Korrupsjon skjer midt iblant oss

Jeg kunne ha avslørt den største hvitvaskingsoperasjonen noensinne. Men jeg var så dum at jeg ikke svarte på e-posten engang.

Det foreligger selvsagt mye sunn rivalisering mellom Norge og nabolandene, der både forskjeller innenfor alkoholkonsum, vokabular og relativ intelligens gir rikelig med materiale til vitser som er nesten helt umulige å forstå for utenforstående; selv hvis de blir forklart svært langsomt. Jeg snakker av erfaring.

Åpenbart er forskjellene mellom de skandinaviske landene både betydelige og svært fornøyelige. Men sett fra utsiden er det misunnelse mot hele regionen som er den dominerende følelsen. Skandinavia ligger ofte på topp av alle mulige rangeringer, og har progressive myndigheter som er fast bestemt på å befeste fordelene ytterligere. Det såkalte Corruption Perceptions Index, flaggskipspublikasjonen til Transparency International, som vanligvis brukes som målestokk når man snakker om hvordan tjenestemenn misbruker sin makt, er et godt eksempel.

På indeksen fra 2018 ble Norge rangert som det 7. mest ærlige landet i verden, noe som var bra, men dessverre dårligere enn Danmark og Sverige, som begge var blant de seks beste. Året før ble Norge rangert som nummer fem, bak Danmark, men foran Sverige. Og det mønsteret har gjentatt seg i årevis. De nordiske landene er blant de mest ærlige i verden, og deres dominerende plasseringer på indeksen forstyrres bare av gjesteopptredener fra New Zealand, Sveits, Singapore og Luxembourg.

Hvitvasking i Skandinavia

Pengeland Moneyland — Dette er et utdrag fra boka *Pengeland* av Oliver Bullough

Norsk litteratur er kanskje full av grusomme mord utført av enslige ulver som jaktes av etterforskere med bunnløs appetitt på kaffe, men det offentlige liv i Norge er åpenbart fullt av hjelpsomme og ærlige mennesker, som vil avvise en bestikkelse enda raskere enn de vil fortelle en vits om hvordan man senker en svensk ubåt («bank på døra»). Det samme gjelder Sverige og Danmark, bare at da vil ubåten i vitsen muligens være norsk.

Så her skal du få høre noe rart: I løpet av de siste 18 månedene, mer eller mindre, har én etter én av de største bankene i Skandinavia blitt avslørt i helt enorme hvitvaskingsskandaler. Danske Bank, Swedbank og Nordea har alle avskjediget sjefer og innrømmet å ha flyttet milliarder av mistenkelige midler ut av det tidligere Sovjetunionen via sine avdelingskontorer i de baltiske stater. Aktivister har anklaget andre banker for å gjøre det samme. DNB har insistert på at deres transaksjoner ikke var mistenkelige selv om Finanstilsynet bøtela DNB Næringsmegling for mangler i «risikovurdering, rutiner, internkontroll og opplæring».

Dette avviket skyldes en dyp og utbredt misforståelse av hvordan korrupsjon virker.

Dette er litt vanskelig å forstå: Avviket mellom hvordan verden ser for seg de skandinaviske landene; som en anstendighetens høyborg, og realiteten der banker fra regionen flytter rundt på mange hundre milliarder euro med mistenkelige midler, er gapende. Den kognitive dissonansen virker destabiliserende. Muligens var det dette avviket som gjorde at jeg ikke reagerte da en person på innsiden prøvde å gi meg opplysninger om Danske Bank-skandalen lenge før den ble offentlig kjent. Jeg husker ikke akkurat hvordan jeg tenkte, men jeg vil tro jeg vurderte muligheten for at en større hvitvaskingsoperasjon var ledet fra København, og automatisk avfeide det som usannsynlig. Jeg var så dum at jeg ikke svarte på e-posten engang. Jeg kunne ha avslørt den største hvitvaskingsoperasjonen noensinne.

Les også Aage Storm Borchgrevink: Hvorfor Pengeland må erobres

Korrupsjon skjer også her

Dette avviket skyldes en dyp og utbredt misforståelse av hvordan korrupsjon virker. Dette er også en iboende del av måten Transparency International ser på fenomenet på. Ved å definere korrupsjon kun som «misbruk av en offentlig stilling for personlig vinning», ser vi bare på dem som tar imot bestikkelser, og dermed ikke på selskapene og individene som betaler dem, eller hvordan de bestikkelsene blir hvitvasket. Det er som å diskutere narkotikahandel bare i lys av en misbruker som kjøper dosen sin, og utelukke dealerne, kartellene, myndighetene som beskytter dem, bankene som hvitvasker pengene og det enorme produksjonsapparatet.

