Fattigfolkets skatteparadis

Bitcoin og annen digital valuta er på stadig fremmarsj. Det ikke alle vet er at fra starten av ble denne typen teknologi fremmet som en libertariansk revolusjon. Libertarianere abonnerer på en ideologi der målet er å redusere staten til fordel for individets autonomi og valgfrihet. Mange av de tidligste pådriverne for Bitcoin ser denne teknologien som et slags fattigfolkets skatteparadis og som et verktøy for å bryte ned statlig innflytelse over borgernes liv.

Man skulle tro at en slik valuta ville kollapse ganske raskt.

Dette er ikke første gangen ny pengeteknologi har lovet frigjøring av denne typen, og det kan derfor være nyttig å se denne høyteknologiske revolusjonen i sammenheng med noen historiske episoder når vi skal vurdere om det forjettede skatteparadiset er noe vi burde tro på.

Bitcoin er kort forklart et digitalt byttemiddel uten sentral styring. Oversikten over hvem som eier hva er delt utover hele nettverket av brukere, og denne teknologien unndrar seg slik statlig inngripen, da det ikke finnes en sentral instans staten kan henvende seg til. Denne teknologien er også anonym, i den forstand at det ikke er åpent hvilke personer som står bak de forskjellige brukerne i nettverket.

Bitcoins opprinnelse er detaljert beskrevet av Nathaniel Popper i hans bok Digital Gold[1]. Her viser han at ideologi har mye av skylden for Bitcoins suksess. Denne nye valutaen var verdt nesten ingenting i begynnelsen, og den ble ansett som svært risikabel. I tillegg kunne man ikke kjøpe noe særlig for den. Man skulle tro at en slik valuta ville kollapse ganske raskt.

Få klarer å forestille seg en annen måte å leve på, men det var ikke alltid slik.

Det som holdt entusiasmen og veksten oppe var libertarianere, som så teknologien som en mulighet til å gjør seg mindre avhengig av staten. På grunn av deres ideologiske begeistring overlevde Bitcoin lenge nok til å bli en valuta som i dag kan konkurrere med flere statlige valutaer. Disse entusiastene ser statens mulighet til å trykke penger som en trussel mot sin eiendom, og som et middel staten misbruker for å vokse i det uendelige.

Ved å utkonkurrere staten når det gjelder forvaltning av valuta, vil man fjerne dette statlige virkemidlet, og statens handlingsrom begrenses radikalt. Denne måten å tenke på kan fremstå som hypermoderne, men som vi skal se kan man spore denne måten å argumentere på til tiden like før kapitalismens inntog.

Filosofen og marxisten Slavoj Žižek hevder at dagens samfunn er så gjennomsyret av kapitalismen at det er enklere å forestille seg at verden går til grunne enn det er å forestille seg en verden uten kapitalisme. Få klarer å forestille seg en annen måte å leve på, men det var ikke alltid slik. Da kapitalismen kom, var flere veldig bevisst endringene. Slike førkapitalistiske diskusjoner om den kommende kapitalismen er godt beskrevet av økonomen Albert Hirschman i boka The Passions and the Interests[2].

Ifølge Hirschman ble oppfinnelsen av veksel, det vil si verdipapir der den ene parten erklærer at den skylder den andre parten en viss sum med penger, brukt som argument for kapitalismen før dens tid. Ifølge Montesquieu og James Steuart ville denne typen monetær teknologi føre med seg en sterk reduksjon av vilkårlig statlig maktmisbruk, eller les grands coups d’autorité, for å bruke Montesquieus mer storslagne formulering.

Før i tiden, da en manns eiendom bestod av land eller varer, kunne herskeren beslaglegge mannens rikdom etter eget forgodtbefinnende, gitt at herskeren hadde nok makt. Verdipapirer var ifølge Montesquieu vanskeligere å beslaglegge, da de er mye enklere å gjemme. Man kan ikke gjemme huset eller åkeren sin, men papirlapper kan gjemmes hvor som helst. Filosofen Spinoza gikk av lignende grunner så langt som å foreslå at privat eie av landeiendom måtte forbys, da slikt gir grunnlag for dyp sjalusi og bitre konflikter mellom mennesker.

Denne teknologien utgjør en utmerket måte å gjemme penger på.

Han mente at land og boliger i stedet burde eies og forvaltes av staten, slik at all privat eiendom ble mobil i form av varer og verdipapirer. I dag er det lett å finne disse argumentene sjarmerende, men åpenbart feilslåtte. Det er kanskje mulig å fysisk gjemme verdipapir fra staten, men dette hjelper deg lite hvis makthaverne tar beslag i kroppen din og setter deg i fengsel, eller torturerer deg til du har oppgitt hvor pengene ligger. Verdipapirer førte ikke til den frigjøringen Montesquieu og Steuart spådde.

