Nei, hvithet er ikke en «amerikansk import»

Noe av kritikken mot hvithetsbegrepet er at dette er en «amerikansk import», men dette er i beste fall upresist, og kanskje også uttrykk for en ny unnvikelsesstrategi.

Vi snakker ikke om rase og rasisme i Norge, har mange tidligere påpekt. Som Thomas Hylland Eriksen skrev i Agenda Magasin 14.januar i år, så trenger vi et presist begrep om rase for å kunne snakke om rasisme. Dette innebærer også å snakke om hvithet.

Vi snakker ikke om rase og rasisme i Norge

Vi trenger ikke ytterligere forklaring når vi snakker om å være «etnisk norsk», eller som noen sier, «helt norsk»; assosiasjonen til hvithet følger umiddelbart. Den bare uttales ikke. Nettopp denne dynamikken var tydelig da jeg i min forskning observerte og deltok i undervisning på mellomtrinn i norske skoler. Hudfarge og fenotyper var sentrale grensedragere og kategorier for forståelsen av norskhet, men elevene viste tydelig ubehag og motstand mot å bruke begrepene «hudfarge» og «rase».

Vi trenger ikke ytterligere forklaring når vi snakker om å være «etnisk norsk». Assosiasjonen til hvithet følger umiddelbart

Disse elevene er jo på ingen måte rasister; tvert imot. I sin unge alder av 10-12 er de klokkeklare på at rasisme er galt, og fulle av gode refleksjoner om inkludering og mangfold. Milelangt foran mange voksne, skal vi tro det vi leser i kommentarfelt i dag.

Men samtalene og relasjonene i klasserommene viser også at barn allerede tidlig har internalisert et kategoriseringssystem, i overensstemmelse med det de erfarer i samfunnet rundt dem, mer eller mindre ubevisst. Samtidig mangler de begreper til å snakke om det.

Elev 1: Det med andre ting vi bør lære mer om, er sånn vanskelige ord da. Sånn rasisme og diskriminering. Vi får ikke lov av læreren å si det. Mange gutter i klassen løper rundt og sier det, men så vet de ikke hva det betyr. De sier du er rasist, men så vet de ikke hva det betyr.

Elev 2: De er ikke rasistiske, de bare sier sånn for å kødde.

Elev 3: Vi burde snakke mer om hva det egentlig betyr.

Dette innlegget kunne dermed handlet om behovet for at skolen må bli bedre på anti-rasistisk undervisning, og det bør den absolutt. De internaliserte forestillingene som elevene uttrykker, men sliter med å sette ord på, må de få støtte til å forstå og utfordre.

Men det er ikke så enkelt at vi, som vi ofte gjør, kan lene oss tilbake og peke på skolen

Men det er ikke så enkelt at vi, som vi ofte gjør, kan lene oss tilbake og peke på skolen. Når jeg diskuterer denne tematikken med lærere og lærerstudenter, er responsen ofte unison: «Dette fikk meg til å reflektere! Takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette! Dette skal jeg ta med meg inn i min praksis!». Lærerne er velvillige og åpne. Men det som foregår i skolen avspeiler samfunnsdebatten mer overordnet: «alle» er enige om at rasisme er galt, men rase, og hvordan den virker som sosial kategori i samfunnet, berøres i mindre grad.

 

Hvithetens norske historie

Stemmer det egentlig det at vi ikke snakker om rase i Norge?, tenker du kanskje nå. For vi er vel snart ferdige med fargeblindheten – folk i Norge snakker jo faktisk gjerne om hudfarge i dag, som en kollega påpekte her om dagen: «alle har skjønt at hudfarge betyr noe etter drapet på Johanne (Zhangjia Ihle-Hansen)».

Det å snakke om hudfarge er ikke det samme som å snakke om hvithet

Riktignok er ikke det å snakke om hudfarge det samme som å snakke om hvithet. Når man snakker om hudfarge, så handler det jo nettopp ofte om «de andre» som «har hudfarge». Rasisme handler slik sett om «de andre», de ikke-hvite, som «har rase». I klasserommene kom dette tydelig til uttrykk som en inkludering av «den andre»: klart du er norsk, selv om du er brun, til tross for at du bærer hijab, eller har et annet førstespråk enn norsk.

Dermed er det vanskelig å komme unna hvitheten i en god samtale om rasisme. Vi kan jo håpe at vi en dag slipper, men alle vitnesbyrdene vi leser i mediene nå om dagen forteller oss at den dagen ikke er her. En av de vanligste innvendingene mot hvithet, er gjerne at den er en slags «amerikansk import». Nå er det ikke uvanlig at begreper for samfunnsanalyse reiser mellom kontekster som USA og Norge, og det er bemerkelsesverdig hvordan motstanden mot slike reisende begreper er så mye større når det gjelder hvithet enn mange andre begreper.

Når man snakker om hudfarge, så handler det jo nettopp ofte om «de andre» som «har hudfarge»

Men for å legge den ballen død, først som sist: Hvitheten som ideologisk konstruksjon og samfunnsstruktur har en lang historie i Norge. 1800- og tidlig 1900-talls rasebiologier søkte i sin såkalte forskning på den samiske befolkningen nettopp å forstå samer som ikke-hvite, eller «asiatiske», i kontrast til den konstruerte, hvite nordiske rasen. Virkelige nordmenn var forstått som hvite, rene; samer og nasjonale minoriteter ble konstruert som en forurensning av det homogene fellesskapet i nasjonalstaten.

