FOTO: Jeon Hang

Høyrepopulister vender seg mot Putin

Høyrepopulistiske partier drar til Moskva for å knytte forbindelser til Putins regime.

Delegasjonen fra det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD), under ledelse av partileder Frauke Petry, hadde planlagt å gjennomføre Moskva-besøket i all stillhet. Deler av partiledelsen var ikke informert på forhånd, og de som var informert, visste lite. Framfor alt var ikke tyske medier informert.

Fra russisk side ble besøket derimot omtalt. I løpet av dagene 20.-22. februar møtte delegasjonen blant andre presidenten i Statsdumaen, Vjatsjeslav Volodin, som regnes som en fortrolig rådgiver og medarbeider for Putin. På møtet i dumaen deltok også visepresidenten Pjotr Tolstoj og den høyreekstreme Vladimir Zjirinovskij.

En russisk pressemelding navnga alle de tilstedeværende.

Samtaler med Zjirinovskij utløste betydelig uro internt i AfD, for han er like beryktet i Tyskland som i Norge. Han nådde nylig et nytt lavmål da han for åpent kamera oppfordret livvaktene sine til å voldta en ung, kvinnelig journalist fra den Putin-lojale fjernsynskanalen RT, som hadde stilt ham et spørsmål han ikke likte.

I en knapp pressemelding om besøket nevnte Petry ikke at Zjirinovskij hadde deltatt i samtalene i dumaen. Men en russisk pressemelding navnga alle de tilstedeværende. Zjirinovskij er leder for Det liberaldemokratiske partiet. Møtet med ham regnes som en mulig delforklaring på AfDs tilbakegang på tyske meningsmålinger de siste ukene, selv om Petry blant annet til avisa Bild har sagt at hun ikke visste at Zjirinovskij skulle delta.

Forsvar
Offisielt var AfD invitert av bystyret i Moskva for å diskutere lokalpolitisk samarbeid over grensene. Til den sterkt høyreorienterte ukeavisa Junge Freiheit sa Petry at det var viktig å ha gode forbindelser til utlandet, også til Moskva.

– Nettopp for å opprette og styrke slike kontakter reiste jeg til Russland. Hadde jeg visst at herr Zjirinovskij skulle delta på møtet, ville jeg ikke godtatt det, sa hun.

Men ikke alle tror på hennes versjon. AfDs nestleder Alexander Gaulander har åpent uttrykt mistro og mener Petry godtar ytringer i Russland som hun offentlig ikke aksepterer i Tyskland. Han har heller ikke problemer med at Marcus Pretzell, lederen for AfD i delstaten Nordrhein-Westfalen som i desember 2016 giftet seg med Frauke Petry, gjennomførte en reise på Krim som en anerkjennelse av den russiske okkupasjonen og anneksjonen.

AfD var offisielt sett invitert for å diskutere lokalpolitisk samarbeid over grensene.

– Jeg har selv truffet Aleksander Dugin, som jo betraktes som spiritus rector (åndelig anfører, red.s anm.) for Putins utenrikspolitikk, sier Alexander Gauland, en av partiets to nestledere.

– Men når det gjelder Zjirinovskij, har hun overskredet en grense.

Petry forklarte i Junge Freiheit at invitasjonen fra Moskvas byråd handlet om å utvikle næringsforbindelser til Sachsen, der hun selv leder AfDs fraksjon, og andre tyske delstater. Dessuten skulle man utvikle felles utdanningsprosjekter, blant annet styrke tyskundervisningen i Moskvas skoler og russiskundervisningen i Sachsen. Slik det var i DDR-tider for knappe 30 år siden.

Fortrolighet

Petry gir presidenten i Statsdumaen alt ansvar for at Zjirinovskij deltok. På forhånd hadde det vært snakk om et møte med begrenset deltagelse. Men så hadde Volodin utvidet deltagelsen, blant annet ved å invitere komitéledere og Zjirinovskij.

– Jeg var ikke begeistret for det, men som gjest kunne jeg ikke insistere på at noen ble forvist fra møterommet, sier hun til Junge Freiheit, og forteller at møtet var ment å være hemmelig:
– Det insisterte både den russiske siden og jeg på. Derfor ergrer jeg meg over at avtalen ensidig ble brutt.

På forhånd hadde det vært snakk om et møte med begrenset deltagelse.

AfD-lederen avviser kritikken mot henne for ikke å ha informert resten av partiledelsen. Hun viser til et vedtak i ledelsen av AfD en uke tidligere der det heter at medlemmer av partiledelsen skal informere de andre om «fortrolige» utenlandskontakter i etterkant. Det var hun i ferd med å gjøre, men planen sprakk fordi den russiske siden offentliggjorde at AfD var på besøk.

