«Jente-streiken» som satte fart i den norske arbeiderbevegelsen

På slutten av 1800-tallet, da fagbevegelsen tok form og begynte å vinne streiker også i Norge, utgjorde kvinner om lag en tredjedel av industriarbeiderklassen.[1] Det store flertallet av dem var unge jenter mellom 15 og 30 år. Mange barn jobba også, og ofte under dårlige forhold. De jobba i gruver, på tobakkspinnerier, ved glassverk, sagbruk og som fyrstikkarbeidere.[2]

«Ikkje berre i det viktorianske Storbritannia, også i det oscarianske Norge blei den moderne industrien grunnlagd av flittige kvinne- og barnehender», skriver Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal i boka Dovre faller. Norge 1814–2014.[3] De jobba stort sett under mannlige ledere. Da den store fabrikkundersøkelsen ble gjennomført i 1909, viste den at 97,5 prosent av disponentene, 95,6 prosent av understyrerne og 93,5 prosent av formennene var menn. «Kapitalen var ei anonym og samfunnsmessig makt, men han hadde hankjønn.»[4]

 

Tjenestepiker og fyrsikkarbeidersker

Industriarbeidet var tungt, og ofte farlig, men likevel å foretrekke framfor alternativet, som gjerne var å bli tjenestepike. Mellom 1875 og 1910 vokste antallet kvinnelige fabrikkarbeidere fra knappe 5000 til nesten 25 000. Jo mer tilgjengelige fabrikkjobbene ble, jo vanskeligere var det å få byjentene til å bli tjenestepiker. I sin bok om kvinnearbeid skrev pedagog og forfatter Mimi Sverdrup Lunden at fabrikkarbeiderskene hadde fast arbeidstid og lønn, og noen ganger et bedre arbeidsmiljø enn det «vaskekjellere, mørke kjøkken og kalde elver» kunne by på. Tolv timers arbeidsdag var heller ikke så avskrekkende, «for den som var vant til å arbeide både fjorten og seksten timer» […]

De fleste voksne kvinner utførte mye arbeid i hjemmene, ikke bare i form av ulønnet omsorgs- og husholdningsarbeid, men også ved at de produserte varer som ble solgt til lokale fabrikker eller på lokale markeder. Kvinner jobba blant annet som syersker, skomakere og kokker hjemmefra. «Deres Arbeide er mange Slags, og deres Tal er større, end mange har Anelse om», skrev journalisten og forfatteren Karen Sundt i 1890. De kvinnelige arbeiderne var gjemt bort «paa trange Hybler i mørke Baggaarde, paa Kvistværelser med Udsigt gjennem en Rude i Taget, bag Symaskiner paa støvede ‘Etablissementer’ og bag rygende Vaskeballier i dybe, fugtige Kjældere», skrev hun.

«De kvindelige Arbeidere har ingen Organisation, ingen Syge- og Understøttelseskasser, ingen Agitatorer gaar omkring blant dem eller samler dem til massemøder for at fortælle dem, hvor usselt de har det, hvor uretfærdigt de er behandler. Derfor spiser de fremdeles sit tørre Brød i hver sin Krog.»[5]

Sundt mente at det «mest virksomme Middel» var at «de kvindelige, ligesom de mandlige Arbeidere, sluttede sig sammen i Foreninger».[6] Men var noe slikt mulig? Ja – bare se på fyrstikkarbeiderne, skrev hun. Året før hadde nemlig de vist at det umulige var mulig.

 

Fyrstikkarbeiderstreiken 1889

Vi vet lite om kvinnene som ledet fyrstikkarbeidernes streik høsten 1889, og mye av det som er overlevert fra streiken, handler om dem som støttet kampen, ikke de kjempende selv. I de historiske framstillingene av streiken er det ofte ikke et eneste arbeidernavn å oppspore, mens Bjørnstjerne Bjørnson, Carl Jeppesen og Oscar Egede Nissen gjerne både er omtalt og avbildet. Da sosialdemokraten Anders Buen skrev om streiken i sine erindringer, var det for eksempel Jeppesen som var den «ordnende og ledende kraft i kvinnenes reisning», med Christian Holtermann Knudsen og dr. Nissen «ved hans side».[7] I vittighetsbladet Vikingen ble fyrstikkarbeiderskene først portrettert som hjelpeløse piker på Bjørnsons arm, seinere som vilje- og retningsløse skapninger innhyllet i tåke, gående dit «hvor Jeppesen trækker dem».[8]

Det var jentene og kvinnene på Bryn som satte det hele i gang, ved å lede an i en spontan demonstrasjon ut av fabrikken.

