I skyggen av Midtøsten

Retter vi blikket mot sør, gir situasjonen i Burundi all grunn til bekymring. Landet har 10 millioner innbyggere fordelt på et område på størrelse med Hedmark fylke. Det er trangt om plassen og begrenset med ressurser. For elleve år siden signerte Burundi en fredsavtale som avsluttet en tolv år lang borgerkrig. Over 300 000 mennesker ble drept.

Som i nabolandet Rwanda, var krigen i Burundi en følge av en årelang konflikt mellom de etniske grupperingene hutu og tutsi. Den etniske konflikten har røtter tilbake til kolonitiden, og har preget store deler av Burundis historie. Det siste året har landets forsøk på fred og stabilitet blitt satt på prøve, og så langt er det lite håp i sikte.

Valgkampen var preget av granatangrep, brannstiftelser og ulovlige arrestasjoner.

Mens Rwanda har blomstret i etterkant av folkemordet i 1994, har Burundi føyet seg inn i rekken av afrikanske diktaturer. Siden fredsavtalen i 2005 har landet blitt styrt av president Pierre Nkurunziza, en tidligere fotballtrener og opprørsoldat som ble gjenfødt kristen. Nkurunziza hevder hans rolle som president i landet er et kall fra Gud, og han har styrt landet med et jerngrep. Kritiske røster har blitt fengslet og opposisjonelle partier har blitt nektet adgang til den politiske arena. Presidentvalget i 2010 skulle vise seg å bli alt annet enn en demokratisk og fredelig prosess.

I ukene i forkant av valget ble det iverksatt begrensninger i bevegelsesfriheten til opposisjonelle ledere, flere hundre opposisjonelle aktivister ble arrestert og regjeringen forbød all opposisjonell politisk møtevirksomhet. Valgkampen var preget av granatangrep, brannstiftelser og ulovlige arrestasjoner. Ved valgkampens slutt satt Nkurunziza igjen som den eneste presidentkandidaten.

Våren 2015 trosset Nkurunziza landets egen grunnlov, og erklærte at han ville stille til valg for en tredje periode. Etter et tiår med undertrykkelse var motstanden mot Nkurunziza stor. For landets innbyggere var begeret fullt og reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk fylte gatene i hovedstaden Bujumbura. De krevde endring i landet og tiltak mot korrupsjon. Som enhver diktator svarte Nkurunziza med politi, soldater, skarpskyttere og sikkerhetsstyrker. De ble alle sluppet løs med et klart oppdrag:

Demonstranter og opposisjon skulle knebles, koste hva det koste ville. Biler stod i brann, barn ble drept, kvinner voldtatt, menn torturert eller halshugget. Det folkelig opprøret ble brutalt slått ned og presidenten erklærte unntakstilstand i landet. Reaksjoner og handlinger fra verdenssamfunnet lot vente på seg.

Over 250 000 burundiere har flyktet til nabolandene siden april 2015.

Voldelige opptøyer og en blodtørstig makthaver har sendt hundretusener av burundiere på flukt. Siste offisielle tall fra FNs Høykommissær for flyktninger, UNHCR, viser at over 250 000 burundiere har flyktet til nabolandene siden april 2015. FN har satt i gang kriseberedskap i flyktningleirene i Burundis naboland. Hver dag krysser stadig flere burundiere grensen. Med overfylte flyktningeleire med elendige sanitærforhold, er det bare et spørsmål om tid før flukten går videre. Flere burundiere vil forsøke å ta seg over til trygge europeiske land, for å søke asyl langt vekk fra diktatorens grep.

FN, Amnesty International og Human Rights Watch har for lengst slått alarm. Handles det ikke nå, er det en overhengende fare for ny borgerkrig i landet. Forsøk på mekling har ikke ført frem, og FNs generalsekretær vurderer nå å utplassere en FN basert politistyrke i landet. UNHCR har bedt sine medlemsland om 175 millioner amerikanske dollar for å takle flyktningsstrømmen fra Burundi. Per april 2016 har de kun mottatt rundt 27 prosent av summen. Kun enkelte land har tatt den internasjonale advarselen om Burundi på alvor. Til eksempel har Canada besluttet å suspendere utreiseplikten for burundiere uten lovlig opphold. Til tross for FNs advarsler har verdenssamfunnet så langt sviktet Burundi og dens innbyggere.

Manglende internasjonal handling har rammet den sivile befolkningen i Burundi. Fredelige demonstranter har blitt ofre for en brutal maktkamp. Allerede i august 2015 rapporterte Amnesty International om flere titalls drepte, herunder 8 barn. Flere hundre var vilkårlig fengslet og utsatt for tortur. Et halvt år senere melder FN at over 400 mennesker offisielt er rapportert drept. I følge burundiske menneskerettighetsaktivister er det reelle tallet på over 1000 drepte. Bare i 2016 har FNs menneskerettighetskomité rapportert om 345 nye tilfeller der bruk av tortur og umenneskelig behandling har funnet sted i Burundi.

