Hva gjør du her?

«Hva gjør du her? Kjøkkenet er nede hos restaurant- og matfag i førsteetasjen.» Dette var mitt første møte med Vg1 elektrofag, det første noen i den nye klassen sa til meg før første time første skoledag.

Han mente nok egentlig ikke så mye vondt med det, tror jeg. Var nok heller et slags forsøk på å være kul. Men akkurat der og da følte jeg på at jeg fikk bekrefta det faktum at det var unaturlig at jeg som jente skulle være der.

Hva får ei jente på 15 år til å velge seg til elektrofag på videregående?

For meg var elektrofag det helt riktige valget. Men med en jenteandel på fem prosent i elektrobransjen er det ikke unaturlig å spørre: Hva får ei jente på 15 år til å velge seg til elektrofag på videregående?

Hadde du spurt meg i 9. klasse hva jeg skulle bli, ville nok svaret blitt sykepleier eller vernepleier, gjerne innenfor rusomsorg. Hvorfor? Folk rundt meg mente at jeg var så snill og hjelpsom, så jeg burde jobbe med folk, og da var helsesektoren svaret på det. Og lenge trodde jeg nok at dette var en farbar vei. Helt til jeg testa ut studiespesialisering da vi hadde hospitering. Der ble det helt klart og tydelig for meg at studiespesialiserende ikke på noen måte var veien for meg. Tre nye år med det jeg hadde streva meg gjennom på ungdomsskolen, var slett ikke forlokkende.

Etter hvert begynte jeg å peke meg ut en retning. For meg var det linjene bygg og anlegg, elektro og teknikk og industriell produksjon. Oppsummert: alt annet enn hva ei stereotypisk jente i 10. klasse har på sin søkerliste. Da begynte det å komme en del kritiske ytringer fra folk rundt meg, som jeg nå ser ikke har rot i virkeligheten. En lærer ga meg blant annet beskjed om at jeg måtte være veldig fysisk sterk for å gå i den retningen. En annen mente man måtte være veldig teoretisk sterk i matematikk og naturfag for å velge elektrofag. Og på sett og vis er jeg jo enig i at den teoretiske delen av elektrofag utvilsomt dreier seg om matematikk og naturfag, med det er vitterlig ikke den typen matte og naturfag man hadde på barne- og ungdomsskolen. Jeg er også overbevist om at det er hyppigere tunge løft på et sykehjem, faktisk.

Jeg sitter igjen med inntrykket av at jeg som kvinne ble oppfordra til å velge det trygge og det man behersker.

Jeg opplevde også at jeg som jente fikk flere kritiske spørsmål knyttet til det å velge linjer med lav kvinneandel enn hva gutta fikk når de snakka om de samme linjene. Jeg vil påstå at jeg og klassekompisen min hadde akkurat de samme faglige forutsetningene, karakterene var jo relativt like, men vi ble behandla ganske så ulikt. Når han snakka om bygg og anlegg, ble han sjelden møtt med annet enn heiarop, mens jeg føler at jeg heller ble møtt med en vegg av kritiske spørsmål. Vi hadde begge like lite erfaring med faget. Jeg sitter igjen med inntrykket av at jeg som kvinne ble oppfordra til å velge det trygge og det man behersker. I motsetning til gutta, som heller fikk en oppfordring om å prøve seg.

 

Videregående

For meg var det mye som falt på plass på videregående. I retrospekt vil jeg si det skyldtes to ting: bedre karakterer og bedre selvtillit, og disse tingene henger nok tett sammen. Først og fremst ble de aller fleste fagene mer praktiske. Og det gjorde at karakterene mine ble bedre, og som et resultat av det fikk jeg mer tro på meg selv. Plutselig fikk jeg en følelse av å mestre skolen, rettere sagt mestre de fagene jeg følte jeg strevde med på ungdomsskolen. Akkurat som jeg knekte en kode.

Matematikk gikk fra å være pyton til helt vanvittig artig. Hvorfor? Takket være en fantastisk lærer som gjorde ting relevant. Jeg fikk meg læreplass ganske så fort, men jeg var veldig spent på hvordan læretida skulle bli. Det var ingen tvil om at jeg skilte meg ut fra den typiske arbeideren på et byggeprosjekt.

For få velger yrkesfag, for få fullfører skolen.

Det var helt topp for meg å få ta del i arbeidslivet. Jeg kjente en enorm stolthet over å være en del av et arbeidslag og følte at jeg på sett og vis var som et tannhjul i et større maskineri som holdt hjulene i gang. Jeg følte at jeg virkelig utgjorde en forskjell for andre, og nettopp det betydde mye for meg. Jeg ble også aktiv i klubbarbeidet og i fagbevegelsen, det ga meg mye.

Til dags dato er meget godt bestått fagprøve og fast ansettelse i samme bedrift det jeg er stoltest over å ha fått til her i livet. Rett og slett fordi det lå så mye arbeid bak, men også fordi jeg følte jeg hadde lyktes på tross av og ikke på grunn av.

Jeg opplever at jeg ved å bryte med de stereotypiske normene jeg hadde rundt meg, ikke bare med tanke på det å faktisk velge yrkesfag, men også hvilket yrkesfag jeg valgte, læreren og klassestørrelsen, plutselig fikk sjansen til å lykkes i skolen. Jeg er selvsagt glad på mine egne vegne, men vi veit at sånn er det ikke for alle. For få velger yrkesfag, for få fullfører skolen. Sånn kan vi ikke ha det.

 

Gi elevene friere valg av utdanning

Flere bør velge å gå yrkesfag. Men ikke minst bør flere oppleve en reell mulighet til å velge fritt mellom alle de yrkesfaglige retningene, uavhengig av kjønn. Jeg tror man har flere spor man må gå etter for å få det til.

