Dette er ikke Amerika

Tirsdag 20. april ble politibetjent Derek Chauvin funnet skyldig i drapet på George Floyd. Jeg hadde brukt dagen, og dagene før, til å aktivt ikke tenke på rettssaken og så domfellelsen på mobilen, som om det ikke betydde så mye.

Klart de er rasister, de slutter ikke med det om Chauvin blir dømt. Og blir han det ikke, er alt som før, da også.

Det amerikanske rettsvesenet er skakkjørt, amerikansk politi har for lite opplæring og for mange våpen, dessuten har det røttene sine i slavepatruljer, klart de er rasister, de slutter ikke med det om Chauvin blir dømt. Og blir han det ikke, er alt som før, da også. De har tross alt drept et nytt melaninrikt menneske omtrent hver eneste dag under rettssaken. Det er sørgelig, stakkars dem, men det er jo grenser for hvor mye mental energi jeg kan bruke på sånt. Da dommen falt, begynte jeg likevel å gråte av lettelse.

Jeg gråt i år, av samme grunn som jeg demonstrerte i fjor. Livene svarte amerikanere lever er ikke som mitt, men det finnes likheter som gjør at også jeg kan kjenne kneet til Chauvin på nakken min. Det finnes strukturer som ligner hverandre til forveksling, i Canada og Danmark, Storbritannia og Frankrike, felles erfaringer som gir verdens afrikanske diaspora overraskende like utfordringer, og som også asiatisk diaspora ofte kan kjenne seg igjen i.

Jeg gråt i år, av samme grunn som jeg demonstrerte i fjor.

Det er mange som, i møte med BLM-bevegelsen i fjor, først og fremst hadde behov for å presisere at dette er ikke Amerika. Underforstått: Disse problemene er ikke våre, å snakke om BLM i Norge viser bare at melaninrike nordmenn har så få problemer at de må importere noen for å få oppmerksomhet.

Under rettssaken mot Chauvin ble dette også min trøst, dette er ikke Amerika. Om et kaldblodig drap fanga på video ikke får konsekvenser, får det ikke konsekvenser for meg. Men det er løgn, og jeg er ikke god nok til å juge for meg sjøl til å holde tårene tilbake eller sinnet inne.

Politidrapene i USA, faren for at Chauvin ikke ville bli dømt og dommen mot ham, får konsekvenser for meg. Mest direkte fordi norsk offentlighet forholder seg til USA som et skremmebilde vi bør være takknemlige for at vi ikke lever i.

Når en rolig melaninrik mann blir løftet ut av stolen med halsgrep, lagt i bakken og holdt nede under et norsk politiavhør der han allerede hadde tilstått, fylles kommentarfeltet av folk som «ikke vil fø slike bananer» og som dermed ikke ser noe problem med at politiet bryter loven. Samtidig forteller skravleklassen oss at det ikke er snakk om rasisme, vi må slutte å se spøkelser på høylys dag, dette er ikke Amerika.

Det er mange som, i møte med BLM-bevegelsen i fjor, først og fremst hadde behov for å presisere at dette er ikke Amerika.

Når utallige melaninrike menn forteller om utallige politikontroller, mener politiet det ikke bunner i rasisme, dette er ikke Amerika. Når en melaninrik advokat står frem og forteller om sju politikontroller på tre år, benekter politiet at dette har noe med rasisme å gjøre, dette er ikke Amerika.

 Når diskrimineringsnemda to år og tre kontroller seinere slår fast at advokaten har blitt diskriminert på rasistisk grunnlag, kan de beklage, men insisterer på at det ikke er et strukturelt problem, dette er ikke Amerika. Vi får på den ene siden høre at det er helt tilfeldig at Obiora, Enyam, Baidoo og så mange andre ofre for alvorlig politivold er svarte, dette er ikke Amerika, og på den andre siden at litt juling, noen kvelningsforsøk, en helt unødvendig skyting og et drap tross alt er småtteri, dette er ikke Amerika.

Dermed har det noe å si for meg at selv i Amerika kan politifolk bli dømt, hvis bevisene bare er sterke nok. I Norge blir de ikke engang tiltalt. Mens jeg nå trygt kan si at Derek Chauvin overlagt drepte George Floyd, vil vi aldri få klarhet i om Eugene Obiora døde som følge av overlagt, forsettlig eller uaktsomt drap, eller om det dreide seg om nødverge eller en ulykke. Tjenestemannensom holdt Obiora nede til han kveltes måtte aldri møte i retten, i dag er han operasjonsleder og trenger Obioras to sønner bistand fra politiet, kan det være mannen som kvalte faren deres som kommer når de ringer.

Dette er ikke Amerika kan få en noe annen valør fremover.

Norge er ikke i noen særstilling her. Melaninrike over hele Europa opplever overkontrollering og underbeskyttelse. Våre politistyrker har ikke som den amerikanske røtter i patruljer som skulle fange rømte slaver, men sammen med slaveprodusert sukker, tobakk og bomull importerte vi gjennom hele slavetida rasistiske fordommer.

