Lille Lofoten

Hasvik, Finnmark.

– Vil du ha hjemmebrygget øl og ferske måsegg?

Den glade fiskerdamen ser på meg mens hun henger ut av vinduet på familiens bryggehus. Et virkelig paradis i det usedvanlige flotte mai-været.

Trude Caroline Halvorsen er tilflyttet til Finnmark og ror fiske. Sammen med sin mann Kjell-Ivar, som også er fisker, flyttet de med familien nordover fra Meløy for to år siden. Sammen utgjør de ønskedrømmen for enhver fiskeribasert utkantkommune; de er unge, har barn i skolealder, og lever for å fiske.

Hasvik Kommune har siden 1990 opplevd en befolkningsnedgang på 23 %. Det er ikke bare i befolkningen det er nedgang, fiskeriene opplever en stadig reduksjon, mens fiskebåtene sliter med forgubbing og lite rekruttering. Siden 1990 har antall fiskere i Norge blitt redusert med nesten to tredjedeler. Finnmark, som har den tredje største gruppen av fiskere, har på tross av en svak oppgang de senere årene, nesten fått halvert yrkesgruppen. I Hasvik kommune er det nå bare 47 heltidsfiskere igjen.

For Trude kom inngangen til fiskeryrket igjennom kjærligheten. Hun ble forelsket i sin nåværende mann, og ville tilbringe mest mulig tid med han, så hun dro med han på havet. I begynnelsen kunne hun ikke fatte at det var en jobb, det var jo så fint der ute.

 

Problematisk kvotesystem
– Nå er det jo også slik at man kan leve av det. Før i tiden, på tidlig 2000-tall, så var det latterlig dårlig betalt, sier Trude. På den tiden, fikk man ifølge henne, kanskje 8,50 kroner kiloen for torsk, mens man nå får 21-23 kroner kiloen.

– Det går helt fint å leve av en vanlig sjark-kvote. Men selv om jeg kan si at det i år og i fjor gikk helt fint å leve av det, så er det ikke bann og bein sikkert at det blir tilfellet til neste år, eller 5 år fram i tid. Da kan vi være tilbake igjen til 2000-tallet. Det er det som er slitsomt med dette kvotesystemet som er nå.

Dagens kvotesystem er resultatet av en gradvis regulering av fisket. Før kunne sjarkfiskerne fiske fritt. Store deler av havfisket har lenge vært regulert, men på grunn av kollaps i torskestammen så man seg i sesongen 89-90 nødt til også å regulere kystfiskeflåtens torskefiske. Reguleringen av torskebestanden har langt på vei vist seg å være vellykket for fiskestammen, og bestanden i Barentshavet er nå i vekst.

Ved innføringen av kvotesystemet, fikk trålerflåten rettigheter til litt under en tredjedel av torskekvoten, resten tilfalt den konvensjonelle kystflåten. Trålerflåtens konsesjoner skulle opprinnelig være et supplement til kystflåten, og med sin stabilitet og rekkevidde skulle de bidra til en jevn strøm av råstoffer til den lokale fiskeindustrien. Trålerne har langt på vei hatt leveringsplikt til bestemte områder i 60 år, men ordningen har derimot vist seg å fungere dårlig. Ferskfisktrålere ble til frysetrålere, og i 2003 ble leveringsplikten omgjort til en tilbudsplikt.

 

– Det bør være plass til alle
De fleste er enige om at pliktsystemet ikke fungerer, men partene er uenige i hvordan dette skal løses. Fiskeriminister Per Sandberg har åpnet opp for å avvikle pliktordningen, mot at trålerflåten gir 20% av torskekvoten sin til kystflåten. Miljøbevegelsen og venstresiden raser over Sandbergs forslag, og mener at trålernes kvoter heller må tilbakeføres til kystsamfunnene i sin helhet.

Trude tror ikke det vil være lett å gjennomføre en tilbakeføring av trålerkvotene til lokalsamfunnene. – For kvaliteten sin del, og for å ha tilgang på råstoff lenger ut på sesongen så er det en kjempegod ide, sier hun. Men for å gjennomføre en tilbakeføring, så må man kompensere med noe. Og da er en engangssum, i forhold til de verdiene man kan ta opp årlig, veldig liten, mener hun.

