Menneskeheten som et lite blunk i kosmisk historie

Tidshorisontene våre krymper raskt mot et trangt vindu med sekunder, timer og dager, akkurat idet vi er avhengige av å utvide holdningen til tiden for å overleve. Mens vi er travelt opptatt med å sjekke mobilen, kan eksistensielle trusler som bioterrorisme og dronekrigføring ligge på lur rett rundt hjørnet, samtidig som havnivået stiger langsomt og umerkelig og truer med å sluke byene langs kysten.

De siste 20 centimeterne dekker den tiden menneskene har eksistert.

Hvordan kan vi få et mer åpent sinn og tilegne oss en naturlig oppfatning av et lengre nå som bidrar til å lede sivilisasjonens utvikling bort fra kortsiktighetens farer?

Et viktig utgangspunkt er å utvikle en følelse av ydmykhet for dyptid, der vi tar innover oss hvor ubetydelig vår egen flyktige eksistens er i forhold til det enorme tidsspennet universets historie, og dermed lar tankene vandre fritt både langt bakover i tid og utover vår egen levetid i en fjern fremtid. Vi må akseptere realiteten i at vår egen personlige historie fra fødsel til død, og alle menneskehetens prestasjoner og tragedier, knapt vil registreres i årbøkene for kosmologisk tid.

[…]

Hvis vi håper å forstå dyptidens mysterier, er det kanskje ikke metaforer eller kunstverk som best hjelper oss med å skjønne dens underverker, men opplevde erfaringer som etser seg inn i vårt mentale landskap.

Én måte å begynne på er å legge ut på en fysisk reise med en app som kalles Deep Time Walk, der du på egen hånd foretar en 4,6 kilometer lang spasertur som representerer jordas 4,6 milliarder år lange historie. Underveis beskriver fortellerstemmene de forskjellige fasene av planetens tilblivelse og mylderet av livsformer som finnes her.

Jeg ble fylt av undring, og det føltes svimlende å stirre ned i tidsavgrunnen.

De siste 20 centimeterne dekker den tiden menneskene har eksistert.

I tillegg har vi Cosmic Pathway på American Museum of Natural History i New York. De besøkende går 109 meter rundt universets historie i en stigende spiral, der de til slutt kommer til ett enkelt menneskehår, stramt oppspent, hvis bredde representerer de 30 000 årene fra det første kjente hulemaleriet i Europa til installasjonen man står i, ble bygd.

Du trenger ikke reise til Nord-Amerika for å oppleve dette selv: Håndgripelige påminnelser om dyptid finnes overalt rundt oss. Jeg husker en gang jeg kikket på stjerner i et teleskop og for første gang innså at det var en tidsmaskin som gjorde at jeg kunne se langt tilbake i fortiden, siden lyset som traff netthinnen, hadde reist i mange år eller muligens århundrer for å komme frem til jorda, og til og med kunne komme fra stjerner som ikke fantes lenger, eller fra en tid før menneskene hadde utviklet seg.

I fjor sommer var jeg og lette etter fossiler med barna mine på stranden i kystbyen Lyme Regis. I motsetning til den berømte fossiljegeren Mary Anning 200 år tidligere fant jeg ikke et spektakulært ichthyosaur-skjelett, men jeg klarte å få øye på en perfekt formet belemnitt – en eldgammel blekksprutlignende skapning – som bølgene hadde slått løs fra klippeveggen.

Den var bare noen centimeter lang, og jeg holdt den forsiktig i hånden. Intet annet menneske hadde noensinne sett den eller berørt den før meg. Jeg holdt et stykke planethistorie, 195 millioner år gammelt. Jeg ble fylt av undring, og det føltes svimlende å stirre ned i tidsavgrunnen.

De hjelper oss med å ta skrittet ut fra tiårenes snevre begrensninger og se for oss århundrer og til og med årtusener.

Eldgamle trær er en annen intens måte å komme i forbindelse med dyptid på. I over et århundre har besøkende ved American Museum of Natural History stått foran et tverrsnitt av et gigantisk sequoia-tre og latt seg forbløffe. Da treet ble felt i California i 1891, ruvet det 100 meter til værs og hadde en omkrets på 30 meter nederst. De 1342 årringene viser at treet stammer fra midten av 500-tallet.

Merker langs radien markerer viktige øyeblikk i historien, fra kroningen av Karl den store i 800 og erobringen av Jerusalem under det første korstoget i rundt 1100 til Napoleons vei til makten i 1800 og slutten på treets liv det året Arthur Conan Doyle ga ut The Adventures of Sherlock Holmes. «Med disse historiske kontrastene foran oss», erklærte New York Times i 1908, «kan vi i fantasien begynne å se for oss levetiden til denne hardføre, eldgamle Skogens Metusalem.»

