FOTO: Arseny Togulev/Unsplash

Idrett for nesten alle

Det blir stadig sterkere sammenheng mellom familienes økonomi og barnas deltakelse i idrett. Er vi i ferd med å ødelegge det fineste vi har?

Barn og unge som driver med idrett, gjør det bedre på skolen, har flere venner og færre psykiske plager. Ungdom som er aktive i organiserte sportslige aktiviteter, er mer fornøyd med foreldrene sine, de liker seg bedre i lokalmiljøet, trives bedre på skolen, skulker mindre, og det er langt flere av dem som sikter mot høyere utdanning. De bruker mindre tid foran skjerm og har flere fortrolige venner. De har også et sunnere kosthold, de røyker mindre, og færre drikker alkohol.[i]

Idretten utstyrer oss dessuten med mange ferdigheter vi får god bruk for senere i livet. Vi lærer å samarbeide og spille på lag. Gjennom idretten får vi trening i å øve på vanskelige oppgaver og oppleve mestring. Antakelig må vi forholde oss til urettferdige avgjørelser og laguttak, det vil si møte de første av livets mange opprivende nederlag og komme oss over dem med hodet noenlunde hevet. Barn og unge som er aktive i idrett, er også automatisk en del av et felleskap av jevnaldrende.

Jo flere organisasjonsmedlemskap det er i en region, desto høyere er tillitsnivået.

I mer enn et århundre har fritidsaktiviteter bidratt til å utjevne forskjeller mellom barn fra ulike sosiale lag, skriver Robert Putnam i boken Our Kids. Gjennom å delta i idrett og organiserte fritidsaktiviteter får også barn fra lavinntektsfamilier muligheten til å tilegne seg de myke egenskapene som standhaftighet og samarbeidsevne som livet og arbeidslivet krever av dem.

Organiserte fritidsaktiviteter er dessuten en del av noe av det vakreste vi har: frivilligheten. Vi har høy tillit til hverandre i Norge sammenliknet med mange andre land. Litt over halvparten av befolkningen svarer 8 eller mer når de blir bedt om å gi et tall på en skala fra 1 til 10 der 1 er «Man kan ikke være for forsiktig» og 10 er «De fleste mennesker er til å stole på». I snitt svarer vi litt mer enn 7.[ii]

Vi er også i verdenstoppen i frivillighet. Seks av ti nordmenn over 16 år bidrar med frivillig arbeid i forskjellige organisasjoner hvert år.[iii] Det er den høyeste andelen som er målt på verdensbasis, en førsteplass vi deler med Sverige, ifølge organisasjonen Frivillighet Norge. Undersøkelser viser at det generelt er en høy grad av tillit i samfunn med en høy grad av frivillig deltakelse. Sammenhengen er ikke nødvendigvis individuell på den måten at personer som deltar mer aktivt, også er mer tillitsfulle, men på samfunnsnivå: Jo flere organisasjonsmedlemskap det er i en region, desto høyere er tillitsnivået.[iv]

Først ble forskjellene mindre, men så snudde det, og de siste årene har de blitt større.

Idrett og andre fritidsaktiviteter er altså bra for oss som individer og styrker samfunnets sosiale kapital, noe som gjør at vi får det enda bedre. Sosial kapital øker den sosiale mobiliteten og gjør dermed samfunnet både mer rettferdig og mer effektivt. Da er det bra for alle at flest mulig får delta i organiserte fritidsaktiviteter. Det er for det meste også slik det er. Men utviklingen går feil vei, og idrettens sosiale profil har endret seg, skriver Åse Strandbu og hennes kolleger i artikkelen «Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid».[v]

Studier av idrettsdeltakelse fra 1950-tallet til i dag avtegner en utvikling som er påfallende lik Thomas Pikettys fortelling om økonomiske forskjeller i etterkrigstiden: Først ble forskjellene mindre, men så snudde det, og de siste årene har de blitt større.

Det blir stadig sterkere sammenheng mellom familienes økonomi og barnas deltakelse i idrett. Etter 2010 er forskjellene tydeligere. I Ungdataundersøkelsen fra 2016 oppga 69 prosent av guttene og 62 prosent av jentene fra familier med høyest sosioøkonomisk status at de hadde deltatt i et idrettslag den siste måneden, mens tallet var 49 prosent av guttene og 37 prosent av jentene i familier med lavest sosioøkonomisk status. I sitt foredrag på Ungdatakonferansen i 2018 konkluderte Åse Strandbu slik: «Idretten for alle er ikke en tapt sak. Men vi er på vei mot at det kan bli sånn.»

nyhetsbrevet

Strandbu og hennes kolleger har tre forslag til forklaringer på hvorfor dette skjer. Det første er kostnader, som også henger sammen med det andre: profesjonalisering. Vi forventer mer, og mange er villige til å betale for det. Det tredje er foreldreengasjement  ̶  tid og kapasitet som krever to friske foreldre med overskudd og god økonomi, gjerne med egne erfaringer fra idretten.

