Når sex blir arbeid

«Ja, de kan kanskje velge, men er valget reelt?»

Da Agenda Magasin, tidligere i år, intervjuet seniorrådgiver Emanuela Pozzan, ved avdelingen for kjønn, likestilling og mangfold hos ILO. Kom samtalen på et tidspunkt inn på tematikken om anstendig arbeid (Decent work), og hvorvidt kvinners valg av å jobbe midlertidig er et reelt valg.

Kravet om anstendig arbeid er en av bærebjelkene i FNs organisasjon for arbeidslivet. Og for kvinner, som i høy grad jobber midlertidig og i kontraktsarbeid, har dette arbeidet ikke blitt mindre viktig de siste årene. Ikke minst i kjølvannet av #Metoo, som beskrev graden av uanstendighet som seksuell trakassering i arbeidslivet utgjør. Det retoriske spørsmålet Pozzan stilte handlet om kvinner i et arbeidsliv som blir fragmentert.

Verden viser så mye likegyldighet til lidelsen av millioner av kvinner og barn i sexindustrien.

Men spørsmålet kunne like gjerne vært stilt om en gruppe av kvinner, som mer enn noen andre, opp gjennom hundrevis av år har blitt sett på som «de andre». Om de i det hele tatt blir sett da, kvinnene i sexindustrien.

De siste årene har begrepet sexarbeid, til en viss grad, byttet ut prostitusjon. Det reiser en rekke nye spørsmål for den globale politikken i arbeidslivet, som til liten grad blir stilt. Også her i Norge.

En perfekt storm

«Vi snakker om #Metoo i arbeidslivet, men når det gjelder prostitusjon, så snakker vi ikke om hva sexkjøpere gjør. Vi jobber med overlevende med arr som viser hva sexkjøpere har gjort med dem. De har blitt voldtatt, sodomisert, knivstukket og ydmyket. Tisset på, driti på, gjengvoldtatt. Jeg mener, det spiller ingen rolle hva de har opplevd. Verden viser så mye likegyldighet til lidelsen av millioner av kvinner og barn i sexindustrien.»

Kvinnen som sitter ovenfor meg på en kafé i New York er Taina Bien-Aimé. Daglig leder av Coalition Against Trafficking in Women (CATW), og en av grunnleggerne bak den internasjonale likestillingsorganisasjonen Equality Now.

Jeg tror at prostitusjon, på mange måter er vårt siste tabu når det kommer til samfunnet vårt, lovene våre og våre politikere.

I mer enn 25 år har advokaten og statsviteren Bien-Aimé jobbet for kvinners rettigheter gjennom ulike internasjonale organisasjoner. De siste årene har hun imidlertid konsentrert seg om arbeidet for og med barn og kvinner i sexindustrien. CATW er involvert i exit-prosjekter og bevisstgjøringsprosjekter over hele verden. I USA drifter de såkalte survirvor-programmer, som tilbyr bolig, helsehjelp, utdanning og terapi, for kvinner som ønsker seg ut av sex-industrien.

Det er et langsomt og mentalt tungt arbeid.

«Jeg tror at prostitusjon, på mange måter er vårt siste tabu, når det kommer til samfunnet vårt, lovene våre og våre politikere. Institusjonen av prostitusjon er liksom en perfekt storm av misogyni, kolonialisme, kommersialisering av kvinners kropper for profitt og misbruk av disse kvinnenes sårbarhet.»

Ingen svar å få

I 2015 gikk menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International inn for en politikk for avkriminalisering av sexhandelen. Noe som førte til protester fra spesielt kvinnebevegelsen i nordiske land, hvor den nordiske modellen for sexkjøp – at det er lovlig å selge sex, men ikke å kjøpe eller drive hallikvirksomhet – har vært en viktig seier.

Sexindustrien er en direkte arv av koloniserte, kvinners kropper for økonomisk profitt.

