Kampen mot løsarbeidersamfunnet

Begrepet «delingsøkonomi» ble tatt i bruk i Norge i 2013–14, som et positivt motsvar til konkurranseøkonomien. Gjennom å bruke apper skulle vanlige folk kunne dele på alt fra biler til ferieboliger, noe som både ville gi lavere pris og redusere forbruket. For teknologioptimistene på høyre- så vel som på venstresida ville bedre ressursutnyttelse kunne motvirke alt fra miljøkrisa til forbruksjaget:

Lyft og Uber skulle føre til færre biler og billigere transport, Rentoid og Snapoods bedre utnyttelse av utstyr og verktøy, Just Eat og Foodora større utvalg og billigere matlevering og Airbnb billigere overnatting og mindre behov for utbygging av hoteller. I 2016 begynte også norske medier å omtale dette under et annet nytt begrep: «plattformøkonomi». Mens delingsøkonomien gjaldt enkeltpersoner som byttet tjenester eller varer, ble plattformøkonomien dominert av noen få selskap som var eid av store internasjonale investeringsfirmaer.

De store besparelsene lå imidlertid ikke i lokaler eller administrasjon, men i lønns- og arbeidsvilkår som ikke kunne beskrives som noe annet enn sosial dumping.

Argumentet var at plattformselskapene fungerte på en annen måte enn bedriftene i den tradisjonelle økonomien. Siden de ikke trengte en stor administrasjon og dyre kontorer, kunne de drive mer effektivt og dermed generere høyere inntekter for lavere utgifter. De store besparelsene lå imidlertid ikke i lokaler eller administrasjon, men i lønns- og arbeidsvilkår som ikke kunne beskrives som noe annet enn sosial dumping. Uten formelle kontrakter var det ingen pensjonsoppsparinger, lønn mellom oppdrag eller under sykdom, og heller ikke beskyttelse under minimumsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

Selv om teknologien var ny, var fenomenet slik sett ikke nytt: Dette var løsarbeidersamfunnets tilbakekomst. Og milliardærene som investerte i de nye selskapene, var tilsynelatende villige til å gå med underskudd i årevis for å sikre at den «nye» økonomien utkonkurrerte den gamle. For arbeiderbevegelsen betydde dette at en kamp man trodde var vunnet for nesten hundre år siden, måtte kjempes på ny.

Utfordringa for fagbevegelsen var at kritikk av delingsøkonomien ofte ble framstilt som bakstreversk. Dagbladets Geir Ramnefjell var en typisk representant for dette da han skrev at i framtida ville avskiltingen av Uber-sjåfører plasseres i samme kategori som luddittene som saboterte spinnemaskiner på begynnelsen av 1800-tallet. Dagens Næringslivs Bård Bjerkholt mente at kritikerne av delingsøkonomien stakk hodet i sanden, forstått som at de var imot framtida, mens Joacim Lund i Aftenposten beskrev endringene som uunngåelige selv om de gjorde «vondt – for noen».

Det var på mange måter typisk for mediedekninga på denne tida at avisas overskrift fortalte at turen var «omstridt», i stedet for å si at den faktisk var ulovlig.

I en EU-rapport i 2016 ble det hevdet at den nye delingsøkonomien kunne bidra med over 570 milliarder euro per år i økt verdiskapning, og de nye selskapene ble framstilt, ikke minst av media, som representanter for en framtid som var preget av fleksibilitet og frigjøring for arbeidstakerne. Noen snakket endatil om en fjerde industriell revolusjon, og framveksten av plattformøkonomien nærmest som en naturkraft der det ikke fantes noe alternativ. Frps samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen hevdet på NHOs årskonferanse i januar 2016 at kritikken om ti år ville framstå som helt meningsløs, mens NHO-sjef Kristin Skogen Lund noen dager tidligere uttalte til VG at «[d]et eneste som er helt sikkert er at den kommer og at man ikke kan stanse utviklingen».

NHO hadde også sluppet Uber inn som medlem i Abelia, og Skogen Lund tok med seg VGs journalist på tur med en Uber. Det var på mange måter typisk for mediedekninga på denne tida at avisas overskrift fortalte at turen var «omstridt», i stedet for å si at den faktisk var ulovlig.

Det var heller ikke bare høyresida som lovpriste plattformselskapene. Tidligere Ap-politiker Håkon Haugli, som hadde blitt direktør for Abelia, omtalte tilslutninga til delingsøkonomien som «en syretest på Norges evne til omstilling».

