Siste nytt fra østfronten

Ukrainsk historie, litteratur og politikk er ikke lenger et nisjetema for særlig interesserte. Dessverre. For grunnen til at norske avislesere starter morgenen med siste nytt fra østfronten, er titusener av drepte og en reell fare for atomkatastrofe.

Om man skal lete etter noe positivt i denne tragedien, må det være den overraskende evnen til solidaritet Europa har vist seg i stand til. Skal Ukraina vinne krigen, er de avhengige av at også vi holder fokus. Det skjer på avisforsider og i utenriksspaltene.

Samtidig deler de to nesten 1000 kilometer grense, like langt som fra Stavanger til Steinkjer.

Men det betyr ikke at verdens mange ulmende problemer tar en pause. Noen av konfliktene som har rukket å blusse opp og falle til ro igjen i løpet av denne tiden, ville fått spalteplass i en mindre dramatisk verdenssituasjon. Nye trefninger mellom Armenia og Aserbajdsjan kom så vidt over sperregrensa hos NRK i midten av september, mens voldsomme kamper mellom Kirgisistan og Tadsjikistan samme uke ble for perifert.

Tidligere denne måneden besøkte Helsingforskomiteen konfliktområdet innerst i Ferghana-dalen, hvor bortimot 100 mennesker ble drept i skuddvekslinger i september. Det ble en reise med sterke inntrykk fra en avsidesliggende region, langt fra drønnene i Ukraina. Men løfter man blikket så vidt over Turkestan-fjellene, ser man jommen omrisset av Vladimir Putin også her.

Kirgisistan og Tadsjikistan deler skjebne som de to fattigste landene i det tidligere Sovjetunionen. I Norge vet de færreste opp og ned på de to folkegruppene, som har lite til felles for øvrig: Kirgisere er tyrkiskspråklige, og etter tre revolusjoner har landet stabilisert seg som et vaklevorent nesten-demokrati.

Tadsjikene snakker et språk som ligger nærmere persisk, og etter et par tiår på gjerdet har det landet som et reinspikka diktatur, uten frie valg eller medier.

Samtidig deler de to nesten 1000 kilometer grense, like langt som fra Stavanger til Steinkjer. Store deler av grensa er så omstridt at selv Google har gitt opp: Zoomer man inn på den nordlige delen av Batken fylke, ser man ofte prikkede statsgrenser heller enn den fine streken vi har ved Svinesund. På den tadsjikiske siden av kartet kan man endog finne kirgisiske postkontor. Vil man ringe og spørre om prisen på frimerker taster man først den kirgisiske landkoden.

Kvinner og barn samler seg rundt oss når vi kommer, mange er åpenbart traumatiserte etter opplevelsene den siste uka og har behov for å lette hjertet.

I dette området har skuddveksling mellom grensevakter og steinkasting mellom landsbyboere på begge sider av grensa forekommet mer eller mindre regelmessig. Men situasjonen blir stadig mer anspent:

I april i fjor kom konflikten ut av kontroll, med rundt 50 drepte. Og i september i år brøt den ut igjen, denne gang med tungt skyts og militære angrep. Neste gang kan situasjonen bli så alvorlig at den ikke lar seg roe ned. I et område så innfløkt som Ferghana-dalen kan det få uante konsekvenser.

I Kirgisistan ble 136 000 mennesker evakuert mens kampene stod på. Flere er fortsatt igjen i området rundt konfliktsonen. En skole i utkanten av regionssenteret har blitt en midlertidig flyktningeleir for internt fordrevne. Kvinner og barn samler seg rundt oss når vi kommer, mange er åpenbart traumatiserte etter opplevelsene den siste uka og har behov for å lette hjertet.

«Mannen min ble drept,» sier en kvinne.

«Når skjedde det?» spør jeg.

«I går,» svarer hun og brister i gråt.

Andre har mistet hus og hjem og har ingenting å vende tilbake til, selv om det en dag skulle bli trygt å ferdes i grensetraktene. Mange av barna synes det er morsomt med utlendinger, men når en jente blir skjøvet frem av de voksne for å fortelle om hva som har skjedd med familien hennes, blir hun først blek og stille. Så dekker hun hendene og gråter sårt.

Vi lover. Men vet samtidig at nyhetsbildet ikke har plass til Ferghana-dalen når krigen raser i Donbas.

Det er vanskelig å vite hva godt man kan gjøre, annet enn å klappe på skulderen og si at alt kommer til å ordne seg. Men det er jeg ikke sikker på at det gjør. Verden har større problemer å løse enn denne jentas personlige tragedie på et av klodens mest avsidesliggende steder.