Når det gjelder FNs organisasjon til arbeidslivet, ILO, har de ingen politikk på avkriminalisering. Men de referer likevel til prostitusjon som sexarbeid i sine dokumenter, noe som utfordrer kravene om anstendig arbeid. Kvinner i prostitusjon eller sexarbeidere, er svært sårbare for vold, overgrep og drap.

I ILOs dokument om uakseptable arbeidsformer er blant annet «tvungen arbeid» listet opp: Tvangsarbeid er definert i artikkel 2 (1) i konvensjon nr. 29 som: «alt arbeid eller tjenester som kreves fra enhver person, under trussel om straff og som for den personen som ikke har tilbudt seg selv frivillig til arbeidet.»

Du kan ikke uteksamineres fra å være et sexhandlet barn, til å plutselig bli en voksen samtykkende.

Bien-Aimé har gjentatte ganger, av disse grunnene, forsøkt å få ILO til å svare henne på hvordan politikken når det kommer til sexarbeid skal håndheves med tanke på anstendig arbeid. Og også hvordan de har tenkt å måle graden av frivillighet, når de vet at fattigdom er en vesentlig driver inn i industrien.

Vi har også forsøkt, i arbeidet med denne artikkelen, å få ILOs presseavdeling til å svare på noen av de samme spørsmålene. Også om hvor grensene for barn i sexindustrien går, som ILO mener er et klart menneskerettighetsbrudd. Bruddet kan imidlertid være vanskelig å definere: For hvis et barn kommer inn i industrien ved 13 års alder, men ikke forsøker/klarer å komme seg ut før etter fylte 18, til hvilken grad er menneskerettighetsbruddet fortsatt gjeldende?

Ingen av oss har fått svar.

Trafficking eller prostitusjon?

«Du kan ikke uteksamineres fra å være et sexhandlet barn, til å plutselig bli en voksen samtykkende. Det skjer bare ikke. Journalister burde spørre personer i, eller som er ute av sexindustrien: Hvor gammel var du da du startet? Om svaret er 15,16,17 så har de vært, etter rettslig definisjon, et traffickert barn.» mener Bien-Aimé.

Trafficking, som i menneskehandel til og for sexindustrien, er et begrep som det er bred konsensus om – blant internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner – at er et klart brudd på menneskerettighetene.Prostitusjon er definert som utveksling av sex for penger eller tjenester, mellom to samtykkende voksne. Likevel bruker advokaten og aktivisten begrepene om hverandre.

Den ene kan ikke eksistere uten den andre.

Hun forklarer:

«Trafficking er bare et kjøretøy, det er ingenting i seg selv. Det er bare en juridisk definisjon for å forklare hva som skjer. Så, trafficking eller menneskehandel, er handlingen som en hallik eller menneskehandler utfører. For eksempel: Hvis du ser på menneskehandel i arbeidslivet, fører toget til et reisemål som kan være gårder, eller neglesalonger eller fabrikker. Mens i sex-trafficking fører toget til sexhandelen.»

En del mener at man må skille klart mellom trafficking og prostitusjon?

«Ja. Og noen av våre kritikere beskylder oss for å lyve, men det vi gjør er bare å linke prostitusjon og sex-trafficking. Den ene kan ikke eksistere uten den andre. Hvis det ikke fantes en pulserende sexhandel, så ville heller ingen bli trafikkerte.»

Arven etter kolonistene

Den globale sexindustrien er svært lønnsom, i motsetning til stoffer kan man omsette et menneske flere ganger daglig. Bare i Spania alene er inntektene fra industrien beregnet til rundt 26 milliarder årlig. I en pressemelding om den økonomiske utviklingen i Asia allerede i 1998 forklarte ILO at «Sexindustrien bidrar vesentlig til sysselsetting og nasjonal inntekt i regionen».