Oppfatningen blant folk flest i alle vestlige land er at korrupsjon er noe som foregår i utlandet: I Russland, i Nigeria, i Afghanistan eller i Malaysia. Det er noe man bør bekymre seg for, på samme måte som vi bør være opptatt av brudd på menneskerettighetene i Myanmar, men det er ikke noe vi er involvert i selv. Den oppfatningen er feil. Korrupte tjenestemenn stjeler ikke hvis de ikke kan beholde pengene sine og bruke dem på morsomme ting: Vestlige land, og vestlige institusjoner, har en sentral rolle i å legge til rette for dette. Hvis vi ikke hjelper til med å flytte på pengene, ville korrupte tjenestemenn bli nødt til å grave ned pengene sine i et hull i bakken.

Noen ganger blir dette åpenbart, slik vi så da telekommunikasjonsselskapet VimpelCom, der en tredel av aksjene var eid av Telenor, betalte bestikkelser for å komme seg inn på markedet i Usbekistan. Ifølge et forslag om tilståelsesrabatt som selskapet leverte til det amerikanske justisdepartementet, betalte VimpelCom mer enn 100 millioner dollar i bestikkelser til datteren til den usbekiske presidenten for å få en mer konkurransedyktig posisjon på telekommunikasjonsmarkedet i den sentralasiatiske staten.

Telenor, og dermed også norske myndigheter, krevde en type profitt som gjorde slike ugjerninger sannsynlig.

Usbekistan er et diktatur der alle lønnsomme næringer er dominert av en liten krets. Før president Islam Karimov døde i 2016, medførte det at mange av dem var kontrollert av hans datter Gulnara, som tok imot millioner av dollar i bestikkelser fra VimpelCom, i tillegg til enda større betalinger fra Teliasonera og andre selskaper. Karimova har en unikt frastøtende personlighet og elendig popkarriere – den amerikanske ambassadøren kalte henne «landets mest forhatte person», noe som er litt av en anerkjennelse i et diktatur som bokstavelig talt hadde kokt en dissident levende, og som tvang barn til å plukke bomull i stedet for å gå på skolen. Karimovas handlinger utarmet vanlige usbeker, som ble nektet velstand fordi hun plyndret økonomien deres, men selskapene som ønsket tilgang til telekommunikasjonsmarkedet, lot ikke til å bry seg.

Hvem har skylden for det? Karimova, som ba om bestikkelser, er åpenbart skyldig. Men det samme er VimpelCom, og kanskje eierne deres også: Telenor, og dermed også norske myndigheter, som krevde en type profitt som gjorde slike ugjerninger sannsynlig. Det samme gjelder finansfolkene som etablerte skallselskapet hennes i Gibraltar, og bankfolkene i Sveits som tok imot pengene.

Og VimpelCom er ikke unikt. Det samme gjelder Statoil, da de bestakk en tjenestemann i Iran for å få innsideinformasjon fra energisektoren i landet, selv om skallselskapene i det tilfellet lå på Turks- og Caicosøyene (et britisk territorium i Karibia), og pengene ble betalt i Tyrkia.

Det grunnleggende budskapet er dette: Det lønner seg å betale bestikkelser.

Bestikkelser lønner seg

Det er galt å betale bestikkelser, det er alle enige om. Likevel skjer det urovekkende ofte – slik vi ser i dette eksempelet. Takket være inngående forskning fra Jonathan Karpoff ved økonomiavdelingen til University of Washington, har vi en temmelig god anelse om hvorfor det forholder seg slik. Forskningen hans, som ble publisert i en artikkel i 2010, er kompleks og omfatter store mengder data, men det grunnleggende budskapet er dette: Det lønner seg å betale bestikkelser. Konsekvensene, selv hvis man blir tatt, blir mer enn oppveid av de avtalene som bestikkelser drar i land. «Vi konkluderer med at selskaper betaler bestikkelser for verdifulle prosjekter, og at sannsynligheten og kostnaden ved å bli irettesatt for nettopp bestikkelser, er små nok til at prosjektets sluttresultat blir ikke-negativt selv for selskaper som blir tatt», skrev han.

