NATO og EU ikke garantister for fred i Europa

Vladimir Putin har «skrevet en dødsmesse for den post-sovjetiske freden», skriver den amerikanske professoren Mary Elise Sarotte i Financial Times.

Hun er overrasket over at Putins krav til Vesten om aldri å innlemme Ukraina i NATO, har resultert i en storkrig, og at «Europa nå er tilbake der vi var i 1989 – med en klar skillelinje mellom en Moskva-dominert og en Washington-dominert blokk. Jeg forventet ikke å se en slik deling gjenoppstå i min levetid», skriver historieprofessoren fra Johns Hopkins University. Hun er en av de ledende forskerne på Europas utvikling etter Berlinmurens fall.

Sarotte hevder at Russlands president hele tiden har ment at sovjetrepublikkene som brøt med Moskva i 1991 «aldri skulle fått lov til å erklære seg selv som suverene uavhengige stater». Putin har selv oppsummert Sovjetunionens sammenbrudd med at “millioner av mennesker gikk til sengs i et land og våknet opp i et annet, og at de gjennom natten hadde blitt en etnisk minoritet».

Denne hendelsen skal – slik den tyske russlandseksperten Boris Reitschuster ser det – ha vært et definerende øyeblikk for Putin.

I 2017 bodde 25 millioner etniske russere utenfor dagens Russland, i de tidligere sovjetrepublikkene. Slik Putin ser det, utgjør dette den største etniske gruppen i verden som er delt av grenser, men «Putin utelater helt det faktum at Josef Stalins deportasjoner i aller høyeste grad var med på å skape denne virkeligheten», skriver Sarotte.

Putin har de siste årene blitt mer opptatt av å «beskytte» etniske russere i de tidligere sovjetområdene, og slik begynte også krigen i Ukraina. Med det Putin kaller for «spesialoperasjon» for å beskytte russerne i de to utbryterrepublikkene i det østlige Ukraina. Han har beskrevet Sovjetunionens sammenbrudd som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe. Europas endring, Berlinmurens fall og deklasseringen av Moskva, har plaget Putin helt siden han i vanære måtte kjøre den lenge veien hjem fra Dresden i daværende Øst-Tyskland, der han som underordnet KGB-offiser hadde sett det sovjetiske imperiet smuldre opp.

 

Frykten for folkets vilje

Den 5. desember 1989, få uker etter murens fall, var demonstranter på vei inn i KGBs hovedkontor i Dresden. Putin, som var en av offiserene på vakt, opplevde situasjonen som svært truende. Han ringte hovedkontoret for den sovjetiske hæren i Dresden og ba om beskyttelse av tanks og soldater. Men ifølge Putin selv, var henvendelsen nytteløs. «Vi kan ikke gjøre noe uten ordre fra Moskva», var beskjeden han fikk. «Og fra Moskva er det stille», sa stemmen i telefonen.

Denne hendelsen skal – slik den tyske russlandseksperten Boris Reitschuster ser det – ha vært et definerende øyeblikk for Putin. Han opplevde at den sovjetiske statsmakten sviktet.

Ifølge den tyske forfatteren var det her Putin forsto hvordan den politiske eliten kan bli styrtet av folket.

Reitschuster er Putins tyske biograf, og har i en tjueårsperiode skrevet en rekke bøker om Russland og Putin. Reitschuster peker på at denne hendelsen i Dresden er helt avgjørende for å forstå Putin. «Vi kunne hatt en annen Putin og et annet Russland uten hans år i Øst-Tyskland», sa Reitschuster i et intervju med BBC i 2015.

Ifølge den tyske forfatteren var det her Putin forsto hvordan den politiske eliten kan bli styrtet av folket. Frykten for at noe slikt kan skje også i Russland, har han båret med seg gjennom hele sin regjeringstid. Mange vestlige analytikere mener at denne frykten er blitt sterkere og sterkere de siste årene. Og akkurat nå fremstår redselen for det ukrainske demokratiet, og at en demokratisk bølge en gang vil skylle inn over Kreml, som en viktig drivkraft for Putins hensynsløse autokrati.

Med andre ord; i dagens situasjon kriger Putin ikke bare mot den ukrainske hæren. Han er i krig med det ukrainske demokratiet, mot folkets rett til å velge sin vei, mot ukrainernes mulighet til å velge bort Russland.

