For oss som følger Kasakhstan tett var presidentvalget 20. november i år interessant av flere grunner.
Mangt kan sies om norske media, men blant deres synder er ikke en overdreven dekning av Kasakhstan eller de øvrige landene i Sentral-Asia for den del. Likevel, noen dager helt i starten av januar, og halvannen måned før Russland gikk til sin ulovlige angrepskrig mot Ukraina, verserte Kasakhstan voldsomt i det norske nyhetsbildet.
Grunnen til den massive dekningen dengang var de tragiske hendelsene som fant sted i Kasakhstan da fredelige demonstrasjoner utartet til voldelige opptøyer, og borgerkrigslignende tilstander plutselig utspilte seg i det ellers fredelige landet. Etter noen dager med uro var flere hundre drept av sikkerhetsstyrkene mens sentrale myndighetsbygg stod nedbrent igjen. Da Kasakhstan avholdt presidentvalg i går, ti måneder senere, avfødte det naturligvis ikke den samme mediedekningen i Norge. Likevel, for oss som følger landet tett var presidentvalget 20. november i år interessant av flere grunner.
Valgfusk er vanlig og rutinemessig undertrykkelse av dissens og politisk opposisjon sørger for at valgutfallet er gitt på forhånd.
Men først resultatet: Ifølge foreløpige tall publisert av myndighetene morgenen etter valget, vant sittende president Toqajev en overveldende valgseier med 81,3 prosent av stemmene. Foruten Toyajev selv, stilte fem andre kandidater. Om dem kan sies at de fremstår som regimetro politiske ubetydeligheter som stilte kun for å gi valgprosessen et svakt skinn av politisk pluralisme. Mellom seg samlet de i underkant av 13 prosent av stemmene.
Resultatet i seg selv er ikke særlig interessant og bør ikke overraske mange – ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har Kasakhstan aldri avholdt frie og rettferdige valg. Tvert imot, valgfusk er vanlig og rutinemessig undertrykkelse av dissens og politisk opposisjon sørger for at valgutfallet er gitt på forhånd. Så også denne gang, den genuine politiske opposisjonen var holdt utenfor valget, og de første rapportene fra våre samarbeidspartnere viser at valgfusk fant sted også i går. Fra vårt representasjonskontor i Almaty observerte Helsingforskomiteen det som var av demonstrasjoner og protester på valgdagen. Vi så at de få som våget seg ut med slagord og plakater raskt ble arrestert av politiet, mens andre igjen ble anholdt på vei til demonstrasjonene.
Selv om valgresultatet var avgjort på forhånd, var det ikke gitt at valget skulle avholdes nå i år. Først i september kom kunngjøringen fra kasakhstanske myndigheter om at man skulle gjennomføre presidentvalg i høst. Forrige gang Kasakhstan holdt presidentvalg var ikke lenger tilbake enn 2019, og neste valg skulle dermed, ifølge skjema, finne sted i 2024. Frem til nå har nemlig presidenten sittet i femårsperioder, men myndighetene annonserte nå også en lovendring som medfører at én og samme person kan sitte som president kun én periode. Til gjengjeld utvides perioden til syv år, og denne endringen gjelder kun fra og med presidentperioden som begynner etter valget nå.
Det vil si at president Toqajev, som har sittet siden 2019, kan se frem til å styre i nye syv år. At Kasakhstan avholder valg før tiden, er ellers ikke noe nytt – med unntak av ett valg i 2005 har alle nasjonale valgt blitt gjennomført før skjema. Det som var nytt med presidentvalget i år, foruten innføringen av én syvårsperiode, er de politiske maktforholdene i landet.
Vi så at de få som våget seg ut med slagord og plakater raskt ble arrestert av politiet, mens andre igjen ble anholdt på vei til demonstrasjonene.