For det første: Vi må gjøre skolen mer praktisk. Praktiske evner må vurderes på lik linje med de teoretiske evnene til elevene, samtidig som de teoretisk flinke elevene får smaken på det praktiske. For mange vil det nok høres utopisk ut at dine kunnskaper om naturfag og et fag bestående av saging, motorer og droneflyging skal veie like tungt. Jeg kan lett se for meg ramaskriket til de teoristerke og mindre praktiske hvis det hadde skjedd. Dagens skole er skapt av og for de teoristerke og verdsetter i svært liten grad praktiske evner.

Kvinner må slippe å konstruere egne arbeidsbukser ved hjelp av hårstrikk og strips når de er gravide.

For det andre: Vi må gi elevene og de som er rundt dem, et bedre bilde av hva yrkesfag er, og avlive de mytene som finnes. Samtidig må det fra politisk hold jobbes med å bekjempe problemene som faktisk er reelle, som deltidsproblematikk ogarbeidslivskriminalitet.

For det tredje: Det trengs en større innsats for å gjøre mannstunge bransjer mer attraktive for kvinner, rett og slett likestillingsarbeid. Dette dreier seg ikke om at kvinner skal ha det bedre enn gutta, men at bransjene en gang i tida ble etablert av og for menn. Endring må til hvis flere kvinner skal velge den retninga, og for at flere kvinner blir værende. Her er det for eksempel snakk om praktiske ting som at kvinner må slippe å skifte sammen med gutta, bak forheng eller på toalettet, men få atskilte damegarderober med egen inngang. Viktigst av alt – det må være på plass fra dag én. Kvinner må få mulighet til å velge vernesko som faktisk passer dem, ikke bare nøye seg med den ene typen som er tilgjengelig i «så små størrelser». Kvinner må slippe å konstruere egne arbeidsbukser ved hjelp av hårstrikk og strips når de er gravide, arbeidsgiver må ha den typen arbeidsbukse som en naturlig del av sitt sortiment.

I den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, som utgjør faktagrunnlaget for lønnsforhandlingene i Norge, står det at kvinnelige elektrikere kun tjener 83 prosent av det en mannlig elektriker tjener. Man veit ikke hvorfor man har disse forskjellene, men det jeg veit, er at det for mange verken er motiverende å søke eller å bli værende i bransjer med slike realiteter.

Tenk om vi hadde hatt en fast dato hvert år hvor vi hadde tatt en fot i bakken og sett om vi var på rett vei.

Hvis jeg avslutningsvis får lov til å tenke fritt rundt hva som kan gjøres politisk, er det flere ting som kan diskuteres. Alt fra å lovfeste retten til læreplass, sånn at alle de som søker yrkesfag, faktisk får fullføre utdanninga si. Sørge for en bedre etterlevelse av seriøsitetskrav i offentlige anbud, sånn at man får luka ut mange av de useriøse aktørene. Eller sørge for færre elever per klasse, sånn at læreren får tid til å følge opp elevene i større grad og flere opplever mestring. Men hvis jeg kunne drømme enda litt større, kunne jeg virkelig tenkt meg at man fra politisk hold kunne satt i gang et tiårsprosjekt hvor målet er at vi i 2033 har utjevna kjønnsbalansen vesentlig i mannstunge bransjer, sørga for drastisk bedre likestilling i de samme bransjene og økt rekrutteringa til yrkesfag på et nasjonalt nivå.

Et prosjekt som øverste politiske ledelse i landet hadde holdt i. Tenk om vi hadde hatt en fast dato hvert år hvor vi hadde tatt en fot i bakken og sett om vi var på rett vei.

Fellesskolen er noe av det fineste jeg veit om, og noe av det jeg er mest takknemlig for. Det at alle får de samme mulighetene til å bli det vi vil, uavhengig av hvor vi bor, hvem vi er, eller hvem foreldrene våre er, er helt unikt, og er for meg som en grunnstein i et likeverdig og rettferdig samfunn.

Folk må føle seg hjemme i fellesskolen. Jeg tror også det er viktig at vi erkjenner at det i skrivende stund ikke er helt sant at vi alle får de samme mulighetene til å bli hva vi vil uavhengig av hvor vi bor, hvem vi er, eller hvem foreldrene våre er. For vi veit at vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsliv. Vi veit at sjansen for å velge yrkesfag er mye mindre om du bor i en storby. Og vi veit at altfor mange foreldre har negative holdninger til yrkesfag, noe som gjør at færre tør å gå den veien. Mest av alt er vi fullstendig klar over at grunnskolen i dag er laget av og for de teoretiske sterke, og at elevene har få muligheter til å smake på praktiske oppgaver.

Jeg håper også at de møter en skole som i større grad legger vekt på de praktiske evnene, ikke bare de teoretiske.

Sommeren 2019 ble jeg tante til to, en gutt og ei jente. Det er fortsatt mange år til de skal velge hva de skal bli når de blir store. Men når den dagen kommer, håper jeg de begge vil gå i en skole som gjør dem i bedre stand til å ta kvalifiserte valg om yrkesretning enn hva jeg fikk mulighet til. Jeg håper også at de møter en skole som i større grad legger vekt på de praktiske evnene, ikke bare de teoretiske. Og mest av alt at de begge kjenner på at alle yrkesretninger er et reelt alternativ, selv om de har ulikt kjønn. Men for at det skal være mulig, må det være politisk vilje til det, og en seriøs debatt må sparkes i gang. Og den må starte nå.

Teksten er en forkortet versjon av Sandra Åberg Kristiansens tekst «Hva gjør du her?», hentet fra antologien Hode og hender. Antologien er gitt ut av Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.