Skulle arbeidstakerne i de nye selskapene ekskluderes fra eller inkluderes?

I delingsøkonomiutvalgets rapport, som ble lagt fram i februar 2017, var det stort sett LO-sekretær Trude Tinnlund som stod for dissensen der denne gjaldt å verne om et ordna arbeidsliv. Flertallet, som var økonomer eller fra arbeidsgiversida, så få problemer med en forretningsmodell som var basert på lav lønn, høy grad av midlertidighet og ansatte med løs tilknytning til arbeidslivet og liten mulighet til å spare til anstendig pensjon.

De så heller ikke noe behov for å gi en klarere definisjon av hva en arbeidstaker var, for å sikre at de som jobbet i plattformøkonomien, fikk tilstrekkelig beskyttelse under arbeidsmiljøloven. Dette, mente de, måtte være opp til rettsvesenet. Utenom LOs representant var det heller ingen som så noe problem med fullstendig frislipp i drosjenæringa. Tvert imot så de det som en fordel at det å drive med persontransport kunne gå fra å være et fulltidsyrke til å bli mer av en attåtnæring.

I den grad fagbevegelsens kritikk fikk støtte, var det fra de bedriftene i NHO som først merket konsekvensene av at de nye selskapene dumpet lønns- og arbeidsvilkår. Alt i desember 2015 gikk for eksempel Kristin Krohn Devold i NHO Reiseliv ut mot det hun kalte kraftig konkurransevridende og ulovlig virksomhet fra Airbnb: «Det er ikke ny teknologi, men skatteunndragelse som gir fordeler», mente den tidligere Høyre-statsråden. Norsk Taxiforbund mente tilsvarende at resultatet av delingsøkonomiutvalgets flertallsinnstilling ville bli sosial dumping.

Streiken markerte et veiskille i norsk arbeidsliv, der arbeidere i den voksende plattformøkonomien utfordret arbeidsgiverne og krevde rettigheter på linje med andre arbeidstakere.

Spørsmålet for fagbevegelsen var hvilken strategi man skulle velge. Dilemmaet var på mange måter likt det man hadde møtt med EØS-utvidelsen: Skulle arbeidstakerne i de nye selskapene ekskluderes fra eller inkluderes? Konklusjonen ble den samme som ti år tidligere – veien mot et bedre arbeidsliv gikk gjennom å organisere så mange som mulig, og presse på for bedre regulering.

Det kanskje beste, og i alle fall mest synlige, eksempelet på hvordan organiseringskampen ble ført, kom da først gatene i Oslo, og så flere andre norske byer, ble fylt av syklister i rosa klær høsten 2019. Rosastreiken, som den skulle bli hetende, var ikke bare en streik – den var et uttrykk for en ny form for arbeidskamp i plattformøkonomien, som var preget av usikkerhet, lave lønninger og begrenset medbestemmelse. Streiken markerte et veiskille i norsk arbeidsliv, der arbeidere i den voksende plattformøkonomien utfordret arbeidsgiverne og krevde rettigheter på linje med andre arbeidstakere. Konflikten dreide seg ikke bare om lønn og arbeidsforhold, men også om hvordan denne forretningsmodellen presset etablerte arbeidslivsstandarder og dermed hele den norske samfunnsmodellen.

Streiken var en konflikt mellom to arbeidsmodeller.

De rosa sykkelbudene fra firmaet Foodora som syklet ut med mat fra restauranter og hjem til kundene, representerte den nye typen arbeidstakere i den digitale plattformøkonomien. Mange av dem var unge, internasjonale arbeidere som utførte fysisk krevende arbeid under fleksible, men også usikre forhold. De manglet samtidig tilgang til grunnleggende rettigheter som sykepenger, pensjon og faste arbeidstider. For å styrke sin forhandlingsmakt organiserte budene seg gjennom Fellesforbundet og etablerte en bedriftsklubb før de gikk til streik.

De kombinerte tradisjonelle virkemidler, som krav om tariffavtale, med nye strategier som var tilpasset plattformøkonomiens arbeidsformer. Sosiale medier ble et viktig mobiliseringsverktøy, mens fysiske aksjoner som sykkelkonvoier og offentlige sykkelverksteder bidro til å synliggjøre deres kamp. Blant de mest iøynefallende aksjonsformene var «Critical Mass»-sykkeltoget, der budene demonstrerte i gatene for å legge press på arbeidsgiveren.