«Fortell alle der hos dere om hva som har skjedd her,» sier en av kvinnene.

«Skriv om det i avisene.»

Vi lover. Men vet samtidig at nyhetsbildet ikke har plass til Ferghana-dalen når krigen raser i Donbas.

På vei gjennom byen får vi øye på en hissig folkemengde utenfor borgermesterens kontor. Vi stopper og spør hva som skjer. Befolkningen er rasende etter at myndighetene i Bisjkek har undertegnet en protokoll hvor de går med på å fjerne en rekke grenseposter, og dermed kontroll over flere landsbyer. De anklager formannen for Kirgisistans sikkerhetstjenester, presidentens nærmeste venn, for «inkompetanse» og krever at han trekker seg.

Ifølge kirgisiske myndigheter ble 59 personer drept på deres side i løpet av de to dagene kampene pågikk. Tadsjikene oppgir 30 drepte. Tallene varierer konstant. Hva som er sant og usant i en slik konflikt, er langt fra klart, ikke minst fordi det ikke finnes internasjonale organisasjoner med fast tilhold i området.

Resepsjonen er full av moteriktig kledde russiske menn, med trillebag og nesa i mobilen.

Vi treffer på Røde Halvmåne Kirgisistan, som har viktige aktiviteter, ikke minst blant de fordrevne barna, men arbeidet drives av lokalt ansatte.

Sjelden blir presset mot frie medier i Tadsjikistan så åpenbart som under slike hendelser – det finnes ikke ett pålitelig nyhetsbyrå på motsatt side av grensen, og absolutt ingen som kan stille spørsmål ved tadsjikiske myndigheters fremferd. Tadsjikiske Telegram-kanaler peprer befolkningen med informasjon, men noen av bildene er beviselig fra den kirgisiske siden av gjerdet.

Det betyr ikke at kirgiserne automatisk har rett. Men PR-krigen vinner de, all den tid bare deres side faktisk har uavhengige journalister. Helsingforskomiteen har besøkt Tadsjikistan flere ganger, men visumreglene har blitt vanskeligere med årene og vi rekker ikke over denne gang.

Sentral-Asia ligger usentralt til, men det betyr ikke at regionen forblir upåvirket av verdensbegivenheter. Tvert imot. På hoteller og gjestehus i de fjerneste utkanter er det ett høyst påfallende skue: Resepsjonen er full av moteriktig kledde russiske menn, med trillebag og nesa i mobilen.

Vi inviterer et ungt par fra St. Petersburg med oss på et tradisjonelt usbekisk spisested og får høre historien.

Jeg har tilbrakt mye tid i byer som Osj og Jalalabad i fredstid, og dette er ikke et klientell man forventer å se her. Hadde du spurt en ung russer i dag om han kunne tenke seg en ferie i det sørlige Kirgisistan, eller «Kirgizia» som de på kolonialistisk vis kaller landet, ville han knapt forstått spørsmålet. Hovedstaden Bisjkek kan til nøds gå for forretningsreisende, og noen besøker også badebyene ved Issyk-Kul.

Men russisk ungdom dukker ikke opp på gamle Intourist i Osj uten at noe helt spesielt er i gjære.

Vi inviterer et ungt par fra St. Petersburg med oss på et tradisjonelt usbekisk spisested og får høre historien. Han stod i fare for å mobiliseres. Hun ville ikke bli igjen alene. Så godt som alle flygninger var fulle, de var klare for å reise hvor som helst, men fikk ikke billetter på samme fly.

Hun kom seg fra Peter den Stores vindu mot Europa til Osj, nær den kinesiske grensa, mens han fikk billett på den bittelille flyplassen Tamchy, 666 symbolske kilometer unna. Etter en strabasiøs taxitur, er de gjenforent.

Presidentene Rahmon og Putin har lest samme lærebok om undertrykkelse.

Hvor går veien videre? Kanskje til Almaty i Kasakhstan, hvor lønningene er bedre og samfunnet en smule mindre orientalsk.

Det samme synet møter oss i Jalalabad. Også i hovedstaden Bisjkek er hotellene så fullbooket med russere at vi blir nødt å overnatte på et gjestehus halvannen time utenfor byen. Etter et møte på luksushotellet Hyatt, spør jeg en tilfeldig russer hvorfor de sitter hver for seg i lobbyen og gaper. Dere burde organisere dere mot krigen i Ukraina, gå da i det minste til ambassaden oppi gata med en protest!

Han ser beskjemmet på meg.

«Jeg er personlig mot krigen. Men hvis jeg sier noe offentlig får familien min hjemme i Russland problemer. Det kan jeg ikke risikere.»