Ifølge Edvard Bull, som intervjuet flere av fyrstikkarbeiderne, hadde «jentene» forsøkt å streike også før 1889. I Arbeiderbevegelsens historie i Norge forteller han at de allerede sommeren tre år før la ned arbeidet i protest mot et lønnsnedslag på 15 øre dagen – «nesten et brød» – men at de ga seg da fabrikkeierne fikk overbevist dem om at fabrikken ville gå dukken i konkurranse med utlandet. I 1888 streiket de igjen, men løftene om forbedringer ble brutt. «Naar man ikke holdt, hvad man hadde lovet jer, saa var det, fordi I ikke var organiserede», skrev Helle Devold, Hulda Jeppesen og Marie Knudsen i en egen henvendelse til kvinnene i Social-Demokraten, der de innkalte til et møte dagen etter for å stifte en fagforening.[9] […]

Og «jentene» klarte altså å gå ut i enda en streik året etter […], høsten 1889. Det som gjorde den streiken annerledes enn de foregående, var både at den varte lenger, at den fikk støtte fra andre, at den førte til etablering av en fagforening, og ikke minst at den klarte å rette offentlighetens søkelys på de ekstremt farlige arbeidsforholdene de arbeidet under.

Det var jentene og kvinnene på Bryn som satte det hele i gang, ved å lede an i en spontan demonstrasjon ut av fabrikken. Det skjedde umiddelbart etter at bestyreren hadde varslet en reduksjon fra seks til fem og et halvt øre per pakket gross, det vil si 144 fyrstikkesker.

De første som la ned arbeidet, kom nesten alle sammen fra Enebakk, der bestyrer Holm Jønsen hadde ført et strengt regime, og hvor flere av arbeidslederne ofte brukte stokken på de ansatte.[10] Etter å ha lagt ned arbeidet bega de par hundre jentene og kvinnene fra Bryn seg i samlet tropp bort til Grønvold, der pakkerskene hadde fått den samme beskjeden, og forsøkte å få dem med seg. Jentene og kvinnene der ble låst inne bak fabrikkportene, men sluttet seg likevel til streiken og holdt opp med å jobbe. Dagen etter møtte ingen av dem på arbeid. Gutta og mennene, som var bedre betalt, klarte de derimot ikke å få med seg.

En av de få skriftlige beretningene som finnes om streiken, ble skrevet av Carl Jeppesen mer enn 20 år seinere. Som Morgenbladet så harmdirrende anklaget ham for, inntok han utvilsomt en ledende rolle under konflikten. Samtidig kan det være grunn til å sette spørsmålstegn både ved avisas påstand om at «alle streiker, takket være den danske børstenbinder», og Jeppesens egen framstilling av saken.[11] Streikens opphavskvinner fikk i alle fall ikke en særlig framtredende rolle i noen av versjonene.

Fyrstikkarbeiderskene selv var ikke noen politiske noviser.

For Jeppesen, som konsekvent omtalte seg selv i tredje person da han fortalte om streiken, hadde det hele begynt da han i morgenavisene leste at pakkerskene hadde gått ut i streik: «Redaktøren hadde straks teften av at her var bruk for en ‘en mann med skjegg’», skrev han.[12] Social Demokraten gjenga også Intelligenz-Seddelers møtereferat fra et av de første offentlige møtene som ble avholdt til støtte for de streikende, der dr. Nissen slo fast: «Denne gang skulde de streikende sejre, for denne gang stod der mænd bag dem.»[13] […]