Kasakhstan var fra uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991 og frem til ganske nylig, styrt av én mann, tidligere president Nursultan Nazarbajev. Den gang 78 år gammel trakk Nazarbajev seg formelt tilbake fra presidentembetet våren 2019. Han overlot samtidig presidentstolen til sin utvalgte etterfølger, tidligere statsminister Qasym-Zjomart Toqajev.
Likevel, etter snart tre tiår som Kasakhstans enerådende president var ikke Nazarbajev villig til å gjennomføre et genuint maktskifte – i stedet utnevnte han seg selv til leder for det mektige nasjonale sikkerhetsrådet, og beholdt ellers store deler av makten både formelt og uformelt, ikke minst via sine egne folk plassert i strategisk viktige posisjoner. Onde tunger ville lenge ha det til at Toqajev var president kun i navnet mens den reelle makten forble hos Nazarbajev. Imidlertid har 2022 har forrykket maktforholdene i Kasakhstan, og det er først og fremst i denne sammenheng at gårsdagens valg er interessant for oss.
Men først, tilbake til de tragiske hendelsene i januar. Etter at myndighetene like over nyttår annonserte en økning i drivstoffprisene, så vi raskt protester og demonstrasjoner i uvanlig stort omfang. Demonstrasjonene startet vest i landet, hvor levestandarden er lavere og enhver prisøkning dermed smerter mer. I løpet av dager spredte demonstrasjonene seg til resten av landet, og snart tok de form av mer generelle protester mot myndighetene.
Da støvet hadde lagt seg, ble det raskt klart at tragiske og grove menneskerettighetsbrudd hadde funnet sted i gedigent omfang.
I Almaty, landets største by med i underkant av to millioner innbyggere, kom situasjonen ut av kontroll en gang mellom den fjerde og femte november. Demonstrasjonene utartet til vold og regelrette opptøyer, utstrakt plyndring fant sted over hele byen, viktige myndighetsbygg ble inntatt og stukket i brann, og flyplassen ble på et tidspunkt okkupert av deltakere i opptøyene. Den femte januar erklærte myndighetene unntakstilstand i byen og satte inn sikkerhetsstyrkene for å slå ned opprøret. Den sjette januar erklærte president Toqajev nasjonal unntakstilstand. Samme dag ankom en kontingent med såkalte fredsbevarende styrker – sendt av den russiskledede kollektive sikkerhetsalliansen CSTO (Collective Security Treaty Organization) etter anmodning om assistanse fra Toqajev selv.
Urolighetene varte kun noen dager, og CSTO-styrkene reiste forholdsvis raskt ut igjen. Men da støvet hadde lagt seg, ble det raskt klart at tragiske og grove menneskerettighetsbrudd hadde funnet sted i gedigent omfang. Hundrevis ble drept i de blodige januardagene – Helsingforskomiteens lokale partnere har dokumentert og stadfestet 217 dødsfall – mens mange, mange flere ble skadd. Grufulle rapporter om tortur av de pågrepne har haglet inn i månedene som har gått. Vi vet at seks personer mistet livet som følge av tortur de ble påført i varetekt under og etter uroen. Omfanget av tragedien har rett og slett gjort januar 2022 til et nasjonalt traume for kasakhstanerne, men det mangler foreløpig et nødvendig oppgjør med alt som gikk galt disse dagene.
I Helsingforskomiteen er vi glade for å se at myndighetene har igangsatt etterforskning i enkelte av de mange tortursakene, men vi har dessverre til gode å se en full og uavhengig etterforskning av de mange og grove menneskerettighetsbruddene og ikke minst alle de tragiske tapene av menneskeliv som fant sted i januar. Helsingforskomiteen har tatt til orde for at Kasakhstans myndigheter bør gjennomføre en såkalt hybrid-etterforskning hvor også internasjonale eksperter og lokalt sivilsamfunn vil delta. Slik kan man garantere en åpen, uavhengig og etterprøvbar prosess, og bare slik kan man stille de skyldige til ansvar og gjenreise rettferdighet for de mange ofrene.
