Jernmannen bak 37,5-timersuka

Det var den verste arbeidskonflikten i Norge etter krigen, en lockout av 53.000 LO-organiserte. Jeg var en av seks personer som overvar det som skjedde da floken ble løst. Jeg fant nylig under flytting mitt notat fra 13. april 1986. Litt over en A-4 side maskinskrevet om et kort, men intenst møte.

Men la oss først gå til 1984. Da fikk Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund (nå en del av Fellesforbundet) gjennombrudd for en forkorting av arbeidstiden. Temaet hadde vært drøftet på utallige europeiske konferanser – kravet var 35 timers arbeidsuke. Det arbeidet som fantes måtte deles bedre slik at de mange arbeidsledige kom i arbeid, mente våre europeiske brødre. Vi i Norden var mot dette synet fordi vi mente at det måtte skapes flere arbeidsplasser, heller enn å dele på dem som var.

For arbeidsgiverne endte det med knall og fall – og en stor seier for LOs fem berørte forbund i privat sektor. Arbeidstiden ble forkortet med 2,5 timer og lønna fullt ut kompensert. Det var nesten ikke til å tro.

Plassoppsigelser ble sendt ut, bedriftene stoppet opp, også smelteverksindustrien.

Men beveggrunnene for det norske kravet var ikke altså ikke sysselsetting, men likhet mellom arbeidere og funksjonærer. Funksjonærene jobbet fra ni til fire, mens arbeidsfolket allerede hadde vært på jobb i to timer. Det var ikke mening i slikt, mente Lars Skytøen og hans medlemmer i Jern og Metall. Forakten for urettferdighet satt i mannens ryggmarg, gener og hjerte.

Da vi nærmet oppgjøret i 1986 hadde Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) mer enn antydet at kravet om arbeidstid ville bli imøtekommet om man fjernet lavtlønnsgarantien som gjaldt for fire forbund. Men så skjedde det underlige at NAF erklærte lockout etter meklingen ble brutt. Plassoppsigelser ble sendt ut, bedriftene stoppet opp, også smelteverksindustrien.

Det var kritiske tider, så kritisk at statsminister Kåre Willoch kom på Dagsrevyen og nærmest la ansvaret for konflikten på Jern og Metall. Det kunne ikke Skytøen ha sittende på seg og smalt neven i bordet på direkten i Kveldsnytt. Han fant seg ikke i at «landets statsminister kom ikke bare med én pekefinger, men rettet to mot landets fagorganiserte, for å si det på ‘jernarbeidersk’». Youtube fantes ikke den gang, men innslaget ville gått viralt. I NRK ble det ønskerepriseinnslag.

Bedriftene tapte masse penger på lockouten og var redde for at smelteovnene skulle bli ødelagt. Men Skytøen sa nei – det var ikke LOs oppgave å ordne i andres rot.

Så søndag den 13. april i 1986 kom det en hemmelig innkalling til Riksmeklingsmannen Bjørn Haug. Skytøen tok med seg meg som «sikkerhetsvakt», som han skriver i boken sin, Mens jernet er varmt.

Karl Glad har aldri vært preget av sitt etternavn.

Hos riksmeklingsmannen møtte vi formann i Mekaniske verksteders landsforbund (MVL), Karl Glad, hans direktør, Joachim Rønneberg og assisterende riksmeklingsmann Reidar Webster. Vi var seks stykker i rommet og fire av dem lurte på hva slags fyr jeg var, som ukjent for dem alle og den aller yngste til stede. Jeg skulle notere hva som ble sagt og være et vitne på at vi ikke ble lurt. Jeg hadde bakgrunn som journalist og noterte så fort jeg kunne. Referatet fylte litt over en A-4 skrivemaskinside, så møtet varte ikke lenge.

Karl Glad har aldri vært preget av sitt etternavn. Denne gang var han mer dyster enn noensinne. Han var ordknapp men klar. – Dette må ta slutt. Hva må dere ha? Vi må bli enige i dag og starte bedriftene i morgen.