AfD og Petry lovet da saken om Russland-besøket var på sitt heteste i tyske medier, at man skulle komme med en mer detaljert redegjørelse. Den redegjørelsen er imidlertid uteblitt.

Patriotisme og glede?
Rett før jul 2016 var det det østerrikske høyrenasjonalistiske Frihetspartiet FPÖ som avla visitt i Moskva og inngikk en skriftlig samarbeidsavtale, omtalt som et Memorandum of Understanding, med Putins parti Forente Russland.

FPÖ-delegasjonen var anført av partileder Heinz-Christian Strache, fjorårets presidentkandidat Norbert Hofer, som med knapt mindretall tapte valget, og partiets generalsekretær Harald Vilimsky. Wiens viseborgermester Johann Gudenus og lederen for FPÖ i Linz deltok også, bekreftet de overfor østerrikske medier, blant dem avisen Der Standard. Ifølge den konservative avisen Die Presse er avtalen i første omgang gyldig i fem år.

– FPÖ får stadig større innflytelse internasjonalt, sa partileder Strache i en videosnutt som ble lagt ut på YouTube, ifølge Die Presse.

FPÖ får stadig større innflytelse internasjonalt, og de har forpliktet seg til å oppdra den unge generasjon i en ånd av patriotisme og arbeidsglede.

Han viste også til en reise en partidelegasjon fra FPÖ gjorde til USA i november for å ha samtaler med den nyvalgte president Trumps rådgivere. At USA og Russland nå ville stå skulder ved skulder, betegnet han som særlig viktig for en fredelig bileggelse av krisen i Syria og striden om Krim. FPÖ skulle være virksomt som «nøytral og pålitelig formidler og partner», sa han, og arbeide for å få opphevet de «nytteløse» økonomiske sanksjonene mot Russland.

En journalist i avisen Krone offentliggjorde på Twitter deler av avtalen mellom Putins parti og FPÖ. Blant annet skal de utveksle erfaringer om parlamentarisk arbeid. FPÖ har også forpliktet seg til å drive «oppdragelse av den unge generasjon (i Russland, min anm.) i en ånd av patriotisme og arbeidsglede». Det er en ånd som stinker som svovel, mistenkelig lik den man fant i Østerrikes og Tysklands i perioden 1933-1945.

Hofer, nå nummer tre i den østerrikske nasjonalforsamlingens presidentskap, sa i et intervju med det Kreml-lojale tv-selskapet RT, at «vi må bygge opp et vennskap med Russland». Han også ønsket at Wien skulle spille en sentral rolle i kontakt mellom Putin og Trump.

Hofer sa at Østerrike «må bygge opp et vennskap med Russland».

Avtalen mellom de to partiene ble underskrevet av Strache og nestlederen i Forente Russland, Sergej Sjelesnjak. Sistnevnte er ansvarlig for det russiske partiets internasjonale virksomhet og står på EUs sanksjonsliste etter okkupasjonen av Krim. Fra Forente Russland ble avtalen med FPÖ godkjent allrede 28. november i fjor, skriver Die Presse, altså før presidentvalget som Hofer og FPÖ da så ut til å kunne vinne. Man kan jo tenke over konsekvensene.

Penger til Le Pen
De 11 millioner euro som Putin lånte til Nasjonal Front og Marine Le Pen i 2014 er likevel det mest håndfaste bevis til nå på Russlands og Putins støtte og sterke bånd til ytterliggående nasjonalister og populister i Europa.

Nasjonal Front var, og er igjen nå, i akutt pengekrise, men ingen franske eller øvrige europeiske banker ville stille opp for ytre høyrepartiet i Frankrike. Den lille, private banken FCRB (First Czech Russian Bank) stilte opp med to lån som til sammen utgjorde 11 millioner euro.

Pengene Putin lånte Le Pen i 2014 er det mest håndfaste bevis på Russlands og Putins sterke bånd til nasjonalister i Europa.

Da banken gikk konkurs i september i fjor, regnet mange med at Marine Le Pen og hennes partikamerater kunne glemme gjelden, enda en gave fra Putin. Pengene hadde sikret Nasjonal Front seier i valget til EU-parlamentet og dermed også Marine Le Pen plassen som partiets kandidat til det franske presidentvalget.

«Men den russiske regjeringen ser ut til å ville kreve inn pengene, og det spikrer fast en hard realitet for Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen: Kreml elsker de vestlige nasjonalistene, men det er en tøffere kjærlighet enn vestlige kommunister fikk fra Sovjetunionen», skrev Leonid Bersjidskij, kommentator i nyhetsbyrået Bloomberg i januar i år.

