FOTO: Oddvar Stølen Aktuell / NTB

Idédebatt før tankesmienes tid

Det ble drevet idédebatt også før tankesmienes tid. Tidsskriftet Kontakt var et kortlivet forsøk på å skape en høyere himmel over etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge.

Denne uka er det 110 år siden Torolf Elster ble født. I dag blir han best husket som krimforfatter og NRK-sjef, men i årene rett etter andre verdenskrig sto han i spissen for et ganske enestående stykke norsk mediehistorie. Tidsskriftet Kontakt (1947 – 1953) hadde som ambisjon å legge til rette for åpen debatt og fordomsfrie diskusjoner i den norske arbeiderbevegelsen.

Det skulle skje på en saklig, ikke-polemisk måte. «Slik at selve tilretteleggelsen av fakta og avklaringen av debattens hovedpunkter skulle få folk til å trekke de rette konsekvensene», for å sitere redaktør Elster selv. Med andre ord ikke helt ulikt det som er formålet med dagens tankesmier.

At redaktøren hadde sin bakgrunn fra utenriksjournalistikken kom naturlig nok til å prege Kontakt fra starten.

Men det skulle snart vise seg at interessen for idépolitikk og prinsipielle debatter var ganske beskjeden blant arbeiderbevegelsens ledende menn i gjenreisningsperioden på 1940- og 50-tallet. For dem handlet det mer om industribygging enn om tankearbeid.

Idéen til et tidsskrift som Kontakt kom opprinnelig fra Tiden Norsk Forlags legendariske sjef Kolbjørn Fjeld. Snart overtok organisasjonen med det alvorstunge navnet Sosialistiske Åndsarbeidere prosjektet. Sosialistiske Åndsarbeidere var et forsøk fra Arbeiderpartiet på å skape et forum for sine akademiske og intellektuelle medlemmer. I praksis en videreføring av Mot Dag-miljøet fra mellomkrigstiden, men underlagt langt sterkere kontroll fra sentralt partihold.

Og ved midtsommer 1946 ble det så vedtatt i Arbeiderpartiets sentralstyre å starte opp Kontakt. Tidsskriftet skulle komme ut hver måned, med Arbeiderbladets utenriksansvarlige Torolf Elster som redaktør.

At redaktøren hadde sin bakgrunn fra utenriksjournalistikken kom naturlig nok til å prege Kontakt fra starten. Det var iskalde etterkrigsvinder på gang, jernteppet var i ferd med å senke seg over Europa, og ikke minst viktig: Nå skulle Norge, det vil i praksis si Arbeiderpartiet, velge mellom nøytralitet eller en forpliktende forsvarsallianse med andre vestlige land. Det var en situasjon som formelig ropte etter de store, prinsipielle og avklarende debattene.

Torolf Elster la allerede i den første utgaven i mars 1947 uredd ut med skarp brodd mot amerikanske myndigheter og deres forfølgelse av kommunister både hjemme og ute. Han så denne konfronterende politikken som en direkte trussel mot det internasjonale samarbeidet.

Enda mer frådende kan vi anta at reaksjonen var hos partisekretær Haakon Lie.

Virkelig tilspisset mellom øst og vest ble det året etter, da det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia var et faktum.

Reaksjonen fra Kontakts redaktør var intet mindre enn oppsiktsvekkende. I marsutgaven var han provosert over det han oppfattet som pressens «ansvarsløse», «demagogiske», ja «rystende» fremstilling av hendelsene i Tsjekkoslovakia. Men det som for alvor vakte oppsikt, var Elsters positive vurdering av det nye tsjekkoslovakiske «folkedemokratiet». Dette var jo en form for omveltning som mange norske sosialdemokrater ønsket seg, hevdet han.

Forutsigbart nok var den samme pressen som Elster refset, raskt ute med å forsvare seg. «Kontakt – med hva?», var tittelen på Dagbladets ironiske lederartikkel som gikk i rette med Torolf Elsters forsøk på å belære. Mer sved nok lederartikkelen i Arbeiderbladet, der det på det mest bestemte ble avvist at noen norske sosialister kunne tenkes å støtte et slikt kupp som i Tsjekkoslovakia.

Enda mer frådende kan vi anta at reaksjonen var hos partisekretær Haakon Lie. Han hadde aldri helt stolt på Elster, og da redaktøren ikke lenger skulle ha ansvaret for utenriksdekningen i Arbeiderbladet, skal Lie ha sagt at nå «behøvde man ikke lenger være engstelig når man åpnet Arbeiderbladet om morgenen».