 

Hva om Russland vinner?

En av USAs fremste eksperter på øst-vest-relasjoner, Michael Kimmage, har dristet seg frempå med en analyse av hva det vil bety dersom Russland vinner krigen i Ukraina. I et essay i Foreign Affairs, What if Russia Wins?, peker Kimmage og hans medforfatter Liana Fix på at et Kreml-kontrollert Ukraina vil endre Europa, og at vestlige ledere vil bli tvunget til å tenke helt på nytt om europeisk sikkerhet av frykt for ikke å havne i en storkrig med Russland.

Kimmage er professor i historie ved Catholic University of America og forfatter av en rekke bøker om amerikansk utenrikspolitikk. I to år, fra 2014 -2016, jobbet han i det amerikanske utenriksdepartementet med Russland og Ukraina som sitt spesialområde. Fix er russlandsekspert i den Washington-baserte tenketanken German Marshall Fund.

Det betyr at Ukraina væpnes, men landet må fortsatt utkjempe krigen alene.

De to ekspertene mener at både USA og NATO er dramatisk uforberedt på å utvikle den type ny sikkerhetsarkitektur som en russisk militær seier i Ukraina vil tvinge frem. Og at dersom Russland oppnår sine mål, et regimeskifte i Ukraina, gjennom en fullskala krig mot det som i århundrer har vært russernes nærmeste broderfolk, vil dette endre det europeiske sikkerhetspolitiske bildet fundamentalt.

 

NATO og EU ikke garantister for fred

Tankene om at EU og NATO kunne være garantister for fred på hele det europeiske kontinentet nå, tilhører fortiden. «I stedet vil sikkerhet i Europa fra nå av bety forsvar av de landene som er medlemmer i EU og NATO. Alle utenom vil stå alene, med unntak av Finland og Sverige», skriver Kimmage og Fix.

De ser at USA og Europa har havnet i en «permanent økonomisk krig med Russland». Kimmage og Fix spår at Russland vil møte de stadig kraftigere sanksjonene med cyberangrep, og at russiske kutt i energiforsyningen til Europa vil bli brukt som utpressing. Videre regner de med at Kina vil stille seg på Russland side i den økonomiske krigen. Russland vil også lete med lys og lykter etter uenigheter NATO-landene imellom, og Putins folk vil gjøre alt for å gjøre eventuelle uenigheter farlige for alliansen.

Russlands invasjon i Ukraina har, slik de to forskerne ser det, også endret grunnlaget for diskusjonene om videre NATO-utvidelser østover, av rent faktiske grunner. «I møtet med et aggressivt Russland, vil ikke EU og NATO lenger ha kapasitet til å utvikle ambisiøs politikk for områder utenfor egne grenser», skriver de to forskerne.

 

NATO nærmer seg krigen

Kimmage har tidligere vært svært kritisk til NATOs offensive åpen-dør-politikk, og for en måned siden fyrte han av en bredside mot alliansen, også det i Foreign Affairs. I essayet Time for NATO to Close Its Door kritiserte han alliansen for å være «for stor», for å «mangle evnen til å forsvare sine medlemmer», og for å være «for provoserende for sitt eget beste». Kimmage mener alliansen var forbilledlig så lenge den opererte innenfor sine opprinnelige rammer, som en transatlantisk forsvarsallianse. Med andre ord før Øst-Europa ble for fristende for de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush, som ville ha stadig mer kontroll over Europa og samtidig ydmyke det nye Russland.

Dette er stikk i strid med det Putin de siste månedene har sagt at han ønsker å oppnå.

I Foreign Affairs beskrev han NATO som et «formløst monster på 30 land som dekker Nord-Amerika, Vest-Europa, Baltikum og Tyrkia». «Den enorme størrelsen og det uklare oppdraget utgjør en risiko for at NATO kan dras inn i en større europeisk krig», skrev Kimmage midt i januar. Etter hans mening har ikke NATO forutsetning til å håndtere en konflikt mellom et land som ønsker seg inn i NATO, og en atommakt som betrakter et slikt medlemskap som fullstendig utenkelig.