Den samme beregningen gjelder åpenbart også for hvitvasking av de samme bestikkelsene, for det pågår stadig. Hvis det ikke er DNB, Danske Bank eller Swedbank som flytter på skitne penger, er det ING i Nederland, HSBC i Storbritannia, eller Bank of New York. Pengene strømmer ut av de fattigste landene i verden, og forsvinner inn i den utenlandskbaserte verdenen som jeg kaller Pengeland. Mye av det som omtales i denne boka, foregår langt unna, enten det er i Ukraina, Nigeria eller Angola. Men det viktigste vi lærer, er at korrupsjon ikke er en forbrytelse som lar seg stoppe av grenser. For de superrike har grenser ingen betydning. De utgjør bare et hinder for oss andre, og for politiet som prøver å etterforske forbrytelsene til hensynsløse personer. Penger strømmer gjennom det internasjonale finanssystemet like fort som vi kan tenke oss det, på jakt etter beskyttelse, anonymitet og muligheter. Det betyr at Pengeland eksisterer akkurat der de rike borgerne av det ønsker at det skal eksistere, og altfor mange av politikerne våre synes det er helt greit.

Pengene suser over grenser uten å legge merke til dem.

Pengene som strømmet ut av Russland, stoppet ikke i Helsinki, København og Stockholm, de strømmet videre, og mye av dem endte – ironisk nok, med tanke på den påståtte motviljen mellom myndighetene i de to landene – opp i London. Og heller ikke systemet som flyttet på pengene, var begrenset til ett land. Skallselskapene var registrert i Storbritannia, advokatene var kypriotiske og så videre.

Denne transnasjonale lapskausen illustrerer hvordan rike mennesker er blitt så dyktige til å slippe ettersyn. De klarer å utnytte uoverensstemmelser i lovverket til forskjellige land, og flytter sine verdier og seg selv til det stedet der de får best behandling. Dette har dannet grunnlaget for hele økonomien i noen jurisdiksjoner – som Nevis og Jersey. Det har gjort det mulig å plyndre land, uten noen utsikter til oppreisning. Og det har latt noen av de mest grusomme menneskene i verden begå forferdelige forbrytelser, med fullstendig straffrihet. Politimyndigheter er bundet av nasjonale grenser, og kan bare få hjelp fra utlandet via formalistiske og komplekse mekanismer. Men pengene suser over grenser uten å legge merke til dem, noe som gir dem som eier pengene et ubestridelig fortrinn over politifolkene som har fått i oppgave å spore dem opp.

Les også Martine Kopstad Floeng: Pengeland finnes fordi politikerne våre ikke vil ta opp kampen

Pengeland er overalt

Denne frie strømmen av penger ble satt i gang i City of London, da det utenlandske finanssystemet ble funnet opp her i 1950- og 1960-årene, og har siden spredt seg til alle steder hvor det finnes høyt utdannede mennesker som liker honoraret sitt bedre enn de liker å sjekke opprinnelsen til pengene de flytter på.

Forbrytelsene til de skandinaviske bankfolkene var absolutt alvorlige, men på noen måter er det urettferdig at de skal få mer oppmerksomhet enn andre. De baltiske stater har vært en viktig kanal for penger som strømmer ut av Russland, men det samme gjelder Nederland, Kypros, Luxembourg, Sveits, Storbritannia og de samme gamle skatteparadisene som har tilknytning til Storbritannia. Det betyr at store summer med tvilsomme midler skvulper rundt i alle finansinstitusjonene våre, ikke bare dem som er blitt tatt.

Men poenget med Pengeland er ikke å fokusere for tett på noen bestemt jurisdiksjon. Dette systemet er transnasjonalt i seg selv: Det er en allianse av skandinaviske bankfolk, estiske tilsynsorganer, britiske advokater, russiske kjeltringer og franske eiendomsmeglere, som til sammen blir noe langt større enn summen av de enkelte delene. Systemet skiller ofrene for en forbrytelse – iranerne som står i kø for å få medisiner, eller de usbekiske barna som plukker bomull – fra dem som begår disse forbrytelsene, som kan nyte formuen sin med alle bekvemmeligheter Vesten har å by på. Og ved å bruke pengene sine her, korrumperer disse pengelendingene økonomiene våre, og driver prisene i været slik at vanlige mennesker ikke lenger har råd til å bo i sine egne byer.

Det er på tide vi gjør noe med det.

DNB tok kontakt etter at artikkelen ble publisert og påpekte at DNB Næringsmegling ble bøtelagt for mangler i «risikovurdering, rutiner, internkontroll og opplæring». Så formuleringen “bøtela en avdeling av banken for at de ikke hadde vært så grundige i sin kontroll av midlenes opprinnelse som de burde ha vært” er endret til “Finanstilsynet bøtela DNB Næringsmegling for mangler i «risikovurdering, rutiner, internkontroll og opplæring».”

Dette er et nyskrevet forord til den norske utgaven av boka Moneyland, på norsk Pengeland. Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet. Boka er utgitt på Res Publica forlag, som tilhører samme selskap som Agenda Magasin.