Torolf Elster fant også plass til et av sine andre yndlingstemaer, nemlig ideologi.

Torolf Elster og Kontakt møtte altså veggen i sine forsøk på en åpen utenrikspolitisk debatt, og den endelige kistespikeren ble satt i og med vedtaket om å tilslutte seg NATO i 1949.

Men Kontakt skrev om langt mer enn utenriks- og forsvarspolitikk. Fra starten av hadde Torolf Elster knyttet til seg folk som Johan Vogt, Hans Heiberg, Odd Bang-Hansen og Frode Rinnan, og tegnerne Randi Monsen og Anton Hansen. Hensikten var, i likhet med dagens tankesmier, å rekruttere skribenter som kunne være premissleverandører for den brede, offentlige debatten.

Stoffområdene omfattet ellers både aktuell kronikk, fotoreportasje, portrett, løpende kommentarer, økonomisk revy og selvsagt en masse kulturstoff.

Torolf Elster fant også plass til et av sine andre yndlingstemaer, nemlig ideologi. Kontakt skulle være arenaen for en kontinuerlig leting etter ny ideologisk plattform for Arbeiderpartiet. Interessant nok var det Elster en av de første som først tok i bruk begrepet sosialdemokrati og sosialdemokrater. Enn så lenge foretrakk Arbeiderpartiet selv begrepene sosialisme og demokratiske sosialister.

Torolf Elster kom ikke på innsiden av partiet og bevegelsen. Han ble stående på sidelinjen. Foto: Aschehoug.

Torolf Elster ble nå medlem av komitéen som skulle forberede et nytt prinsipprogram til årsmøtet i 1949.

De to setningene er ikke lange, men de sier alt.

I boka Frihet og demokrati fra 1947 drøfter han forholdet mellom enkeltmenneskets frihet og samfunnets behov for styring og kontroll. Meningen var at boka skulle være et oppkall til en fornyet idédebatt blant Arbeiderpartiets medlemmer. Men virkeligheten er at den satte få eller ingen spor etter seg.

Likevel fortsatte Elster sin ivrige skriverier om partiets nye ideologiske plattform. Kanskje trodde han at arbeidet med det nye prinsipprogrammet skulle bli starten på en levende idédebatt i partiet og i Kontakts spalter. Han ba om flere og andre meninger i bladet, han etterlyste en ny fredsbevegelse og han advarte mot opprustningen. Men hos naboene i Folketeaterbygningen var det stille. Veldig stille. Torolf Elster levde i en partikultur preget av taushet og underkommunisering. Der tale var sølv. Men taushet var gull.

Da kroken endelig ble satt på kontordøra til Kontakt i 1953, var det samtidig slutten for det som med dagens begreper kan kalles en tankesmie anno 1950-tallet. Offisielt var det dårlig økonomi som lå bak nedleggelsen, men vel så viktig var den manglende entusiasmen både blant leserne og partiledelsen. Dessuten hadde Kontakt fått en ny og offensiv konkurrent inn fra venstre. Nemlig tidsskriftet Orientering. Men det er en annen historie.

Det er lov å håpe at dagens tankesmier, Agenda inkludert, ikke lider samme vanskjebne.

På mange måter er historien om Kontakt ganske merkelig. At nettopp Arbeiderpartiet skulle starte et tidsskrift for idédebatt i en tid der det interne meningsrommet for alvor var i ferd med å krympe, er intet mindre enn paradoksalt. Likevel fikk altså Torolf Elster holde dette pustehullet åpent i syv år, før han igjen vendte tilbake til Arbeiderbladet.

Han fikk aldri noe tillitsfullt forhold til partiets ledelse. Til det var Elster for tvisynt, for akademisk og kanskje rett og slett for ordglad. Den som nok har beskrevet Torolf Elsters posisjon i Arbeiderpartiet aller best, er den da 102 år gamle Haakon Lie: «Han satt på huset og arbeidet. Men han var aldri en del av familien», sa han til meg i 2008.

De to setningene er ikke lange, men de sier alt. Torolf Elster kom ikke på innsiden av partiet og bevegelsen. Han ble stående på sidelinjen. Som en resonnerende teoretiker man dels respekterte, dels fortiet. Akseptert, men aldri inkludert.

Det er lov å håpe at dagens tankesmier, Agenda inkludert, ikke lider samme vanskjebne. Selv ikke når Arbeiderpartiet igjen kommer til makta.

Sindre Hovdenakk utga i 2011 biografien Torolf Elster. Balansekunstneren