Fyrstikkarbeiderskene selv var ikke noen politiske noviser. I foreningens 50-årsberetning heter det at flere av dem tidlig begynte å «interessere sig for den politiske arbeiderbevegelse», og at de var «aktive deltagere i Det norske Arbeiderparti helt fra dettes stiftelse i 1887».[14] Da Karoline Kristiansen i en alder av 98 år ble intervjuet i forbindelse med streikens 80-årsjubileum, fortalte hun at «noen blant oss hadde vanket på sosialdemokratiske møter og i Christiania Arbeidersamfund».[15]

 

Kvinnekamp og klassebevissthet

Gjennom streiken klarte kvinnene å mobilisere mange av hovedstadens arbeidere til felles sak. De avholdt daglige streikemøter, og tre–fire ganger i uka gikk de i tog fra Etterstad over Grønland og ned til Karl Johan, midt under promenadetiden. Ved Wergeland-statuen holdt de taler, og mens de gikk i tog, sang de sin egenkomponerte sang, om kreftene som lå skjult i det blikkstille hav og om frihetens dag som var i ferd med å gry. […]

Ved å etablere en fagforening fikk de en felles stemme og et kampredskap.

I november 1889 skrev Smaalenenes Amtstidende at «Arbeidertoget til Etterstad i Søndags var vistnok en af de største Arbeiderdemonstrationer, vi har havt i vort Land», og anslo at 8–10 000 deltok.[16] I en resolusjon som ble vedtatt på demonstrasjonen, krevde de blant annet at myndighetene rystet «Dorskheten av seg», og snarest mulig måtte vedta en arbeidervernlovgivning. Viktigere enn hva de streikende krevde av myndighetene, var hva de krevde av seg selv og hverandre: Ved å etablere en fagforening fikk de en felles stemme og et kampredskap.

 

Solidariteten mønstres

Kvinnenes forening ble den første fyrstikkarbeiderforeningen i Norge. I tillegg til å stifte en fagforening etablerte de også en streikekomité som foruten Carl Jeppesen besto av tre kvinner fra hver av fabrikkene, samt Oscar Egede Nissen og Helle Devold. De påbegynte arbeidet med å organisere de resterende 250 streikende arbeiderne samt å samle inn streikestøtte. Det siste var helt nødvendig, for det fantes ingen kampmidler eller noe forbund å lene seg på.

Kvinnesaksforkjemperen Margrethe Vullum, som ble fagforeningens første leder, arrangerte støttekonsert i gymsalen ved Akershus festning, der komponisten og musikeren Agathe Backer Grøndahl og operasangeren Gina Oselio opptrådte, og det ble holdt flere store folkemøter i Arbeidersamfundet, der Bjørnstjerne Bjørnson holdt flammende taler om «samfunnsuretten».[17] Den nye fagforeningen fikk inn bidrag fra arbeidere rundt om i hele Norge og fra De samvirkende Fagforeninger i København.

Men om det var noen som var passive under streiken, var det de mannlige arbeiderne.

I tillegg til kravene om bedre sanitære forhold framsatte den nye foreningen også krav om ordnet arbeidstid på ikke mer 12 timer per dag, ingen lønnsreduksjon og en avskaffelse av mulktsystemet. Det siste var en forhatt ordning der kvinnene ble trukket ti prosent av ukelønna si dersom de forsømte mer enn et kvarter av den ukentlige arbeidstida. Det var likevel kravet om forbedrede sanitærforhold som vakte mest sympati, noe som skyldtes den forferdelige sykdommen som rammet mange av arbeiderne, fosfornekrosen.

Arbeidet med fosforstikkene, som var billigere å produsere enn de såkalte sikkerhetsstikkene, førte til at mange arbeidere ble rammet av fosforforgiftning. Fosforen var overalt, og på noen av avdelingene skal den ha ligget så tett at det lyste under folks skosåler i mørket og fra de mannlige arbeidernes skjegg. Forgiftningen kom ofte i form av slapphet, kvalme og mageonde, men kunne også utvikle seg til nekrose. Mange av arbeiderne hadde dårlige tenner, og på grunn av de dårlige hygieniske forholdene kom fosforet seg via hendene og maten, ned i hull i tennene og videre til selve kjevebeinet. Der førte fosforet til at selve skjelettet gikk i oppløsning, og mange av arbeiderne som jobba med fyrstikkproduksjon ble uføre for livet. […]