– Det er jo en dragkamp, sier Trude. Hele kystflåten sitter jo nesten og skriker, fordi de mister så mye til trål. Jeg mener at det bør være plass til alle. Vi er avhengig av de som kan gå utover havet og hente fisk utover sommeren og høsten, men samtidig er vi i alle disse små kystsamfunnene avhengig av å ha sjarkflåten for å kunne overleve. Vi kan ikke bare ha frysetrålere liggende ute i havet, da det blir jo fritt for folk langs kysten.

Hvis du kan bo på Grünerløkka og kan jobbe på trål, så er det jo ingen som vil sette seg ned på sånne her plasser.

 

Sjarkfiskeren

– Sjarkfiskeren er en utdøende rase. Det blir mindre og mindre av dem. Og når de gamle generasjonene faller bort etter hvert, så kommer det ikke nok nye til. Det er ikke liv laga. Det er for dyrt.

Den store bamsen av en fisker står nesten og brummer der han prater engasjert. Robert Ingolfsen har kommet opp fra Steigen for å fiske, nå klargjør han båten for å gå hjemover etter endt sesong. Han skulle gjerne fisket lenger, men han har fisket opp kvoten sin.

Egentlig skulle han østover for å fiske på distriktskvoten, men han hevder de lokale fiskebrukene boikotter fremmede båter. Han har fått tildelt en ekstra kvote på 10 tonn, men ingen vil ta imot fisken, og han kjenner flere som har opplevd det samme.

– Du kan jo ha så mye kvote som du bare vil, men når du er låst til to kommuner, og ingen vil kjøpe, så er du jo like langt, sier han.

 

Tilbakeføring 
Ingolfsen skulle gjerne sett at man fikk en tilbakeføring av kvoterettigheter fra trålerflåten. Ifølge han kunne en stortråler holdt live i 10-15 båter slik som hans. Det ville ifølge han ført til en helt annen bosetning langs kysten og man ville fått en helt annen verdiskapning siden pengene som hver båt tjener ville bli ført tilbake til lokalsamfunnene.

Slik det er nå, fungerer ikke trålerne som bidragsyter til råvarer, slik intensjonen var. Fisken blir filetert og frost i blokker. Pakket ferdig. Nå de kommer på land, blir de losset og sendt rett i utenlandske butikker. Ifølge Ingolfsen, er dette måten å gjøre det på om vi ønsker at fiskeriet i Norge skal bort. – Fisken blir borte. Vi fisker på gal måte og er ikke med på å skape verdiskapning langs kysten, utbryter han.

De som tjener på dette er ifølge han rederne, lokalbefolkningen sitter ikke igjen med noe. – Ikke piss!

– Er vel og bra at folk tjener penger på det, men det går på bekostning av lokalbefolkningen langs kysten i sin helhet, og da spesielt sjarkflåten. De som er stor skal få mer og de som er små skal få mindre, sier han og rister oppgitt på hodet.

 

Fremmedfiskeren

Fiskeindustrien i Finnmark har siden tidenes morgen vært avhengig av utenlandsk arbeidskraft, men er den nå i ferd med å erstatte den lokale? Litauiske Leonid Ivascenko er i gang med å klargjøre båten før han skal ut å fiske. Det er tungt arbeid sier han, men han trives. Sjarken har han nå hatt på tredje sesongen, men han drømmer om en større båt. Det er vanskelig med en så liten båt, da må han gå ut flere ganger for samme fangsten som større båter tar på en tur.

For ham som er vokst opp i Sibir, er det ren tilfeldighet at han skulle bli fisker i Norge. En venn av han jobbet her, så han dro opp for å prøve. Siden har han blitt, med unntak av den korte tiden han er hjemme hos forloveden sin i Litauen. Det er hardt arbeid, men han liker seg her. Han planlegger å flytte opp med familie, når han og forloveden har giftet seg.

