Kvinneopprør på rød løper

Cannes, 2018: Årets filmfestival i Cannes har synliggjort de dramatiske holdningsendringene vi har sett verden rundt det siste året, som resultat av avsløringen av Hollywood-produsenten Harvey Weinsteins systematiske trakassering og misbruk av kvinnelige skuespillere.

Weinstein har vært en av de store filmguruene under tidligere Cannes-festivaler, med opptredener på den røde løperen sammen med verdensberømte filmstjerner når hans filmer er blitt vist. Det siste året er det avdekket hvordan han slo til mot både kjente kvinnelige filmstjerner og håpefulle nykommere under nachspiel på femstjernershoteller i Cannes.

Alle som vil ha adgangskort må undertegne en erklæring om at de ikke skal utsette noen for uønsket seksuell adferd.

Nå er Weinstein skjøvet ut i mørket. Hans en gang så suksessrike filmselskap er avviklet og mange i festivalledelsen føler seg beskjemmet over sine forbindelser med ham.

Weinstein og andre maktmenneskers adferd har vært en viktig faktor for MeToo-bevegelsens lynraske vekst. Den detroniserte mogulen får likevel oppmerksomhet under årets Cannes-festival: Dokumentarfilmen «Citizen Harvey» om hans overgrep og fall, vil bli vist og lagt ut for salg under den kommersielle delen av festivalen. BBC er medprodusent, og vil vise filmen etter at den er distribuert på kinoer.

 

Filmstjerner som stålsetter sine fans

Menns misbruk av makt overfor kvinner har pågått gjennom historien, og ikke bare i underholdningsindustrien. Det spesielle ved Weinstein-saken og etterfølgende avsløringer av trakassering i store deler av filmens verden, er gjennomslagskraften som avsløringene har hatt globalt. Årsaken er åpenbart stjernestatusen til mange av de kvinnelige skuespillerne som har delt sine opplevelser og forlangt tiltak iverksatt mot overgriperne.

Når noen av verdens mest briljante skuespillere velger å bryte tausheten, er det vanskelig å stemple dem som hevngjerrige løgnere eller stakkarslige ofre. Det er åpenbart at kvinner i alle aldre og de forskjelligste posisjoner verden rundt er blitt inspirert og stålsatt av sine Hollywood-idoler. Film har hatt stor politisk og sosial påvirkningskraft gjennom kunstformens hundreårige historie.

Det nytter ikke lenger å tro at medlemskap i den riktige gutteklubben er nok for å oppnå suksess og rikdom.

Nå ser vi at stjerner bryter ut av den passive, glamorøse rollen de har vært tillagt, og fremstår som modige forbilder for sine fans.

Cannes-festivalen 2018 gir et forvarsel om at vi ennå bare har sett starten av de dramatiske ringvirkningene som vil bli resultatet av Weinstein-saken og MeToo-bevegelsen. Festivalen har i år opprettet en varslingstelefon mot trakassering og annen uakseptabel adferd.

Den store amerikanske paviljongen på festivalområdet har i år forlangt at alle som vil ha adgangskort må undertegne en erklæring om at de ikke skal utsette noen for uønsket seksuell adferd. Endel festivaldeltakere med slike tilbøyeligheter har trolig skjerpet seg litt i år, for å unngå en skjebne lik Weinsteins.

Filmfestivalen i Cannes 2018 har synliggjort at MeToo og andre bevegelser etablert det siste året, vil påvirke filmindustrien langt utover nachspielene og prøvefilmingene der tafserne har holdt på. Kvinner i bransjen forlanger nå at likestilling skal innføres på alle områder. Tilsvarende krav kommer også med styrke for inkludering av etniske grupper og seksuelle minoriteter. Fornuftige menn i filmindustrien støtter dem, og innser at hvite menn nå må gjøre seg fortjent til sentrale posisjoner i bransjen.

Det nytter ikke lenger å tro at medlemskap i den riktige gutteklubben er nok for å oppnå suksess og rikdom.

Demonstrasjon på den røde løperen

12. mai gjennomførte 82 kvinner en demonstrasjon på den røde løperen utenfor festivalpalasset. Det skjedde før visningen av en av de tre konkurransefilmene med kvinnelig regissør; Eva Hussons «Girls of the Sun» som handler om kvinnelige kurdiske soldater i kamp mot IS.

Juryleder Cate Blanchett deltok, og i sin tale påpekte hun at 82 er tallet på kvinnelige regissører som har fått være med i konkurransen siden 1946. Til sammenligning har 1688 menn fått delta. Arrangørene av aksjonen valgte å bruke den røde løperen som symbol på hvor vanskelig det er for kvinner å klatre til topps både i filmbransjen og samfunnet ellers.

Kritikere godtar ikke argumentet om at kun kvalitet teller.

Også filmer som tar opp likestilling og inkludering får ekstra oppmerksomhet i år. En film som har fått mye positiv omtale er kenyanske «Rafiki», som handler om lesbisk kjærlighet. Filmen har en norsk medprodusent. «Rafiki» er blitt forbudt i Kenya, på grunn av budskapet om lesbiskes rett til fri livsutfoldelse. Takket være den verdensomspennende medieoppmerksomheten filmen får under Cannes-festivalen, vil vi forhåpentligvis se et økt press på regimet i Kenya for liberalisering av lovgivningen.

På tilsvarende måte har det vakt internasjonal oppmerksomhet at opposisjonelle regissører fra Russland og Iran er blitt nektet utreise fra hjemlandet, slik at de kunne være tilstede ved visningen av filmene sine i Cannes.