Landets borgere forteller om tortur, seksuell misbruk, kidnapping og utnyttelse.

Fortellinger fra flyktningene som tar seg over grensen til nabolandene skildrer grusomme beretninger. Daglig våkner innbyggerne i Bujumbura til synet av lik som er spredt rundt i gatene. Noen ganger er likene lemlestet, andre ganger er de gjennomhullet av kuler. Formålet er alltid å gjøre likene uidentifiserbare. Landets borgere forteller om tortur, seksuell misbruk, kidnapping og utnyttelse, som blir utført av myndighetene og regjeringspartiets ungdomsfløy Imbonerakure. De grove voldshandlingene i Burundi har ført til at den internasjonale straffedomstolen har besluttet å iverksette en foreløpig undersøkelse av forholdene i Burundi.

Marguerite Barankitse har flyktet fra sitt hjemland i en alder av 59. Hun er en anerkjent burundisk menneskerettighetsaktivist, og har stor innflytelse på sitt felt. Da hun under borgerkrigen i 1993 ble vitne til at hutuer ble brutalt sløyet ned foran hennes øyne, bestemte hun seg for å gjøre en forskjell. Hun etablerte et barnehjem og hindret at hundrevis av foreldreløse barn ble utnyttet som barnesoldater. Hennes bidrag har gjort henne til en respektfull dame i sitt hjemland, og hun går under navnet «The Angel of Burundi». Internasjonalt har hun mottatt en rekke priser for sin innsats. I 2005 ble hun tildelt Nansenprisen for sin hjelpende hånd til over 10 000 barn i Burundi.

Selv under borgerkrigen har hun aldri opplevd lignende grusomheter.

Da jeg møter henne en kald septemberdag i 2015, er hun i Norge for å skape oppmerksomhet rundt sitt hjemlands økende konfliktnivå. På et møte hos Amnesty Norge, er vi fire stykker som møter opp. Da, som nå, er det få som interesserer seg for situasjonen i Burundi. Marguerite er en fargerik dame som bobler over av entusiasme. Hun overøser meg med klemmer, selv om vi aldri har møttes før. Når praten begynner, setter alvoret preg på hennes ellers lysende ansikt. Hun tar frem mobilen og viser frem bilde på bilde av lik.

Hun forteller at hun aldri har sett Burundi så ille som nå. Selv under borgerkrigen har hun aldri opplevd lignende grusomheter. Folk får kuttet av sine genitalier og hoder. Granater blir lagt i munnen til folk, for så å eksplodere. Myndighetene har mistet all humanitet, forteller hun.

Da Marguerite fikk en arrestordre utstedt på seg, forstod hun at hun var nødt til å flykte. Arrestordren var utstedt av presidenten selv, en mann hun personlig kjenner. Hun forteller at de siste årene har president Pierre Nkurunziza endret seg, han har blitt besatt av makten. Marguerite er klar i talen – enhver som er imot presidentens valg om å sitte en tredje periode risikerer å bli drept. Selv gjør hun alt for å hindre at konflikten utløser en ny borgerkrig. Marguerite er i nær kontakt med landets opposisjonelle partier, i et forsøk på å få oppnå fredelige løsninger. Hun mener oppriktig at hvis det ikke gjøres noe for å bedre situasjonen nå, er det en overhengende fare for en ny borgerkrig og massakre.

Burundiske asylsøkere blir fortsatt tvangsreturnert til sitt hjemland.

Få nordmenn er klar over hva som egentlig skjer i Burundi. Enkelte politikere har sett problemstillingen, men lite oppmerksomhet er rettet mot situasjonen og ingen løsninger er diskutert. For en stund tilbake kom utenriksminister Børge Brende med en bekymring for situasjonen i Burundi. Men verken justisministeren eller den nyoppnevnte innvandrings- og integreringsministeren har tatt grep.

Utlendingsmyndighetene opererer stort sett som før, uten å ta tilstrekkelig hensyn til den alvorlige sikkerhetssituasjonen i landet. Burundiske asylsøkere blir fortsatt tvangsreturnert til sitt hjemland, til tross for klare advarsler fra FN om en potensiell borgerkrig.

Føre-var-prinsippet må tas i bruk. Bistår vi ikke burundiere nå, er faren stor for at en ny borgerkrig rammer landet. Potensielle tiltak fra norsk hold er mange: Stanse bistanden til Nkurunziza, øke bistanden til nabolandenes flyktningeleire, tilby den norske modellen for fredsmegling, suspendere utreiseplikten for asylsøkere uten lovlig opphold i Norge og åpne for en større andel kvoteflyktninger fra Burundi (for 2015 var tallet 9).

En potensiell borgerkrig kan sende flere millioner mennesker på flukt. Med en regjering som vil “hjelpe flyktninger der de er”, må vi bare håpe at dette blir en prioritering fremover.