. Ved siden av henne satt Eivind Berge, bloggeren som hadde uttalt at Breivik var en helt og et eksempel på maskulin handlekraft.

I dag er hun forsiktig med å råde noen til å ta jobben som trolljeger.

Avgjørelsen om å invitere Berge til debatten var svært omdiskutert, men Jegerstedt mener fremdeles at det er slik debatten må føres.

– I offentlig debatt må vi ta folk på alvor, og vise vanlig folkeskikk, men argumentere for at synspunktene er absurde og latterlige.

Selv om Lena har tatt avskjed med kommentarfeltene, har hun ikke lagt fra seg samfunnsengasjementet. Tvert i mot har det økt.

– Nå diskuterer jeg saker i sosiale medier på egen profil, og da har jeg mulighet til å blokkere folk som ikke utviser folkeskikk, sier hun.

I dag er hun forsiktig med å råde noen til å ta jobben som trolljeger på nett uten at de har et nettverk rundt seg.

– Det har en pris. Unge i dag har mulighet til å bruke andre kanaler bedre. De kan organisere seg, gå med paroler, drive direkte frivillighet – det er mye man kan gjøre for å få bukt med fremmedfrykt.

– Men nå bruker jeg heller tid på å hjelpe flyktningene framfor å krangle med troll, sier hun.

Les også Marta Breens kommentar “Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner”.