Jenta i vinduet

Teksten er hentet fra SVs «Venstrevridde julehefte». 

I

Hun vaklet i noen sekunder på ustø ben like innenfor døren. Den høyre hånden famlet rundt i luften etter noe å holde seg fast i.

Så falt hun med et brak i gulvet.

Jeg var en av et tjuetall mennesker i t-banevognen, og en av et titall som satt vendt mot den døren hun nettopp hadde kommet inn gjennom. Likevel ble jeg bare sittende på min plass, knapt tre meter unna.

Gutten med de tykke brillene bet seg i leppen og stirret stivt ned på kvinnen på gulvet, mens han snakket i telefonen.

Først tenkte jeg visst bare at hun vel hadde snublet, og snart ville reise seg igjen. Hvorfor jeg fortsatt ble sittende på setet da hun etter fallet ble liggende urørlig på gulvet, hadde jeg etterpå vanskelig for å forklare meg selv.

Der og da var jeg imidlertid i godt selskap. Det var bare ni dager igjen til juleferien, og tett mellom bæreposene i vognen. Alle de andre passasjerene hadde sikkert også mye å tenke på med gaveinnkjøp og annen juleplanlegging. Det var som om alle vi passasjerene, uten å utveksle ett eneste ord, hadde overbevist hverandre om at det ikke kunne være noen dramatikk i situasjonen. De som skulle av reiste seg og gikk ut en av de andre dørene. Ingen av oss andre reagerte.

Tre av de fire nye passasjerene som kom inn av døren ved den liggende kvinnen på gulvet, gikk forbi henne og fant seg en sitteplass. Den fjerde, en rødhåret gutt i 16-årsalderen med uvanlig store og tykke briller, ble unntaket. Muligvis stoppet han først fordi han holdt på å snuble i kvinnen på gulvet. Han viste seg uansett uventet handlekraftig etterpå. Unggutten med de tykke brillene bråstoppet og ble stående bøyd om kvinnen på gulvet i et halvt minutt. Så tok han frem mobiltelefonen sin og tastet med raske fingre inn et kort nummer.

Nesten alle de som ble igjen, reiste seg opp og ble stående et par meter unna den falne.

Gutten med de tykke brillene bet seg i leppen og stirret stivt ned på kvinnen på gulvet, mens han snakket i telefonen. Han ble stående alene der med mobiltelefonen knuget i hånden et par minutter, mens t-banen gikk videre. Like før neste stasjon gikk en eldre mann med sort hatt og frakk frem og stilte seg ved siden av ham. De to utvekslet noen lavmælte setninger, mens de sto der bøyd over den falne kvinnen.

Vi andre gikk visst bare ut fra at situasjonen nå i hvert fall var under kontroll. Kvinnen på gulvet ble liggende like urørlig, mens t-banen og alle passasjerene rundt henne gikk videre.

Det var først to stasjoner senere at banen ble stående igjen etter å ha sluppet av og på passasjerer. Over høyttaleranlegget kom det etter fem minutter en kort beskjed om at vi hadde stoppet for å vente på medisinsk assistanse, og trolig måtte bli stående noen minutter til. Høyttalerstemmen beklaget ubehaget som forsinkelsen påførte passasjerene i en sikkert travel førjulstid. Beskjeden utløste likevel noen oppgitte utbrudd fra medpassasjerer rundt meg.

Et par av dem reiste seg, tok med bæreposene sine og jogget hoderystende ut en av de andre dørene. Noen flere fulgte etter de kommende minuttene. Nesten alle de som ble igjen, reiste seg opp og ble stående et par meter unna den falne.

Jeg har alltid hatt lett for å kjenne igjen ansikter, men vanskelig for å huske hvor jeg kjenner dem fra.

Jeg var en av de som handlingslammet ble sittende på min plass med min julegavepose og se på det som skjedde, helt til to menn og en kvinne som var kledd i hvitt og bar på en båre ankom. Jeg så på kort avstand og likevel uvirkelig fjernt, som om det var en film eller en drøm, at en av dem gjorde et raskt gjenopplivningsforsøk på den falne, men deretter ristet kort på hodet. Og jeg så at de to andre etterpå la den livløse kvinnen opp på båren og bredte et hvitt pledd over henne.

Inne i banen så jeg av henne bare en mager arm gjennomhullet av sprøytesår, som hang utenfor båren. Men idet de bar henne forbi på utsiden av vognen fikk jeg et glimt av hodet. Ansiktet var yngre enn armen. Den avdøde hadde kanskje bare vært i midten av tjueårene et sted. Hun hadde hatt en uvanlig spiss liten ungkvinnehake, og et merkelig sigarettformet arr på det høyre kinnet.

Idet jeg så den sigarettformede arret, visste jeg at jeg en eller annen gang hadde sett denne unge kvinnen før. Hvor var jeg irriterende nok fortsatt ute av stand til å komme på. Jeg har alltid hatt lett for å kjenne igjen ansikter, men vanskelig for å huske hvor jeg kjenner dem fra.