Streiken var en konflikt mellom to arbeidsmodeller. På den ene sida sto den tradisjonelle, fagforeningsbaserte modellen, der arbeidere hadde kollektive avtaler og beskyttelse gjennom arbeidsmiljøloven. På den andre sida sto gig-økonomiens fleksible struktur, der arbeidstakere ble behandlet som selvstendige oppdragstakere uten de samme rettighetene. Fagbevegelsen argumenterte for at Foodora-budene i praksis utførte arbeid som kvalifiserte for tariffavtale og arbeidsrettigheter. Foodora, derimot, opererte i skjæringspunktet mellom disse modellene og hevdet at fleksibiliteten var en fordel for både selskapet og budene.

Dette var et mønster som gikk igjen i internasjonale debatter om arbeidsrettigheter i plattformøkonomien, der selskap som Uber og Deliveroo hadde brukt lignende argumenter for å unngå tariffavtaler og arbeidsgiveransvar. I Norge valgte Foodora en offensiv mediekampanje, der tidligere Ap-folk i rådgivningsfirmaet Kruse Larsen stod bak strategien.

Foodora-streiken ble et symbol for fagbevegelsens evne til å tilpasse seg nye arbeidsformer, og ikke minst inspirerte den lignende initiativ internasjonalt.

Her var det viktig at LO stilte hele sin tyngde bak streiken, ikke minst symbolisert gjennom at Hans-Christian Gabrielsen som LO-leder stadig møtte de streikende og lot seg intervjue om hva arbeidskampen dreide seg om, og hvor viktig den var. Gjennom flere uker med streik og økende press fra både fagbevegelsen og offentligheten gikk Foodora til slutt med på å inngå en tariffavtale. Avtalen sikret budene bedre lønn, fastsatte rettigheter og mer forutsigbare arbeidsvilkår. Dette var en historisk seier som demonstrerte at kollektiv organisering var mulig, selv i en bransje som var preget av fragmenterte og fleksible arbeidsforhold.

Foodora-streiken ble et symbol for fagbevegelsens evne til å tilpasse seg nye arbeidsformer, og ikke minst inspirerte den lignende initiativ internasjonalt. Samtidig nektet Foodoras fremste konkurrent, Wolt, å inngå tariffavtale og hevdet at deres forretningsmodell baserte seg på selvstendige oppdragstakere, ikke ansatte. Ifølge selskapet innebar dette større frihet for budene, som kunne styre sin egen arbeidstid og tjene mer basert på innsats. Historisk sett hadde arbeidsgivere brukt lignende retorikk for å unngå reguleringer, en praksis Fellesforbundets Fredrik Winger-Solvang beskrev som en tilbakevending til en tid der arbeidere sto med «lua i hånda» uten reell makt over egne arbeidsforhold.

Plattformøkonomien vokste raskt, og stadig flere selskap tok i bruk ansettelsesmodeller som gjorde det vanskeligere for arbeidere å organisere seg.

Konflikten mellom fagbevegelsen og plattformselskapene illustrerte en større utfordring i arbeidslivet: Hvordan kan fleksibilitet kombineres med rettferdige arbeidsvilkår? Plattformøkonomien vokste raskt, og stadig flere selskap tok i bruk ansettelsesmodeller som gjorde det vanskeligere for arbeidere å organisere seg. Dette skapte en ny maktkamp om hvem som skulle sette standardene for framtidas arbeidsliv – arbeidsgiverne eller arbeidstakerne. For fagbevegelsen ble derfor Foodora-streiken en viktig erfaring. Den viste at tradisjonelle organisasjonsformer kunne fungere også i gig-økonomien, men at det krevdes nye strategier for å organisere arbeidere som ofte jobbet under løse tilknytningsforhold.

Streiken førte også til økt politisk oppmerksomhet, og flere partier begynte å diskutere behovet for strengere regulering av denne typen arbeid. Foodora-konflikten ble et symbol på fagbevegelsens kamp for å bevare arbeidstakerrettigheter i en tid med økende usikkerhet og fleksible ansettelsesformer. Arbeidet for å få vedtatt bedre regulering ble først mulig etter regjeringsskiftet i 2021.

Teksten er et utdrag fra Nik. Brandals bok “Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000-2025″, utgitt av forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica er del av samme selskap.