Konrad Nordahl – fagbevegelsens mektige leder

«I dag har alle mennesker organisasjonstanken i blodet. De har faktisk innsuget den med morsmelken.»

Uttalelsen fra 1939 kan stå som en overskrift over Konrad Nordahls liv og virksomhet. Han kastet seg tidlig ut i organisasjonsarbeidet, innsamling av fagforeningskontingent og salg av Klassekampen.

Målet var et samfunn med politisk kontroll over økonomien og medbestemmelse for arbeiderne.

Som ung mann tok han ofte den tunge jobben med å bygge organisasjonen på nye steder. Han var organisatoren og møtelederen, seinere også taleren. I 1931 ble han formann i Jern- og Metallarbeiderforbundet. Han førte det gjennom storkonflikt, krise og arbeidsløshet og så hvordan organisasjonen også måtte være åpen for nye oppgaver og arbeidsmåter. Sin organisatoriske kreativitet viste han ikke minst i eksil i London under krigen. Da alle fagorganiserte ble medlemmer av Sjømannsforbundet, fikk norsk LO et fundament og en status ingen andre fagorganisasjoner i eksil hadde.

Fra 1945 kunne Konrad Nordahl bygge opp fagorganisasjonen slik han ville ha den: profesjonell, effektiv, solid og sentralisert. Samtidig var disse første etterkrigsårene sterkt preget av visjonene om ei ny tid. Målet var et samfunn med politisk kontroll over økonomien og medbestemmelse for arbeiderne. Det forutsatte et tett samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiets regjeringer.

Lojaliteten med regjeringen forutsatte imidlertid at LOs bidrag ble anerkjent, og LOs grenser respektert.

For de første etterkrigsårene hadde Konrad Nordahl og Arbeidsgiverforeningens formann blitt enige om at uenigheter ved tariffoppgjør skulle løses gjennom tvungen voldgift. Konrad Nordahl lot ordningen bli stående til et stykke inn på 1950-tallet; han ville ha på plass et faglig organisasjonsapparat og en mentalitet hos faglige tillitsmenn han kunne stole på. Så lenge kreftene fortsatt hadde makt i landet, så han likevel tariffoppgjørene grunnleggende som forhandlinger mellom to organiserte parter, hver med sine maktressurser, for LO streikeretten. Han utviklet gode og saklige relasjoner med Arbeidsgiverforeningens ledere. Forholdet til regjeringen ble mer komplisert.

Det tette samarbeidet med regjeringen ga et godt grunnlag for sosiale reformer.

LOs moderasjon var nær knyttet til regjeringens økonomiske politikk, og kontroll over prisutviklinga spesielt. Det la grunnlag for både samarbeid og spenninger. Det ble mer problematisk når statsminister Gerhardsens brede samfunnsoppgjør knyttet andre grupper, som bønder og fiskere, til LOs tariffoppgjør, eller en statsråd antydet hva resultatet for LO burde bli. Konrad Nordahls reaksjoner var kraftige, og ble, i alle fall delvis, hørt. Det var ikke opplagt at LO skulle opprettholde så mye av sin styrke og selvstendighet i det tette samarbeidet med et dominerende og ambisiøst Arbeiderparti.

I et slikt perspektiv kan Konrad Nordahl ses som en far til det som i dag kalles «trepartssamarbeidet» eller «den norske modellen», et samarbeid mellom tre selvstendige parter. Staten kan være en viktig tilrettelegger, men selve oppgjøret er partenes. I dag synes det mer opplagt enn det var på Konrad Nordahls tid.

Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet ga Konrad Nordahl en viktig rolle i partiets ledelse.

Det tette samarbeidet med regjeringen ga et godt grunnlag for sosiale reformer. Slike reformer var også en viktig del av Konrad Nordahls tariffpolitikk, ikke minst for å jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller, også innad i LO. Om reformene ble til gjennom avtale eller lov, var for ham et mer pragmatisk spørsmål. Men han understreket at staten og arbeidsgiverne måtte bære hovedtyngden av reformenes utgifter.