Ivascenko er ikke alene om å prøve lykken. Tradisjonelt sett har det i Norge vært stor tilkomst av gjestearbeidere i fiskeforedlingsindustrien, og i 2017 var under halvparten av de ansatte norske. I Hasvik er over 10 % av befolkningen av utenlandsk opprinnelse, den desidert største gruppen er litauere og polakker tilknyttet fiskeindustrien. Til forskjell fra tidligere, er det nå også en betydelig andel registrerte fiskere av utenlandsk opprinnelse, hvor det i Hasvik utgjør over 20 % av fiskermanntallet.

 

Starthjelp
Lokale kommuner som Hasvik hjelper ofte fiskere i oppstartfasen, det er Ivascenko takknemlig for. Han har fått hjelp fra kommunen både til selve søknadsprosessen og til kjøp av nytt utstyr.

I Norge er kvotesystemet bygget opp slik at når en fisker legger opp, så kan han selge kvotene sine på det frie markedet. Kvoten har han mest sannsynlig fått fra staten vederlagsfritt. Her til lands eier de 100 største rederne over halvparten av fiskekvotene, til en verdi på mellom 16-45 milliarder kroner. Ved innføringen av lukkede fiskerier og omsettbare kvoter ble det vanskeligere for unge fiskere å komme inn i næringen.

Fiskerkommunen

Gro Marie Johannessen Nilssen sitter på kontoret sitt ved Hasvik Rådhus, et bygg som deles med en av øyas tre skoler. Hun er født og oppvokst på øya, har drevet fiskemottak som tredjegenerasjonseier og er nå økonomileder i kommunen.

 

– Det er klart at det er en del hindre som må overkommes for at de unge skal kle på seg kjeledressen, kjøpe seg båt og drive den. Mange unge oppgir at det er vanskelig å komme seg inn i fisking fordi det er dyrt, sier hun.

Kommunen prøver å opprettholde fartøysflåten ved å gi næringstilskudd til nyetablering både for lokale og tilflyttede, men det er ikke så enkelt, sier hun. Flåten er jo påvirket av mange variabler som kommunen ikke kan påvirke, og kjøp av både fartøy og kvoter er basert på det åpne markedet.

– Vi bor på ei øy, med tilknytning til Lille-Lofoten, en av Norges største gytefjorder. All aktivitet bygger på at vi har landbasert fiskeindustri og flåte, det er livsnerven vår. Ut fra dette utledes serviceindustri, handels-industri, entreprenører osv.

 

Holdningsproblemer
Økonomilederen ser oppgitt ut, det er åpenbart at hun bryr seg om øysamfunnet. Dessverre er flåten, slik hun forklarer det, alt for liten, og den blir bare mindre og mindre. Fiskere eldes og det er få som starter opp. Ifølge Nilssen er det et holdningsproblem, et problem som oppstod på 1970-tallet.

– Når skipperen sier til sin sønn, hva enn du gjør, så finn deg et annet yrke enn fisker. Når fiskeindustriansatte sier til sine barn, hva enn dere gjør, finn dere et annet yrke enn å gå på kaia, så skaper det en dårlig holdning i samfunnet.

Når man får en holdning i samfunnet, som sier at vi skal være prisgitt fiskerivirksomhet, men at vi ikke skal bidra til han selv, da skapes det holdninger i den oppvoksende generasjonen som gjør det veldig vanskelig å skulle investere. Man kan godt si at det ikke er egnet for meg, men vi må for all del ikke snakke ned en næring fordi at den lukter.

Penger lukter, her ute hos oss lukter penger.

Men det har derimot skjedd en positiv dreining, sier hun. Nå tillater dem faktisk ungdommer å skjære torsketunger igjen. I år har det nesten vært kamp om å få jobbe.

 

Fremtidsvisjoner
– I 2002 lå hele fiskeindustrien med brukket rygg. Når hele industrien gikk under, så vi hvor avhengig vi var. 150 mennesker stod uten arbeid. Kommunen ble også berørt så klart, vi mistet jo skatteinntektene.

