Ikke lenger Oppe hele natta

(Paris): Det er kanskje på grunn av regnet, som i det siste har bøttet ned over Paris: Den svært omtalte og omfattende protestbevegelsen Nuit Debout (Oppe hele natta) på Place de la République i Paris og en rekke andre byer, begynner å tømmes i rekkene. Samtidig sprer den seg, bare i andre former, og kan ikke avskrives. Sammen med fagbevegelsen CGT er den med på å gjøre natt til dag i et krisepreget Frankrike.

Den grønne aktivisten Julien Bayou har vært oppe de aller fleste nettene siden. Hvordan begynte det?

– Det begynte som en protest mot den nye arbeidsloven, som blant annet gjør det enklere å si opp folk og skaper større fleksibilitet uten sikkerhet. Men mest av alt var det en reaksjon mot president Francois Hollande og unntakstilstanden etter terrorangrepene i 2015, som på en måte kveler oss. Mange reagerte særlig på at politikerne ville endre grunnloven for å utvide muligheten til å beholde unntakstilstanden. Det ble uutholdelig. Vi ønsket en fredelig protest, og ble samlet på Place de la République første gang 31. mars. Vi ville vise styrke, og bestemte at vi ikke ville gå hjem. Likevel ble vi evakuert i 5-tida om morgenen. Vi kom tilbake kvelden etter, og kvelden etter den igjen.

Dagen etter, 1. mars, satte man seg ned og diskuterte loven, men også om mye annet; demokrati, økonomiske ulikheter, maktfordeling, representasjon, manglende tillit til politiske partier…

– Det var et enormt behov for å ta ordet, og gjenvinne kontrollen over våre egne skjebner, forteller Julien Bayou.

Beboerne rundt Place de la République var ikke like begeistret.

Han mener det begynte med terrorattentatene i Paris i fjor. De lammet alt. Det ble helt stille i gatene. Ingen torde komme med kritikk. De aller fleste godtok at jakten på gjerningsmennene var første prioritet, og at politiet og myndighetene måtte få frie hender. Svært få reagerte på at presidenten egenhendig innførte unntakstilstand øyeblikkelig, uten å konferere med parlamentet først. Siden har parlamentet vedtatt flere forlengelser. I prinsippet er det ikke lov å demonstrere en gang. Men folkeforsamlingene på Place de la République og i en rekke andre byer fortsatte, lenge forholdsvis gemyttlig.

Mediene, franske og internasjonale, begynte å fatte interesse. Dette minnet om Indignados i Spania og Occupy Wall Street i USA. I Frankrike var det noe helt nytt at en folkelig bevegelse sprang ut fra «intet» og vokste uten innblanding fra politiske partier. Beboerne rundt Place de la République var ikke like begeistret. Ved daggry så plassen ut som en søppelhaug, og det ble etter hvert mange konserter og sjenerende bråk. Fremdeles grep politiet sjelden inn, og i hvert fall uten å bruke makt.

Julien Bayou begynte å bli litt lei.

– Det ble for mange sammenblandinger og for mange egoer som ville frem i lyset. Vi kunne ikke ta oss av alt. Velkjente problemer fra forstedene hadde ikke noe å gjøre i denne bevegelsen. Den spredte seg i alle retninger, og det virket ikke som om den ønsket å bli mer fokusert heller.

En av hovedtenkerne bak Nuit Debout, er økonomen Frédéric Lordon. Han kritiserer den tidligere sosialisten Hollande for å ha foretatt en total vending mot liberalismen, såkalt for å redde arbeidsplasser. «Innenfor det nyliberale rammeverket finnes det ikke lenger alternativer – rammeverket ble nettopp laget for at det ikke skulle eksistere noen alternativer. Men om det ikke finnes noe alternativ innenfor rammeverket, finnes fortsatt alternativet om å gjøre om på rammeverket,» skriver Lordon.

Resultatet ble timelange og voldelige gateslag.

De filosofiske betraktningene i små grupper på Place de la République, kunne sikkert ha fortsatt i en fredelig eim av stimulerende substanser i lange tider. Men det var uten å regne med andre aktører, som også ville ha et ord med i laget i protestene mot arbeidsloven. Det gjaldt særlig fagforeningen CGT, som sprang ut fra det franske kommunistpartiet den gangen det representerte en fjerdedel av velgerne. Svært få franske arbeidstakere er fagorganiserte, bare 8 prosent, men CGT og de andre fagorganisasjonene har alltid vært sterke og er i stand til å lamme hele landet i mange uker.

Skikkelige demonstrasjoner i Frankrike er et show, med ballonger, røde faner, grillede pølser og øl. Rekkene ble denne gang forsterket av såkalte «casseurs», unge topptrente og velutstyrte bråkmakere, som bare har ett mål: hærverk og slåsskamper med politiet. Stemningen var mer spent enn på mange år. Politiet var også på tuppa, dødsslitne etter mange måneders unntakstilstand, og ikke til å spøke med. Så gikk det som det måtte gå, med sårede på begge sider. Demonstrantenes nye våpen er mobiltelefoner og sosiale medier. Alt blir filmet, lagt ut og kommentert.

Resultatet ble timelange og voldelige gateslag. Fra da av var politiet adskillig mer brutalt og Nuit Debout ble evakuert fra Place de la République. En offiser mente at «nå var det på tide å få en slutt på slike revolusjonære tendenser».

Revolusjon? Det tviler Julien Bayou på. Han tror ikke Nuit Debout har et langt liv foran seg, uten egentlige ledere eller strukturer.

Attentatene la et lokk over hele det franske samfunnet.

– Hvis vi sammenligner med mai 1968, endte jo det med en knusende seier for høyrepartiene, minner han om. Det er kanskje derfor han har trukket seg litt ut, og foretrekker å være observatør. Forfatteren Gaël Bustier har allerede rukket å skrive bok om Nuit Debout. Han er heller ikke sikker på om den har noen fremtid.

– Men den gjør det mulig å forstå hvilke problemer Frankrike er stilt overfor, sier han.

– Nuit Debout bestemmer selv sin videre skjebne. Den har gjort at folk ha stoppet opp og begynt å reflektere over sin eksistens. Bare det er viktig i en tid med truende tordenvær, konkluderer Bustier.

Men selv om ikke fullt så mange er oppe hele natta lenger, fortsetter arbeidet i det skjulte. Kommisjonen Lutte (kamp) Debout koordinerer for eksempel arbeidet mellom de mange streikene over hele landet. Og uformelle diskusjoner fortsetter i mindre målestokk, også privat.

Mellom en ulykke og ingen ting foretrekker jeg ulykken.

– Attentatene la et lokk over hele det franske samfunnet, mener Julien Bayou. Det er sikkert en av årsakene til at så mange føler at det nå må komme et skifte, selv om det er ett år til presidentvalget. Saken blir ikke bedre av at det er de samme kandidatene som forrige gang, og gangen før. Nuit Debout viser at det må skje en fornyelse i fransk politikk, som ikke lenger kan være reservert en elite. Selv om det sitter langt inne. Under presidentvalgkampen i 2012 foreslo kandidat Eva Joly å oppheve eliteskolene. Det medvirket til hennes lave valgoppslutning.

Nuit Debout er ingen tradisjonell elitebevegelse, men heller ikke bare folkelig. Dette er Generasjon Web, som like gjerne kunne døpe om plassen til Place Hashtag. Den kommer til å leve videre på sosiale medier, og overførte mye aktivitet direkte på Periscope, som dermed ble lansert i Frankrike.

Nuit Debout fikk med seg tilsvarende bevegelser i andre land i Europa én søndag, 15. mai, men den blir neppe en større internasjonal samling.

Men ingen vet egentlig hva som skjer når man er oppe hele natta. Jérôme Leroy, en av deltakerne, synes det hele minner om et møte med en kvinne: «Det er hun som er revolusjonen. Og jeg foretrekker å lide kjærlighetssorg enn å ikke ha forsøkt. Eller som Faulkner sa: – Mellom en ulykke og ingenting, foretrekker jeg ulykken».