Konrad Nordahls visjoner for fagbevegelsen var grunnleggende internasjonale. Han lærte seg engelsk så han kunne delta aktivt i fagbevegelsens internasjonale arbeid. Hans orientering ble sterkt preget av den kalde krigen; han ble en viktig pådriver for norsk NATO-medlemskap i 1949. Samtidig hadde han et skarpt blikk for motsetningene mellom rike og fattige land og spilte en viktig rolle i fagbevegelsens internasjonale solidaritetsarbeid. Han ble en høyt verdsatt aktør i den internasjonale fagbevegelsen, men hadde også et stort engasjement i ILO og FN.

Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet ga Konrad Nordahl en viktig rolle i partiets ledelse. Det var likevel ikke selvsagt at han skulle bli en del av partiets innerste krets. Som eneste partitopp var han helt uten personlige interesser i politiske posisjoner og tilhørte ikke noen av de grupperingene som fulgte med. Han hadde et skarpt blikk for det som skjedde i partiets indre sirkler, tiltro til egne vurderinger og ingen frykt for å si hva han mente. Det er påfallende hvor ofte ulike partitopper kom til ham for å få råd.

Hans betydning som samfunnsaktør ble underbygget av det omfattende kontaktnettet han satt på: «Han hadde gjerne en statsråd til frokost, en statsminister på morgenmøte, en forbundsformann til lunsj, en arbeidsgiver eller en ambassadør til kvelds.» Kontaktene som var knyttet til overvåking av kommunister og venstreopposisjonelle, var en del av dette. Det dreide seg likevel ikke om noen fasttømret nett, snarere om relasjoner med ulik varighet og ulike formål, ikke så sjelden initiert av personer som oppsøkte ham.

Han ble, som så mange i denne generasjonen, sterkt påvirket av den russiske revolusjon; han ble en glødende revolusjonær.

Først og sist var Konrad Nordahl fagorganisasjonens ubestridte leder i 20 år. Han ledet den stramt med sterk autoritet, og med dårlige kår for opposisjonelle. Han arbeidet utrettelig med å styrke og utvikle organisasjonen og markere dens posisjon i samfunnet. Da han fra 1957 hadde akseptert å la seg velge til Stortinget, var også det som fagorganisasjonens representant. Organisasjonen han etterlot seg, var sterk, samfunnsbevisst og anerkjent, men nok med visse svakheter når det gjaldt medlemsdemokrati.

Konrad Nordahls oppvekst og utvikling var ikke så ulik den mange arbeiderledere født rundt århundreskiftet hadde: barndom i et klassedelt samfunn med omfattende fattigdom og nød; ungdommens erfaringer med økonomiske kriser og arbeidsløshet; tilslutningen til en arbeiderbevegelse i vekst, men også i indre strid og splittelse. Han ble en viktig del av denne generasjonen som formet etterkrigstida. Slik kan historien om Konrad Nordahl også ses som et prisme inn i denne tida og generasjonen. Og kanskje kan den sette begge i et litt annet lys, siden denne historien oftest er fortalt med utgangspunkt i de politiske lederne.

Konrad Nordahl var ikke født til å bli LO-formann. Veien dit gikk i et samspill mellom ham selv og omgivelsene, der ulike hendelser og spesielle omstendigheter også kom til å spille en rolle. Hans formende ungdomsår i arbeiderbevegelsen fant sted i dens bergenske variant. Det innbefattet en sterk internasjonalisme, en solid forankring i marxismen, en bred interesse for kultur og en viss egenrådighet overfor elitene i Oslo. Mye av dette tok Konrad Nordahl med seg videre. Han ble, som så mange i denne generasjonen, sterkt påvirket av den russiske revolusjon; han ble en glødende revolusjonær.

Før 1930 hadde Konrad Nordahl ingen stor faglig karriere bak seg; han hadde arbeidet parallelt med politisk og faglig organisering.

At han fulgte kommunistene ved splittelsen i 1923, var likevel ikke egentlig et valg; i Bergen var Kommunistpartiet det dominerende arbeiderpartiet helt til 1927. At han brøt med partiet, var derimot et valg, og et av de tyngste i hans liv.

