Maidan med andre midler

I slutten av februar for fire år siden flyktet den gjennomkorrupte presidenten Viktor Janukovytsj fra Ukraina etter tre døgn med gatekamper der nesten hundre demonstranter og sytten politifolk mistet livet. Kort tid etter fant Ukraina seg i konflikt med Russland, som har annektert Krimhalvøya og fører krig ved hjelp av to russiskkontrollerte opprørsrepublikker. I dag mener mange at reformprosessen bremses av de samme kreftene de reiste seg imot, og av president Petro Porosjenko som de mener har inngått nye kompromisser med de mektige oligarkene.

Mustafa Nayyem var 32 år gammel da han postet en oppfordring på Facebook om å samles på Maidan Nezalezjnosti (Uavhengighetsplassen) i Kiev den 21. november 2013. Den daværende journalisten var opprørt over at Janukovytsj hadde droppet en assosiasjonsavtale med EU til fordel for en avtale om tettere forbindelser til Russland.

Avtalen med EU kunne ha presset myndighetene til å rydde opp i den omfattende korrupsjonen som var i ferd med å gjøre Ukraina til en kriminell stat. Derfor var skuffelsen stor da den ble skrotet. Mange fryktet dessuten at en orientering mot Russland ville redusere Ukraina til en autoritær vasallstat lik nabolandet Hviterussland.

Siden oktober 2014 har Nayyem vært innvalgt i det ukrainske parlamentet. Der forsøker han nå å endre den politiske kulturen innenfra. Oppfordringen han kom med for mer enn fire år siden sies å ha vært startskuddet for revolusjonen som ble kjent som “Maidan”.

Når han i dag, på en kafe i Kiev, blir spurt om han i etterpåklokskapens lys ville ha gjort det samme igjen, svarer han:

– Det er ingen revolusjoner som ikke koster liv, men jeg kan likevel ikke sitte her og si at jeg ville ha gjort det samme igjen hvis jeg hadde visst at det skulle bli så mange døde og skadede. Men vi visste jo ikke det, sier Nayyem.

 

En langvarig frihetskamp

Nayyem mener det bare er å se til Russland og Hviterussland for å forstå hvordan ting kunne ha blitt også i Ukraina uten Maidan.

– Det var noe slikt de var i ferd med å forberede. 25 år etter Sovjetunionens sammenbrudd er de unge i Hviterussland fortsatt fullstendig infisert av den samme frykten for myndighetene som sine foreldre. Folk der har forsvunnet, blitt drept og fengslet, sier Nayyem.

– Hviterussland kommer neppe til å nå samme nivå av frihet og demokrati som vi har her i Ukraina på minst et halvt århundre. Og da har jeg ikke engang nevnt Russland, der man ikke engang kan snakke om rett eller galt lenger. Sett fra det synspunktet ville jeg gjort det samme om igjen, fortsetter han.

Sykdommen har fortsatt et grep om oss, også etter Maidan.

Krigen som fortsatt pågår i det sentraleuropeiske landet er en konsekvens av Maidan, og Maidan er igjen en konsekvens av en langvarig frihetskamp der folk i Ukraina har kjempet for retten til å velge sin egen retning.

-Den handler ikke bare om å få slutt på okkupasjonen av ukrainsk territorium, men også om å ta tilbake kontrollen over ressurser, penger, politi og hemmelige tjenester, kort sagt hele systemet, sier Nayeem.

Som journalist jobbet han i tolv år med å avdekke korrupsjon. Han var derfor klar over hvor inngrodd maktmisbruket var i ukrainas styringssystem og samfunnsliv.

– Det som har overrasket meg, er hvordan sykdommen fortsatt har et grep om oss, også etter Maidan. Vi visste at Porosjenko og de andre rundt ham hadde vært en del av det politiske systemet i Ukraina i 25 år. Samtidig håpet og ventet vi at de ville forstå sin historiske rolle og få slutt på det da revolusjonen var et faktum. Men de gjorde ikke det, og det overrasket meg.

 

Suksesser og tilbakeslag

Mustafa Nayyem mener likevel at man har fått til mye de siste fire årene. Det har vært framskritt både når det gjelder å få på plass nye lover og institusjoner, et mye sterkere sivilsamfunn enn tidligere og en rekke nye ansikter i politikken som i mange tilfeller har bakgrunn fra journalistikk og aktivisme.

– Fire år etter Maidan er det fortsatt mange mennesker som er aktive, fulle av energi og klare til å ofre tid og komfort, sier han.

– Sammenlignet med andre land som har vært gjennom lignende revolusjoner – for eksempel Tunisia og Egypt, eller til og med Ukraina etter Oransjerevolusjonen i 2005 – har vi et sterkere sivilsamfunn og veldig mange som fortsatt står på.

 

 

Den fortsatt nokså unge journalisten mener dette er bevegelsens største prestasjonen og dens største håp for framtida.

– Selv om vi har mistet «de rosa brillene», er vi fortsatt romantikere. Vi forsøker å unngå å bli del av systemet og istedenfor få til reelle endringer. Den største trusselen vi står overfor er fristelsen til å lene oss tilbake og si «OK, slik er det, og vi kan ikke gjøre noe for å endre det», sier han.

 

Kamp mot korrupsjon

Et viktig og konkret mål man nå faktisk har oppnådd var opprettelsen av det uavhengige antikorrupsjonsbyrået NABU (National Anti-Corruption Bureau of Ukraine) som skal bekjempe og etterforske korrupsjon blant høyere tjenestemenn. Et slikt byrå var et av kravene som måtte innfris for at EU skulle lette på visumreglene for ukrainere.

Aleksandra Ustinova fra Anti-Corruption Action Center (AntAC) i Kiev mener organet har vært helt nødvendig for å få bukt med korrupsjonsproblemene.

Akkurat nå er seks parlamentsmedlemmer under etterforskning, inkludert lederne for valgkomiteen og skattekomiteen.

– Etter Maidan så vi at mange av dem som kom til makten var de samme som hadde sittet med den også tidligere. Vi forstod at det ikke kom til å bli noen skikkelige reformer så lenge de samme menneskene dominerte politikken. Det samme gjaldt for rettsvesenet, der 80 prosent av dommerne var de samme gamle, sier Ustinova.

– Vi forstod derfor at vi måtte skape helt nye institusjoner, med nye folk og nye regler, for å bekjempe systemet innenfra. NABU har vært en stor suksess i så måte. Akkurat nå er seks parlamentsmedlemmer under etterforskning, inkludert lederne for valgkomiteen og skattekomiteen.

Også en lov som krever at tjenestemenn må deklarere alle eiendeler er nå kommet på plass. Overraskende nok inkluderer det også kontantbeholdningen deres. Ustinova forklarer at dette har vært viktig. I Ukraina oppbevarer nemlig mange penger som de har mottatt under bordet i kontanter.

– Vi har hatt flere samtaler med internasjonale donorer som ikke forstår dette. De tror det er nok å deklarere bankkonti. Det er det ikke. For en tid siden var det for eksempel en sak der en kjent dommer ble filmet mens han gravde et hull i bakhagen sin. I hullet skulle han gjemme en glasskrukke med penger. Det var som en ny Maidan for Ukraina. Vi visste at de var rike, men ikke så rike, sier hun.

 

Antikorrupsjonsaktivister under angrep

Arbeidet mot korrupsjon har imidlertid blitt vanskeliggjort av krefter som forsøker å svekke NABU og bringe det under politisk kontroll.

Det har også vært flere angrep på antikorrupsjonsaktivister. For eksempel er AntACs leder Vitalij Sjabunin for tiden under etterforskning for å ha angrepet en blogger som hadde trakassert både ham og andre medarbeidere over lengre tid. Det har også blitt organisert demonstrasjoner utenfor huset hans.