“Hun døde visst. Men det var bare en narkoman!” sa plutselig en myk og ukjent kvinnestemme til meg. Den kom fra et solariumsbrun, pelskledd og litt for godt sminket blondine tidlig av trettiårene, som nå satt ved siden av meg. Det var visst først da det gikk opp for meg at t-banen var i fart igjen.

Denne torsdagskvelden var jeg på et av de mellomstore stedene en times reise fra hovedstaden.

“Men – er ikke du en berømt pianist?” utbrøt kvinnen i pels. Hun smilte til meg med skinnende hvite tenner, og flyttet seg litt nærmere meg på setet.

Jeg tenkte i et lite sekund instinktivt at hun under pelsen og sminken så ut til å være uvanlig pen. Men siden tenkte jeg ikke mer på henne, selv da hun satt så nær at jeg kjente det varme låret hennes berøre mitt. Da kvinnen i pels snakket videre, hørte jeg ikke lenger etter hva hun sa, selv om hun snakket like ved øret mitt. Jeg likte ikke at hun hadde sagt “bare en narkoman”. Og jeg hadde plutselig kommet på hvor jeg husket den avdøde kvinnen fra. Det føltes som et iskaldt gufs fra fortiden, selv om temperaturen i vognen var lav.

Jeg kjente slett ikke den unge kvinnen som nettopp hadde vaklet inn døren og dødd tre meter unna meg på t-banegulvet. Men en enkelt gang for mange år siden hadde jeg snakket med henne. Og jeg hadde aldri visst hva hun het, men hadde likevel fortsatt et eget kallenavn på henne. Når jeg en sjelden gang tenkte på henne, hadde jeg for meg selv alltid kalt henne for jenta i vinduet.

 

II

Vi møttes bare i et kort lite minutt. Det skjedde en torsdag for ti år siden – et par år før jeg fikk mitt internasjonale gjennombrudd. Det var den gangen jeg fortsatt ga solokonserter både på store, mellomstore og ganske små steder rundt i landet. Dette var en førjulskonsert midt i desember, visst da være temmelig nøyaktig på dagen ti år siden.

Jeg sa i forfjamselsen bare at jeg håpet kveldens konsert ville oppfylle hennes forventninger.

Denne torsdagskvelden var jeg på et av de mellomstore stedene en times reise fra hovedstaden. Det var varmt og nesten fullt inne i lokalet da konserten startet. Men det sto bare ett menneske i kulden utenfor da jeg ankom en time tidligere. Det mennesket var en dongerikledd, lyshåret og nesten magert slank jente i 15-årsalderen – med en uvanlig spiss ungpikehake og et sigarettformet arr på det høyre kinnet.

“Jeg ville bare si at jeg synes du spiller fantastisk bra og at jeg tror du blir en internasjonal stjerne i løpet av noen få år!” sa hun idet jeg stoppet for å åpne porten.

Hun så meg rett i øynene med et uventet intenst blikk idet jeg snudde meg og sa takk. Jeg hadde ikke tenkt på at det kunne være meg hun ventet på. Det ble nesten i meste laget. Jeg sa i forfjamselsen bare at jeg håpet kveldens konsert ville oppfylle hennes forventninger.

Så forsvant hun inn en sidegate.

Blikket hennes flakket plutselig i møtet med mitt. Så svarte hun langsommere at hun dessverre ikke hadde mulighet til å komme på konserten i kveld, men at den sikkert ville bli kjempebra, og at hun håpet å få høre meg spille mange ganger senere.

Vi ble stående og se på hverandre i porten noen sekunder. Det var en kjølig vinterdag med et par minusgrader. De nakne hendene hennes skalv svakt, og det lyse håret flagret uten lue friskt i vinden. Jeg lurte på hvordan hun hadde fått dette skjemmende og iøynefallende arret. Men jeg tenkte at det ville være for påtrengende å spørre om det. I stedet var jeg nær ved å spørre om hvorfor hun ikke kunne komme på konserten, men bet det i meg. Jeg har alltid følt meg litt sjenert og ikke hadde hatt lett for å finne passende spørsmål i uventede møter med ukjente mennesker.

I det samme kom lederen for arrangementskomiteen svingende rundt hjørnet. Jeg snudde meg et øyeblikk for å hilse på ham. Da jeg snudde meg tilbake, var den unge jenta allerede på vei bort i motsatt retning. Hun vinket og smilte som snarest da hun oppdaget at jeg så etter henne. Så forsvant hun inn en sidegate.

Gjennom vindusglasset kunne jeg ikke se blikket hennes.

Jeg tenkte at det vel sikkert bare var en kjæreste hun måtte møte, en venninnebursdag hun måtte feire, eller noe annet viktig hun måtte gjøre den kvelden. Men jeg var blitt både nysgjerrig og rørt av det korte møtet med denne ukjente ungjenta. Derfor håpet jeg at hun ombestemte seg. Før konserten startet så jeg etter henne i salen.