Etter at streiken var et faktum bidro legen Oscar Egede Nissen til å formidle kunnskap til offentligheten om de helsefarlige arbeidsforholdene ved fabrikkene, og på et møte sto to arbeidere i ulike stadier av fosfornekrose fram for å gi ansikt til lidelsene. «Det blev dødsstille i forsamlingen. En mængde kvinder kunde ikke holde taarene tilbage, men hulkede», skrev Social-Demokraten.[18]

Offentlige møter som dette gjorde mye for å vekke sympati med fyrstikkarbeidernes sak, også langt inn i borgerlige kretser. For ettertiden har imidlertid dette offer-perspektivet, der fyrstikkarbeiderskene ble «vist fram» som om de var et objekt for streiken framfor dens subjekt, vært nokså dominerende. «Når denne streiken er gått over i historien, er det på grunn av omverdenens reaksjon», skriver for eksempel Jan Eivind Myhre i Oslo bys historie (1990) – før han skriver om Carl Jeppesen, Oscar Egede Nissen og Bjørnson.[19] Og i Mona Ringvejs bok Landet mot nord (2020) heter det om fyrstikkarbeiderskene at «de talte ikke sin egen sak. Andre tok ordet for dem». Bjørnson og andre «gikk til aksjon. De reiste en opinion i pressen og fikk folk til å åpne øynene for de uverdige forholdene», skriver Ringvej.[20]

Men om det var noen som var passive under streiken, var det de mannlige arbeiderne. De hadde blitt oppsagt da produksjonen gikk i stå, og henvendte seg raskt til Jeppesen med en bønn om å få forhandlet fram en løsning og avsluttet konflikten. Da det ikke lyktes, ble utfallet at de hver fikk fem kroner utbetalt fra streikekomitéens midler, før de etter en stund fikk utbetalt bidrag fra fabrikken.

Ifølge fagforeningens egen femtiårsberetning ble kvinnenes forening på Grønvold stiftet 28. oktober 1889. Mannfolkene dannet sin egen fagforening dagen etter. «Da den mannlige forening som nevnt blev stiftet 29. oktober har denne dag senere vært regnet som stiftelsesdagen», heter det – kanskje en smule lakonisk? – i beretningen. Like talende er den lange lista over foreningens ledere, som de første mange årene bare besto av kvinnelige navn. Etter at de to foreningene slo seg sammen i 1913, finnes det ikke en eneste kvinne på lista.[21]

 

Noe tapt, men mye vunnet

At det var kvinnelige arbeidere som ledet an når den norske fagbevegelsen tok form, bør ikke være så overraskende. Inntil nylig har det vært en lite kjent side ved arbeiderbevegelsens internasjonale historie, men mange steder var det kvinner som tok de første skrittene. Den første fabrikkarbeiderstreiken i USA, ved Pawtucket Mill i 1824, ble for eksempel ledet og ført av kvinnelige arbeidere. Den vellykkede aksjonen deres satte i gang en lang rekke streiker i andre tekstilbyer, som i Lowell, Providence, Waltham og Woonsocket. Flere av disse streikene førte til fagforeningsdannelser også, blant annet i form av Lowell Factory Girls Association. Og da de engelske chartistene begynte å gi ut sin egen avis i 1839, The North Star, inneholdt en av de første utgavene et dikt skrevet av «E.H., a factory girl».[22] […]

Presset for å få avsluttet konflikten var sterkt, og særlig var det hensynet til deres mannlige kollegaer som påvirket avgjørelsen. Mange av mennene var familieforsørgere, «og de led overordentlig under den lange ufrivillige arbeidsledighet», ifølge Jeppesen. Han hevdet at mennene ikke forsøkte å forstyrre eller svekke streiken, men foreningens egen beretning forteller at de presset på for å få konflikten avsluttet. Da streiken til slutt ble avblåst, bevilget kvinnenes fagforening likevel – eller kanskje nettopp derfor – 300 kroner til mennenes forening, «til understøttelse av de mest trengende blant medlemmene».

