Rett i koppen-klassen

(Dublin:) Irland har feiret det modige og blodige påskeopprøret for hundre år siden. Men paradokset som springer en i øynene er at 1916-proklamasjonens visjon om sosial rettferd er en like fjern drøm som den gang – etter fire år med Labour i regjering og økt ulikhet som resultat.

Det er en menneskerett å sitte på broene i Dublin, både for fattig og rik. Så verden har gått framover siden den gang loven forbød så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød, slik forfatteren Anatole France beskrev Paris’ sosialpolitiske tilstand på 1890-tallet. I Dublin er denne retten utvidet til å sove i hvilket portrom man ønsker seg. Det er bare å velge. Langs handlegata Grafton Street er det plenty med muligheter. De fleste er utnyttet, seinkveld som nattestid. Om dagen er broene i bruk, ikke til å sove under, men til å sitte oppå med tiggerkopp og be om almisser fra forbifarende. Det er mange broer i Dublin.

Rett i koppen-klassen
Ei skarp aprilkulde feier med nordvesten ned langs River Liffey. Det blåser ofte hustrig langs elva. De som sitter på broene prøver å verne seg med pappkartongplater og soveposer og hva de måtte ha for hånda, den hånda de ikke holder koppen i. Det er ikke så mye. Men de må ha en ufattelig utholdenhet, og en motstandskraft mot forkjølelser og lungebetennelser – som jeg ikke begriper at mennesker kan være i besittelse av. Jeg får nesedrypp bare ved synet av den gamle dama som sitter på Ha’ Penny Bridge og verner seg med ryggen mot nordvesten uten å si et hørbart ord.

Det er tett mellom rett-i-koppen-beboerne i Dublin. Dette fattigste sjiktet i samfunnet er vel å sammenlikne med det Marx kalte filleproletariat, men med den vesentlige forskjell at disse menneskene ikke representerer noen arme av reservearbeidskraft. De fleste er ekskludert fra ethvert arbeidsliv. Apatien lyser matt ut fra mange av ansiktene tilhørende rett i koppen-klassen. Det er defensiv tigging, en stille oppgitthet som øyensynlig preger disse menneskene.

Irlands president – Michael D. Higgins, et ukjent navn for de fleste nordmenn – har markert seg som en særdeles skarp og kritisk røst i 1916-markeringene som har preget Irland, ikke i tre, men snarere i sju dager til ende påskeuka gjennom. Presidenten deltok på en minnemarkering holdt av Irlands største fagforbund Siptu for dets grunnlegger, den store arbeiderlederen James Connolly, den mest kjente rebellen som ble henrettet av britene ved siden av poeten og nasjonalisten Patric Pearse tidlig i mai 1916.

Opprørernes visjon var “et folk fridd fra nød, fridd fra fattigdom, fridd fra utbytting, noe som fortsatt er en kilde til inspirasjon for oss når vi søker å gi et svar på en situasjon der alt for mange arbeidere i dagens Irland ligger på et lønnsnivå som verken garanterer et liv fritt for fattigdom eller tilgang på anstendige boforhold, passende tilbud for barna eller helsetjenester”, sa Higgins ifølge Irish Independent 30. mars. Presidenten hadde åpenbart en langt mer grunnleggende samfunnskritikk i tankene enn bare å påpeke det alle kan se langs Dublins broer og gater.

Hjemløse skolebarn og lærere som «galeislaver»
Higgins’ ord kunne ikke kommet på et mer velvalgt tidspunkt. For i samme avis brettes den offentlige skolens problemer ut over to sider. «Vi vil ikke tillate at skolene våre blir gjort til business», advarer grunnskolelærere som vil gå til streik for økt lønn og mot økt byråkrati. Det lyder kjent, men kun med den prekære forskjell at mens norske lærerlønninger beveger seg oppover i somletogsfart, har irske lærere fått nedsatt lønna som ledd i «austerity»-politikken i kriseårene fra 2011-12. De som var ansatt før det, unngikk slike kutt, mens unge lærere opplever at de er et lønnsmessig B-lag.

Lederen for en av lærerfagforeningene, TUI (Teachers’ Union of Ireland), uttaler til samme avis at unge lærere blir behandlet som «galeislaver». Både «slavelønn», og de innbyrdes store lønnsforskjellene, gjør at tre fagforeninger står sammen i kravet om en nasjonal streik. Ulikhetene i lønn og pensjon over 40 års yrkesliv kan utgjøre 250.000 euro (nær 2.4 mill. kr.) mellom lærere i den offentlige skolen.

Irske læreres bekymring øker også for konsekvensene av den stigende hjemløshetens virkning på skoleunger. De siste tall viser at det fins 884 irske familier i nødløsninger for hjemløse, noe som berører 1.830 barn, opplyser Irish Independent (29. mars). Lærere opplever store elevgrupper som sovner i timene fordi de bor milevis unna skolen i nødboliger eller i hoteller etter utkastelser fra hus deres foreldre ikke har råd til å betale for. Lærerforeningen Irish National Teachers’ Organisation (INTO) holder landsmøte i disse dager og reiser også krav om høyere lønn og pensjon for lærere. The Irish Times skriver at irske lærere lokkes til utlandet med høyere lønninger, slik at irske skoler ytterligere utarmes, både på lærernes og elevenes side. Det er vanskelig å la være å peke på den vonde spiralen.