Salen var nesten fullsatt fem minutter før start. Det var et godt år for julekonserter og et veldig godt år for meg. Publikumsrekorden var slått og nesten alle billettene solgt, hadde lederen for arrangementskomiteen fortalt meg noen minutter tidligere. Men alle ansiktene var ukjente for meg. Hun som jeg så etter var ikke noe sted i salen. Det satt en gruppe med fem fnisende jenter på hennes alder på første rad, og noen flere ungdommer spredt rundt i salen. Men ingen av de unge i salen gikk i dongeri, og ingen av dem hadde noe arr på kinnet.

I det samme forsvant ansiktet i vinduet.

Jeg så henne likevel igjen den kvelden. Det skjedde svært uventet vel en halv time ut i konserten. Da jeg snudde på hodet oppdaget jeg plutselig at hun tittet inn gjennom et lukket vindu på en av sideveggene ved scenen, et par meter unna meg.

Gjennom vindusglasset kunne jeg ikke se blikket hennes, og bare så vidt skimte arret på kinnet. Men jeg kjente straks igjen den spisse haken. Det lyse håret flagret dessuten fortsatt i vinden bak henne.

Blikket mitt ble hengende ved jenta i vinduet de neste sekundene. Jeg hørte selv at jeg traff feil på tangentene.

Plutselig fulgte visst alle i salen blikket mitt og så opp på jenta i vinduet. I utkanten av synsfeltet skimtet jeg at lederen for arrangementskomiteen spratt opp og løp mot utgangsdøren.

I det samme forsvant ansiktet i vinduet.

Jeg ble sittende, gjenvant kontrollen over tangentene og fullførte konserten som planlagt.

Etter at konserten var over så jeg rundt konsertlokalet etter jenta i vinduet. Men da var hun ikke å se noe sted i vinterkulden utenfor.

Jeg bråvåknet fra mine dystre tanker, og svarte halvt i ørsken at det nettopp hadde dødd en ung kvinne på denne banen.

Konsertsesongen og livet mitt for øvrig gikk raskt videre de neste månedene og årene. Jeg så fremover, og stoppet ikke ofte for å tenke over mennesker jeg bare hadde møtt i forbifarten. Minnebildet av jenta i vinduet kom likevel tilbake med ujevne mellomrom. Jeg tenkte av og til på henne i senere år. Oftest skjedde det i anledning spørsmål om når jeg hadde forstått at jeg ville bli en internasjonal stjerne. Hun var visst den første i verden som hadde spådd at jeg ville bli det.

Jeg så aldri ansiktet til jenta i vinduet igjen. Før jeg altså helt uventet og tilfeldig fikk et glimt av det gjennom et annet vindu i dag. Etter å ha gjenkjent henne ble jeg sittende å lure på hvordan hun hadde fått dette arret på kinnet før vårt korte møte – og hva som hadde skjedd med henne etterpå.

 

III

Den solariumsbrune kvinnen i pels var gått av banen. Det samme var visst alle de andre passasjerene. Jeg oppdaget verken at de var gått av eller at banen var stoppet, før jeg ble tilsnakket av en storvokst mann i sporveisuniform. Jeg la ikke merke til ansiktet, bare til uniformen.

Han sa, med unødvendig høy og gretten stemme, at dette var endestasjonen og at denne banen ikke skulle gå tilbake.

Jeg angret først på at jeg ikke straks hadde reist meg da jeg så henne falle på t-banen i dag.

Jeg bråvåknet fra mine dystre tanker, og svarte halvt i ørsken at det nettopp hadde dødd en ung kvinne på denne banen.

Mannen i uniformen sa, med noe lavere og mindre gretten stemme, at han hadde fått beskjed om det. Men den avdøde var visstnok bare en narkoman – og uansett måtte banen hans nå rengjøres.

Jeg gikk av banen uten å si noe mer. Så gikk jeg over til motsatt side av sporet, for å ta en annen t-bane tilbake til stasjonen hvor jeg skulle ha gått av.

Mens jeg sto der, undret jeg mer enn noen gang på hvordan jenta i vinduet hadde fått arret og på hva som hadde skjedd med henne senere i livet. Men jeg innså snart at jeg nok aldri ville få vite noen av delene.

Uansett hva som hadde skjedd før vårt møte, var jenta i vinduet den dagen blitt stående alene ute i kulden.

Jeg angret først på at jeg ikke straks hadde reist meg da jeg så henne falle på t-banen i dag, men erkjente gradvis at det neppe ville gjort noen forskjell uansett hva jeg hadde gjort i dag.

Senere angret jeg derfor mer på at jeg ikke hadde gjort det som jeg hadde tenkt på den kvelden jeg så jenta i vinduet. Det skjedde en kald førjulskveld for ti år siden, da det fortsatt kunne ha gjort en forskjell. Jeg burde først ha spurt om hvorfor hun ikke kunne komme på konserten. Etterpå, da jeg plutselig forsto det, burde jeg stoppet konserten og bedt om at hun ble sluppet inn i varmen til oss andre.

Uansett hva som hadde skjedd før vårt møte, var jenta i vinduet den dagen blitt stående alene ute i kulden. Jeg ble en av de altfor mange som bare hadde blitt sittende og se på at hun sto der. Skremmende nok ble jeg i dag, ti år senere, også en av de altfor mange som bare ble sittende og se på at hun falt for siste gang.