Vi trenger hele laget i skolen

 

Jeg husker godt møtet mitt med rådgiveren på ungdomsskolen. Hans reaksjon da jeg fortalte at jeg ville jobbe med barn og unge og ta en fagutdannelse innen det, overrasket meg. Han kunne ikke forstå at det kunne være nødvendig å utdanne seg på dette feltet. Alle kunne jo jobbe i barnehage, skole og på ungdomsklubber.

Men for meg var valget ganske klart. Jeg ville jobbe med barn og unge for å gjøre dem best mulig rustet til å takle motgang og medgang, utfordringer og gleder. For meg var en fagutdannelse en naturlig vei å gå. Det å ha en teoretisk bakgrunn mener jeg gjør det lettere å gjøre en riktig jobb. Når vi kan se sammenhengen mellom teori og praksis, mener jeg vi er i stand til å utføre jobben vår bedre.

Jeg ønsket å bidra til at barn og ungdom skulle få muligheten til å gå ut av skolen som trygge, gode og sosiale mennesker, med mye selvtillit.

For meg var det også personlig. Jeg ville være med og sørge for at barn og unge ikke skulle bli utsatt for det samme som jeg selv hadde opplevd i oppveksten. Jeg tror for få voksne med nok tid og kompetanse var en av grunnene til at jeg kunne gå gjennom grunnskolen og bli utsatt for mye mobbing uten at det ble tatt tak i. Læreren hadde mer enn nok med de andre elevene, med undervisningsopplegg, med andre sider ved det å være lærer.

Jeg ønsket å bidra til at barn og ungdom skulle få muligheten til å gå ut av skolen som trygge, gode og sosiale mennesker, med mye selvtillit.

Hva skal til for at elevene trives og lærer på skolen? I læreplanen for skolen står det klart og tydelig nesten helt i begynnelsen: «Et raust og støttende læringsmiljø er grunnlaget», og «trygge læringsmiljøer utvikles og opprettholdes av tydelige og omsorgsfulle voksne, i samarbeid med elever.» Nå har jeg jobbet i skolen i ti år. For meg virker det helt klart at vi trenger voksne med tid og kompetanse der. Og vi trenger flere typer ansatte i skolen enn bare lærerne. Vi trenger hele laget rundt elevene for å få til læring og trivsel.

 

Hva er en barne- og ungdomsarbeider?

For mange er nok barne- og ungdomsarbeideren litt «usynlig». Dessverre gjelder det også blant både skoleledere og lærere. Om vår utdannelse ble bedre kjent, er jeg sikker på at flere hadde brukt oss på en bedre måte og fått avlastning til oppgaver som vi har kompetanse og utdannelse til å ivareta.

Vi er en viktig ressurs i alt daglig arbeid rundt barn og ungdom. En barne- og ungdomsarbeider har kompetanse til å jobbe med pedagogiske oppgaver for barn og ungdom. Vi er gode relasjonsbyggere og kunnskapsformidlere, som bidrar til at barn og unge får en bedre barndom og ungdomstid. En god barne- og ungdomsarbeider kan delta og bidra i ulike aktiviteter, lek og læringssituasjoner. Vi har kompetanse innenfor det å bygge sosiale nettverk, hjelp til å styrke selvfølelse og identitet, kommunisere med barn og unge som har ulike kulturelle bakgrunner, ulike livssyn og ulik sosial status.

Vi blir sett på som en viktig ressurs i å skape gode dager for elevene våre.

Mitt store ønske er at det settes inn barne- og ungdomsarbeidere på alle skoler og i alle klasser. Det hadde gitt bedre hverdager i skolen, gitt mer trivsel og mer læring – og læreren kunne konsentrert seg om det å være lærer.

De siste ti årene har jeg jobbet på en spesialpedagogisk avdeling på en videregående skole i Lier. Her har jeg jobbet med ungdom med funksjonsvariasjoner og adferdsutfordringer.

Min erfaring og samtaler med andre barne- og ungdomsarbeidere i skolen tilsier at det er store forskjeller på hvordan vi blir brukt. Flere jeg har hatt samtaler med, er ansatt i barneskole eller ungdomsskole. Der føler flere at de ikke blir tatt på alvor og heller aldri blir inkludert i faglige diskusjoner som gjelder oppfølging av enkeltelever. Dette er fryktelig synd, siden de tilbringer flere timer sammen med elevene enn hva læreren gjør.

Men hos oss på min skole føler jeg at vi fagarbeidere blir tatt på alvor, og arbeidsgiver skjønner at det er viktig at vi er der. På avdelingen vår er det 4 spesialpedagoger, 1 avdelingsleder og ca. 15 fagarbeidere. Alle som jobber hos oss, har en fagutdannelse (fysioterapeut, musikkpedagog, helsefagarbeider og barne- og ungdomsarbeidere). Alle våre elever har 1:1-bemanning. Våre elever har sammensatte funksjonsnedsettelser og mange ulike diagnoser. Vi må håndtere både utagering, mye ulik adferd og mange ulike medisinske utfordringer. Vi må være tett på elevene hele tiden. Vi starter alltid dagen med et morgenmøte før elevene kommer. På denne måten får vi formidlet beskjeder som er viktige for elevene.

Det er mange yrkesgrupper som må bidra for at elevene skal lykkes både faglig og sosialt.

Hver uke har vi teammøter hvor vi drøfter elevene hver for seg for å sikre at de får den oppfølgingen de trenger, og at viktige beskjeder blir gitt. Vi er med på utarbeiding av individuelle opplæringsplaner og evalueringer. Vi deltar i tverrfaglig samarbeid med alt fra PPT-tjeneste og spesialisthelsetjeneste til fysioterapeut og logoped. Her stiller vi fagarbeidere på lik linje med lærere/spesialpedagoger. Vi blir sett på som en viktig ressurs i å skape gode dager for elevene våre.