En fransk president som leder et parti med 100 millioner kroner i gjeld til Russland, det vil jo være en ny situasjon. Konkursboet er nå under myndighetenes kontroll. Blant forholdene det spesielle kontoret skal rydde opp i, er å få omgjort salget av gjelden til Nasjonal Front som den russiske bankens ledelse hadde foretatt.

Lånet fra Putin hadde hadde sikret Nasjonal Front seier i valget.

Da hun første uke i 2017 kunngjorde at partiet hadde skaffet seg et nytt lån fra farens miniparti Cotelec på 6 millioner euro, sa Marine Le Pen samtidig at partiet hadde behov for 6 millioner euro til.

Siden franske banker var utilgjengelige, rettet hun derfor en oppfordring til europeiske, britiske, amerikanske og russiske banker om å stille opp. Hun ville si ja til den første som kom med et tilbud. Og så tilføyde hun at hun ikke så på den russiske okkupasjonen og anneksjonen av Krim-halvøya som ulovlig, men tvert imot anerkjente folkeavstemningen som ble hold på Krim under russisk okkupasjon.

Hun var helt sikker i sin sak. Nasjonal Front hadde hatt sine egne valgobservatører til stede under folkeavstemningen. Hun kjenner for øvrig de russiske standpunktene godt etter fire besøk til Moskva siden hun ble valgt til leder i Nasjonal Front i 2011.

Marine Le Pen er heller ikke den eneste Russland-vennlige blant de franske presidentkandidatene. Den konservative Francois Fillon, nå gjenstand for politietterforskning, har også tatt til orde for oppheving av de vestlige sanksjonene mot Russland.

Ikke alle
Ikke alle ledende høyrepopulistiske partier i Europa er innbitte Russland- og Putin-forsvarere, og ikke alle har reist til Moskva for å inngå avtaler. Men unntakene er ikke overveldende mange.

Nederlandske Geert Wilders har holdt seg hjemme og ikke vært på besøk hos Putin. Men hans anti-EU-politikk vinner gehør i russiske medier, og han har også tatt til seg standpunktet om at det var NATO og EU som var ansvarlige for Ukraina-krisen og okkupasjonen av Krim. Det samme gjorde Nigel Farage, lederen av United Kingdom Independence Party (UKIP) som drev fram den britiske utmeldingen av EU.

«Krisen i Ukraina ble faktisk utløst av EU som sa de ville utvide EUs grense til å omfatte Ukraina, noe Putin tok som en direkte trussel», uttalte Farage til Fox News i fjor sommer. «Mitt syn på Putin og russerne er at du ikke bør irritere den russiske bjørnen med en kjepp. Gjør du det, får du et svar».

Ikke alle høyrepopulistiske partier er Russland- og Putin-forsvarere, men unntakene er ikke mange.

I Ungarn har statsminister Victor Orban inntatt en klart russiskvennlig holdning. «Uten russerne er det umulig å styre mot ungarernes framtid riktig», skal regjeringssjefen i dette EU- og NATO-landet ha sagt ifølge nettmagasinet Politico.eu.

Den ungarske tankesmia Political Capital gransket i 2014 de 25 viktigste høyreekstreme partiene i Europa og deres forbindelser til Moskva. Konklusjonen var at 14 av dem hadde slike forbindelser.

Noen av Russlands venner i Europa er imidlertid politikere de fleste vil plassere på venstresiden, som den greske statsminister Alexis Tsipras (Russland «er Hellas’ viktigste allierte») og EU/NATO-landet Bulgarias president Ruman Radev, som vil ha slutt på EUs sanksjoner. Den pro-russiske Igor Doldon fra Sosialistpartiet vant presidentvalget i Moldova i november i fjor, og tolket valgseieren som at velgerne var enige med ham.

Norden
I Norden har både Sverigedemokratene og Dansk Folkeparti fått betydelig oppmerksomhet i russiske medier. Ikke minst skyldes det at DF-politikere har uttalt seg i klare prorussiske vendinger. Partiets forsvarspolitiske talskvinne, Marie Krarup, hevdet for eksempel i oktober i fjor at EU er en større trussel mot Danmark enn Russland. Hun fikk straks støtte av partiets nestformann Søren Jespersen.

«Den trussel EU utgjør mot Danmarks selvstendighet og frihet er langt større enn trusselen fra Russland», gjentok Espersen. Selv om DFs leder Kristian Thulesen Dahl forsikrer at partiet støtter NATO og omtaler Putin som en «slyngel», er det åpenbart uenighet i partiet om dette.

Krarup hevdet for i fjor at EU er en større trussel mot Danmark enn Russland.

