Morgendagens kriger

Qayyara, nord-Irak: En gruppe med barn spiller fotball, noen av dem sitter på lange rør. De ler og kaster bolter og konkurrerer om hvem som får best treff. Det høres ut som en rolig hverdagsscene i en by som ble gjenerobret av den irakiske hæren for tre måneder siden. Men ser man nærmere på barna, oppdager man at de har svarte hender og føtter. Ansiktene er tilgriset av aske. De puster inn røyk og svovel.

Stedet der de spiller fotball ligger like ved oljebrønner som Den islamske stat (IS) tente på for tre måneder siden. Oljebrønnene brenner fremdeles.

Tidlig på sommeren satte IS fyr på byens oljebrønner (minst et titalls ifølge FN) i et forsøk på å hemme den irakiske hærens framrykk. I september og oktober utførte de minst tre kjemiske angrep og satte fyr på det kjemiske anlegget Al-Mishraq sør i Mosul. De etterlot seg vold og terror og en klimakatastrofe som utgjør en helsefare for hele befolkningen.

«Nå mangler vi alt i Qayyara»

Zyad jobber med å stenge ned oljebrønnene: «Nå mangler vi alt i Qayyara», sier han,

«sykehuset mangler til og med oksygen for å behandle folk med pustevansker. Lufta er fullstendig forurenset. Eldre og barn ankommer sykehuset med våte kluter på ansiktet, de får ikke puste, og vi har ikke nok medisin engang. Men ikke nok med det, folk fortsetter å spise grønnsaker fra dette området, så de få som overlevde brannen, røyken og svovelen, kommer til å bli syke i løpet av de neste månedene.»

I en rapport publisert 11. November, forteller Human Rights Watch (HRW) om en type sår funnet på minst sju personer som tilsvarer en eksponering til lave mengder av et kjemisk «gnagsår»-middel.

Lama Fakih, avdelingsdirektør for HRW i Midtøsten, sier at «IS angrep med giftige kjemiske våpen viser en brutal mangel på respekt for menneskeliv og lover i krig. IS-krigere trekker seg tilbake, og på sin flukt angripes de sivile de etterlater seg, og livene deres settes i fare. Dette øker bekymringene for innbyggerne av Mosul og andre omstridte områder.»

To år uten skole

Barnas øyne uttrykker år med terror. Nå er dagene deres lange og tomme mens de er vitne til de høye flammene foran hjemmene sine.

Makhmoud er rundt 30 år og pleide å jobbe for den irakiske hæren før 2014. Han går foran flammene mens han rister på hodet og spør barna: «Hvor lenge er det siden dere gikk på skole?»

«To år», svarer barna.

«To år uten skole», sier Makhmoud

Mangelen på utdanning er den farligste skaden.

«Det er den største skaden IS har etterlat seg. Mer enn flammene – før eller siden vil de dø ut – mer enn pusteproblemene, vi skal jo alle dø en dag. Mangelen på utdanning er den farligste skaden. I dette området hadde de treningsleirer. Unge gutter kom fra Syria og Tyrkia. De ville også tvinge barna våre med til treningsleirene for å lære dem å drepe. De lyktes med noen av dem. De barna er tapt for alltid.»

Makhmoud holder en sigarett i venstrehånda, han roterer den nervøst med to fingre, så viser han den fram med stolthet.

«Den første gangen jeg ble tatt i å røykte, ga de meg en bot på 300000 dinarer. De sa at det var kun en advarsel, og at neste gangen ville de kappe av meg hodet. De samme som nektet oss å røyke var de samme som brente opp den største inntektskilden vår, oljen.»

En apokalyptisk scene

Makhmoud husker offentlige henrettelser, folk i offentlige stillinger som ble hengt fra brua i tre dager – en advarsel til hele befolkningen. Han husker mennesker som ble pisket på torget, butikkene som ble tvunget til å betale skatt til IS og de som ble tvunget til å stenge.

Han husker alle de han kjenner som støttet IS «fordi de trodde det var en garanti for et anstendig liv, men det håpet ble aldri innfridd, og nå risikerer vi å miste en hel generasjon barn hvis vi ikke frigjør dem, med tålmodighet, fra den korrupte informasjonen de ble gitt i islamistisk skolegang under IS om livet, døden og religion.»

Det minner om Kuwait under Gulfkrigen, som om historien har gjort en piruett.

Nå er skolene stengt i Qayyara, husene dekkes av røyk. Sett på avstand ser Qayyara ut som en apokalyptisk scene. Det minner om Kuwait under Gulfkrigen, som om historien har gjort en piruett. På den tiden brukte den tidligere presidenten Saddam Hussein den samme strategien før han trakk seg tilbake, nemlig å sette fyr på oljebrønnene for å bekjempe de allierte styrkenes framrykk.

Dette var i 1991, mer enn 700 oljebrønner sto i fyr, og det tok over et år å slukke dem. Qayarra, som har et flertall sunnier og er en by med mange brønner, lider nå en liknende skjebne. Og under himmelen som er svart av olje, er ødeleggelsene mer tydelige.

Avhumanisering av fienden

Før de ble overvunnet av den islamske stat i 2014, produserte de to viktigste oljefeltene i Qayyara-regiononen, Qayyara og Najma, opptil 30000 fat olje per dag, og ifølge eksperter ville IS ha fortsatt å utnytte oljeressursene, de sender opptil 50 tankbiler om dagen i Syria.

«Så lenge de var sikre på at de hadde kontroll over byen», konkluderer Makhmoud, «utnyttet de all oljen vår. De solgte den på svartebørsen. Nå sitter vi igjen med ingenting, ingen bolig, ingen jobb, og uten landets inntektskilde, oljen».

En gjeng tenåringer har samlet seg rundt et bilvrak og ser stolt på en video på telefonen til en av dem. Det er liket av et IS-medlem videoen viser. En mann gir en kniv til en gutt og beordrer gutten til å halshugge liket. Kroppen er naken og bindes fast til en bil for så å bli dratt gjennom Qayyaras gater gjennom en jublende folkemengde. Gjennom jubelropene til barn.

Frigjøringen av Mosul og omkringliggende landsbyer risikerer å gi grobunn til en form for avhumanisering av fienden. De samme barna spiller fotball foran flammene, de prøver å gjenfinne uskylden de ble frarøvd. De samme barna som sårt trenger å oppleve barndommens uskyld, blir oppmuntret av voksne til å behandle fiendens kropp på det mest grusomste vis.

Også for voksne betyr denne frigjøringen en mulighet for anklagelse og hevn. Den islamske stats tap av Mosul er allerede et faktum, men motstanden deres vil bli hard, lang og blodig.

I mellomtiden forbereder vinnerne i Irak – nå allierte – morgendagens kriger.

Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen.