Et lærerperspektiv på det praktiske i skolen

Jeg brenner for den praktiske tilnærmingen i skolen. Hvordan skal skolen legge til rette for flere praktiske elementer i undervisningen og sikre ivaretakelse av kompetansemålene i hvert fag? Og kan vi lære noe av det som har vært gjort før?

Som de fleste andre har jeg vært elev i norsk skole, i 12 år inkludert videregående. Nå har jeg sittet bak kateteret i snart 20 år som lærer og opplevd reformer og endringer i både skolens innhold, krav til læreren og hvordan læreroppdraget skal løses. Og endringene har vært store.

 

Hva kan vi lære av 80-årene?

Jeg hadde gleden av å være elev i grunnskolen mesteparten av 80-årene. I tiårene forut hadde skolen gått gjennom store endringer. Det var slutt på lørdagsskole, grunnskolen var blitt niårig, og stadig flere grupper ble inkludert i en felles skole, i samme klasserom. I 80-årene kommer valgfag inn i skolen med full styrke, og skolens oppgaver knyttet til det psykososiale miljøet blir en del av mandatet for skolen. Læreren får ansvar for fulle klasser alene, med mye frihet med tanke på læreverk, tilleggsstoff og metodikk.

Dette var et fag som ikke bare forberedte deg på yrkesfag, men som også ga kunnskap som er god å ha i hverdagen.

I barneskolen hadde jeg faget O-fag, orienteringsfag, der læreren brukte nærmiljøet til å vise oss hvordan samfunnet fungerte, og ga oss enkle forklaringer på komplekse strukturer, noe som igjen ga oss en knagg å henge ny kunnskap på etter hvert som vi gikk gradene

Musikk og dans ble vektlagt på min barneskole. Vi hadde elevaften der hele klassen var med på å lage show. Der kunne vi gjenskape historier fra gresk og norrøn mytologi, kanskje en god historie fra lokalmiljøet om motstandsmenn fra krigen kom med også. Vi lærte masse om organisering, planlegging, gjennomføring og å støtte medelever med sceneskrekk. Inkludering, og å finne sitt sted å skinne – alt dette i bare en liten kveld med foreldre som publikum.

Så bar det i vei til ungdomsskolen og valgfag. Og her kunne 80-årene sakene sine. Et år valgte jeg film og foto. Her fikk vi kameraer å gå ut og knipse bilder med, innføring i bruk av linser og lysåpning, eksponeringstid og opplæring i å lage og behandle fremkallingskjemikalier. Skolen hadde utstyr! Læreren min var godt kurset i faget og engasjert og entusiastisk til stede. Senere valgte jeg elektronikk som valgfag. Her lærte vi å lage egne kretskort med penn, kobberplate og syrebad. Vi fikk innsikt i hvordan ting lages, brukes og repareres. Dette var et fag som ikke bare forberedte deg på yrkesfag, men som også ga kunnskap som er god å ha i hverdagen.

Disse fagene gjorde noe med elevenes innstilling og innsats.

Også andre valgfag som ble tilbudt, var veldig praktisk orientert. Det var tilbud innen drama, idrett, friluftsliv og fiske også. Disse fagene gjorde noe med elevenes innstilling og innsats.

Det siste året på ungdomsskolen valgte jeg skoleavis som valgfag. Her skulle vi lage et lite magasin eller avis om skolen og hva som opptok elevene, og formidle aktuelle saker fra nærmiljøet. Oppgaver ble fordelt, gode innspill ble fremmet fortløpende, og redaksjonen var sammen om å jobbe frem det som skulle inn i avisen. Vi fikk intervjue medelever og ansatte på skolen, dro rundt for å finne gode historier og intervjuobjekter og fikk jobbe mot en deadline.

Elever som fremdeles trengte mer praktisk innhold i sin skolehverdag, kunne få utplassering en dag i uken i en bedrift. Dette reduserte mengden teori for de skoleleie, og de fikk prøve seg «på gulvet».

 

Det praktiske som ble forsømt

Det har vært store politiske ambisjoner på vegne av skolen de siste tiårene. Fra mitt ståsted i skolen har den praktiske tilnærmingen vært et «barn som har blitt kastet ut med badevannet». Ikke fordi det har vært et uttalt politisk ønske å gjøre skolen mindre praktisk, men andre ambisjoner har tvunget frem det resultatet.

Planen var altfor ambisiøs.

Som lærer i skolen har jeg arbeidet størstedelen av tiden under Kunnskapsløftet. Min påstand er at Kunnskapsløftet har ført til en fortrenging av aktiv og praktisk læring. Det er flere grunner til det.

For det første bestod planen i et svært detaljerte kompetansemål for hva elevene skulle lære. Planen var altfor ambisiøs, og de omfattende målene gjorde det langt vanskeligere for enkeltlærere å tilpasse undervisningen med praktiske oppgaver. De sentralstyrte kravene til fagene var for mange.

For det andre fikk de nye grunnleggende ferdighetene for alle fag en slagside mot det boklige og akademiske – å kunne lese, skrive, regne og digitale ferdigheter. Selv om både praktiske og mer teoretiske læringsformer kan benyttes for å lære disse ferdighetene, har tradisjonen i skolen lent tungt mot det teoretiske i innlæringen av disse ferdighetene. Og i fagene med en mer praktisk tradisjon, som kunst og håndverk og musikk førte de nye grunnleggende ferdighetene til en akademisering av fagene.

Skjemaveldet har overtatt helt.

For det tredje gav Kunnskapsløftet økte dokumentasjonskrav for lærerne for å kunne vise at de hadde fulgt kompetansemålene i tråd med mandatet sitt. Skjemaveldet har overtatt helt. Det tar tid fra andre oppgaver, for eksempel å forberede et praktisk undervisningsopplegg.

 

Gode intensjoner og ressursmangel

I 2012 kom det på nytt valgfag i ungdomsskolen. Det var et tydelig grep for å gjøre skolen mer praktisk orientert. Og det tilbudet som ble gitt, var svært spennende. Inn kom trafikk, friluftsliv, innsats for andre, teknologi i praksis, fysisk aktivitet og helse, produksjon for sal og scene, design/redesign for å nevne noen. Absolutt en stor forbedring, med tanke på teoritrykket i de andre fagene. Dette gavnet spesielt guttene.

Tross disse positive utviklingstrekkene de siste ti årene er det betydelige utfordringer med å få til praktisk læring i skolen.

I 2011 kom arbeidslivsfag som et supplement til praktiske fag og et praktisk alternativ til andre fremmedspråk. Interessen for faget har eksplodert, da flere får med seg at de «kan slippe» språkfag og heller ha det gøy med «å lage ting og sånn» (sitat fra elev).

Tross disse positive utviklingstrekkene de siste ti årene er det betydelige utfordringer med å få til praktisk læring i skolen. Ofte blir undervisningen for lite variert, og alle må gjøre det samme. Noe av grunnen til dette er mangelen på ressurser. Det er lite penger å kjøpe inn materialer for og lite utstyr i klasserommene og dette er nok det største problemet for praktisk læring i norsk skole i dag.

Skal man oppnå likhet og rettferdighet må flere yrkesgrupper inn i skolen.

En annen utfordring er å møte den store bredden av elever, fra elever med lese- og skrivevansker til elever som «utagerer», elever med lav motivasjon og «gjennomsnittseleven». For å kunne gjennomføre et godt praktisk læringsopplegg i en klasse må en ha full oversikt og kontroll på elevmassen. Skal man oppnå likhet og rettferdighet må flere yrkesgrupper inn i skolen.

Hadde vi hatt flere miljøterapeuter, spesialpedagoger og miljøarbeidere på laget som kan fokusere på psykososiale forhold, vil læreren kunne bruke mer tid på varierte undervisningsopplegg med praktiske oppgaver.

Skal man implementere slike kompetansemål, må ressursene følge med.

Problemet med manglende ressurser viser seg også på andre områder. Et nytt tema introdusert i 2020 er programmering, som er inkorporert i matematikk, naturfag, musikk og kunst og håndverk. Her skal elevene lære koding og programmering altså et praktisk formulert kompetansemål. Men slik det praktiseres nå på flere skoler jeg kjenner til, mangler man de fysiske robotene til å kjøre programmet. Å se en video av en liksom-robot er på langt nær like motiverende som å programmere koder og deretter overføre dette til et kodekort som kan settes i en bit-bil av typen som brukes i Lego League, som da kan kjøre rundt ut ifra elevens koding. Dessverre gir dette skjeve utslag i kompetanse blant elevmassen rundt om i landet og ikke minst med tanke på sluttkarakter. Skal man implementere slike kompetansemål, må ressursene følge med. Ellers ender det som så mye annet som er utprøvd i skolen med en teoretisk tilnærming til praktiske kompetansemål.

 

Hva med fremtiden?

Praktiske ferdigheter trengs ikke bare i yrkeslivet, men i hverdagen også. Skolens mandat for å gjøre alle til «gagns mennesker» inkluderer jo mestring på alle områder. Elevene skal ikke bare lære å lese, skrive og regne, men også tørre å prøve å reparere, fikse og justere med utgangspunkt i en praktisk forståelse. Dette kommer ikke av seg selv. Kanskje må vi tenke på å gjøre praktiske ferdigheter til en grunnleggende ferdighet?

Mye av vridningen bort fra det praktiske skyldes nok at den lærebokbaserte formidlingsundervisningen er mindre ressurskrevende å få til. Det krever mye forarbeid å tilrettelegge for praktiske prosjekter, så om ikke noe av arbeidsmengden til lærerne delegeres videre, blir det vanskelig å få til mer praksis i skolen.

Får vi dette på plass, slipper NAV å ta regningen «ti år etter».

For å sikte høyt og gå for utopia vil jeg komme med følgende ønskedrøm: få tilbake spesialavdelingene for psykiske vansker (skolevegring / sosial angst), utagerende atferd og læringsvansker slik at elever kan få tett oppfølging når hverdagen blir for tøff. Få flere yrkesgrupper inn i skolen for å avhjelpe læreren i klasserommet og dermed både styrke det psykososiale miljøet i klassen og gi læreren rom til å sikre kvalitet og variasjon i undervisningen. Staten må overta mer av ansvaret for skolen slik at kommuneøkonomien ikke blir avgjørende for hvilken kvalitet man møter, eller hvilket tilbud man får. Og selv om man vet at skole er dyrt å drive, bør vi gi skolen de ressursene den ber om, så vil vi på sikt få flere i arbeid og færre unge uten fremtidshåp. Får vi dette på plass, slipper NAV å ta regningen «ti år etter». Alle med en viss forståelse for samfunnsøkonomi skjønner hvilken sum som blir størst.

Mitt håp er at ressursene kommer på bordet, reformiveren tones ned, og lærerne får mulighet til å konsentrere seg om det vi skal, nemlig å lage varierte undervisningsopplegg. Da kan vi dra den gode linjen fra 80-årenes variasjon og praksis til nåtidens behov for mer praktisk rettet tilnærming.

 

Teksten er en forkortet versjon av Henriette Selnæs’ tekst «Et lærerperspektiv på det praktiske i skolen», hentet fra antologien Hode og hender. Antologien er gitt ut av Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.