Man kan kalle ham feig, men han har helt sikkert rett. Det har vi sett ikke minst i Tadsjikistan, etter at opposisjonen for et par år siden demonstrere mot sine egne myndigheter utenfor en viktig OSSE-konferanse i Warsawa. Bokstavelig talt en time senere stod sikkerhetspolitiet på døra. Ikke på demonstrantenes polske hotellrom, men utenfor slektningenes hjem i Dusjanbe.

Presidentene Rahmon og Putin har lest samme lærebok om undertrykkelse.

I løpet av besøket får vi flere ganger høre at arbeidet for å avklare grensene mellom Usbekistan og Kirgisistan i Ferghana-dalen går ryddig for seg, men at uenighetene er store mellom Tadsjikistan og Kirgisistan.

I et land hvor presidentpalasset har blitt stormet tre ganger – i 2005, 2010 og 2020 – tas trusler om «ekstreme tiltak» på alvor.

Uka etter er det ikke lenger sinne over tadsjikiske krav som fyller nyhetsbildet i Kirgisistan, men avgjørelsen om å overføre et vannreservoar nær Uzgen til usbekerne. «Vi kommer ikke til å klatre over gjerdet til parlamentet og ødelegge buksene våre,» sier en mann til lokalavisa. «Vår samvittighet og våre bukser forblir rene og hele. Men hvis de ikke lar det vannreservoaret i fred, blir vi nødt å gå til ekstreme tiltak.»

I et land hvor presidentpalasset har blitt stormet tre ganger – i 2005, 2010 og 2020 – tas trusler om «ekstreme tiltak» på alvor. Spørsmålet om grenseavgrensning, eller delimitation, avgjøres ikke kun ved at myndighetene studerer kart bak lukkede dører, men der hvor grensene fysisk skal trekkes opp.

Russlands president har sitt å stri med om dagen, men blant Kirgisistans frittalende servitører og sjåfører dukker Putin stadig opp i analysen av verdensproblemene. Den første utenlandsturen hans etter angrepet på Ukraina kom i juni, og hvor dro han? Til Tadsjikistan, påpeker en.

I løpet av en ukes reise får man tutet ørene fulle med konspirasjonsteorier.

Mange mistenker at tadsjikene har fått klarsignal til å annektere litt av Kirgisistan, etter mal fra Putins egne land-grabs i Ukraina. Dessuten er de jevngamle – Emomali Rahmon er bokstavelig talt to dager eldre enn Putin. Han trenger en liten suksess på hjemmebane før han skal overlate presidentstolen til sin sønn, Rustam Emomali.

Hva skal Putin ha til gjengjeld?

Forrige uke kom nyheten om at tadsjikske migrantarbeidere er sent til Mariupol for å gjenoppbygge byen som er jevnet med jorden.

Tadsjikene på sin side ser konturene av en pan-tyrkisk sammensvergelse. Tyrkia har solgt kirgiserne Bayraktar-droner, av samme sort som ukrainerne bruker mot den russiske hær i Donbas. Og i neste øyeblikk er Aserbajdsjans president Ilham Alijev på snarvisitt til president Japarov i Bisjkek. Hva snakket de om blant lukkede yurtedører?

Både Kirgisistan og Tadsjikistan er medlemmer av samme Moskva-ledede forsvarsallianse, CSTO, som har vist seg handlingslammet i konflikten. Putin har hatt de to presidentene på telefonkonferanse for å megle. Har han selv satt i gang konflikten for å styrke bildet av seg selv som fredsdue og Russland som kilde til stabilitet?

I løpet av en ukes reise får man tutet ørene fulle med konspirasjonsteorier. Kanskje er det hold i noen av dem.

Putin virket meget ukomfortabel.

Den 12. oktober fordømte 146 land Russlands «annektering» av de ukrainske fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja. Støtte i FNs Generalforsamling fikk Putin kun fra fire diktatorer med omtrent like lav internasjonal standing som ham selv. 35 land valgte ikke side, men «avstod» fra å stemme. Blant dem var både Kirgisistan og Tadsjikistan.

Gitt russisk innflytelse på regionen, kan det i seg selv leses som en form for protest. På et møte mellom statsledere i Astana dagen etter våget Tadsjikistans president seg frempå for å lufte irritasjon over en nedlatende holdning til landet fra Moskva. Putin virket meget ukomfortabel.

En dag skal Putin erstattes. Det er bare å håpe at hans arvtager ikke bare anerkjenner nederlag i Ukraina, men også finner rom til å støtte fredelige – og demokratiske – krefter i Sentral-Asia. Før regionen selv tvinger seg frem i nyhetsbildet.