Rønneberg fulgte opp og forklarte saken ytterligere. De ville bare blåse av alt og komme i gang mandag morgen. Det var om 10 timer.

Skytøen sa ingen ting, men jeg tror ikke at han nøt arbeidsgivernes totale knefall, skjønt sikker er jeg ikke. Han visste fra egen oppvekst nok om det å være underlegen til å fryde seg over andre.

– Hvis dere må ha inn forhandlingsutvalget så bestiller vi privatfly, la Rønneberg til. Her var det ikke grenser, ingen kobling til lavtlønnsgarantien og «skiftgreiene» bare føyer vi til, sa Glad. Skiftarbeiderne måtte ha en tilsvarende forkortelse i arbeidstiden. Øvrige overenskomstkrav har vi ikke tid til nå, vi tar det om to år. Rønneberg la til for egen del:

– Dere pleier jo å få det som dere vil da.

Skytøen vendte seg så til meg og spurte amatøren hva vi måtte ha av penger.

– Vi må se kronetallet, hvisket jeg til svar.

– Vi må vite at det vi setter i gang nå ikke tåler flere feilsteg. Dere kan ikke bare avblåse lockouten sånn der, sa Skytøen. Glad bare nikket.

– Da innkaller vi forhandlingsutvalget så fort vi kan, var svaret. Utvalget ble så samlet mandagen etter, i Oscarsgaten hos MVL som vanlig. Skytøen forklarte situasjonen til utvalget og sa at vi i tillegg til kravet om arbeidstiden måtte ha et generelt tillegg på to kroner. Kravet ble overlevert. Etter 20 minutter kom svaret: En krone.

Totalt flertall og ikke minst en sprekkeferdig stolthet over å ha vunnet kampen mot arbeidsgiverne.

Det ble svaret og arbeidstidsforkorting med full kompensasjon skulle iverksettes fra 1. januar 1987 slik at man fikk tilpasset det lokalt. Lavtlønnsordningen ble videreført, men på en annen måte, til og med servitørtillegget i Hotell og Restaurantarbeiderforbundet ble hevet hele to ganger. Den første på bakgrunn av 40 timers arbeidsuke og deretter mer fordi arbeidstida var redusert.

Avstemningen fjernet all tvil. Totalt flertall og ikke minst en sprekkeferdig stolthet over å ha vunnet kampen mot arbeidsgiverne. Det luktet av “klassekamp” for første gang på lenge, og en skikkelig vitaminsprøyte til tillitsvalgte og ikke minst til det vanlige medlemmet. Fagforening er noe å ha!

Men for Skytøen ble dette ikke en lykkelig seier. Tillit var blitt ødelagt. Dette ordet som har “t” i begge sine deler var revet i stykker. Urent trav fra deler av LO-ledelsen reagerte han også negativt på. Da Willoch var kastet og Gro overtok begynte regjeringen å ymte frampå med at kortere arbeidstid ikke var det man trengte i trange økonomiske tider. I stedet kom sjokkdevalueringen som reduserte kroneverdien, økte importprisene og nullet ut det generelle tillegget. Med slike venner trengte man ikke fiender.

Det skjedde i Norge, først i Europa, først i verden.

Men kanskje den største skuffelsen hans var at funksjonærene fikk den samme arbeidstidsforkortingen, nå ned til 35 timer, uten konflikt. Ulikheten ble videreført, men på et lavere nivå.

Men derom skal ikke være tvil: Det var et europeisk gjennombrudd for 37,5 timers uke for arbeidere. Det skjedde i Norge, først i Europa, først i verden.

Det ble sendt en telefaks (!) til det mektige tyske metallarbeiderforbundet i Frankfurt, IG Metall. Vi meddelte kort og i nøkterne og nærmest lakoniske former:

«Norge innfører 37,5 timers arbeidsuke fra 1.januar 1987. Industrien også utenom metallindustrien.»

Det var en stolt avsender som skrev meldingen, undertegnet av forbundsformann Lars Marius Skytøen.

Hvilken hedersmann! Hvilken tillitsmann!