AntAC mener at dette, i likhet med flere liknende angrep som har forutsatt informasjon om hvor offeret befinner seg, må sees som en hevn fra etterretningstjenesten SBU. Trolig skyldes denne hevngjerrigheten at ledelsen der har blitt bedt om å deklarere verdiene sine.

AntAC har også blitt anklaget for å ha underslått to millioner dollar som de skal ha mottatt fra amerikanske og europeiske myndigheter, noe både de selv og USAs ambassade har nektet for – uten at dette har hindret svertekampanjene i å diskreditere AntAC i mange ukraineres øyne.

 

Ukraina i to kriger

Restauranten Veteranos i Kiev drives av en gruppe veteraner fra den tilsynelatende uendelige krigen i Øst-Ukraina. I likhet med mange av sine medsoldater har de i stor grad blitt overlatt til seg selv etter endt tjenestetid. Veggene er dekorert med bannerne til forskjellige avdelinger.

Blant dem er også bannere for flere av de frivillige bataljonene som etter hvert har fått et svært dårlig rykte utenlands. selv om de utvilsomt gjorde en svært viktig innsats mot den russiske aggresjonen i starten av krigen, betraktes de nå med betydelig skepsis.

Det pågår to kriger i Ukraina nå, en ekstern og en intern.

På restauranten treffer jeg Olga Reshetylova, som er aktivist i menneskerettsorganisasjonen Media Initiative for Human Rights.

– Det pågår to kriger i Ukraina nå, en ekstern og en intern, forklarer hun.

– Og for meg er de to sider av samme sak. Hvis vi klarer å bekjempe korrupsjonen og det postsovjetiske systemet bygd opp rundt den, tar også krigen mot Russland i øst slutt, mener Reshetylova.

 

– Som et føydalsystem

Maidan var et oppgjør med et korrupt og kriminelt samfunn som hadde utviklet seg siden 1990-tallet. Kriminelle miljøer ble den gang beskyttet av den fremvoksende oligarkklassen. Denne klassen av forretningsmenn og mangemillionærer spiller fortsatt en sentral rolle i Ukraina, ikke bare i økonomien, men også i politikken.

Både presidenter og parlamentsmedlemmer har vært avhengig av deres støtte, eller de har selv kommet fra denne klassen. Det gjør også dagens president Petro Porosjenko, selv om han ikke kan sammenlignes med forgjengeren Janukovytsj, som forsøkte å gjøre seg selv til en slags superoligark.

Problemene er likevel bestandige. Lojalitet har blitt belønnet med monopoler og andre privilegier, og det er langt fra vanntette skott mellom politikk, økonomi og organisert kriminalitet.

Oligarkene er på full fart tilbake, i den grad de noen gang var borte.

En majoritet av oligarkene har maktbasen sin i industriområdene øst i landet. Mye tyder på at flere av dem spilte en viktig rolle i destabiliseringen våren 2014 og i separatismebevegelsene som fulgte – for så i ettertid å tilby hjelp til regjeringen i Kiev.

Olga Reshetylova mener oligarkene er på full fart tilbake, i den grad de noen gang var borte.

– Det toppet seg under Janukovytsj. Da fantes det ikke noen rettsstat og kriminelle gjenger kunne operere fritt mens politi og påtalemyndigheter beskyttet dem. De hjalp til å med overta bedrifter, og forfulgte aktivister. Etter Maidan håpet vi på reformer og nye, ordentlige institusjoner, men det fikk vi ikke. Nå ser vi at det gamle systemet er på vei tilbake, og det tjener på nytt oligarkenes interesser, sier hun.

Oligarkene mener at de er selve grunnvollene i den ukrainske staten. Det er som et føydalsystem.

Ifølge Reshetylova oppfatter mange oligarker hele staten som et kompromiss dem imellom.

– Oligarkene mener at de er selve grunnvollene i den ukrainske staten. Det er som et føydalsystem. De skjønner ikke engang hvorfor vi andre ikke liker det. I praksis er vi slavene deres fordi de kan gjøre som de vil, de har penger og kontrollerer media og har avtaler om å ikke angripe hverandre.

 

Det lovløse østen

Reshetylova forteller at menneskerettssituasjonen i krigssonen i øst inntil for et par år siden var tilnærmet lovløs. Selv om den ikke kan sammenlignes med den totale rettsløsheten i de opprørskontrollerte områdene, var forholdende langt fra gode.

Mange av sakene var knyttet til bataljonene som fortsatt har emblemene sine hengende i restauranten vi besøker. I noen tilfeller fungerte disse styrkene til og med som private avdelinger for ulike oligarker. Reshetylova mener også at flere av bataljonene har blitt beskyttet av folk lenger opp i systemet.

Bataljonen fungerte som hans private hær.

Hun forteller en rekke historier om hvordan kriminelle handlinger i øst – som smugling, drap og plyndring – har blitt dekket over av folk høyere opp i systemet. En av historiene handler om Tornado, en avdeling som sprang ut av Shakhtarsk-bataljonen som ble oppløst og nedlagt i 2014.

Den var finansiert av Vitaliy Kropachev, en forretningsmann som drev ulovlige gruver og som allerede på det tidspunktet var blitt stilt for retten tre ganger.

– Bataljonen fungerte som hans private hær, sier menneskerettighetsaktivisten.

Hun forteller at Kropachev tidligere var leder for Janukovytsjs regionparti i Toretsk i Øst-Ukraina, men at han nå står nær den nåværende presidenten og driver kullgruver i Donbas for ham.

De begynte raskt å drepe, bortføre og kreve løsepenger igjen.

– Under kampene rundt Ilovaisk i august 2014 trakk Shakhtarskbataljonen seg tilbake til Volnovak, der de mishandlet og torturerte folk. Likevel ble de bare oppløst. Kun tre måneder senere ble avdelingen Tornado opprettet, nå som del av nasjonalgarden med førti medlemmer fra Shakhtarsk og den samme ledelsen som før, fortsetter Reshetylova.

Hun forteller at innenriksminister Arsen Avakov var fullstendig klar over hva Shakhtarskbataljonen hadde gjort da han gjenopprettet den.

– De begynte raskt å drepe, bortføre og kreve løsepenger igjen. Da folk begynte å gå til politiet, hevdet de at de ble forfulgt fordi de forsøkte å bekjempe smugling i krigssonen. Vi har funnet ut at minst ti mennesker ble drept – uten at noen ble tiltalt, sier Reshetylova.

 

Hvem skjøt?

Igor Kulchitsky bor i en blokkleilighet utenfor Kiev sammen med kona Darina og datteren deres. Faren hans er en av «de himmelske hundre» som ble drept på Maidan-plassen mellom den 18. og den 21. februar 2014.

Jeg får se en film Igor har laget til minne om faren. Bildene fra kampene avløses av bilder av faren som appellerer til andre om å komme til Maidan. Det holder ikke  å sitte foran TV-apparatet mens myndighetene skyter på barna deres, sier han. Igor forteller hvordan faren gikk fremst på barrikadene. Der ble han drept av regimets skarpskyttere.

Han sa alltid at han ikke hadde lyst til å bli syk og sengeliggende. Jeg tror Gud hørte ham, og lot ham dø slik han ønsket.

Ifølge Igor var faren en mann som aldri likte ros eller komplimenter.

– Han var sterk selv om han aldri drev noen form for sport – han vant over meg i håndbak, ler han.

Faren var sliten etter å ha tilbrakt mange timer på Maidan, forteller Igor, men ville tilbake fordi han visste at opprørspolitiet Berkut ville prøve å storme plassen igjen.