Dermed har det noe å si for meg at selv i Amerika kan politifolk bli dømt, hvis bevisene bare er sterke nok. I Norge blir de ikke engang tiltalt.

Det har dessuten alltid vært en viktig politioppgave å holde underklassen i sjakk og hudfarge trumfer alle andre tegn på klassetilhørighet. Har melaninrike fine biler, antas det at vi har stjålet dem. Har vi fancy dresser antas det at vi har tjent pengene på narkotika. Har vi overklassesosiolekt, antas det at vi prøver å dekke over den vi egentlig er, høyst sannsynlig et voldelig, kriminelt gjengmedlem.

En ærlig svarting er en fattig svarting, som bøyer nakken og underdanig finner seg i å bli kontrollert. En ærlig svarting krever ikke beskyttelse, for de veit at de ikke er verdig den slags. Internasjonal klasseforakt blanda med internasjonal rasisme gir internasjonale problemer overalt.

Dette er den andre grunnen til at BLM og George Floyd direkte påvirker livet mitt. Siden hashtaggen først dukket opp i feeden min i 2013, har kampen mot politivold, overkontrollering og underbeskyttelse blitt ett av flere punkter antirasistiske aktivister har samlet seg om internasjonalt. Små nettverk har i årene etter knyttet seg sammen til et Centolansk fiskegarn som er sterkt nok til å ikke bare spre en video så den går viralt, men til å fange engasjementet, så følelsene videoen vekker kan følges av handling. Dommen mot Chauvin er bare et eksempel på at det nytter.

Her hjemme har statsministeren innrømmet at etnisk profilering er et problem i politiet. Likestillingsombudet har endelig stilt seg bak kravet Organisasjon mot Offentlig Diskriminering har fremmet i 25 år – en kvitteringsordning for politikontroller.

Siden hashtaggen først dukket opp i feeden min i 2013, har kampen mot politivold, overkontrollering og underbeskyttelse blitt ett av flere punkter antirasistiske aktivister har samlet seg om internasjonalt.

Diskrimineringsnemda har felt politiet for diskriminering etter de ti kontrollene advokat Awon Amidou har blitt utsatt for de siste fem årene. Det begrunnes blant annet med at kontrollene ikke er loggført. Det er med andre ord grunn til å håpe på at politiet kan bli tvunget til å i alle fall registrere slike kontroller i sine egne systemer. Samtidig har Riksadvokaten slått fast at politiet ikke har hjemmel til mange av de tvangsmidlene de rutinemessig bruker ved slike kontroller i dag, noe som forhåpentligvis vil føre til at ungdom sjeldnere vil oppleve å bli trukket buksene av på åpen gate, eller å få undersøkt rektum fordi de er melaninrike sammen og dermed mistenkt for bruk av narkotika.

Akkurat nå handler mye om melaninrikes fysiske sikkerhet når vi trenger politiets hjelp, eller havner i deres søkelys. Men jeg håper det internasjonale engasjementet kan føre til seire også på andre fronter. Dette er ikke Amerika, men flere av BLMs amerikanske krav er relevante for oss. Også her kunne vi med fordel undersøkt båndene mellom forsvaret og sikkerhetstjenesten, politiet og ytre høyre grundig.

Dette er ikke Amerika, men flere av BLMs amerikanske krav er relevante for oss.

En åpent rasistisk lege får ansvaret for helsetjenesten på retursenteret på Trandum og en åpent rasistisk offiser kan starte et «forskningssenter» helt uten kompetanse og få støtte fra UD.

Human Rights Service får stadig statsstøtte, også etter at de sammen med sentrale personer i landets politiske ledelse har hatt en rolle i et komplott der forbrytelser ble fabrikkert for å sverte antirasister og utlendinger generelt, og en antirasistisk, maktkritisk teatertrupp spesielt. Dette er ikke Amerika, så å bygge ned politiet for å bygge opp psykisk helsevern og sosiale tjenester gir ikke mening her. Men en omstrukturering som gjør at politiet har flere ressurser til å undersøke vinningsforbrytelser, og færre til å ransake tilfeldige ungdommer på gata, kunne helt klart vært på sin plass.

Videoen av drapet på George Floyd var et skrik som brøt lydmuren, det skapte en bølge andre fortellinger om rasisme kunne ri på. Fortellingene har vært der i tiår, men i fjor ble de hørt. Det kan få konsekvenser langt utover politietaten og rettsvesenet. Det har blitt lettere enn før å påpeke at arbeidsplasser er blendahvite, for de som jobber der har egentlig lagt merke til det sjøl. Skolefolk vil fortsatt gjerne tro at det ikke finnes rasisme på akkurat deres skole, men de er langt mer åpne for ideen enn før.

Videoen av drapet på George Floyd var et skrik som brøt lydmuren, det skapte en bølge andre fortellinger om rasisme kunne ri på.

I høst utlyste staten for første gang på lenge noen frie midler som kunne brukes til antirasistisk arbeid, i stedet for å bruke alle pengene på «integrering». Det er ikke akkurat noen revolusjon, men det kan være en begynnelse. Dette er ikke Amerika, men kanskje vi kan ta et skritt fremover, vi også?