Ifølge økonomilederen, er området ett av de mest produktive i Finnmark, og da i forhold til tradisjonelt fiske, havbruk og havfisketurisme. I dag har kommunen veldig god økonomi, men det er utfordrende å skaffe kompetent arbeidskraft til spesielle jobber. Det er også enorme utfordringer i forhold til samferdsel. Men alt er jo kjøpbart for penger, sier hun. – Jeg er ikke redd for at vi skal gå nedenom og hjem på et 10 års perspektiv. Jeg tror at Lille-Lofoten blir å ligge der en stund til, men det hele er jo selvsagt avhengig av hva som skjer med flåten og flåtestrukturen.

 

Fiskarlaget

Når det kommer til flåtens status, er det derimot ikke alle som er like optimistiske. Kurt Henry Nilssen, styremedlem i Fiskarlagets lokalavdeling og forøvrig økonomileder Gro Nilssens ektemann, er mildt sagt pessimistisk. Ifølge Kurt Nilssen vil det ikke ta mer enn mellom 5 og 7 år før alt av båter under 11 meter er borte, strukturert inn i de større båtene.

– Kan høres ut som dommedagsprofeti, men det er økonomien som lokker. Og blir prisen bare den rette, så selger alle, sier Kurt Nilssen.

Det går dessverre flere av med pensjon enn vi klarer å få inn nye. Nilssen ser på meg med en alvorlig mine.

– Når jeg flyttet hit for 25 år siden, så var det 8-10 båter i aktivitet, nå er vi 2. Til syvende og sist vil jo mottaket også dø ut. Men heldigvis har vi jo en stor og variabel flåte her om vinteren.  Anlegget vil nok ennå gå, men den dagen industrien legges ned, så er det ikke liv laga for Hasvik kommune lenger, da er det bare å pakke veskene, sier han.

– Da er det stort sett bare sentraladministrasjon og de som skuffer folk ned under torva, igjen.

 

Alle vil ha torsk
Ifølge Nilssen, så fungerer fiskerireguleringen langt på veg greit, men slik systemet er i dag, hvor man skal fiske opp kvoten til jul, får man unaturlig mye fisk inn på markedet før og etter nyttår.

– I tillegg til at trålere langt på vei fisker torsk på den tiden av året, så er det jo da sjarkene skal ned i Barentshavet for å fiske torsk. Den unaturlige mengden fisk som kommer inn på markedet fører til et sjokk.

Nilssen mener det ville vært bedre om man kunne porsjonere fisken utover året. Ifølge han kan trålere gå mer og mer over på ising av fisk, istedenfor å fryse den, slik at fiskeindustrien får bedre tilgang på fersk fisk om høsten. Det er jo derfor de er der, for å sikre industrien råvarer. Men en tilbakeføring av kvoter mener han likevel bare er å glemme.

– Det er ønskelig også fra oss å få tilbakeført trålkvoter, men det lar seg ikke gjøre uten lovendringer, og det er ikke så enkelt dessverre. Alle mann snakker vi jo om at vi skulle hatt mer torsk og mer torsk, det er jo en fin ting å ha, men vi må jo passe på å få fisket opp de andre artene også.

Ifølge han er sei for dårlig betalt og liten, og hysa har av uvisse årsaker forlatt kysten. Han tror det har med tilgang på åte og med endringer i sjøtemperaturen å gjøre. – Her har det bestandig vært et fantastisk hysefiske, men ikke nå lenge.

Kurt Nilssen tror det vil være hensiktsmessig å bytte kvoter mellom flåtene, men det må gjelde begge veier.

– Det kom et forslag om at trålere burde få mere hyse fra kystflåten, for at alt skulle fiskes opp før jul. Det gikk bare et øyeblikk så var det vedtatt at de skulle få 3000 tonn fra kyst til trål, men alt det dem får, får ikke vi i retur. De må gjerne fiske hysa vår, men da burde vi få torsk og blåkveite i retur, mener Nilssen.

 

Fiskeriprofessoren

Professor Jahn Petter Johnsen ved Norges Fiskerihøgskole i Tromsø tror ikke det er realistisk å forvente noen radikale omfordelingsgrep i kvotesystemet. Også han tror at det vil være for vanskelig å få politisk gjennomslag.