Og Sverigedemokratarna? Sist høst avslørte svenske medier at folk i og nær SD var innblandet i mystiske millionforretninger med folk med mulige forbindelser til Putin, mens andre i sentrale verv i SD aktivt spredte russisk propaganda. Aftonbladet konkluderte 2. oktober på lederplass at det trolig finnes langt mer å grave fram om SDs forbindelser til Russland enn det som var blitt kjent til da: «Vi får trolig se mer av Jimmie Åkessons fingrer i det russiske syltetøyglasset».
nyhetsbrevet
Politikk og ideologi
Den påfallende alliansen mellom europeiske høyrepopulister og Putin-regimet har flere lag av årsaker. Mest synlig er den politiske enigheten på flere områder, samt den generelle nytten Putins regime har av at de vestlige institusjonene som EU og NATO svekkes av indre uro og splittelse. Britenes utmelding av EU og valget av Donald Trump er de to største gavene Putin har innkassert til nå. Skulle det bli fulgt opp med EU-motstandere ved makten i Frankrike, Østerrike eller Italia, ville det bli nærmest umulig for EU å opptre samlet i vesentlige internasjonale spørsmål. De bakstreverske regimene i Polen og Ungarn gjør allerede sitt.

Motstand mot EU og muslimsk innvandring er de to viktigste standpunktene høyrepopulister i Europa har felles.

EU-motstand og motstand mot muslimsk innvandring er de to viktigste standpunktene høyrepopulister i Europa har felles. Det er standpunkter som finner betydelig gjenklang hos større velgermasser, og som passer Putin perfekt.

Han fører kamp både hjemme og ute mot islamistene, og hans operasjonsmuligheter styrkes hver gang EU svekkes. Samtidig forsøker Putin å reparere båndene til Tyrkia og president Recep Tayyip Erdogan etter at det tyrkiske flyvåpenet skjøt ned et russisk jagerfly som krysset grensen fra Syria og inn i tyrkisk luftrom i november 2015. Man må si det har gått påfallende lett.

At ytre høyre i Europa etter hvert ser ut til å støtte Russlands erobring av Krim og Øst-Ukraina gjennom taktisk argumentasjon om at Putin og russerne aldri vil gi fra seg erobringene, har sterkt økt høyrepopulistenes gunst i Kreml.

Aleksandr Dugin
At nestleder i det tyske AfD, Alexander Gauland, uten blygsel forteller at han har møtt Aleksandr Dugin, er en megetsigende uttalelse om ytre høyres ideologi. Dugin er omstridt. I hvilken grad han virkelig er en av Putins ideologiske rådgivere, er uklart. Mange mener han er en av de mest innflytelsesrike, andre hevder han står helt utenfor. Men det er hevet over tvil at han har vært svært sentral for flere av Putins nærmeste i partiet Forente Russland.

Dugin omtales av noen som «Putins hjerne», andre har kalt ham «Putins Rasputin». Uansett har han tidligere framstått som en rabiat antiamerikaner. Han har tilskrevet USA, og jødene, ansvar for all verdens konspirasjoner, inntil Trump vant presidentvalget. Da skrev han i en artikkel på hjemmesiden sin at USA ikke lenger burde behandles som en fiende fordi de gode kreftene nå så ut til å komme til makten der. Den neste gode som skal gripe makten etter hans vurdering, blir Marine Le Pen i Frankrike. Den planen kan vise seg å slå feil.

Dugin omtales av noen som «Putins hjerne»

Dugin har opptrådt som en rabiat høyreekstremist, i perioder avløst av dyrking av religion, esoteriske ideer og merkelig filosofi. Han var som ung med på å stifte det nazi-klingende Nasjonalbolsjevikiske parti, for seinere å stille seg i spissen for flere utbrytergrupper fordi nasjonalbolsjevikene ble for moderate.

Hans far var general i den militære russiske etterretningen GRU og trolig hovedgrunnen til at Aleksandr Dugin ikke tidlig havnet i fengsel eller ble sendt i arbeidsleir i Sibir fra sine mange møter med KGB.

Ideologisk grums kan utgjøre et viktig bindemiddel mellom ideologiene på ytre høyre fløy i Russland, Europa og i USA.

Senere har han blitt en masseprodusent av merkelige politiske ideer og teorier, hvorav den mest framtredende kalles «Neo-Eurasianismen». Hans mest kjente bok heter «Geopolitikkens grunnlag» (1997). Der tegnes Russland og Moskva som det sterke sentrum i et rike som strekker seg fra Irland til Vladivostok, og som i sør omfatter deler av Midtøsten, i allianse med Tyrkia og Iran.

Han er en begeistret tilhenger av de italienske fascismeteoretikeren Julius Evola, en begeistring han deler med president Donald Trumps sjefstrateg Stephen Bannon.

Alt i alt ser det ut til at mye ideologisk grums også kan utgjøre et viktig bindemiddel mellom ideologiene som utvikles på ytre høyre fløy i Russland, Europa og i USA.
nyhetsbrevet