Nettopp denne tenkningen, sammen med andre former for fenotypisk klassifisering slik som hodeskalle-målinger, legitimerte også rasismen mot og den umenneskelige behandlingen av samer og nasjonale minoriteter. Som Astri Dankertsen (2019) skriver, så er hvithet en kategori som kan brukes til å forstå situasjonen for samer i Norge også i nåtiden, selv om samer blir sett på som hvite i dag.

Hvitheten som ideologisk konstruksjon og samfunnsstruktur har en lang historie i Norge.

Hvithet er nettopp noe mer enn hudfarge; det er en sosial konstruksjon og en historisk kategori, som forfordeler makt og privilegier, og sorterer hvem som har rett til å høre til i nasjonalstaten. Selv om rasebegrepet «gikk av moten» etter 2.verdenskrig, så er denne kategoriseringen fortsatt virksom i dag, som illustrert gjennom forståelsen av «etnisk norsk».

Det som ofte hoppes over i analyser av rasisme, er nettopp hvordan rasekategorier oppstår i relasjon til hvitheten som umerket norm. Det er lett å si som hvit at rase ikke gir mening som sosial kategori, nettopp fordi en ikke merker dens konsekvenser. Og når vi snakker om hvitheten, blir det raskt mer komplisert og opphetet. For er ikke det å påpeke hvitheten å si at alle hvite automatisk er rasister? Svaret er både ja og nei.

Det er lett å si som hvit at rase ikke gir mening som sosial kategori, nettopp fordi en ikke merker dens konsekvenser

Forfatter Guro Jabulisile Sibeko påpeker nettopp dette: fordi rasisme handler om samfunnssystemer som organiserer måten vi lever og tenker på, så er ingen unntatt denne rasismen. Som melaninrik nordmann er ikke heller Sibeko selv unntatt fra å reprodusere rasistiske strukturer uten å ønske det. Poenget er at denne systematiske rasediskrimineringen ikke rammer hvite.

Bare for å gjøre det klart; også hvite mennesker kan oppleve å være underpriviligert på ulike områder. Men det er ikke rasisme. Utfordringen for ikke-hvite er jo nettopp at rasismen kommer i tillegg til, eller sammen med, andre akser av ulikhet og privilegier som kjønn, seksuell orientering og klasse.

 

Hvithet betyr ikke diskvalifisering

En vanlig innvending mot å snakke om hvithetsbegrepet, er at det «fanger» oss som mennesker; vi blir essensialisert, redusert til en enkelt kategori, og ingenting annet blir viktig ved vår identitet. Paradokset i denne kritikken, som jo primært kommer fra nettopp hvite, er at den overser hvordan hvitheten allerede oppleves på denne måten av melaninrike og ikke-hvite, hele tiden.

En vanlig innvending mot å snakke om hvithetsbegrepet, er at det «fanger» oss som mennesker

Nettopp denne motstanden hos hvite mot å se seg selv i forbindelse med hvitheten, er det den amerikanske forskeren Robin DiAngelo kaller «hvit skjørhet». Det handler nettopp om å ta i bruk privilegiet det er å kunne se bort fra betydningen av rasediskriminering fordi det ikke rammer meg. Det er å slippe å i det hele tatt få sin identitet tematisert hele tiden. De av oss som er hvite har rett og slett ikke trening i å erfare og håndtere rasisme.

Feilslutningen er likevel at dette nødvendigvis gjør de av oss som er hvite handlingslammet eller diskvalifisert fra deltakelse i debatten. Å si at når vi snakker om rasisme, så bør de av oss som faktisk opplever det, få mest plass, er for meg helt selvsagt. Og at vi lytter til og anerkjenner andre menneskers vonde opplevelser selv om vi ikke forstår dem eller har disse erfaringene selv, handler ikke om politikk, det handler om medmenneskelighet. Ingen av oss bestemmer hvilken kontekst vi fødes inn i.

Feilslutningen er likevel at dette nødvendigvis gjør de av oss som er hvite handlingslammet eller diskvalifisert fra deltakelse i debatten

Det å anerkjenne at hvitheten plasserer oss i en historisk sammenheng og samfunnsstruktur som forfordeler privilegier ujevnt, trenger ikke å behandles som en form for arvesynd. Frustrasjonen over dette samfunnssystemet kan omvendes til handlekraft.

Å være anti-rasist er ikke en identitet, men en praksis, som er tilgjengelig for alle, uavhengig av hudfarge. Men disse handlingene mye lettere tilgjengelig for de av oss som er hvite, og det gir oss også slik jeg ser det et ekstra ansvar: som hvit risikerer du ikke å bli utsatt for nettopp rasisme ved å jobbe anti-rasistisk. Du har alle muligheter til å bidra positivt.

Forfatteren takker Guro Jabulisile Sibeko og Astri Dankertsen for nyttige innspill til deler av denne teksten.

 

Referanser

Dankertsen, A. (2019). I felt so White: Sámi Racilalization, Indigeneity, and Shades of Whiteness. NAIS Journal of the Native American and Indigenous Studies Association. Volume 6, s. 110-137.

DiAngelo, R. (2018). White Fragility. Why it is so hard for White people to talk about racism. Beacon Press.

Hylland Eriksen, T. (2020). Hvithetens problem. Arena magasin, nett.

Sibeko, G. J. (2019). Rasismens poetikk. Oslo: Ordatoriet.