Økonomisk vekst, men utarming og utvandring
Dette er symptomatisk for den irske krisepolitikken. Den irske løsning holdes ofte fram som eksemplarisk for hvordan et land skal komme seg ut av en tung gjeldssituasjon, hvor mange EU-land befant seg etter de første krisepakkene i kjølvannet av finanskrisa i 2008. Og Irland har virkelig klart å snu resesjon til vekst. Den irske gjeldsraten har falt fra 120 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) for noen år siden til under 100 prosent av BNP i fjor. Statens belastning med å betjene gjelda er betydelig mindre nå – 3,1 prosent av BNP i renteutgifter – enn den var i en tilsvarende gjeldskrise for landet på 1980-tallet, da renteutgiftene løp opp i 9 prosent av BNP.

Sett bort fra historisk lav rente de seinere år, hva forteller dette regnestykket? At Irland har gjennomgått en nasjonaløkonomisk omveltning som ikke noe annet land i Europa kan måle seg med. Fra å være EUs fattigste fetter så seint som midt på 1980-tallet, ble Irland «The Celtic Tiger», landet som åpnet opp for etablering av globale gigantkonsern i hopetall ved hjelp av gunstige etableringsvilkår og kapitalvennlige skatteregler.

Siden kom den ville irske boligboom’en som gjorde at 250.000 utenlandske bygningsarbeidere, i hovedsak polske, fylte opp de nye arbeidsplassene. Dette var en jobbvekst bygd på sandgrunn, bokstavelig talt. For så kom finanskrisa i 2008. Banker gikk over ende og staten gikk til redningsaksjon med titalls milliarder euro for å redde det som reddes kunne. Og over natta, så å si, forsvant de polske arbeidere og etterlot seg store ubetalte lån som den irske statens skatteoppkrevere hadde ringe hell med å drive inn.

Så kom krisekuren med design importert fra den berømte EU-troikaen (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og pengefondet IMF). Harde grep ble tatt, og underskudd ble snudd til betydelig vekst i nasjonaløkonomien, ulikt land som Hellas og Spania. Men til hvilken pris?

Arbeidsledigheten er i dag nede i 8 prosent. Men disse tallene skjuler det faktum at Irland har opplevd sin største utvandring siden 1980-tallet. Omkring 300.000 reiste ut, til England, Canada, New Zealand, Australia, kort sagt over alt hvor det snakkes engelsk. Er dette hjerneflukt av unge folk med utdanning som ikke fant sysselsetting i Irland? Og vil de komme tilbake under bedre tider, spør jeg Frank Connolly, kommunikasjonsleder i Siptu, det store fagforbundet med folk i både privat og offentlig sektor.

– Det er absolutt en hjerneflukt. Noen vil nok komme tilbake, men langt fra et flertallet. Og vi ser jo stadig press på nye yrkesgrupper for å søke seg utenlands for høyere lønn, for eksempel lærerne, sier Connolly. Han mener at arbeidsløshetstallene ville vært det dobbelte, 15-16 prosent, hvis ikke så mange irer – tradisjonen tro – hadde emigrert i dårlige tider.

Likevel kan ingen ta fra Irland at de representerer et økonomisk under der landet igjen er i ferd med å tiltrekke seg nye utenlandske investeringer. Disse ble seksdoblet på 1990-tallet og er den uten sidestykke viktigste forklaring på suksessen. Det kan måles i sysselsetting. Fra midten av 1980-tallet til krisa i 2008, doblet antall sysselsatt seg i Irland, fra 1,1 til over 2,1 millioner. Etter krisas rasering av 350.000 arbeidsplasser, er veksten igjen solid over flere år, melder statistikkbyrået CSO Census.

Labours fall i det regjeringsløse Irland
Nok et paradoks her i Irland er at James Connollys eget parti, det irske arbeiderpartiet Labour, er i sitt livs krise. Ved valget i februar mistet partiet 30 medlemmer i parlamentet The Dáil (fra 37 i 2011-valget til sju i år). Dette var velgernes straff for partiets samarbeid i regjering med det konservative Fine Gael, en koalisjon vi kjenner igjen fra andre europeiske land det siste tiåret. Dette er kanskje det tydeligste eksemplet på det sosialdemokratiske fenomenet «pasokifisering» (utenfor begrepets opphavsland Hellas, med partiet Pasoks fall). I over en måned har Irland vært uten regjering, og de to store konservative partiene Fianna Fáil og Fine Gael strever hardt med å komme på talefot for å danne en mulig koalisjon. Alternativet er et nyvalg, noe de færreste ønsker seg.

Det hele er et resultat av den knallharde kuttpolitikken som de to nevnte partier har ført, men som altså også Labour har stort ansvar for. Den mest oppsiktsvekkende mobiliseringen mot denne «austerity»-politikken var protesten mot de nye avgifter som ble lagt på vannforbruk via selskapet Irish Water, et statlig selskap som skulle bli det store privatiseringsprosjektet, men som nå er et eneste virvar av uløste problemer og underskudd. Nær halvparten av irene har nektet å betale de nye avgiftene, stolte og sta som dette folkeferdet er.

Nå har det sådd splid mellom partiene som iverksatte denne politikken, slik at en reversering av avgifter og privatiseringsplaner ligger på bordet når de to største «austerity»-partiene skal legge regjeringskabal sammen. Kanskje ender det i et nytt påskeopprør – på den egentlige 100-årsdagen, 24. april. Det er ennå noen uker igjen å forberede det på.