– Vi så mange sårede på veien tilbake dit. Jeg laget en slags improvisert stol så han kunne hvile, men da jeg var borte et øyeblikk, gav han den bare videre til to andre eldre menn. Det sier en god del om ham, smiler Igor.

– Han hadde han en sånn glød i øynene, fortsetter han.

– Han var 64 år, men mye yngre innvendig enn utenpå. Jeg gav ham en hjelm og sa at jeg var stolt av ham, da gråt han nesten og bad meg stoppe. Men jeg visste at han satte pris på det likevel, forteller Igor.

 

 

Kort etter var faren død.

– Han sa alltid at han ikke hadde lyst til å bli syk og sengeliggende. Jeg tror Gud hørte ham, og lot ham dø slik han ønsket.

Siden Maidan har Igor vært medlem av en kommisjon for reformer av politiet. De har ikke ført til stort annet enn at noen avdelinger ble døpt om mens de gamle folkene ble sittende.

Igor er også aktiv i et prosjekt for å minnes dem som mistet livet på Maidan-plassen i 2014. Formålet er å gjennomføre tiltak som er i tråd med det ofrene stod for.

– For eksempel ønsker vi å hedre den yngste som døde, bare 17 år gammel, med et senter i landsbyen hans der kunstnere kan komme og arbeide. Det er mye bedre enn medaljer og minnesmerker, sier han.

 

Systemet beskytter sine egne

Advokaten Pavlo Dykan representerer familiene til «de himmelske hundre». Han forteller at det først var i slutten av 2014, etter sterkt press fra de pårørende, at det ble etablert et eget senter for etterforsking av volden. Senteret har møtt press fra flere hold.

Flere kjeder av spor leder til daværende innenriksminister Vitalij Zakhartsjenko og daværende president Janukovytsj.

– En av grunnene til dette er at mange av dem som fortsatt jobber i innenriksdepartementet og de hemmelige tjenestene selv var innblandet i det som skjedde på Maidan, forteller Dykan. Han mener «systemet» beskytter sine egne.

Ifølge Dykan leder flere kjeder av spor til daværende innenriksminister Vitalij Zakhartsjenko og daværende president Janukovytsj.

– Maktmisbruket kunne ikke ha pågått over tre måneder uten at han gav ordre. Vi vet for eksempel at både politi, folk fra narkotikapolitiet og opprørspolitiet Berkut deltok i volden mot studentene som demonstrerte på Maidan i november 2013, til tross for at de vanligvis ikke samarbeider. Alle samlet seg på ett sted, der de mottok ordrer, sier han.

 

 

– Vi vet også at det kom titusjkier (innleide «bøller» med kampsporterfaring) fra Kharkiv den 21. januar, og at de var i telefonkontakt med Jevgenij Zhilin (en tidligere politimann som senere opprettet militærstyrkene til «Folkerepublikken Donetsk»). Han var igjen i kontakt med andre som stod i direkte forbindelse med innenriksminister Zakhartsjenko. Vi vet at de ringte ham etter hver hendelse. Alt sammen var del av det samme systemet, forteller Dykan.

– Dessverre kan ingen av dem avhøres. Begge flyktet nemlig til Moskva, der Zhilin senere ble drept. Andre vil ikke snakke.

Dykan mener dette henger sammen med at folk høyere opp i systemet ønsker å kunne bruke dem igjen ved behov.

 

Det andre Ukraina

Fem hundre kilometer øst for Kiev og åtte kilometer fra den separatistkontrollerte byen Donetsk, ligger Avdiivka. En kort sykkeltur fra ruinene av den internasjonale flyplassen bygget til fotball-VM 2012 var dette en voksende forstad før krigen.

Avdiivka ble styrt av «Folkerepublikken Donetsk» en kort periode våren 2014. I januar-februar 2017 var den åsted for de kraftigste kampene på flere år. Fjorten sivile ble drept i bombardementet, minst to hundre ble evakuert.

