Hatet mot det multikulturelle samfunnet

20 år gamle Nancy Herz er en av vår tids engasjerte, unge stemmer. Eksempelvis skrev hun en kronikk i Aftenposten i april 2016 med tittelen “Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå“. Hun sitter i Amnestys sentralstyre, og planlegger å studere jus – “fordi jeg ikke vil være en broiler”.

Fem år etter 22. juli opplever Europa den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. I sosiale medier og i kommentarfelt flommer det over av hatefulle ytringer mot utlendinger generelt og muslimer spesielt.

Ideen om at muslimer tar over Europa, er blitt mer alminnelig.

For fem år siden stod vi hånd i hånd i rosetog og sa at vi skulle møtte hverandre med kjærlighet, ikke hat. Hva skjedde, egentlig?

Øverst i et kontorlokale i Storgata sitter en bekymret mann. Rune Berglund Steen er leder i Antirasistisk Senter.

– Vi er i et krysspunkt hvor det kan gå bra – eller alt kan gå svært dårlig. Trekker vi det helt ut, blir jeg ikke overrasket om det i løpet av de neste 20 år skjer tilfeller av etnisk rensning av muslimer i Europa. Ideen om at muslimer tar over Europa, er blitt mer alminnelig. Det er ikke noe de fleste tror, men ideen er mer utbredt enn for fem år siden.

Han påpeker at noe har skjedd de siste par-tre årene, spesielt på sosiale medier. De truende uttalelsene er flere. Det er mer hat og ytringer med voldelig innhold. Før anmeldte organisasjonen han leder kanskje én eller to ytringer annenhvert år. Nå anmelder de jevnlig, flere ganger i året.

– Uttalelsene går ofte på muslimer eller jøder, og til dels afrikanere. Gjentatte, brutale terrorangrep og fremveksten av IS har skremt vettet av folk. Men har du overhode et forhold til muslimer i det daglige, er den utbredte skepsisen vanskelig å forstå.

Berglund Steen mener folk flest er blitt gradvis mer positive til innvandrere. Men at det samtidig har festet seg en grunnskepsis til muslimer.

– Det er blitt mer godtatt å være skeptisk til muslimer. I tillegg er en liten del av befolkningen virkelig innbitte og innvandrerfiendtlig, og de fremstår som mer krakilske og sinte enn før.

Venninner som går i hijab, får langt mer pes.

Det bekymrer ham at folk er skeptiske til muslimer uten å kjenne en eneste muslim eller vite særlig om verken muslimer eller islam. I en undersøkelse utført av HL-senteret sa 66 prosent av de spurte at de ville mislike å få en muslim i familien.

– Hadde spørsmålet vært om de var skeptiske til å få en reaksjonær muslim i familien, hadde jeg forstått at man betakket seg. Men en muslim? Hva sier det om en person at han er muslim eller kristen? Fint lite. I mange tilfeller vil det være totalt irrelevant for hvordan den personen er. Det har festet seg en idé om at man kan vite noe vesentlig om en person hvis vedkommende er muslim. For å snu det: Hva vet du om noen hvis jeg sier at han eller hun er kristen?

Nancy Herz var muslim. Nå er hun ateist. Samme år som Anders Behring Breivik bombet regjeringskvartalet og drepte på Utøya, oppdaget hun som 15-åring at hun kunne gjøre en forskjell ved å engasjere seg da hun kom i snakk med en Amnesty-aktivist. Fem år senere sitter hun i organisasjonens sentralstyre. Hun deltar også i debatter og skriver kronikker, men aktivisme på grasrotnivå har en spesiell plass i hjertet hennes.

For henne handler det om å stå opp mot urett uansett hvem den begås mot. Visst får hun sin andel av stygge meldinger, men venninner som går i hijab, får langt mer pes.

– Jeg ser ut som jeg gjør, snakker flytende norsk og har et navn som ikke røper meg. Jeg er heldig. Men jeg synes ikke det bør være annerledes hvis jeg het Fatima og gikk med hijab. Men det er det. Jeg har ei venninne i USA som jobber mot hatkriminalitet. Hun har fått hijaben revet av og blitt spyttet på. Vi må ikke få slike tilstander i Norge, sier hun engasjert.