For nordmenn er det nok positivt at verdipapirer ikke fikk den forespeilede effekten. Norge er preget av tillit og lojalitet til systemet, og det er nok få nordmenn som føler at de må grave ned deler av formuen sin, i tilfelle staten får for seg å hente den. Men ikke alle land er preget av den samme stabiliteten som Norge. I mindre stabile land kan muligheten til å gjemme penger fra regimet være nyttig og moralsk forsvarlig.

Vil man for eksempel flykte fra et undertrykkende regime, hadde det vært en fordel å ha spart opp noen kroner i et skatteparadis. Da kan man rømme landet uten å miste sin formue. Her kommer BitCoin og annen digital valuta inn i bildet. Med fremveksten av denne typen teknologi får argumentene til Montesquieu og Steuart ny aktualitet. Bitcoin oppfyller i teorien visjonen til de to førkapitalistiske tenkerne. Denne teknologien utgjør en utmerket måte å gjemme penger på.

Papirpenger kan man kanskje gjemme, men da risikerer man at statlig overvåking eller tystere avslører hvor pengene ligger. Man risikerer også at pengene utsettes for katastrofer, eller at noen finner de ved en tilfeldighet. Skal man rømme landet, er det også risikabelt å prøve å ta med seg pengene, da papirpenger må smugles forbi grensekontroller. Bitcoin har ikke disse begrensningene[3].

Men det gjenstår å se om den forjettede frigjøringen blir en realitet.

Hvis en person er sta nok, er det lite staten kan gjøre for å konfiskere Bitcoin uten å ta i bruk tortur, og tortur er et virkemiddel som blir stadig mer utilgjengelig for statene. Her kan man tenke seg digital valuta som et slags fattigfolkets skatteparadis. Man plasserer pengene sine utenfor statens rekkevidde, og man er ikke avhengig av å være i sitt hjemland for å ha tilgang på sine verdier. Disse sidene ved teknologien appellerer til libertarianere, og har slik bidratt til teknologiens overlevelse, men det gjenstår å se om den forjettede frigjøringen blir en realitet.

Bitcoin har også andre libertarianske sider ved seg. En valuta som konkurrerer med den offisielle valutaen, har for eksempel potensial til å disiplinere den statlige pengebruken. Hvis staten trykker penger for å finansiere forbruket, vil folket rømme over til digitale valuta, slik at de ikke får pengene sine vannet ut.

Hvis staten i en slik situasjon vil ta på seg store kostnader, som for eksempel krigføring, er de nødt til å ha med seg folket i større grad enn i dag, da folket må finansiere prosjektet mer bevisst enn før. Krigen kan ikke finansieres gjennom pengetrykking og inflasjon, da staten ikke har kontroll over den digitale valutaen.

Krigen må da finansieres gjennom skatteøkninger der det er tydelig for hver borger hvor mye mer de betaler på grunn av krigen. Kanskje kan man tvinge borgerne til å låne staten penger i den nasjonale valutaen, for så å trykke opp penger og betale tilbake i den samme valutaen, men borgere som har vent seg på å tenke flere valutaer samtidig, vil få med seg at de har blitt snytt i en sik situasjon.

Det å se på nasjonale valutaer og pengepolitikk som en statlig trussel mot individets frihet, er ikke en gutteromsteori oppfunnet i nyere tid av nerdene og gründerne bak Bitcoin og lignende valutaer. Denne måten å tenke på har en tyngre faglig historie, og har vært en del av liberal tenkning i flere tiår.

Jeg vil derfor ikke forsøke meg på bastante påstander her.

Friedrich Hayek, nobelprisvinner innen økonomi, skrev i 1976 en drøfting av denasjonalisering av penger[4], og er nok den mest sentrale teoretikeren som har foreslått nye og konkurrerende valutaer[5]. Han foreslo at det å forvalte valutaer burde overlates til bankene. Ifølge Hayek ville fri konkurranse om valutaforvaltning føre til at den mest stabile valutaen vinner frem, og at bankene vil konkurrere med hverandre om å ha de mest effektive betalingsløsningene.

Hayek skrev noe dystert at: «… jeg tror ikke det er en overdrivelse å hevde at historien i hovedsak er en historie om inflasjon, og da inflasjon skapt av stater for staters egen vinning …»[6], men dette skulle det altså bli slutt på ved hjelp av privatisering av valutaer. Til tross for Hayeks bok, og til tross for at det i praksis ikke fantes juridiske barrierer for innføring av slike private valutaer, falt Hayeks argumenter på steingrunn.

Også her er det et sammenfall med ideene til Montesquieu og Steuart. De var begge skeptiske til statlig overforbruk, og så muligheten til å hoppe av en lokal valuta gjennom valutahandel som en sterk motvekt til dette. Muligheten til å handle fremmed valuta skulle gjøre det mindre attraktivt å vanne ut borgernes penger, da dette skulle gi borgerne muligheten til å hoppe av den nasjonale valutaen, men som vekselen fikk valutahandel heller ikke den effekten som ble spådd.

At BitCoin vil klare å levere noe frihet, tviler jeg ikke på.

Aksjer er enda ett eksempel på teknologi som skulle ha en befriende effekt. Ifølge skribenten Joel Bakan ble begrensning av personlig ansvar i næringslivet i form av aksjeselskaper, rettferdiggjort ut fra at det skulle fungere frigjørende for arbeiderne[7]. Arbeiderklassen skulle flettes inn i kapitalismen gjennom eierskap av aksjer. Dette skulle gi arbeiderne en betydelig interesse i kapitalismens videreførelse, noe som skulle motvirke klassekampen.

Bakan går så langt som å hevde at resultatet, det vil si det moderne aksjeselskapet, ble en psykopatisk og menneske- og miljøfiendtlig konstruksjon. Man kan diskutere om Bakan går for langt i denne påstanden eller ikke, men det er ganske klart at aksjeselskapet ikke ga den friheten og harmonien som ble lovet. Spørsmålet blir da om BitCoin kommer til å gå samme veien.

Entusiastene lover mye, men lignende utviklinger gjennom historien har ikke klart å levere det de har lovet. Hverken veksler, valutahandel eller aksjer befridde oss, og Hayeks argumenter for en lignende privatisering av pengene, fikk ikke substansielle resultater da han foreslo dette på 70-tallet.

Hovedlærdommen fra Hirschmans verk, og en lærdom som liberale tenkere selv ofte gjentar, er at den økonomiske fremtiden er svært vanskelig å spå. Jeg vil derfor ikke forsøke meg på bastante påstander her. Men hvis det er noe som har gjentatt seg i historien, er det at nye pengeteknologier som BitCoin lover mer frihet enn de klarer å levere, og at slike teknologier får helt andre konsekvenser enn det som spås.

De fleste nordmenn håper nok at en slik revolusjon krever mer enn et IT-system.

At Bitcoin vil klare å levere noe frihet, tviler jeg ikke på. Det finnes nok av historier fra vanskeligstilte land der enkeltindivid har brukt digital valuta til å gjøre seg selv mer uavhengig. At denne typen digital valuta i dag samles på relativt få hender, og at det i dag er svært kostnadskrevende å «mine» nye Bitcoin[8] (noe som betyr at de med mye får mer), kan peke i retning av at slike enkelthistorier ikke er symptomer på at vi er på vei inn i en større samfunnsomveltning.

De fleste nordmenn håper nok at en slik revolusjon krever mer enn et IT-system. Det paradiset som er blitt lovet passer nok ikke for de av oss som har høy tillit til skattesystemet og velferdsstaten. Selv er jeg glad i liberale frihetsforståelser, men skal man gjøre samfunnet mer liberalt, burde det skje gjennom demokratiske og rettsstatlige prosesser. Derfor håper jeg historien gjentar seg når det gjelder Bitcoin.

Kilder og noter: 

[1] Popper, Nathaniel. Digital gold: Bitcoin and the inside story of the misfits and millionaires trying to reinvent money. Penguin Books, 2015.

[2] Hirschman, Albert O. The passions and the interests: Political arguments for capitalism before its triumph. Princeton University Press, 1997.

[3] I dette ligger det farer for finansiering av terror, svarte markeder, skatteunndragelse, hvitvasking og annen kriminalitet. Dette temaet har blitt grundig diskutert andre steder, så jeg fokuserer ikke på dette i denne teksten, men det kan være verdt å nevne at norske kroner og amerikanske dollar brukes til dette allerede, uten betydelige vansker.

[4] Hayek, Friedrich. Denationalisation of Money: The Argument Refined – An Analysis of the Theory and Practice of Concurrent Currencies. The Institute of Economic Affairs, 1990. London

[5] Interessant nok finnes det en digital valuta oppkalt etter Hayek. Noe jeg finner ubegripelig er at verdien av denne utgår fra en gullbeholdning. Hayek skriver svart på hvitt at nye private penger ikke burde være grunnlagt i gull. Når man skal oppkalle en valuta etter Hayek, burde man ha kostet på seg å lese boken hans om temaet.

[6] Denationalisation of Money, s. 34, min oversettelse

[7] Bakan, Joel. The corporation: The pathological pursuit of profit and power. Constable, 2012. London.

[8] Ved å bidra med datakraft til nettverket som holder Bitcoin i gang, blir man belønnet med Bitcons, og dette kalles mining.