 

Skolen trenger hele laget rundt eleven

Debattene og diskusjonene om skolen burde dreie seg mye mer om laget rundt eleven. Hva slags læringsforhold det er for elevene, og hvordan den sosiale sammenhengen er i den norske skolen. Det er mange yrkesgrupper som må bidra for at elevene skal lykkes både faglig og sosialt. For eksempel vil ikke det faglige falle på plass før det er etablert gode sosiale læringsarenaer.

Her kan jeg nevne renholdere, bibliotekarer, kantineansatte, vaktmestere, kontorpersonale, helsesykepleiere, assistenter og barne- og ungdomsarbeidere. Dette er alle yrkesgrupper som er mye rundt på skolen og får med seg mye av det sosiale spillet som utspiller seg i friminutter og mellom økter. Vi observerer mye og kan på denne måten ganske raskt gripe inn og komme med gode råd om det trengs. I klasserommet kan en barne- og ungdomsarbeider bevege seg mye rundt i rommet og lettere kunne se dem som trenger litt ekstra veiledning og hjelp. Om dette hadde vært et fast innslag i alle klasserom, ville det vært lettere for læreren å gjøre det hen skal. Nemlig å lære bort.

Ære være lærerne, men at de eneste faglærte som jobber i skolen er lærere, er feil.

En ting som ofte har overrasket meg når det blir skrevet i media om utfordringer i skolen og hvor vanskelig det er å få folk til å søke seg jobb der, er den ensidige fremstillingen. Det blir snakk om hvor få lærere det er i skolen, og hvor mye de har å gjøre. Ære være lærerne, men at de eneste faglærte som jobber i skolen er lærere, er feil. Ja, det er viktig at læreren får være lærer, men da må de som sitter og bestemmer, også gi skolene mer ressurser i form av økonomisk tilskudd slik at det kan ansettes flere fagarbeidere, og skoleeiere og lærere må få mer kunnskap om hvilken ressurs vi fagarbeidere kan være om vi blir brukt. Jeg er sikker på at bedre samarbeid også gjør det lettere for læreren å gjøre sin jobb.

Det er mange lærere jeg har opplevd godt samarbeid med som barne- og ungdomsarbeider. I et tilfelle var den gjensidige respekten vi hadde for hverandre viktig. Vi hadde et felles mål, og det var å gjøre det beste for eleven. Da vi fikk vite at eleven skulle begynne hos oss, ble jeg som fagarbeider involvert med en gang. Jeg følte hele tiden at vi var på det samme laget rundt eleven. Jeg fikk bruke det som lå i min utdannelse, og fikk anerkjennelse for den jobben jeg gjorde. Vi var flinke til å gi hverandre positive tilbakemeldinger. Jeg kjente hele tiden på en vi-følelse. Dette er det samme jeg ønsker at alle vi som er fagarbeidere, skal få kjenne på, men da er det viktig at vi viser respekt og anerkjennelse overfor hverandre.

Jeg tør påstå at jeg var med på å gjøre en viktig og riktig endring i elevens skolehverdag.

Samtidig har jeg også opplevd undervurdering av en fagarbeiders kompetanse. For eksempel som relativt nyutdannet. Jeg ble stadig satt til oppgaver som ikke hadde noe med elevene å gjøre. Som å rydde, vaske og sortere ting i klasserommet. Jeg tok mot til meg og sa fra til lederen min. Da fikk jeg ansvar for enetimer med en elev som sleit litt. Etter bare en liten stund kunne eleven delta i klassen sammen med de andre i lengre perioder. Vi fikk veldig god kontakt, og eleven følte seg trygg på meg. Jeg viste eleven tillit og fikk det samme tilbake. Jeg tror mye av grunnen var at jeg hadde tid og ro til å se elevens behov. I forkant brukte jeg mye tid på observasjon for å finne ut av ulike måter å tilrettelegge undervisning og læring på. Dette ga resultater i form av mindre utagering fra elevens side og flere gode sosiale opplevelser. Jeg tør påstå at jeg var med på å gjøre en viktig og riktig endring i elevens skolehverdag.

 

En ønskeliste

Jeg angrer aldri på at jeg valgte å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Å få lov til å være en trygg voksen i hverdagen for barn og ungdom er en gave.

Jeg tror mye kan gjøres for å gjøre skolen bedre og for at alle barn og unge skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Men altfor sjelden tenkes det på hele laget i skolen i den sammenhengen.

Det jeg ønsker meg, er:

• at alle barn og unge skal føle seg sett, hørt og verdsatt
• at alle ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt
• mer oppmerksomhet på alle yrkesgrupper som jobber i skolen
• mer etterutdanning og kompetanseheving for fagarbeiderne, dekket av arbeidsgiver
• bedre og tettere samarbeid på tvers i skolen
• at barne- og ungdomsarbeidere settes inn i alle klasser på alle skoler.

Min oppfordring til alle barne- og ungdomsarbeidere er: Framsnakk dere selv, vær stolt og synlig, fortell alle om hva en fagarbeider er. Barna og ungdommene våre vil trives bedre og lære mer om det satses på flere hender.

 

Teksten er en forkortet versjon av Elisabeth Kvåviks tekst “Vi trenger flere barne- og ungdomsarbeidere i skolen”, hentet fra antologien Hode og hender. Antologien er gitt ut av Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.