 

Kvinnekamp er ikke nytt av året i Cannes

Det har i flere år vært arrangert møter og seminarer under Cannes-festivalen for å styrke kvinners posisjon i bransjen, ofte med kjente regissører og skuespillere i spissen. I år har fokus på disse utfordringene eksplodert. Det påpekes for eksempel at kun tre av de 21 filmene i årets hovedkonkurranse har kvinnelige regissører. Gjennom festivalens 70 år har kun to kvinner, Agnes Varda og Jane Campion, vunnet den gjeveste prisen, Gullpalmen for beste film.

Festivaldirektøren Thierry Fremaux har svart på kritikken ved å understreke at filmer kun velges ut basert på kvalitet, og at det derfor  ikke er aktuelt å innføre noen form for kjønnskvotering. Festivalledelsen viser også til at årets juryleder er en kvinne, skuespilleren Cate Blancett.

Kritikere godtar ikke argumentet om at kun kvalitet teller. De påpeker at festivalen gjennom årene har dyrket frem en rekke mannlige favorittregissører som nærmest har hatt klippekort til å få sine nye filmen med i hovedkonkurransen, til dels usett.

Igjen ser man et eksempel på at kritikerroste filmer kan opprettholde kjønnsroller uten at vi tenker over det.

Et stalltips er at antallet kvinnelige regissører i hovedkonkurransen vil øke neste år. Det er heller ikke bare blant regissørene at den manglende kjønnsbalansen er åpenbar. Det samme gjelder for produsenter, manusforfattere og hovedrolleinnehavere.

Det svenske filminstituttet har i år hatt et stort arrangement i Cannes viet MeToo og kvinners rettigheter i filmindustrien. Fem kulturministre deltok, og de proklamerte samstemmig at både denne og andre bransjer står foran store endringer.

 

Også filmspråket må endres

MeToo-bevegelsen representerer ikke bare et opprør mot oppførselen til menn med makt i og rundt filmindustrien. Det foregår også et arbeid for bevisstgjøring om innholdet i selve filmopplevelsen.

– Vi er blitt så vant til enkelte filmatiske grep at vi ikke legger merke til hvordan de fremstiller kvinner som objekter på en undertrykkende måte, påpekte den amerikanske filmregissøren Nina Menkes i sin forelesning under Cannes-festivalen. Hennes tema var “Sex and Power; The Visual Language of Oppression.”

Hun viste klipp fra kritikerroste filmer for å synliggjøre hvordan de bekrefter og viderefører konvensjonelle kjønnsroller.

I filmen “Den Rasende Oksen” med Robert De Niro, ser vi en ung jente fremstilt uten ord, filmet mens tre menn snakker om henne. Hun snakker, men lydsporet er visket ut. Mennene som befinner seg like ved henne hører vi derimot. Det er ikke bare mennenes blikk, men også lyden (eller mangel på lyd) som er med på å gjøre henne til et objekt.

Også kvinnelige filmskapere bruker et slikt konvensjonelt filmspråk. Nina Menkes trekker frem Sofia Coppolas film “Lost in Translation”. I åpningsscenen viser hun de to hovedrolleinnhaverne på to vidt forskjellig måter. Det panoreres over kroppen til den kvinnelige hovedrolleinnhaveren, iført gjennomsiktig undertøy.

Den mannlige hovedrolleinnhaveren er derimot aktiv. Han ser seg omkring, sittende i en limousin på vei fra flyplassen. Menkes påpeker at noen mener Coppola med dette kommenterer kjønnsrollemønsteret, men hun tviler på om dette er gjort bevisst.

I USA er filmindustrien derimot knyttet nærmere til sitt betalende publikum enn til regjeringen.

Siste film ut i Menkes presentasjon var “Blade Runner 2049” fra 2017. I denne filmen tas den kvinnelige hovedrollen til nye og uante høyder da hun ikke en gang er menneskelig, men et hologram. Hun er kombinert hushjelp, love interest og dataoppslagsverk for den mannlige helten. Og hun eksisterer ikke når han ikke trenger henne. Igjen ser man et eksempel på at kritikerroste filmer kan opprettholde kjønnsroller uten at vi tenker over det.

Et annet trekk som går igjen i mange filmer er at kvinner blir behandlet dårlig, de blir slått, voldtatt og ignorert. Menkes etterlyste roller hvor kvinner er handlende subjekter som tar kontroll over sin egen situasjon og gjør egne valg. For å få gjennomført dette trengs det både økt bevissthet om filmspråket og flere kvinner i alle ledd av produksjonen.

 

Hollywood som avantgarde?

Filmkunsten og filmindustrien fremstår etter årets Cannes-festival som et speilbilde av samfunnet i sin helhet. Endringer er uunngåelige. Bransjen vil fortsatt tilby virkelighetsflukt og spenning, men uten å fornekte grunnleggende menneskerettigheter.

Unntaket vil trolig være filmindustrien i land med autoritære politiske og religiøse regimer. I f.eks. Kina, Russland og Midtøsten ser vi at angrep på kjønnsbaserte maktforhold anses som en trussel også mot makthavere og undertrykkende ideologi. Filmindustrien og næringslivet forøvrig eksisterer i stor grad på regimenes nåde og våger derfor ikke utfordre maktstrukturene.

I USA er filmindustrien derimot knyttet nærmere til sitt betalende publikum enn til regjeringen. Trumps presidentskap og angrep på media har stålsatt liberale og radikale krefter i bransjen. Underholdningsindustrien har også erkjent at landets sammensatte befolkning inneholder store segmenter som hittil har vært ignorert og undervurdert. De representerer et stort marked hvis man klarer å lage filmer som appellerer til et bredt spekter av mennesker.

I årene som kommer kan vi regne med at både store underholdningsfilmer fra Hollywood og smalere kunstneriske filmer vil utfordre undertrykkende systemer og holdninger. Man vil ha ambisjoner om både å tjene penger og påvirke verden i retning inkludering og likestilling, på alle nivåer.