Kvinnene på Bryn gikk tilbake i slutten av november, på Grønvold vendte de tilbake 10. desember. Begge steder ble det gitt nokså vage løfter om forbedringer, fordi ledelsen var opptatt av at det ikke skulle framstå som om de lot seg tvinge. Men maktdemonstrasjonen hadde vært sterk nok til at løftene ble holdt. Fyrstikkarbeiderskene skrev et takkebrev til alle støttespillerne i form av en sluttresolusjon, da de avsluttet kampen:

«Sympati og vennlighet var noe for oss fattige piker så fremmed at vi lenge forundret oss over at det var folk som ville tenke på oss, tale vennlig om oss og hjelpe oss. Nå begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker vi også. Hva det er gjort for oss i disse uker kan vi aldri glemme, det kommer for oss som var vi våknet av en lang søvn.»[23] […]

Da den internasjonale arbeiderbevegelsen året etter gikk i 1. mai-tog verden over for første gang, med krav om åtte timers arbeidsdag, var det de kvinnelige fyrstikkarbeiderne som ledet an i det vesle toget som gikk gjennom Kristianias gater.

 

1889-streikenes historiske betydning

Sakte, men sikkert fikk fagorganiseringen merkbare konsekvenser for både lønns- og arbeidsvilkår. Vel så viktig var det at streikene og organiseringen førte til økt stolthet, og en klassebevissthet som både understreket arbeidernes rolle som samfunnsborgere og deres verdi som mennesker, slik dette sitatet fra seilduksarbeiderne tyder på:

«[…] det var saa aldeles nyt for os kvinder at bli opfordrede til at si hvad vi synes; thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har havt litet eller intet værd, men naar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjælpe os til mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed.»[24]

Fyrstikkarbeiderstreiken fikk også stor betydning ved at den ga medvind til de sosialistene som argumenterte for en mer organiserende og inkluderende linje overfor kvinnelige arbeidere, enn hva det hadde vært tradisjon for blant annet hos typografene. Flere av de ledende skikkelsene i 1870-årenes organiseringsinnsats hadde for eksempel gjort mye for å holde de kvinnelige setterskene utenfor, noe de begrunnet med at kvinnene var «fremmedelementer» i faget, at de trakk lønningene nedover, og at deres rette plass var i hjemmet.[25] Kvinnen kunne «tabe den Blyghed som er hende medfødt, og som skulle være Kvindens Særkjende», ble det blant annet hevdet.[26] En annen sa, direkte henvendt til kvinner som ønsket å jobbe som settere, at «du handler mod guds og naturens love».[27]

Fyrstikkarbeider- og typografstreikene av 1889 førte på hvert sitt vis til at denne linja ble utfordret. I kjølvannet av typografstreiken, der streikebrytere ble hentet inn fra Danmark og Tyskland, og der både politi og soldater ble satt inn mot en fredelig demonstrasjon, ble flere fagforeningsfolk vunnet for sosialistiske argumenter om at kvinner og menn burde organiseres i felles foreninger og formulere felles krav.[28] I 1893 forsøkte de mannlige typografene å rette opp i tidligere feilsteg, og forsikret kvinnelige kollegaer om at «Den i fortiden paa grund af misforstaaelse og misopfattelse raadende uvilje mod eder, er forlængst forsvunden og har git plass for en sundere og mere nøgtern opfatning».[29]

Flere av de nyorganiserte kvinnene mente at det skortet på interessen i den øvrige fagbevegelsen.

Likevel skulle det ta mange år før kvinnelige og mannlige arbeidere fant ut av det med hverandre. I typograf-faget ble de to gruppene lenge satt opp mot hverandre, eller rettere: Begge forsøkte å alliere seg med arbeidsgiverne i en innbyrdes kamp mot hverandre, til gjensidig fortvilelse og arbeidsgivernes fortjeneste. Slik var det riktignok ikke overalt. I Bodø, der en av de første som organiserte seg, var boktrykker Anne Helland ved avisen Nordland, beskrev hennes fagforeningskamerat Anna Vevang forholdet til de mannlige kollegaene som veldig godt:

«Vi ble behandlet med respekt og en munter og utvungen atmosfære hersket i hverdagen. […] Vi følte ikke ved noen anledning at det var noe minus å være kvinne, eller at vi tok jobben fra noen.»[30]

Det var med andre ord et presserende behov for den unge arbeiderbevegelsen å finne ut av disse spørsmålene. Allerede året etter fyrstikkarbeiderstreiken, på den tredje skandinaviske arbeiderkongressen i Kristiania i 1890, ble organisering av kvinnene satt på dagsorden. Det ble vedtatt at det «mellom organiserede Mænd og Kvinder i samme Fag bør tilstræbes Samarbeide, og hvor Forholdene tillader det, anbefales Fællesorganisationer».[31] Social-Demokraten skrev året etter at kvinnene nå var «traadt ind i de kjæmpende Arbeideres Rækker», og listet opp fyrstikkarbeidersker, syersker, bokbindersker og nåtlerskere.