Det første man blir møtt av er enorme, rykende skorsteinspiper fra koksverket i området. Som mange andre byer i Donbass er Avdiivka bygd opp rundt industri. Donbass var også kjerneområde for Janukovytsjs Regionparti, støttet av et nettverk av industrieiere og organisert kriminalitet.

 

 

Krigen har i stor grad stoppet opp siden offensiven mot Avdiivka, selv om det fortsatt er trefninger. Samtidig fortsetter den å tære på både den ukrainske hæren og på sivilbefolkningen. Bare i 2017 mistet 98 mennesker livet i krigssonen. Nær fronten har det flere ganger vært mangel på vann, strøm og brensel som har gjort at mange er avhengige av hjelp fra ulike kirkesamfunn.

Det er ikke uvanlig å høre nedsettende omtale av befolkningen i Donbass og Øst-Ukraina. De betraktes som passive, lette og lede og som ofre for russisk propaganda. Andre vil si at de har en sterk lokal identitet, uten å være separatister eller sympatisører med utbryterrepublikkene. Mange virker mutte og oppgitte. Dette er ofrene for krigen som snart er i sitt femte år.

De vet at folk fryser, men gjør ingen ting for å hjelpe. Hvis Porosjenko visste hva jeg synes om ham, ville jeg vært i fengsel.

Dana fyller 70 år om noen dager, og har jobbet som lærer og rektor til hun ble pensjonert.

Huset hennes er iskaldt. I likhet med hele denne delen av byen har det vært uten gass siden juni da en gassledning ble truffet av en rakett. Selv mener hun den mest sannsynlig kom fra ukrainsk side. Myndighetene har lovet å reparere ledningen siden august.

– De vet at folk fryser, men gjør ingen ting for å hjelpe. Hvis Porosjenko visste hva jeg synes om ham, ville jeg vært i fengsel, sier Dana.

Det meste av pensjonen hennes går til elektrisitet. I tillegg får hun hjelp av tidligere elever som kommer med matvarer og brensel. Dana er ikke nådig mot president Porosjenko, som hun mener har ansvaret for krigen.

Folk her ville ikke ha krig. Vi kunne ikke tenke oss at dette skulle skje eller at det ville vare så lenge.

– Barna og barnebarna mine bor i Donetsk, og kan ikke komme og besøke meg, jeg kan ikke engang snakke med dem på telefonen! Hvordan kan jeg gjøre noe annet enn å hate ham da? Flere av de tidligere elevene mine har falt eller blitt invalide. Han klarer ikke å stoppe det, sier Dana, som mener at regjeringen frasier seg ansvaret ved å hevde at de som har skutt på byen fra ukrainsk side ikke er hæren men frivillige bataljoner.

– Hva slags president bare frasier seg ansvaret? spør hun.

– På TV sier de at alle som støtter Ukraina har forlatt Donbass, og at det bare er separatister igjen her. Men folk her ville ikke ha krig, vi kunne ikke tenke oss at dette skulle skje eller at det ville vare så lenge, sier Dana.

 

 

Hun forteller at hun var skeptisk til Maidan og ante at det kunne ende i forferdelse.

– Før 2014 var livet godt. Vi hadde råd til å dra til sjøen hvert år, vi var ikke rike, men heller ikke sultne og fattige, slik vi er nå. Alt er business for myndighetene som kjøper våpen i Amerika og får penger for det, akkurat som våpenprodusentene tjener på det.

 

– Som å bo på en teaterscene

– Å bo her er som å bo på en teaterscene, sier naboen Nastya som bor sammen med mannen og de fire barna. – Vi er nødt til å bare se på alt det som skjer her. Hvis den ene eller andre siden har lyst til å skyte, gjør de det. Vi har lært oss hvem det er som skyter ut fra lyden.

– Det første ordet den yngste datteren min sa, var «boom». Da hun ble halvannet år gammel, ville hun vise meg hvordan jeg skulle legge meg ned og søke dekning. Det visste hun allerede.