Foreldre er stadig mer aktive – hvis vi kan. Vi sluser barna inn i idretten stadig tidligere, og idretten er en stadig større del også av deres tilværelse. Det er ikke vondt ment. Vi vil at barna skal lykkes, og vi setter inn de ressursene vi har for å bidra til det. Men vi er også en del av en stadig skjevere fordelt fritid. Ikke alles ressurser strekker til, og terskelen for deltakelse har blitt høyere bare de siste få årene.

I den globale undersøkelsen World Values Survey blir foreldre i nesten 100 land blant annet bedt om å rangere verdier som de vurderer som viktigst i barneoppdragelsen. Forskerne Doepke og Zilibotti har sortert foreldre i ulike land etter deres rangering av verdiene «hardt arbeid», «lydighet», «fantasi» og «uavhengighet» i denne undersøkelsen. Det viser seg at i USA mener to tredjedeler av foreldrene at «hardt arbeid» ligger på toppen av nødvendige verdier i et barns oppvekst. I Sverige er det bare 11 prosent som plasserer hardt arbeid høyest oppe, mens i Kina oppgir så mye som 90 prosent av foreldrene at de mener hardt arbeid er blant de fremste verdiene i barneoppdragelsen. Det er også slik at i land der fantasi settes høyt, vil typisk hardt arbeid som verdi i barneoppdragelsen nedvurderes, og omvendt.

Det første vi må gjøre, er å sørge for at penger ikke er problemet.

Det er et våpenkappløp, argumenterer de to forskerne. Når ulikhetene øker, øker også intensiteten. Men de som har flere jobber, ukurante vakter, er aleneforsørgere eller har trang økonomi, har også langt dårligere forutsetninger for å være like intense. Deres barn blir hengende etter.

Når utviklingen går feil vei, tyder det på at gode intensjoner ikke er nok. En mulighet er å legge mer av fritidsaktivitetene inn i skole og fritidsordning, og slik sørge for at alle er med. Men vi trenger jo frivilligheten, klubbene og foreningene. De bygger nettverk, nabolag og relasjoner, som igjen kan øke den sosiale mobiliteten. Da er det antakelig en bedre løsning å styrke frivilligheten, og hjelpe den med å bli billigere og favne bredere.

Det første vi må gjøre, er å sørge for at penger ikke er problemet. Halvparten av klubbene i Fotballforbundet oppgir selv at de har egne ordninger for spillere med økonomiske utfordringer. Mange klubber lar alle spille gratis og blir belønnet med sponsorer som heier på breddeidretten. Noen tilbyr reduserte treningsavgifter mot frivillig arbeid i klubben. Andre har opprettet egne inkluderingsfond som kan dekke kostnader for dem som ikke har råd. Mange har valgt å holde treningsavgiftene lave for alle.[vi]

Sjekk ut Agenda Magasins podcast:

Muligheter for delbetaling tilbys også av mange, og aller best er det om foreldre slipper å ringe og spørre om det er mulig ikke å betale det hele i januar. Det er det vakre med frivilligheten – den finner løsninger, men svært systematisk er innsatsen ikke. Det er heller ikke åpenbart hvem som er målgruppen for å få hjelp, og det er langt fra sikkert at de spør.

Også utenfor klubbene har mange kommuner etablert støtteordninger som skal hjelpe dem som ikke har råd med tilskudd til å dekke utgifter til idrettsaktiviteter og turer. Organisasjoner som vil sikre at alle kan delta, får også støtte over statsbudsjettet. Men det krever sitt å finne frem til hvem de er, forstå hvordan og når det skal søkes og hvem som skal søke. Først og fremst krever det en erkjennelse av at vi, vi er de fattige. Deretter må det lastes ned et eget søknadsskjema, kanskje må det legges ved dokumentasjon eller rapport, og kanskje må klubben som skal søke, få samtykke fra foreldrene.

For hver tilleggsopplysning og hvert vedlegg reduseres sjansen for at muligheten benyttes.

For hver tilleggsopplysning og hvert vedlegg reduseres sjansen for at muligheten benyttes. I en undersøkelse Høgskolen i Molde har utført på oppdrag fra Fotballforbundet, etterspør flere av klubbene mindre byråkratiske og komplekse søknadsprosesser. Det er vanskelig å navigere mellom ulike finansieringsmuligheter, og dermed blir det fort de største klubbene med fast ansatte som får søkt på midler. Det er fast ansatte som i seg selv er kostnadsdrivende. En informant uttalte:

«[Vi trenger midler] som kan dekke medlemskap og treningsavgifter. Det er håpløst når man får 200 000 til ferietiltak i 2 dager for 40 fattige barn, mens en aktivitetskontingent som vil gi aktivitet hver dag, hele året, sammen med klassekompisene ikke støttes.»[vii]

I regjeringserklæringen fra 2019 ligger også innføringen av et fritidskort som skal dekke kostnaden ved fritidsaktiviteter. Måtte det bli fritt for behovsprøving og byråkrati.