Foreløpig er ikke NATO part i krigen i Ukraina, og før jul advarte en rekke eksperter, blant dem den britiske analytikeren Keir Giles i tenketanken Chatham House, om at USA, NATO – det vil si Ukrainas beste venner i Vesten – ga Putin motivasjon for å angripe Ukraina, ved klart og tydelig si at Kiev ikke ville få militær støtte i en eventuell krig. Nå er krigen her, og NATO-landenes politikk er i endring, om ikke NATOs. Det betyr at Ukraina væpnes, men landet må fortsatt utkjempe krigen alene.

 

Vesten savner Merkel

Sarrotte peker i sin artikkel i Financial Times på flere momenter som kan ha vært motiverende for Putin: «Han kan ha ansett Vesten som spesielt svakt akkurat nå», skriver hun: USA er distrahert av innenrikspolitisk uro, Storbritannia er opptatt med ettervirkningene av Brexit og det vedvarende kaoset rundt statsminister Boris Johnson, Frankrike gjør seg klart til et nytt valg, og Tyskland har mistet Angela Merkel. Sarotte legger spesielt vekt på det siste, og viser til at Merkel, som hadde vokst opp i Øst-Tyskland og snakket flytende russisk, kunne gjennomskuet Putin.

Putins invasjon av Ukraina gjør at NATO står mer samlet enn på flere tiår.

Kimmage og Fix mener at en russisk seier vil koste Putin dyrt, og er enige med James Cleverly, Storbritannias ferske EU-minister, som to uker før invasjonen utalte at en fullskala krig i Ukraina vil bringe Russland ut i «en hengemyr», en krig de verken vinner eller taper militært. I tillegg mener de at Putin kan ha satt Russland i en situasjon som får den russiske eliten til å vende ham ryggen på grunn av at eliten rammes av nye og knallharde sanksjoner.

Det vil også bli tydelig for vanlige russere at krigen i Ukraina vil skjerpe konflikten med NATO, og øke tilstedeværelsen av NATO-soldater på grensen til Russland i andre land i Europa.

Dette er stikk i strid med det Putin de siste månedene har sagt at han ønsker å oppnå.

 

Økt spenning – medvind for NATO

Putins invasjon av Ukraina gjør at NATO står mer samlet enn på flere tiår. I ukene før invasjonen nærmest jublet USAs nyutnevnte NATO-ambassadør, Julianne Smith, over at Ukraina-krisen har gitt NATO ny vitalitet. Hun så da på krisen som et redskap for å skape samhold i alliansen, og å bringe NATO tilbake til utgangspunktet.

I et intervju med The New York Times i slutten av januar minnet hun om at alliansen ble opprettet for «å beskytte oss mot sovjeterne».

«Intuitivt forstår alle NATO-landene hva som nå må gjøres, de forstår viktigheten av å være beredt».

«De er alle veldig godt kjent med russernes væremåte. Det vi ser nå er ikke nytt», sa hun til New York Times.

Det er nå utenkelig at Russland kan få sympati for sin fremstilling av en sikkerhetspolitisk ubalanse i Europa gjennom de siste 30 årene.

Hun har tidligere uttalt til Financial Times at Ukraina-krisen har skapt et samhold som er «fantastisk for alliansen».

Det som nå utspiller seg i Ukraina vil nok ingen ansvarlig NATO-topp lenger glede seg over. Både analytikere og politikere forventer nå en langvarig krig, og USA har foreløpig spådd at minst 50 000 sivile vil miste livet.

Moskvas gjentatte trusler, senest fra sist helg, om at et eventuelt svensk og finsk NATO-medlemskap vil få militære konsekvenser, bringer krigsfrykten helt hjem til oss.

 

Glemte Russland

Det er nå utenkelig at Russland kan få sympati for sin fremstilling av en sikkerhetspolitisk ubalanse i Europa gjennom de siste 30 årene. En ubalanse som flere forskere og analytikere i Europa og USA den siste tiden har pekt på.

«Når vi ser tilbake nå», skriver Sarotte i Financial Times, «var det lett å glemme at Russland, til tross for all sorg og kaos etter Sovjetunionens kollaps, fortsatt var en stormakt, med enorme landområder, rike naturressurser, enorme militære styrker og strategiske atomvåpen. Og det var lett å overse hvor alvorlig Putin tok konflikten med Vesten om Ukrainas rolle og fremtid, og hvor sterkt han ønsket gjenskape Moskvas evne til kontroll».