Johnsen er dessuten ikke så helt sikker på at man ved en omfordeling får de effektene man håper på, og stiller seg kritisk til hvordan regnestykket er satt opp.

 

– Hvis du regner hele verdikjeden, fra en fisk er tatt opp av havet, til den er ute på markedet, så er det ikke gitt at regnstykket er like enkelt som om man sier at en stor båt brenner et visst antall kg olje for å ta et kilo fisk, og en stortråler bruker det samme. Det man må huske på, er at alle fiskerireguleringer har som formål å senke effektiviteten hos de mest effektive fartøyene. Så hvis du skal lage slike regnestykker, så må man også sørge for at de ulike fartøyene får drive mest mulig effektivt, og da kan du derimot få andre utslag. Men det er klart at utslipp og påvirkning på bunnfauna er større med trål, tilføyer han.

Professoren er ikke bekymret over at kystflåten ikke skal klare å ta sin andel av en eventuell økning i torskekvoten. Han påpeker derimot at man i torskefiskeriene har kvotepakker på både torsk, sei og hyse, og slik tilfellet er i dag, så fisker ikke de mindre fartøyene sin andel av sei og hyse.

– Så man kan stille spørsmål til om de ikke klarer å ta det kvantumet, eller er det fordi de har nok, at de tjener nok på å bare ta torsken slik at de ikke trenger å fiske mer?

Problemet mener Johnsen ligger i kapasiteten til mottakene. – Det man vet, er at størsteparten av torsken blir landet i toppsesongen, og mottakskapasiteten er vesentlig i forhold til hvor mye man klarer å håndtere.

Det er jo klart at det er vanskelig for fiskeindustrien å skulle ha kapasitet til å håndtere enorme mengder i en veldig kort periode, uten å vite hva som skjer resten av året. Hvis du skal investere i kapasitet på land, så må du være sikker på at du får utnyttet produksjonsutstyret dit. Det å ha maskiner stående ubrukt i 8 av 12 måneder, er ikke alltid god økonomi, sier han.

Fiskemottaket

En ny fiskebåt har anløpt havnen til fiskemottaket i Sørvær. Henrik Oskar Forsstrøm er i full gang med å klargjøre for nok en leveranse av fisk. Henrik er tjue år gammel og kaiformann. Han har på tross av sin unge alder allerede jobbet i 5 år på mottaket.

Ifølge Forsstrøm har det de siste årene vært greit med fiskeleveranser. Februar-mars er jo alltid knallbra, men han forteller at det er litt lite å gjøre ellers på året, og da særlig på høsten.

Kaiformannen mener ikke at problemet skyldes det faktum at båtene har for lite kvoter, men problemet er at de ikke fisker nok hyse. Ifølge han ror de små båtene bare et par måneder, og de fisker bare torsk. Dermed fisker de kun når mottaket har mye fisk fra før av.

Han tror ikke det vil hjelpe å overføre trålerkvoter til dem, da han ikke tror båtene vil ligge utenfor kysten å fiske på høsten, når de heller kan fiske hele torskekvoten sin på noen få vintermåneder. Han poengterer likevel at de lokale båtene bruker å spare deler av torskekvoten sin til høsten, slik at de kan blande inn på ferskfiskordningen. Da har fiskerne nok å ro på om høsten også.

De beste og verste dagene
Tilbake i Hasvik, sitter Trude Caroline Halvorsen og nyter kveldssolen mens hun speider utover det speilblanke havet.

–  Det er klart at det er mange trasige dager, når man må stå opp klokken halv fem og det er 8 minusgrader ute. Når leddene nesten knirker, da er det ikke jævlig artig, sier hun.

Ifølge Trude blir det derimot bedre så snart man kommer inn i det. Man blir god og varm. Solen står opp. Måsene skriker. Hun forteller med en glød i stemmen.

– Da er det ikke noe annet du heller kunne tenkt deg å gjøre, du er nesten lei deg for at du er ferdig for dagen. Du kunne stått der hele tiden.

Det er de verste dagene og de absolutt beste dagene i livet.