Mitt største ønske er bare å våkne en morgen og skjønne at alt var en vond drøm, at vi er ett land igjen.

På et tidspunkt bestemte familien seg for å forlate Avdiivka og reise til Vest-Ukraina der de fikk hjelp av et protestantisk kirkesamfunn.

– Vi hadde hverken vann eller noe annet. Mannen min var uten jobb. Vi endte opp med å bo i en kirke i to måneder, før vi dro hjem igjen. Mange herfra har blitt anbefalt å reise, men har verken fått jobb eller bolig, pengene de fikk var for lite til å klare seg. Og ingen liker flyktninger.

– Mitt største ønske er bare å våkne en morgen og skjønne at alt var en vond drøm, at vi er ett land igjen. At vi ikke lenger trenger å bruke en dag på å komme inn til Donetsk, som før bare var femten minutter unna, avslutter Nastya.

 

Neppe noen ny Maidan

Tilbake i Kiev er det naturlig å spørre om det er behov for enda en Maidan. Olga Reshetylova mener noe slikt vil være livsfarlig i dagens situasjon:

– Vi vil ikke vil overleve det. Russland venter bare på muligheten til å plassere en ny Janukovytsj-type i presidentstolen. Det eneste som kan endre systemet er skikkelige antikorrupsjonsinstitusjoner, selv om det er vanskelig og vil ta lang tid.

Mustafa Nayyem er skeptisk til at det overhodet er mulig å gjenta noe som oppstod av seg selv under helt spesielle omstendigheter.

– Jeg mener at det pågår et permanent Maidan i parlamentet. Når vi roper til ministre og bryter prosedyrer, eller når vi protesterer mot anklagerkontorer som har hundrevis av uløste saker om det som skjedde på Maidan, er det fortsettelse av opprøret med andre midler. Vi kommer til å fortsette å bryte reglene hvis det er nødvendig. Hvis reglene ikke jobber for rettferdighet, er det de som må endres, ikke virkeligheten, sier han.

 

En ny generasjon

Noe av det viktigste som har skjedd er, ifølge Nayyem, at en ny generasjon har kommet inn i politikk og sivilsamfunn.

– På den ene siden er denne generasjonen annerledes fordi den har opplevd en ny virkelighet med internett, sosiale medier, åpenhet, globalisering og menneskerettigheter, sier Nayyem.

Vi lærte at om du var patriot og ville gjøre noe for folk, så var du en taper. I dag er kampen vår en kamp mot denne stereotypien.

– På den andre siden er denne generasjonen dessverre temmelig naiv og barnslig, spesielt her i landet, fortsetter han.

– Hvem har egentlig vært forbilder og rollemodeller for oss?

Nayeem er født i 1981. Han begynte å studere i 1997.

– Foreldrene mine mistet alt – landet sitt, virkeligheten sin og perspektivene sine. Men det største traumet for deres generasjon var at de ikke kunne levere videre til oss i den neste generasjonen noe av det de selv hadde stolt på i alle år. Alle de fine ordene var ødelagt for dem. «Kommunisme», «sosial likhet», «rettferdighet» og «patriotisme». Det betydde ingenting lenger, sier han.

Nayyem forteller at han som gutt gang på gang så at det var de mest brutale og kyniske som fikk suksess, og at statussymbolet var å eie en fin bil, fine klær og gullsmykker.

– Vi så aldri journalister som ble politikere, eller aktivister som lyktes. Vi lærte at om du var patriot og ville gjøre noe for folk, så var du en taper. I dag er kampen vår en kamp mot denne stereotypien. Vi må lære å leve i et nytt rammeverk. Dermed er vi en slags historiske pionérer. Jeg håper det er dette den neste generasjonen vil respektere – ikke statussymboler og rikdom, men det å gjøre noe for landet. Det er grunnen til at vi ikke kan gi oss nå, avslutter Mustafa Nayyem.