FOTO: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Ikke enda en kvinne i glemmeboken

Å gå inn i Rachel Grepps tid og univers har for meg først og fremst vært å lese og lære – og videreformidle etter beste evne – historien om en modig kvinne som aldri ga opp selv om tilværelsen rundt henne raknet.

Det er ikke en tilfeldighet at det ble jeg som skulle skrive en biografi om Rachel Grepp (1879–1961), og det har sin forhistorie. For noen år siden skrev jeg boken om hennes datter, Ved fronten – Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. På et tidlig tidspunkt søkte jeg etter biografien om moren til Gerda. Jeg hadde gledet meg til en spennende leseopplevelse om skipsrederdatteren fra Bergen som valgte arbeiderbevegelsen og ble en sterk stemme i sin tid som journalist og politiker.

De mektige og mindre mektige menn får sine bautaer og sine biografier, mens kvinner som har bidratt og kjempet på de samme arenaer, forsvinner ut i glemselen.

Jeg søkte i bokhyllene, men biografien fant jeg ikke. Rachel Grepps historie var ikke, som de mange, store menn i Arbeiderpartiet, bundet inn mellom to stive permer i hver sin omfangsrike biografi (eller flere).

«Den røde rederdatteren: Rachel Grepp – en biografi», skrevet av Elisabeth Vislie. Omslag: Orkana forlag

De mektige og mindre mektige menn får sine bautaer og sine biografier, mens kvinner som har bidratt og kjempet på de samme arenaer, forsvinner ut i glemselen. Jeg så det så tydelig mens jeg skrev meg gjennom historien om Gerda Grepp, pionerkvinnen Rachel Grepp var i ferd med å forsvinne inn i historiens støv. Kvinnelige forbilder blir ikke ivaretatt og foredlet på samme måte som de mannlige, og de blir borte hvis ikke noen føler ansvar for å ta dem frem. Det ble til at jeg følte ansvaret for å føre Rachel Grepps livshistorie videre. Jeg ville samle alle papirene og de løse sidene om Rachel Grepps liv, plassere henne i historien, inn i bokhyllene, der fortellingen om hennes liv hører hjemme. Ikke enda en kvinne i glemmeboken lovet jeg meg selv.

Uttrykket «å gå i glemmeboken» har fulgt meg på veien i dette arbeidet. Det har vært mange spørrende tilbakemeldinger og undrende blikk når jeg har fortalt omverdenen at jeg skriver på Rachel Grepps biografi.

Ikke enda en kvinne i glemmeboken lovet jeg meg selv.

Noen har blitt usikre fordi de ikke aner hvem hun er. Andre, selv personer som jeg har forstått kjenner godt til Arbeiderpartiet, har flakket usikkert med blikket før de har spurt forsiktig; var hun moren til Kyrre Grepp – eller var hun kanskje gift med ham – og var det ikke noe som het Rachel Grepp Heimen? Men på adelskalenderen til Arbeiderpartiets nettside har to kvinner fått sin fortjenestefulle plass. Det er Gro Harlem Brundtland, og nettopp Rachel Grepp, der de per i dag har selskap av 21 menn. For meg var det en bekreftelse på at Rachel Grepp spilte en viktig rolle i sin tid. Hun var en foregangskvinne. Hun ville opplyse kvinnene som stod nederst på rangstigen, gi dem kunnskap i en tid da skolegang og utdannelse var forbeholdt de privilegerte. Hun ville ha arbeiderkvinnene ut av privatsfæren og uvitenheten – og inn i politikken. Hun ville bidra til folkeopplysning og viten. Dette var hennes feministiske prosjekt. Men det var mer.

Hvem har i dag hørt om hennes faste kvinneside i Arbeiderbladet, der hun var redaktør i 18 år? Hvem i dag aner hvor stor betydning kvinnesiden hadde for arbeiderkvinnene den gang, fordi det Rachel skrev, ble spredt ut til arbeiderpartiavisene rundt i landet og brukt som høytlesing der kvinner var samlet. Knapt noen.

Men om Rachel Grepp var på vei til å gå inn i glemmeboken, har tiden hun levde i, ikke gjort det, til det var den for voldsom. Pionerkvinnen Rachel Grepp tok en aktiv plass i sin samtid, da motsetningene i klassesamfunnet dirret som stålfjærer, da mektige ideologier marsjerte, og det foregikk en kamp om menneskenes sjel i Europa. Her stod hun, rank som noen, midt i striden.

Rachel Grepp var en aktivist, en journalist, en politiker og humanist som ga alt for det hun trodde på.

Hennes venninne, den gåtefulle Aleksandra Kollontaj, stod i den samme tiden og striden. Jeg har valgt å gi dette vennskapet god plass fordi Rachels russiske venninne var en så fascinerende kvinne. Hun regnes i dag som en pionerkvinne på så mange felt, og en av de mest betydningsfulle feminister i det forrige århundre, så ja, hun måtte med. For første gang dokumenteres dette livslange vennskapet som betød så mye for Rachel.

Rachel Grepp var en aktivist, en journalist, en politiker og humanist som ga alt for det hun trodde på. Samtidig levde hun et dramatisk, kontrastfylt og gripende liv med sykdom, savn og død. Likevel sto hun gjennom hele livet som en vidjekvist i stormene som raste rundt henne.

«Noen må skrive biografien om denne flotte kvinnen nå», uttalte forfatteren Johan Falkberget, han utfordret sine samtidige, da Rachel Grepp døde i 1961. Han forstod at Rachels Grepps livshistorie og hennes tidsbilder var viktige for ettertiden. Men det skulle gå 60 år før det skjedde.

En fortelling om et liv må nødvendigvis være farget av historiefortelleren, og en biografi om Rachel Grepp i dag er en annen historie enn den som ville blitt fortalt i 1961. Dette er min historie.

Det er sannelig flere av disse djerve og hardtarbeidende pionerkvinnene som fortjener sin biografi for at historien ikke skal gå tapt.

Å gå inn i den mosaikken det har vært å sette sammen bitene i hennes liv, har vært både krevende og spennende, og arbeidet har tatt sin tid. Men dette dypdykket har for meg vært en virkelig øyeåpner til det utrettelige politiske arbeidet hun og arbeiderkvinnene sto i år etter år. Kampene de kjempet, motstanden de møtte – også hos sine egne. Det er sannelig flere av disse djerve og hardtarbeidende pionerkvinnene som fortjener sin biografi for at historien ikke skal gå tapt.

Å gå inn i Rachel Grepps tid og univers har for meg først og fremst vært å lese og lære – og videreformidle etter beste evne – historien om en modig kvinne som aldri ga opp selv om tilværelsen rundt henne raknet.

Hun foraktet ordet veldedighet, hun omfavnet ordet rettferdighet. Derfor sluttet hun aldri å tro på at verden ville bli et bedre sted å være hvis vi alle gikk i samme retning – hennes retning. Rachel Grepp kunne være beinhard ideologisk når det var nødvendig. Hun tok tidlig i livet et kompromissløst valg, hun tviholdt på det og hun vernet om det – og hun døde med det.

Velkommen inn i bokhylla, Rachel Grepp!

Dette er et utdrag fra boka Den røde rederdatteren: Rachel Grepp – en biografi, utgitt av Orkana forlag.