Arbeidernes kampdag er internasjonal

1. mai 1867 gikk 10.000 arbeidere i demonstrasjonstog gjennom Chicagos gater, med krav om åtte timers arbeidsdag. Chicago var på denne tida en radikal og multikulturell by, med en arbeiderbevegelse som samlet arbeidere fra nær sagt hele verden. En av de utenlandske arbeiderlederne som endte opp der var norske Marcus Thrane, som etter mange års fengsel i Norge la turen over Atlanterhavet sammen med barna sine.

I 1871 samlet Thrane og en gruppe skandinaviske sosialister seg til å danne en Chicago-avdeling av Den første Internasjonale, bevegelsen som samlet fagforeningsfolk, sosialister og anarkister fra store deler av den utviklede verden. Det ble stiftet hele fem seksjoner i byen, tre tyske og to skandinaviske. Thrane engasjerte seg også mot «rasefordommer» og mot «kravet om innvandringsforbud for kinesere fordi de virket som lønnstrykkere», ifølge Thrane-biograf Oddvar Bjørklund.

Mellom 1860- og 80-tallet utkjempet denne arbeiderbevegelsen flere store streikekamper for åttetimersdagen, som formelt sett var blitt vedtatt i flere delstater, men aldri satt ut i livet

Det var i multikulturelle miljøer som dette at de amerikanske fagforeningene for første gang åpnet opp for å organisere svarte, kvinner, ufaglærte og andre som tradisjonelt hadde blitt nektet medlemskap i fagforeninger. Det skjedde blant annet i foreningen International Working People’s Association, som hadde 5000 medlemmer og publiserte aviser på fem ulike språk. Mellom 1860- og 80-tallet utkjempet denne arbeiderbevegelsen flere store streikekamper for åttetimersdagen, som formelt sett var blitt vedtatt i flere delstater, men aldri satt ut i livet.

Inspirert av de amerikanske slavenes frihetskamp under den amerikanske borgerkrigen, fortsatte den gryende fagbevegelsen sin kamp for åttetimersdagen

Inspirert av de amerikanske slavenes frihetskamp under den amerikanske borgerkrigen, fortsatte den gryende fagbevegelsen sin kamp for åttetimersdagen. Den amerikanske sosiologen og historikeren William Edward Burghardt Du Bois kalte det som skjedde under krigen for «slavenes generalstreik», og hevdet at det var deres iver etter å få delta i krigen mot sine tidligere eiere, og innsatsen deres som arbeidere, soldater, sykepleiere og spioner for nordstatene, som endte opp med å avgjøre krigen i slavestatenes disfavør.

Selve idéen om at «arbeidernes frigjøring må være arbeidernes eget verk», var inspirert av de spontane arbeidsnedleggelsene slavene i de amerikanske sørstatene gjennomførte

Historikeren David Roediger har argumentert for at verken borgerkrigen eller den amerikanske arbeider- og kvinnebevegelsen som fulgte i dens farvann lar seg forstå, dersom man ikke studerer slavenes egen innsats for å gjøre borgerkrigen til en frihetskrig. Selve idéen om at «arbeidernes frigjøring må være arbeidernes eget verk», som skulle stå så sentralt for oppbyggingen av det internasjonale sosialdemokratiet og de ulike landenes fagbevegelse, var inspirert av de spontane arbeidsnedleggelsene slavene i de amerikanske sørstatene gjennomførte, etter hvert som nordstatshæren rykket fram.

1. mai 1886 sto et avgjørende slag i kampen for åttetimersdagen. Da la mellom tre og fire hundre tusen arbeidere i USA ned arbeidet for å sette makt bak kravet. Streiken foregikk i rolige og ordnede former, men to dager senere utviklet et torgmøte i Chicago seg til et slagsmål med streikebrytere og politi, og to arbeidere ble drept av politiet.