Oppmuntring og støtte lønner seg, talentjakt og press ødelegger.

Det andre vi kan gjøre, er å puste litt med magen. Vi vet jo hva som virker, og det er ikke talentjakt. Under OL i Pyeongchang i 2018 sikret norske utøvere 39 medaljer, 14 av dem i gull. Det var ny rekord i medaljer, igjen. Et forbløffet internasjonalt pressekorps sendte lange artikler hjem om miniputt-landet med alle medaljene. For hvordan er det mulig at lille Norge utkonkurrerte USA i vinteridrett når det er mange flere amerikanere enn nordmenn som går på ski?

Det hjelper selvfølgelig å bo i et land med mye snø og med ressurser til å holde seg med et kobbel av smørebusser, trenere, fysioterapeuter og leger, men det er vi ikke alene om. Hva er hemmeligheten, ville alle vite. Og de norske trenerne og idrettslederne svarte villig vekk. Svarene var dessuten unisone. «Vi vil at barna skal holde på med idrett fordi de har lyst. De vil ha det gøy og utvikle seg som utøvere, men også som sosiale mennesker», sa toppidrettssjef Tore Øvrebø til CNN.[viii]

Den eneste løsningen er å redusere økonomiske forskjeller.

Norske barn blir ikke målt i idrett før de er 13 år, kunne vi lese i USA Today.[ix] Tidlig idrett skal være lek og moro og for alle. Det er den norske barneidrettsmodellen. Forskningen er krystallklar: Oppmuntring og støtte lønner seg, talentjakt og press ødelegger.

Det tredje vi må gjøre, er på samfunnsnivå, og handler rett og slett om å redusere økonomiske forskjeller. Forskerne Doepke og Zilibotti konkluderer med at for å redusere epidemien av hyperkompetitivt foreldreskap i USA holder det ikke å oppfordre foreldrene til å senke skuldrene. Den eneste løsningen er å redusere økonomiske forskjeller.

LES OGSÅ: FATTIGE FAMILIER MANGLER PENGER

Vi har muligheten til å bruke frivilligheten til å skape brede fellesskap. Vi vet at slike fellesskap er med på å øke den sosiale mobiliteten. Vi vet også at deltakelse i organisert fritid og idrett har betydning for barns oppvekst og senere livsutfoldelse. Likevel er vi i ferd med å ekskludere dem som har minst, fra å delta i dette fellesskapet. Det skjer ikke av vond vilje, og egentlig ikke heller fordi vi har sluttet å tro på den brede barneidretten. Det skjer ikke fordi foreldrene plutselig har blitt overambisiøse og griske. Det skjer fordi mange har blitt veldig rike og fått høye forventninger.

Jo mer ulike vi blir, desto flere blir ambisiøse og resultatorienterte på vegne av egne barn, og jo større blir spriket i hva ulike foreldre makter å bidra med. Det finnes heldigvis flere ting vi kan gjøre for å snu dette, og den gode nyheten er at det neppe står på viljen. Billig breddeidrett er et godt sted å begynne. Den gode nyheten er at det også er slik vi kan fortsette å vinne mange OL-gull.

Teksten er skrevet av Sigrun Aasland, og er et utdrag fra hennes nye bok Det trengs en landsby. Boken er gitt ut på Res Publica forlag. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.

 

[i] Ungdataundersøkelsene

[ii] European Social Survey

[iii] Tall fra Frivillighet Norge, se Nøkkelfakta om frivillighet på www.frivillighet.no.

[iv] Strømsnes, Kristin & Dag Wollebæk (2010): The Strange Coexistence of Passive Memberships and High Social Capital in Scandinavia. Alapuro, Risto & Henrik Stenius (red.): Nordic Associations in a European Perspective. Nomos Verlagsgesellschaft, s. 151–168

[v] Strandbu, Åse, Elisabeth Gulløy, Patrick Lie Andersen, Ørnulf Seippel og Håvard B. Dalen (2017): Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid. Norsk sosiologisk tidsskrift 2:2017. Tema Sport

[vi] Straume, Solveig, Kari Bachmann, Guri K. Skrove, Sunniva Nerbøvik og Kristin Røvik (2019): Forebygging av økonomisk eksklusjon i norsk fotball. Høgskolen i Molde / Møreforskning, Arbeidsnotat 2019:1

[vii] Straume, Solveig, Kari Bachmann, Guri K. Skrove, Sunniva Nerbøvik og Kristin Røvik (2019): Forebygging av økonomisk eksklusjon i norsk fotball. Høgskolen i Molde / Møreforskning, Arbeidsnotat 2019:1, s. 20

[viii] CNN (2018): The secret behind Norway’s Winter Olympic success, 25. februar 2018

[ix] USA Today Sports  (2018): Norway is dominating these Winter Olympics with a unique approach to sports,  19. februar

nyhetsbrevet