Først etter fire år med grubling og indre oppgjør gikk han inn i Arbeiderpartiet i 1929. Da var fagbevegelsen i Bergen sterkt preget av politisk strid. Mange tidligere kommunistiske tillitsmenn hadde fulgt med da Arbeiderpartiet og sosialdemokratene hadde slått seg sammen to år tidligere. Det raskt voksende Arbeiderpartiet Konrad Nordahl gikk inn i, kunne ses som arbeiderbevegelsens eneste virkelige parti. Han kom til å oppfatte partier til venstre for Arbeiderpartiet som grunnleggende illegitime, rene splittelsesorganisasjoner. Disse årene kan ikke ha unnlatt å sette spor i den fortsatt relativt unge Konrad Nordahl.

Hans uforsonlighet overfor kommunistene og andre venstreopposisjonelle ble total. Samtidig hadde han sett, og åpenbart akseptert, at brutale metoder kunne tas i bruk mot indre opposisjon. Det kom han selv som LO-formann heller ikke til å avstå fra. På den andre siden hadde han slett ikke kastet fra seg alt fra sin radikale ungdomstid. Sosialismen var fortsatt målet, selv om revolusjonen var erstattet med gradvise reformer. Han beholdt sitt materialistiske grunnsyn og kom stadig tilbake til Karl Marx. Ikke minst var organisering fortsatt midlet til å nå de oppsatte målene.

Slik ble han hjulpet fram av omstendighetene.

Før 1930 hadde Konrad Nordahl ingen stor faglig karriere bak seg; han hadde arbeidet parallelt med politisk og faglig organisering. På den tida hadde det vært to sider av samme sak og blitt drevet av de samme folkene, oppsummerte han seinere. Kunne han, hvis forholdene hadde ligget til rette for det, fulgt et politisk spor? Selv mente han forskjellene mellom parti og fagbevegelse gradvis ble større. I memoarene så han endringene allerede etter Arbeiderpartiets regjering i 1935; hvor mye lettere en kunne endre holdninger til viktige spørsmål i et politisk parti enn i en fagorganisasjon. Det er i alle fall liten tvil om at det var fagorganisasjonen som passet Konrad Nordahls legning best.

Da han først hadde fått et faglig verv, steg han raskt i gradene, til formann i Jern og Metall i 1931, nestformann i LO i 1934; i begge tilfeller knyttet til spesielle omstendigheter. Han ønsket ikke selv disse posisjonene da han fikk dem og var heller ikke tiltenkt dem. Men i situasjoner preget av indre splid og organisatorisk kaos sto han fram som talsmann for forsoning og det som kan kalles «organisatorisk fornuft».

Andre verdenskrig åpnet for det siste steget opp. Da LOs formann ble tatt inn i regjeringen i 1939, ble Konrad Nordahl fungerende formann og var det gjennom krigen. Det ga ham den posisjonen han trengte for å utarbeide planene for tida etterpå. Det som sto igjen, var, etter en periode med tvil, å gripe makten da anledningen bød seg. Slik ble han hjulpet fram av omstendighetene. Men det forutsatte jo at han hadde de egenskapene som trengtes.

Han hadde avvist videre skolegang, men var likevel mer enn vanlig kunnskapsrik og belest.

Etter det store oppgjøret med kommunismen skjedde det ingen brå endringer i Konrad Nordahls liv. Han fortsatte sitt organisasjonsarbeid og vokste jevnt i makt og autoritet. Også hans personlige trekk var meget konstante. Alt som ung gutt markerte Konrad Nordahl seg som et utpreget handlingsmenneske. Det var sjelden arbeiderunger på den tida fikk tilbud om videre skolegang; han fikk det, men avslo. Han ville arbeide og delta i organisasjonsarbeidet. Da den tyske okkupasjonsmakten kom til Norge, viste han at han også kunne handle raskt; han var ikke i tvil om at fagorganisasjonen nå måtte gjøre sin innsats for den norske regjeringens krigføring.