Men merkene forteller ikke hele historien. De forteller ikke hvem som har stått under greinene på treet eller gjemt seg bak stammen i frykt. De forteller ikke om Kings River Lumber Company, som overtok 120 000 mål sequoia-skog i 1888 og innen 1905 hadde felt over 8000 sjeldne trær, deriblant treet på museet, hvorav de fleste var over 2000 år gamle. «Jeg har aldri sett et kjempetre som har dødd av naturlige årsaker», skrev naturverneren John Muir. Og likevel, til tross for alle tragediene følte jeg ærefrykt da jeg stirret opp på et annet tverrsnitt av det samme treet i Natural History Museum i London, jeg følte ærbødighet og fikk en utvidet oppfatning av hva som er «nå».

Selvsagt finnes det ingen enkel oppskrift for å oppleve dyptid. Det kan ikke kjøpes i butikken eller bestilles når man trenger det.

Slike egenopplevde møter med gamle trær har en evne til å knytte oss til dyptidens underverker. Selv om ingen enkelttrær kan legemliggjøre millioner og milliarder av år med kosmisk historie direkte, fungerer de som en bro til slike kolossale tidsrom ved å ha en levetid som strekker seg mye lenger enn vår egen.

De hjelper oss med å ta skrittet ut fra tiårenes snevre begrensninger og se for oss århundrer og til og med årtusener.

I White Mountains i California finnes det metusalemfuru som er nesten 5000 år gamle, og på Kreta finnes det et oliventre som muligens er 3000 år gammelt og fortsatt bærer frukter.  Slike trær opptrer i skjønnlitteraturen også, for eksempel Treskjegg i J.R.R. Tolkiens Ringenes herre, et gigantisk, snakkende tre, eller ente, som er den eldste skapningen i Midgard.

Alle som vandrer gjennom en gammel urskog, kan føle at tiden går saktere og strekker seg ut, og ense et lengre nå i de knudrete røttene og den fuktige luften.

Trærnes evne til å fungere som forbindelse til dyptiden slo meg for mange år siden da jeg jobbet som gartner ved en universitetsavdeling i Oxford. Kollegene mine og jeg plantet titall etter titall med trær som vi visste at vi ikke ville få se fullt utvokst så lenge vi levde – eiketrær og lindetrær og blodbøker. Mange av dem ville kaste skygge langt ut på 2300-tallet, og enda lenger.

Vissheten om at trærne antakelig kom til å leve mye lenger enn meg, utløste en ydmykhet og respekt for den levende verden som noe mye større enn mitt eget lille livsblaff.

Trærne legemliggjør vårt symbiotiske forhold til naturen. De fungerer som våre ytre lunger: Et stort tre kan daglig produsere nok oksygen til fire mennesker, mens de 3,1 billioner trærne i verden fanger opp rundt en tredel av det karbondioksidet vi mennesker slipper ut hvert år.  Men i tillegg til de livgivende egenskapene kan vi også tenke på trærne som klokker for langsom tid, som ikke bare markerer årene med sine gradvis større årringer, men som også markerer naturens sykliske rytme ved å endre seg med årstidene.

Det kan være lurt å legge bort mobilen for dagen, slik at du kan sitte i ro og fred under greinene uten å bli fristet til å ta en selfie.

For å si det med forfatteren Richard Powers: Trær lærer oss om «livet i skogfart». Kunsten å tenke langsiktig ligger muligens i evnen til å tenke i «tretid», en målestokk med antall hundre og tusen år som kan åpne vårt sinn for tidens dyp.

Selvsagt finnes det ingen enkel oppskrift for å oppleve dyptid. Det kan ikke kjøpes i butikken eller bestilles når man trenger det. Men vi kan gjøre vårt beste, gjennom enkle handlinger som å foreta en månedlig pilegrimsreise for å oppsøke et gammelt tre (helst levende og ikke dødt).

Det kan være lurt å legge bort mobilen for dagen, slik at du kan sitte i ro og fred under greinene uten å bli fristet til å ta en selfie. Eller for å følge den zenbuddhistiske munken Thich Nhat Hanhs spøkefulle råd: «Ikke bare gjør noe. Sitt der.»  Mens vi sitter der stille og lar oss henføre, vil kanskje eonene begynne å strømme gjennom oss.

(Dette er et utdrag fra boka “Hvordan tenke langsiktig” av Roman Krznaric, utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Boken er oversatt av Rune R. Moen.)