Det verserer mange rykter og spekulasjoner om hva som egentlig hendte da Kasakhstan brøt ut i kaos i januar. En versjon er er at uroen var kulminasjonen av en maktkamp mellom Nazarbajevs folk og Toqajev. Ifølge denne versjonen skal Nazarbajevs folk ha utnyttet demonstrasjonene og opptøyene i et forsøk på å styrte Toqajev, etter at denne i økende grad var i ferd med å løsrive seg fra sin forgjengers innflytelse. Noen hevder at det var nettopp derfor Toqajev, da det kokte som verst, tilkalte ekstern hjelp fra den kollektive sikkerhetsalliansen – altså fordi han ikke kunne stole på at hele det hjemlige maktapparatet var lojalt til ham.
Det verserer mange rykter og spekulasjoner om hva som egentlig hendte da Kasakhstan brøt ut i kaos i januar.
Hvorom allting er, det vi har sett i tiden etter januar er at Nazarbajevs posisjon er betydelig svekket. Han er ikke lenger leder av det nasjonale sikkerhetsrådet, den posisjonen besitter nå Toqajev selv. Ellers er en rekke av Nazarbajevs folk blitt fjernet fra sine stillinger og fravristet makt og innflytelse. Blant annet står den inntil nylig så mektige Nazarbajev-støttespilleren og forhenværende lederen for sikkerhetstjenesten, Karim Masimov, nå tiltalt for høyforræderi og kuppforsøk. Dette etter hans angivelige rolle i januaruroen. Illustrerende for hele prosessen er også all viraken rundt navnet på landets hovedstad. I 2019 endret man navnet på hovedstaden fra Astana til Nur-Sultan, man kalte altså like gjerne hovedstaden opp etter tidligere president Nursultan Nazarbajev. Men fra og med i høst bærer byen igjen, symbolsk nok, sitt gamle navn – Astana.
At Toqajev nå lot seg gjenvelge med over 80 prosent av stemmene, bør forstås som et viktig og kanskje siste ledd i prosessen beskrevet over, hvor han altså styrker egen maktbase og sementerer sin posisjon som Kasakhstans ubestridte leder. Valget den 20, november kan altså sees som et siste ord i en maktoverføringsprosess som formelt begynte i 2019, og understreker Toqajevs løsrivelse fra forgjengeren. De høye offisielle tallene, altså 81,3 prosent av stemmene per 21. november, er også et forsøk på å pynte på Toqajevs legitimitet – en legitimitet som ble alvorlig tilskitnet av de massive menneskerettsbruddene tidligere i år.
Presidentvalget og Toqajevs maktkonsolidering er også interessant i lys av Russlands krig i Ukraina. Kasakhstans myndigheter har tillatt enorme demonstrasjoner til støtte for Ukraina, og har selv offentlig uttalt støtte til Ukrainas territorielle integritet. Toqajev stod selv for en positiv overraskelse i juni, da han under et offisielt besøk i Russland, klart og tydelig sa at Kasakhstan ikke anerkjenner de russiskokkuperte områdene øst i Ukraina. Kasakhstans myndigheter har altså gått forholdsvis langt i å ta avstand fra Moskvas politikk, og søker slik å distansere seg noe fra sin nordlige nabo.
Fremover nå må Kasakhstans gjenvalgte president navigere nye internasjonale politiske realiteter, hvor landets historisk så viktige partner Russland blir mer og mer isolert. I en slik situasjon vil et nærere forhold til Vesten fremstå stadig mer aktuelt. Tettere integrasjon med Vesten vil imidlertid være avhengig av visse demokratiske fremskritt og en bedring av menneskerettssituasjonen – foruten å sørge for frie og rettferdige valg fremover, bør president Toqajev straks sette i gang med en uavhengig og åpen etterforskning av alle aspekt ved de katastrofale hendelsene som rystet Kasakhstan og verden i januar.
Kommentarer