Flere av de nyorganiserte kvinnene mente at det skortet på interessen i den øvrige fagbevegelsen. «Vi forlanger mere end begeistrede resolusjoner og søde sympatier; vi forlanger af partiets styre og dets ledende mænd, at de arbejder og fuldfører de pligter de paatar sig», sa kvinnesakskvinnen Anna Næss i 1896. Næss, som blant annet tok initiativet til det første stemmerettstoget for kvinner 17. mai 1899, sa det måtte gjøres mer for å formidle kunnskap om arbeiderbevegelsen til kvinnene.[32]

Journalisten og redaktøren Birgit Weltzin Sørensen, som i 1891 måtte møte i retten for å ha kritisert læreres rett til å slå skoleelever som disiplinær straff, gjentok den samme klagen på partiets landsmøte i 1897. Det samme måtte agitatoren, kommunepolitikeren og den seinere mangeårige lederen av Arbeiderpartiets kvinneforbund Marta Thynæs gjøre på landsmøtet to år seinere. Hun mente mennenes snakk om likestilling lød hult. «Aanei, kvindens ligestillethed med manden er en theori, som mændene meget gruer sig for at la komme frem i praksis», sa hun.[33]

Fyrstikkarbeidernes streik hadde vært det første støtet mot disse seiglivede strukturene, i en kamp som vel så mye rettet seg mot ens klassefellers holdninger som mot arbeidsgiverne.

Det norske Arbeiderpartis kvinneforbund ble stiftet i 1901 for å få mer fart i arbeidet. Fem kvinnelige fagforeninger var med, og flere av dem ønsket et eget fagforbund for kvinner, slik danskene hadde valgt å gjøre samme år. Forslaget ble aldri noe av ettersom det møtte motstand flere steder, først og fremst fordi mange mente det brøt med forbundenes øvrige organisasjonsform. I stedet ble det opprettet et Kvinnenes kontor i 1909, finansiert av LO. Etter bare to år ble det slått sammen med Det norske Arbeiderpartis kvinneforbund, noe kvinnene oppfattet som en klar nedprioritering av det faglige arbeidet. I realiteten ble det, som historikeren Gro Hagemann har påpekt, foretatt en stilltiende rangering av interesser:

«Kvinners interesser har hatt status av særinteresser, som i solidaritetens navn ofte har måttet underordnes bevegelsens hovedstrategier. Motsatt har menns kjønnsbestemte særinteresser hatt status av klasseinteresser.»[34]

Fyrstikkarbeidernes streik hadde vært det første støtet mot disse seiglivede strukturene, i en kamp som vel så mye rettet seg mot ens klassefellers holdninger som mot arbeidsgiverne. Årene som fulgte, skulle med all tydelighet vise at solidaritetsfølelse og samhold var viktig, ikke bare for å flytte posisjonene framover, men også for å forsvare de magre seire man klarte å oppnå i de relativt gode tidene rundt århundreskiftet.

Teksten er et forkortet utdrag fra boka Streik! – en historie om strid, samhold og solidaritet, Res Publica 2021. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.

 

Noter

[1] Marit Hoel: Den kvinnelige arbeiderklassen, Universitetsforlaget 1983, s. 133.

[2] Evy Helen Gaard: Kvinnelige arbeidere i tekstilindustrien i Kristiania, hovedoppgave i historie ved UiO 1977.

[3] Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal: Dovre faller. Norge 1814–2014, Gyldendal 2014, s. 254.

[4] Ibid. s. 121.