Russlands invasjon i Ukraina overskygger akkurat nå alt, men debatten om NATOs rolle i Europa de siste 30 årene, og NATOs fremtidige rolle, er på ingen måte død.

Sarotte presenterte i desember sin omfattende forskning om bakgrunnen for det stadig kjøligere forholdet mellom Russland og Vesten de siste 30 årene. Hennes bok Not One Inch; America, Russia and the Making of the Post-Cold War Stalemate (Yale University Press, 2021) pekte på at Russland har hatt grunn til å føle seg overkjørt av USA og NATO, som de siste 30 årene har drevet gjennom en ny sikkerhetsarkitektur i Europa.

 

Krigen overskygger alt

Russlands invasjon i Ukraina overskygger akkurat nå alt, men debatten om NATOs rolle i Europa de siste 30 årene, og NATOs fremtidige rolle, er på ingen måte død. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er svært opptatt av å beholde USA som alliansens fremste kraft, og i et intervju med det franske nyhetsbyrået AFP i mars i fjor slo han fast at EU ikke kan forsvare Europa.

Ukraina er og blir et nøkkelland for å skape stabil fred i Europa.

I kjølvannet av NATOs plutselig retrett fra Afghanistan sist høst, og påfølgende spørsmål om NATOs posisjon i fremtredende EU-land, som Tyskland og Frankrike, gjentok Stoltenberg at «EUs forsvarsplaner aldri kan erstatte NATO». Stoltenberg har også bekreftet at hele 80 prosent av NATOs forsvarsutgifter dekkes av land utenfor EU. Og påpekt, i intervjuet med AFP, at dette er et paradoks i og med at 90 prosent av EUs innbyggere lever sine liv i NATO-land.

Ukraina er og blir et nøkkelland for å skape stabil fred i Europa. I essayet Ukraine through the lens of history , i Financial Times tidlig i februar, trekker Storbritannias tidligere ambassadør til Sovjetunionen og Russland (1988-1992), Rodric Braithwaite, frem Sarottes påstand om at vestlige politikere hele tiden har forstått at Ukraina som NATO-medlem vil eliminere den fysiske avstanden mellom NATO, verdens mektigste militærallianse, og Russland. Og at Ukrainas NATO-kandidatur, og NATOs løfte om at Ukraina kan bli medlem en gang i fremtiden, har vært et farlig spill som har provosert Russland. Et spill Sarotte mener har vært drevet frem av «amerikanske hardlinere» som systematisk har jobber for Ukrainas NATO-kandidatur, selv om de ikke selv engang har trodd på at Ukraina kan bli medlem.

 

Hva nå?

Når sjokket over kraften i Putins anslag mot Ukraina gradvis legger seg, vil Sarottes store forskningsmateriale om Europas sikkerhetspolitiske landskap bli finlest i en rekke vestlige hovedsteder. Hun viser at i alle fall USAs russlandskjennere var svært bekymret for den geopolitiske stabiliteten etter Sovjetunionens sammenbrudd, og at Washington var kjent med at et fritt Ukraina ville bety et uoverkommelig nederlag for Moskva.

Hun viser til at USAs daværende ambassadør til Russland, Robert Strauss, meldte hjem til Washington at Sovjetunionens sammenbrudd var ødeleggende for russerne. I sin artikkel i Financial Times siterer Sarrotte eks-ambassadøren slik: «Det mest revolusjonerende øyeblikket for Russland i 1991 er ikke nødvendigvis kommunismens kollaps, men tapet av noe alle russere uansett politisk farge ser på som en del av sin egen politiske kropp, helt nært hjertet, Ukraina».

Og Kissingers advarsler om å trekke Ukraina inn i NATO har til nå ikke blitt lyttet til.

En av de virkelige tungvekterne i amerikansk utenrikspolitikk, tidligere utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, skrev i 2014 i Washington Post, etter annekteringen av Krim, at Ukraina-spørsmålet altfor ofte blir en kamp mellom øst og vest. For at Ukraina skal overleve og vokse, må landet bli noe annet enn et spenningsfylt grenseområde mellom stormakter; landet skulle heller «fungere som en bro mellom dem».

Den broen er for lengst bombet. Og Kissingers advarsler om å trekke Ukraina inn i NATO har til nå ikke blitt lyttet til. En advarsel han har gjentatt en rekke ganger.