Jenter som henne får kritikk fra flere hold.

Herz ble født i Libanon “nærmest ved en tilfeldighet”, av libanesiske foreldre bosatt i Norge. Selv føler hun seg mest norsk, og «en smule libanesisk», og omtaler seg som første generasjons-nordmann.

Hun husker godt hvor hun var 22. juli 2011: På besøk hos besteforeldrene i Sør-Libanon. Hun trodde tanta tullet da hun ringte og fortalte at det hadde vært et terrorangrep i Oslo. Oslo? Norge? Fredelige, lille Norge?

– Alle rundt meg var lettet da det ble kjent at han som stod bak var etnisk norsk. Faren min har fortalt at han ellers ville vært redd for å reise tilbake, for han fryktet at folk ville hatet muslimer.

Jenter som henne får kritikk fra flere hold. Fra de som mener muslimer er roten til alt vondt. Og fra muslimer som mener at hun, som frafallen, leder andre vekk fra islam. Atter andre kritiserer henne for å støtte de som går med hijab.

– Så lenge folk tar sine egne valg og er ansvarlige for dem, er det ikke min business. Folk må sitte i førersetet i sine egne liv, sier hun.

Nær 600 ungdommer var på Utøya den julidagen. Mange hadde flerkulturell bakgrunn. Etter tragedien slo ungdommene ring rundt hverandre. Herz håper og tror at hennes multietniske vennegjeng er typisk for norsk ungdom.

I perioder skvetter hun når mobilen piper.

– Min generasjon er ikke blenda av hat, vi er fargeblinde. Så lenge du ikke prøver å stappe dine meninger i halsen på meg, bryr jeg meg ikke. Jeg observerer at haterne i kommentarfeltene først og fremst er middelaldrende folk. Fanatiske imamer og nynazister vet vi hvor vi har. Det er den tause majoriteten som er det største problemet. De som lar slike meninger vokse, uten å si dem i mot.

Selv har hun ingen problemer med å anmelde ytringer som oppfordrer til vold eller som kan defineres som hatkriminalitet.

– Jeg vil heller si fra en gang for mye enn en gang for lite. Av og til sier jeg fra til vedkommende at jeg har anmeldt ham/henne. “Nå er du kjip” eller “det var bare tull»”, er reaksjonen deres.

Men heller ikke Nancy er immun mot grums og negative kommentarer. I perioder skvetter hun når mobilen piper. Særlig hvis hun er skikkelig sliten. Noticifactions har hun skrudd av. “Tenk om det er en hatmeldig eller noen som skjeller meg ut?” slår det henne. For visst kan det være slitsomt å engasjere seg.

Av og til kunne jeg ønske slike folk kunne oppleve å være flyktning.

– Men jeg får ikke så mye sammenlignet med de som virkelig får tyn, som venninna mi, Sofia, som går med hijab. Særlig menn kritiserer henne – og meg. Det virker som om maskuliniteten deres er så svak at de må undertrykke andre for å få bekreftelse. Er de redde for hvor frigjorte vi er? Moralpolitiet og de som tyner Sofia fordi hun går med hijab, er samme ulla, spør du meg. Jeg får høre at jeg er skamløs. “Ja, det er det jeg er”, svarer jeg da. Jeg har ingenting å skamme meg over, og jeg vil ikke gi dem definisjonsmakta, sier hun.

Flyktningkrisa i Europa dominerer nyhetene.

– Det er skuffende at vanlige mennesker koseprater rundt middagsbordet om hvor mye de hater utlendinger og sier at de bare kommer hit for å snylte. Hva om det var dem det gjaldt? Om de måtte flykte på grunn av krig? Av og til kunne jeg ønske slike folk kunne oppleve å være flyktning, om enn bare én dag, utbryter Herz.

Han vurderte faktisk å be barna skifte navn.

Steen påpeker at vi aldri før har hatt en Innvandrings- og integreringsminister med uttalt mål om å ta imot så få asylsøkere som mulig.

