Økonomisk ulikhet er en kreft som sprer seg, ifølge den britiske journalisten Oliver Bullough.
Det stig av Hav eit Pengeland
Med Tind og Mo,
Der mang ein bemidla Mann
Har Offshore-Konto.”
(Fritt etter Arne Garborgs Haugtussa)
Den franske økonomen Gabriel Zucman har beskrevet et snodig fenomen: Kloden går i minus. Logisk sett burde penger som tas ut i ett land, settes inn i et annet, slik at det globale regnskapet går i null, men slik er det ikke.
Det mest ubehagelige er likevel kanskje at Pengeland er midt i blant oss.
Rundt 10 billioner dollar, eller litt under 10 prosent av verdens formue, er borte fra regnskapet. Andre økonomer mener at det reelle tallet er to til tre ganger så høyt. Disse verdiene eies i skatteparadiser der omverdenen ikke har innsyn, men brukes og investeres andre steder. Hvis de forsvunne midlene var en stat, ville den antagelig vært verdens rikeste.
Dette usynlige landet, eller Pengeland, for å si det med tittelen på en fabelaktig ny bok av Oliver Bullough som neste uke lanseres på Res Publica forlag, oppfører seg på ofte som en røver. Ulikhet, korrupsjon, kriminalitet, menneskerettighetsbrudd, væpnet konflikt og klimakrise er stikkord som er knyttet til denne staten.
Det mest ubehagelige er likevel kanskje at Pengeland er midt i blant oss.
Men Pengeland var ikke komplett før pass og diplomattitler, som gir rettslig immunitet, var til salgs for borgerne.
I Bulloughs fortelling oppsto Pengeland da sveitsiske banker begynte å gjøre seg fete på skatteunndragelse for hundre år siden. Franskmenn, tyskere og italienere med oppslåtte frakkekrager begynte å sive inn over grensen med kontanter i koffertene.
Lenge ble pengene liggende i hvelvene i Sveits. Det økonomiske systemet som ble opprettet etter Den annen verdenskrig, gjorde det vrient å flytte penger over landegrensene, og lignet en supertanker fylt med vanntette skott, for å bruke Bulloughs bilde.
Men på sekstitallet ble smarte nye finansredskaper, såkalte Eurobonds, utviklet i City of London. De svarte pengene kom i omløp og begynte å yngle. På syttitallet vokste det frem skatteparadiser som gjorde at man kunne unngå skatt ved pro forma å flytte virksomhet og eiendeler til øyer i Karibia eller den engelske kanal. Her kunne dessuten eierskap skjules i kompliserte kjeder av selskaper, noe som var en gave til kriminelle som ønsket å vaske penger.
Men Pengeland var ikke komplett før pass og diplomattitler, som gir rettslig immunitet, var til salgs for borgerne. Malta selger statsborgerskap i EU, mens Storbritannia inntil nylig var rause med såkalte “gylne visa” for oligarker og sjeiker som kunne betale. Fram til 1990 var det i hovedsak vestlige midler som havnet i Pengeland, men siden har eliter fra tidligere kommunistiske stater som Kina og Russland, samt verdens oljestater, også dratt nytte av skatteparadisene.
Kapitalflukt er ikke nødvendigvis ulovlig, understreker Bullough.
Da tok det virkelig tok av og vi trådte ifølge økonomen Asay Kapur inn i plutonomien – en æra der deler av økonomien domineres av de superrike og vanlige forbrukere har lite de skulle ha sagt. Det vil si at børsene reagerer sterkere på en anti-korrupsjonskampanje i Kina, som gjør at kommunistpartiets funksjonærer kjøper færre luksusvarer, enn på en svekkelse av vanlige forbrukeres kjøpekraft ved høy oljepris.
Ettersom forbrukere flest for det meste har verdier som ikke omsettes, typisk husene de bor i eller markene de dyrker, har de aller rikeste relativt sett langt større kjøpekraft. Vesentlige deler av økonomien trenger ikke vanlige forbrukere, konkluderte Kapur, den drives av rikfolk.
Rikingene og vanlige forbrukere lever dessuten i stadig mer adskilte verdener. Selv om klimakrisen skulle legge stater og samfunn øde, vil de aller rikeste være beskyttet av en dyne av penger. Kanskje er det derfor Trump ikke tror på klimaendringer – fordi de uansett ikke vil ramme hans familie?