Bien-Aimé er opptatt av å sette industrien inn i en kontekst:

«En av de første tingene de europeiske kolonistene som kom til Canada gjorde, var å prostituere urfolkskvinner. De voldtok dem og prostituerte dem. Her i dette landet hadde vi slaveri i 400 år. Svarte kvinners kropper ble voldtatte og gjort gravide. Sexindustrien er en direkte arv av koloniserte, kvinners kropper for økonomisk profitt. Når 90 prosent av kvinnene i prostitusjon i dag er rasifiserte kvinner, og de blir gjort til en økonomisk motor for en sexhandel som alle (andre) drar nytte av. Så er holdningen om at dette er greit både en regressiv, rasistisk og neokolonialistisk visjon om hva kvinner, og spesielt rasifiserte kvinner, skal være.”

Hvordan kan du skille systemet av prostitusjon fra alt annet som vi vet om misogyni, om hierarkiet av kjønn og maktsystemene våre?

Hun påpeker at rasifiserte kvinner er overrepresenterte i sexindustrien i USA, sammenlignet med forholdet i befolkningen forøvrig.

«Hva vi gjør er å skape et system av kjønns-apartheid. Du har kvinnene som fortjener tilgang til rettferdighet, som fortjener likestilling og som fortjener en stemme for å sikre seg at deres grunnleggende menneskerett til et liv fri for vold, og et liv fritt for diskriminering, er implementert. Og så er det en annen kategori av kvinner, de fattigste av de fattigste, de mest sårbare. Flesteparten av dem er barn. Disse menneskene blir fordømt til et liv i sexhandelen.»

Systemkritikk, takk

De siste årene i USA har menneskehandel og rekruttering til sexindustrien økt, og nådd epidemiske proporsjoner i USA, i følge noen. Kvinner utgjør flertallet av industrien. Likevel var diskusjonene om denne industrien forbløffende fraværende, da FNs kvinnekommisjon avholdt sin årlige konferanse om kvinners rettigheter i mars.

Bien-Aimé er ikke så forbløffet over akkurat det lenger, hun virker heller oppgitt over FN. Men hun er forvirret over de offentlige samtalene rundt #Metoo.

Hvem drar nytte av dette?

«Det som virkelig forvirrer meg, er at du her har du relativt intelligente mennesker, folk som sakte, men sikkert, begynner å anerkjenne skadene som Metoo-bevegelsen har fortalt oss om. De-humaniseringen som seksuell vold fører med seg. Følelsen av absolutt objektivisering og hvordan det påvirker kvinner resten av livet, på en svært negativ måte. Men hvis en mann gir en kvinne tjue dollar for utnyttelse, eller hundre dollar, så er det plutselig greit.“

I Sverige oppstod bevegelsen #Intedinhora i kjølvannet av #Metoo-kampanjen, et opprop bestående utelukkende av personer med erfaring fra kommersiell utnyttelse i sexindustrien. Kravene til kampanjen handler hovedsakelig om sterkere rettssikkerhet (deriblant skjerpe inn straffene for sexkjøp), styrke helsevernet for personer i sexindustrien og dessuten styrke velferdsordningene for dem det gjelder.

Hvem tjener penger på det?

Også i Norge er dette utfordringer som har blitt gjort lite, eller ingenting, med de siste årene. Også når det kommer til det som er definert som menneskehandel. Bien-Aimé etterlyser mer systemkritikk:

«I vårt kulturelle narrativ akkurat nå, setter folk prostitusjon som et unntak fra volden mot kvinner, fordi penger er involvert. Fordi vi lever i samfunn som verdsetter penger fremfor alt, og derfor tror at penger er en form for samtykke. Men i sexindustrien har en part makt, kontroll og penger, den andre har ikke det. På en eller annen måte gjør vi oss selv blinde for det. Men hvordan kan du skille systemet av prostitusjon fra alt annet som vi vet om misogyni, om hierarkiet av kjønn og maktsystemene våre?»

Hvem lider?

Hun sukker tungt:

«Vi ser ikke på det som et system, men fokuserer kun på ett aspekt av hele ligningen. Hvorvidt hun liker det, eller ikke. Hvorvidt hun er 18, eller ikke. Om hun ble traffikert, eller ikke. Men det er ikke spørsmålene som bør stilles. Hvem drar nytte av dette? Hvem tjener penger på det? Hvem lider? … Det er spørsmålene vi burde stille.»