– Sylvi Listhaug sier at hun er redd for sine egne barns fremtid. Våren 2016 uttalte hun at mange av asylbarna vil bli kriminelle fordi de de har for store drømmer, sier han.

Steen rister på hodet og gjentar setningen “mange vil bli kriminelle”.

– Det er en alvorlig ting å si. Å fremstille folk som en fare, er å fremme engstelse. Det er ikke veien vi trengte å gå etter 22. juli, sier Steen.

Ord er makt. Hvordan vi omtaler noen påvirker måten vi vurderer dem. Steen påpeker at måten romfolk omtales av flere i vår tid, som late, arbeidssky og kriminelle, ikke er langt unna måten de ble omtalt i nazi-Tyskland.

– Overgangen mellom holdninger og handlinger er ikke så lang som vi tror, mener Steen.

Han forteller at en mann i 50-årene nylig besøkte senteret. Mannen fortalte at han aldri har følt det mer ubehagelig å være muslim. Han vurderte faktisk å be barna skifte navn, selv om de voksne barna er født og oppvokst i Norge, har god utdannelse og gode jobber.

– Er det mye og ensidig negativt fokus, vil muslimer føle seg mindre hjemme her. Da har vi mislykkes, sier Steen.

Det er min jobb å være litt bekymret.

Lederen for Antirasistisk senter håper vi er inne i en bølgedal, men frykter hva som kan skje hvis økonomien får en ytterligere knekk. Da kan fordommer virkelig bli farlige.

– Folk med en god jobb og et godt liv forlater ikke alt for ideologier eller fordommer. Men står du utenfor det etablerte samfunnet, kan ytterliggående søke sammen.

Steen er skeptisk til det han mener er mangel på selvransakelse i etterkant av 22. juli.

– Fem år etter har vi lyktes dårlig. Å ikke ta et ordentlig oppgjør med ABBs tankegods, men heller ha et anti-oppgjør hvor noen nærmest ble fredet i et periode, var feil. Vi burde tatt den kampen den gangen. Kanskje vi gjorde det for enkelt for oss selv? Burde vi hatt det vondere? Vi var redde for ideen om at noen synspunkter bør betraktes som farlige. At det finnes syn på andre mennesker og generaliseringer som kan være skumle. Men er det noe historien har lært oss, er det at måten vi tenker om andre på kan medføre vold.

De som hater representerer heldigvis ikke nordmenn flest.

Etter 22. juli uttalte daværende Jens Stoltenberg at vi måtte ha mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet.

– Overfor gruppen ABB var redd for og foraktet, har vi fått mindre humanitet. Folk flest er bra folk, men ytterpunktene er skjerpet, oppsummerer Berglund Steen. Han beklager at han er så dyster, men legger til:

– Det er min jobb å være litt bekymret. Alt kan svinge.

Herz ser lysere på fremtiden. Hun påpeker at mange jobber utrettelig mot hatkriminalitet.

– Jeg tror vi pusher verden i en riktig retning. Den beste måten å bekjempe hat på er, å bekjempe ekstremisme på begge sider, og gi de som faller utenfor en følelse av tilhørighet. Vi må alle gjøre litt, og engasjere oss i hverdagen. Kjærligheten og solidariteten vi så i etterkant av 22. juli, har dabbet av, men den er ikke død. De som hater representerer heldigvis ikke nordmenn flest, og vi skal heller ikke gi dem definisjonsmakta. Jeg er stolt av å være førstegenerasjons nordmann, og evig verdensborger, sier hun og avslutter:

– Jeg tror det er håp. Det må vi tro, for ellers er det ikke vits. Vær den forskjellen du ønsker. Vær det lyspunktet, for ellers blir det ikke mindre dritt. Hold fast i verdiene vi hadde etter 22. juli – da ingen brydde seg om hudfarge, etnisitet og tro. Tiden etter satte en høy standard for demokratiet, ytringsfriheten og fordomsfriheten. Jeg håper vi holder fast ved det og ikke trenger en ny krise for å klare å holde sammen som samfunn.