Vel og bra, kan man tenke, men har Bulloughs historie noe med Norge å gjøre?
Kapitalflukt er ikke nødvendigvis ulovlig, understreker Bullough. Selskaper flest bruker de lovlige smutthullene som finnes i skatteplanleggingen sin, og det er ikke forbudt å opprette selskaper i skatteparadiser. Pengeland er først og fremst en gråsone, ofte uetisk, men ikke alltid ulovlig.
Men selv om verden har mindre fattigdom og innfrir FNs tusenårsmål, bidrar Pengeland til at ulikheten øker raskt. I det første tiåret etter 2000 økte den rikeste prosenten – la oss kalle den alfaprosenten – av jordens befolkning sin andel av klodens totalformue fra en tredjedel til halvparten.
Oliver Bulloughs bok er en blanding av gravejournalistikk ala Panama papers-lekkasjene og Tomas Pikettys nymarxistiske økonomiske innsikter. Den kan høres ut som et argument for revolusjon, men er i realiteten en ode til skatt og åpenhet. Selskaper må pålegges og oppgi hvem som er de reelle eierne, skatteparadisene må åpne bøkene sin og skattefuten må bli internasjonal for kunne erobre Pengeland.
Vel og bra, kan man tenke, men har Bulloughs historie noe med Norge å gjøre?
Bullough begynner sin beretning om Pengeland i Ukraina. Etter revolusjonen i 2014, ble den fordrevne presidentens palass et uformelt museum for Kyivs innbyggere. De dro dit for se på den luksusglade lederens stjålne rikdommer og le av gulltoalettet hans.
De ville ha en større del av kaka og mindre korrupsjon.
Presidentens beslutning om å skrote en avtale med EU til fordel for det som lignet en bestikkelse fra Russland, utløste demonstrasjonene, men krisen i Ukraina handlet i realiteten om ulikhet. En koalisjon av de lavere og midlere økonomiske og sosiale klassene reiste seg mot rikingene og politiker-marionettene deres.
De ville ha en større del av kaka og mindre korrupsjon.
Russland er den industrialiserte staten der ulikheten er størst. Den russiske eliten, det vil si landets rundt hundre dollarmilliardærer og hundretusen dollarmillionærer, sikret seg store verdier i privatiseringen etter Sovjetunionens fall og har bygget en stat som beskytter skjevfordelingen. Pengelands makt kommer i stort monn herfra; enorme summer er ført ut av Russland via skatteparadiser og investert i vesten.
President Putin så naturlig nok med uro på opprøret i Ukraina. Å unngå slike revolusjoner er et hovedmål for Kreml. Russiske myndigheter slår ned på demonstrasjoner hjemme, og intervenerer militært i utlandet til støtte for ledere som den syriske diktatoren Bashar al-Assad. For å straffe ukrainerne, gikk Russland inn militært, annekterte Krim-halvøya og utløste en væpnet konflikt øst i Ukraina som fortsatt pågår.
Norge investerer i selskaper som undergraver verdiene vi i alle andre sammenhenger mener er de viktigste:
Som reaksjon på folkerettsbruddet innførte EU og USA sanksjoner mot russiske ledere og bedrifter. Amerikanerne innførte ytterligere sanksjoner da det ble klart at Russland hadde forsøkt å påvirke presidentvalget i 2016. Blant bedriftene som er rammet var blant annet oljeselskapene Gazprom og Surgutneftegaz.
Disse selskapene er blant Russlands mest korrupte, nært knyttet til Kreml, og involvert i en rekke skandaler. Det er uklart hvem som eier disse selskapene, uklart hva de tjener penger på og de har ikke normal revisjon. Gazprom er blant annet brukt som redskap for å underlegge seg opposisjonelle medier. Da en aksjepost på rundt 15 milliarder dollar forsvant fra Surgutneftegaz, styrket det ryktene om at selskapet var president Putins private sparegris.
Hva annet har de to selskapene til felles? Jo, blant eierne finner vi Statens pensjonsfond utland, altså det norske Oljefondet.
Norge investerer i selskaper som undergraver verdiene vi i alle andre sammenhenger mener er de viktigste:
Et eksempel på at Pengeland er over alt, og altså også i Norge.
(“Pengeland” utkommer på Res Publica forlag. Agenda Magasin og forlaget Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)
Kommentarer