Valget av en felles kampdag – 1. mai – stammet fra arbeidermøtet i St. Louis i USA, og ble valgt for å hedre foregangsmennene fra Chicago

Kvelden etter ble det innkalt til et protestmøte mot politiets brutale framferd. Møtet på Haymarket utviklet seg til et blodbad. Det ble kastet en bombe som førte til at sju politimenn døde, og i opptøyene som fulgte ble flere demonstranter drept. I en etterfølgende parodi av en rettssak ble åtte anarkister og fagforeningsfolk dømt til døden. Fire av dem ble hengt, og en døde i fengsel.

 

I august 1886 ble kravet om åttetimersdagen fremmet på den internasjonale arbeiderkongressen i Paris. Tre år senere, ved 100-årsjubileet for den franske revolusjon, ble kravet vedtatt som en felles kampsak for hele den internasjonale arbeiderbevegelsen. Kravets innhold, en lovfestet normalarbeidsdag, kom fra de franske sosialistene, mens valget av en felles kampdag – 1. mai – stammet fra arbeidermøtet i St. Louis i USA. Dagen ble valgt for å hedre foregangsmennene fra Chicago.

I det nystiftede Arbeiderpartiet og i fagforeningene i Kristiania utformet man et forslag om åttetimersdag på nyåret i 1890

Her i Norge hadde arbeiderne begynt å gå i egne arbeidertog allerede i 1884, men da på 17. mai. I 1886 tok sosialisten Christian Holtermann Knudsen initiativ til et tog med «friheds- likheds- og broderskabets røde banner i spidsen». Det borgerlige vittighetsbladet Korsaren beskrev foraktfullt arbeidertoget som bestående av «en del Blege skikkelser», med «noen kvinder (ikke frisindede)», og «10 à 12 Bohemer» som Christian Krohg og Hans Jæger. Det var heller ikke uvanlig å framstille arbeidernes organisasjoner som noe fremmed og utenlandsk; det danske sosialist-paret Hulda og Carl Jeppesen ble for eksempel framstilt som fremmede agitatorer og bråkmakere. Carl, som siden både skulle bli leder av Arbeiderpartiet (to ganger!) og ordfører i Oslo, ble omtalt som en «farlig røver.»

I det nystiftede Arbeiderpartiet og i fagforeningene i Kristiania utformet man et forslag om åttetimersdag på nyåret i 1890, og 1. mai ledet de kvinnelige fyrstikkarbeiderskene an det første toget gjennom hovedstaden. I Kristiania marsjerte Den socialdemokratiske forening og 16 fagforeninger, fem av dem med eget musikkorps. Også i Kristiansand og Vikersund ble det gått i tog.

Selv om åttetimersdagen ble vunnet i 1919, har arbeidere over hele verden fortsatt å markere dagen

Det skulle gå mange 1. mai-tog før kravet om åtte timers arbeidsdag ble innfridd – nesten tre tiår tok det. Våren 1919 kom den på plass i de første norske tariffavtalene, etter at arbeidere flere steder rundt om i landet hadde «tatt» den året før, ved simpelthen å gå hjem etter åtte timer. Kravet ble gjennomført nesten samtidig i hele den industrialiserte verden, som en garanti mot de revolusjonære bevegelsene som satte sitt preg på store deler av Europa etter første verdenskrig.

Selv om åttetimersdagen ble vunnet i 1919, har arbeidere over hele verden fortsatt å markere dagen. Den har blitt brukt både til å fremme nye krav og forsvare nye seire. I Chicago, der det hele startet, gikk for eksempel arbeidsinnvandrere og flyktninger fra Latin-Amerika, Midtøsten, Asia og Øst-Europa sammen i tog 1. mai 2006. Ettersom dagen ikke er offentlig høytidsdag i USA, måtte de legge ned arbeidet for å markere seg. Anslagsvis en million immigrant-arbeidere rundt om i USA streiket, på det de kalte «en dag uten innvandrere».

I flere byer var det store demonstrasjoner under slagordet ¡Sí se puede!” (Yes we can!), et lån fra fagforeningslederen César Chávez i United Farm Workers på 1970-tallet. Dagen ble valgt for å synliggjøre de viktige, men ofte usynlige arbeidsoppgavene innvandrere hver dag utførte, og for å vise sammenhengen mellom arbeiderrettigheter og menneskerettigheter.

Det har også blitt gjort forsøk på å sette immigrantene opp mot afrikansk-amerikanske arbeideres interesser, og framstille det som om 1. mai-feiringen var et ledd i en meksikansk gjenerobring av USA

Republikaneren Pat Buchanan kalte aksjonen «en streik mot Amerika», mens John Tanton fra Federation for American Immigration Reform (FAIR) sammenliknet de latin-amerikanske innvandrerne med en «bakterie». Han var ikke alene om å fremme påstander om at de høye fødselsratene deres ville føre til at de på sikt kunne overta landet; liknende argumenter ble framført av anti-innvandringsgrupper som America In Danger, Get My Country Back, Invading America og US Border Watch. Det ble også gjort forsøk på å sette immigrantene opp mot afrikansk-amerikanske arbeideres interesser, og framstille det som om 1. mai-feiringen var et ledd i en meksikansk gjenerobring av USA.

Året etter arrangerte «Choose Black America» en egen marsj i Washington DC, der de pekte på at illegale immigranter sørfra var en trussel mot arbeidsplassene og lønningene til folk i jobber uten formelle kompetansekrav. 18 år gamle Stacey Bennett var en av de som ble intervjuet. Hun sa «De gir de fleste jobbene til latinerne. Jeg ble født her. Forfedrene mine ga sitt blod og sin svette. Selv får jeg meg ikke jobb, men det gjør meksikanerne. Det er ikke riktig. For å si det som det er, så stjeler de jobbene våre og burde bli sendt hjem.»

Det var et forvarsel om konflikter som siden skulle tilspisse seg, og føre Donald Trump inn i Det hvite hus

Det var et forvarsel om konflikter som siden skulle tilspisse seg, og føre Donald Trump inn i Det hvite hus. En venstreside som hadde kastet mange av de fortøyningene de tidligere hadde hatt i folkelige bevegelser, var forholdsvis enkel å portrettere som en «innvandringsliberal» og «naiv» elite. På den andre sto en tvilsom allianse av innvandringsfiendtlige, ofte rasistiske og ikke så sjelden svært pengesterke interesser, og utslåtte grupper i den amerikanske arbeiderklassen. En kommentator sa at det var som om landet hadde satt opp to skilt utafor døra si: «Help Wanted» og «Keep Out.»

Noen fagforeninger holdt døra lukket for både innvandrere, kvinner og ufaglærte også her til lands

For arbeiderbevegelsen kan det være en trøst og inspirasjon i at ingenting av dette egentlig er nytt. Da de kvinnelige fyrstikkarbeiderne streiket i 1889, ble det for eksempel holdt mot dem at mange av dem var svensker som tok jobbene fra nordmenn. Noen fagforeninger holdt døra lukket for både innvandrere, kvinner og ufaglærte også her til lands, og foreslo at jobber skulle forbeholdes nordmenn. Noen steder ble svenskene beskyldt for å være for fine på det, andre steder for å være lønnstrykkere og streikebrytere. Atter andre ble skydd for sin radikalisme og dårlige påvirkning på gudfryktige og fromme norske arbeiderungdommer.

På et vis var alt sammen sant – samtidig. Det som ble avgjørende var at arbeiderbevegelsen klarte å sy sammen en strategi og skape en bevegelse som forbandt folks langs klasselinjer framfor etter kjønn, landbakgrunn, språk eller hudfarge – og at de sammen klarte å løfte folk ut av fattigdom og nød. I dag, hvor normalarbeidsdagen igjen er under press, ikke minst i de delene av arbeidslivet vårt hvor mange med bakgrunn fra andre land arbeider, har vi all grunn til å markere arbeidernes internasjonale kampdag. Pandemien gjør at vi ikke får gjort det på gater og torg. Med unntak av årene under naziokkupasjon har vi gjort det hvert eneste år siden 1889, og trolig kommer vi til å fortsette med det de neste 130 årene også. For noen kamper kan man aldri vinne én gang for alle – og arbeidernes frigjøring må fortsatt være arbeidernes eget verk.

 

God 1. mai!