[5] Karen Sundt: Kvinden i det private og offentlige Liv: et praktisk Indlæg i Kvindespørgsmaalet, Kristiania 1890, s. 82.

[6] Ibid.

[7] Anders Buen: Erindringer, Det norske Arbeiderpartis forlag 1934, s. 28.

[8] Vikingen 16.11.1889 og 23.11.1889.

[9] Social-Demokraten 27.10.1889, Anders Buen, ibid. s. 29.

[10] Astrid H. Moe, Aksel Jacobsen og Harald Antonsen: Grønvold fyrstikkarbeiderforening 50 år 1889-1939, Arbeidernes Aktietrykkeri 1939, s. 23.

[11] Uten forfatter: Glimt gjennem 50 år, Det norske Arbeiderpartis jubileums-festskrift, Det norske Arbeiderparti 1937, s. 15.

[12] Carl Jeppesen: «Norske arbeiderkvinners første lønnskamp», 1912., i Carl Jeppesen: Artikler, sanger, prologer og dikt (ved Hans Johansen), Tiden, Oslo 1951, s.27.

[13] Anders Buen, ibid. s. 33.

[14] Astrid H. Moe, Aksel Jacobsen og Harald Antonsen, Grønvold fyrstikkarbeiderforening 50 år 1889–1939, 1939, s. 5.

[15] «80 år siden fyrstikkarbeiderskenes store streik: En av de store begivenheter i arbeiderbevegelsen og i norsk samfunnskamp!», Nordlands Framtid 11.10.1969.

[16] Smaalenenes Amtstidende, 26.11.1889.

[17] Carl Jeppesen: «Norske arbeiderkvinners første lønnskamp», 1912.

[18] Social-Demokraten 03.11.1889.

[19] Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie bind 3. Hovedstaden Christiania, 1990, s. 458.

[20] Mona Ringvej: Landet mot nord. 1000 år. 22 personer. Én historie, Spartacus 2020, s. 453.

[21] Astrid H. Moe, Aksel Jacobsen og Harald Antonsen, ibid. s. 7, s. 30. Foreningens første ledere var Margrethe Vullum, fru Pettersen, Mathilde Bakkerud, Alvilde Trosterud, Marie Schultz, Anna Andresen, Kristine Pettersen, Agnes Johansen, Lovise Johansen, Anna Thomassen, Anna Martinsen, Karen Gustavsen, Inga Hulbak, Kristine Andresen og Ester Karlsen.

[22] Joshua Clover: Riot. Strike. Riot. The New Era of Uprisings, Verso 2019, s. 86.

[23] Sitert i Carl Jeppesen: «Norske arbeiderkvinners første lønnskamp», 1912.

[24] Vera Espeland Ertresvaag: «Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889–1901», 1977, s. 47.

[25] Finn Olstad: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Universitetsforlaget 1991, s. 38.

[26] Ingrid Andersgaard: «Settersker og typografer – splittelse mellom menn og kvinner», i Ida Blom og Gro Hagemann (red.) Kvinner Selv, Aschehoug 1977, s. 29.

[27] Finn Olstad: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, 1991, s. 38.

[28] Ingrid Andersgaard: «Settersker og typografer – splittelse mellom menn og kvinner», 1977, s. 31.

[29] Typografiske Meddelelser 18.11.1893, sitert i Vera Espeland Ertresvaag: Fra avmakt til samhold. Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889-1901, 1976, s. 57.

[30] Ida Merethe Jensen: «Fagbevegelsens fremvekst i Salten frem til 1940», i Steinar Aas (red.): «Andre tider i Norge nu». 100 års historie sett fra Folkets Hus Bodø, Orkana Akademisk 2020, s. 154.

[31] Gro Hagemann: «Arbeiderbevegelsen og kvinnene», Arbeiderhistorie 1990, s. 114.

[32] Vera Espeland Ertresvaag: «Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889–1901», 1977, s. 61, og Lill Ann Jensen: «Arbeiderpartiets kvinnebevegelse gjennom 100 år. Perioder og ledere», Arbeiderhistorie 2001, s. 173.

[33] Vera Espeland Ertresvaag: «Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889–1901», 2001, s. 62.

[34] Gro Hagemann: «Arbeiderbevegelsen og kvinnene», 1990, s. 128.