Han hadde liten sans for allmenne fraser og store ord. Talene hans var faktabasert og kunne virke tørre, men de kunne også åpne for nye perspektiver og tanker; han ble lyttet til. Formålet var ikke å skape debatt; Konrad Nordahls taler skulle opplyse, men først og fremst få organisasjonen i den retningen han ønsket. Han var trygg på seg selv og sine vurderinger, lite opptatt av hvordan han virket på andre. Makten han hadde, verdsatte han for de mulighetene den ga til å påvirke gjennom handling. At den innbefattet makt over andre mennesker, synes han ikke å ha reflektert så mye over.

Samtidig viser dagbøkene Konrad Nordahl som en ganske vanlig mann med enkle refleksjoner over livet og glede over «hyggelig» samvær med familie og venner.

Han hadde avvist videre skolegang, men var likevel mer enn vanlig kunnskapsrik og belest. Dagbøkene gir omfattende og engasjerte referater fra bøker han har lest, men også sikre vurderinger av kulturuttrykk av alle slag. Han hadde en utpreget analytisk sans og en sjelden evne til å bevare den også overfor ubehagelige sannheter. Men når det gjaldt opposisjonen til venstre og andre han ikke likte, ble den kritiske sansen satt ut av spill, og løse rykter tatt imot med åpent sinn.

Blant faglige ledere ble Konrad Nordahl ofte oppfattet som innesluttet og tverr. Det skyldtes nok mest de travle dagenes behov for konsentrasjon. De som traff ham i andre sammenhenger, kunne oppleve en langt mer åpen og vennlig mann. I dagbøkene er det mange historier om mennesker han har truffet og kommet i prat med. Det dreier seg ikke bare om potensielt nyttige kontakter, her er også genuin menneskelig interesse. Han hadde omgang med samfunnstopper og hørte til de mektigste i landet.

Han synes likevel aldri å ha vært i tvil om sin klassetilhørighet. Konrad Nordahl ble ikke revet med av nasjonale eller kongetro følelser under krigen; han støttet den norske regjeringen som en regjering som hadde gått ut fra arbeiderbevegelsen, og var meget skeptisk til krefter i den borgerlige motstandsbevegelsen han fryktet nettopp derfor ville undergrave den. Han sto fast på sin motstand mot kongedømme og kirke og avviste konsekvent alle tilbud om ordener.

Konrad Nordahl var fagorganisasjonens sterke leder i ei tid med store samfunnsendringer.

I dagbøkene forteller Nordahl om hva han har gjort, hva han har sagt og ment, og at han stort sett har hatt rett. Han forteller ikke hva han har følt. Men noen ganger er det lett å se at dagbøkene også ga utløp for følelser det ikke var rom for å slippe fram i LO-formannens kontrollerte hverdag. Han kunne omgås og samarbeide med folk han mistrodde og ikke likte. I dagbøkene får irritasjon og misnøye utløp i ufiltrert form. Mange blir rammet av sarkastiske kommentarer, noen også av rent fordomsfulle ytringer. Det gjelder ikke bare kommunister og venstreopposisjonelle, men også Konrad Nordahls nestformann, og – etter de mange årene med samarbeid – Einar Gerhardsen.

Samtidig viser dagbøkene Konrad Nordahl som en ganske vanlig mann med enkle refleksjoner over livet og glede over «hyggelig» samvær med familie og venner. De viser den selvsikre faglige lederens svake punkt: usikkerheten overfor hans kjære Constance og hennes reaksjoner på hans forsøk på å gjøre opp for sine mange fravær.

Konrad Nordahl var fagorganisasjonens sterke leder i ei tid med store samfunnsendringer. Selv oppsummerte han sine mange år som faglig tillitsmann på tre ulike måter. Den ene var en stolthet over den veksten i arbeiderklassens levestandard, sosiale trygghet og selvtillit han hadde vært med på å skape. Den andre var erkjennelsen av at den samme utviklinga hadde bidratt til å fremme egoismen og svekke fellesskapene, gjennom både endringene i samfunnets sosiale sammensetning og den nye forbrukerkulturen. Den tredje oppsummeringen var at det hadde vært et travelt, men interessant og spennende liv, som han ikke ville ha byttet med noe annet.

(Dette er et utdrag fra Inger Bjørnhaugs nye biografi om tidligere LO-leder Konrad Nordahl, utgitt på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)