Ett år etter angrepet mot Charlie Hebdo, tør færre bruke retten til å krenke, ifølge professor.
Litt over klokka 12 den 7. januar 2015 tikket de første meldingene inn i norske nyhetsredaksjoner. Et fransk satiremagasin de aller færreste hadde hørt om, Charlie Hebdo, var under angrep av ekstreme islamister.
I løpet av ettermiddagen og kvelden ble det klart hva som hadde skjedd. Et fransk brødrepar med bakgrunn fra Algerie mente det satiriske magasinet hadde krenket islam i den grad at utgiverne og medarbeiderne måtte dø. De brøt seg inn i magasinets lokaler og drepte 11 stykker, og såret ytterligere 11. I tillegg ble en politimann drept.
Det tok kort tid fra nyhetene fra Paris, kom til fordømmelsene strømmet inn. “En beksvart dag for ytringsfriheten” kalte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk angrepet. “En tragisk og feig handling”, var tonen fra statsminister Erna Solberg.
Men hva er status i Norge, ett år etter Je suis Charlie?
I dagene som fulgte strømmet hundretusenvis av folk ut i gatene med tente lys, sang og skilt med påskriften “Je suis Charlie”. I Paris skal det på det meste ha vært halvannen million demonstranter, som alle sa fra om det samme:
Vi slår ring om ytringsfriheten.
Siden da har det vært skrevet 3668 papiravisartikler, i tillegg til unevnelig mange artikler og innslag i nettavisene og på etermediene. Det er blitt arrangert hundrevis av markeringer og debatter, og er blitt skrevet et utall kronikker og debattinnlegg.
Men hva er status i Norge, ett år etter Je suis Charlie?
Mediene og terror
“Spørsmålet er heller ikke om selvsensuren i mediene vil øke som følge av terroren i Paris, men hvor mye og med hvilken kostnad.”
Ordene tilhører professor i sosiologi og forskningsleder ved Fafo, Jon Rogstad, og stod på trykk i Aftenposten fire dager etter angrepene mot Charlie Hebdo. Rogstad argumenterte for at selv om flere journalister og mediefolk ville forsvare retten til å trykke upopulære og krenkende ytringer, ville færre faktisk tørre å gjøre det.
Ett år seinere mener Rogstad at formuleringen står seg. Og etter terrorangrepet i Paris 13. november er han minst like bekymret som for et år siden.
At norske medier har blitt feigere, er det ikke bare Rogstad som mener.
– Jeg føler jeg fortsatt kan stå inne for ingressen når jeg ser utviklingen etterpå. Jeg tror det har skjedd en ytterligere bevisstgjøring blant folk i media som erkjenner at det de setter på trykk kan ha en kostnad. Per Edgar Kokkvold var nylig ute og viste at flere elementer peker i samme retning: Erkjennelsen av at terroren har kommet nærmere og kan bli en realitet, er mer tilstede nå enn den var for ett år siden, sier Rogstad.
Rogstad har vært involvert i det Fritt Ord-finansierte prosjektet “Status Ytringsfrihet”, der så mange som en tredjedel av de spurte kunstnerne svarte at deres ytringsfrihet på en eller annen måte var blitt innskrenket.
– I rapporten er problemene personifisert og tydelig. Et eksempel er Dagbladets tegner Finn Graffs uttalelser om at det ikke er verdt å få strupen kuttet over for å tegne en tegning. I den sammenhengen er det helt klart at journalister er mennesker som alle andre. Når man opplever at terroren rykker nærmere, er det ingen tvil om at det får betydning for hvordan den enkelte vurderer hva man sier og hva man setter på trykk. På den måten spiller selvsagt henrettelser og IS en rolle i den moderne diskusjonen.
Presse- og ytringsfrihet
At norske medier har blitt feigere, er det ikke bare Rogstad som mener. Også Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås har uttalt seg i samme retning.
Konstituert leder i Norsk Redaktørforening, Reidun K. Nybø, er ikke helt enig i utsagnet. Hun mener angrepet mot Charlie Hebdo har satt helt andre spor i norske nyhetsredaksjoner.
– Jeg har registrert at blant andre Knut Olav Åmås har ment at vi er blitt feigere, og at det i norske redaksjoner er blitt en større frykt for å krenke. Jeg har ikke inntrykk av at det har fått store konsekvenser for hvordan våre medlemmer utøver sin rolle. Men det er ikke tvil om at angrepet har fått konsekvenser i form av sikkerhetstiltak og trygghetsfølelsen i norske medier, sier Nybø.
Da Redaktørforeningen arrangerte et møte i fjor kom også PST på besøk og hadde et møte med store og små redaksjoner. En rekke norske mediehus har i løpet av fjoråret installert sikkerhetstiltak.
– Det er et paradoks at redaksjoner som ønsker og krever åpenhet i alle andre sammenhenger, så må man gjennom en sikkerhetssluse som minner om en flyplass om man skal besøke en redaksjon. Det er synd at vi har kommet dit, men jeg forstår at mediehusene må ta konsekvensene, sier Nybø.
Hun mener det viktigste norske redaksjoner kan gjøre for å sikre presse- og ytringsfriheten er å tviholde på prinsippene, og ikke vike i møte med trusler om vold eller terrorisme.
Mange har dårlig samvittighet for hvordan de behandlet Vebjørn Selbekk i 2006.
– Det er redaktøren som skal bestemme hva som skal publiseres, ikke terrorister eller andre som truer. Problemet med frykt er at det er vanskelig å måle. Men etter det våre medlemmer forteller meg, opplever jeg ikke at holdningene har endret seg det siste året. Det er klart, rett etter Charlie Hebdo så vi en helt annen holdning til å publisere karikaturer enn vi hadde i 2006. På det område har verden gått framover. Mange har også nå dårlig samvittighet for hvordan de behandlet Vebjørn Selbekk den gangen, sier hun.
Satiren
Ingen norske satirikere har måttet leve like lenge med så alvorlige trusler som Shabana Rehman Gaarder. Hun er usikker på hvorvidt angrepet på Charlie Hebdo har ført til at norske komikere og satirikere har lagt bånd på seg, men sier selv at hun ikke har trengt å gjøre det.
– En satirikeres oppgave er å ikke legge bånd på seg og vise samfunnet speilet. Represalier har kommet i etterkant fordi folk med vilje har ønsket å skade, med en haug av falske beskyldninger, hat, misunnelse og forakt mot kvinners autonomi. Jeg kjenner meg faktisk igjen i mye av forsvaret til de som fortsetter å drive Charlie Hebdo. De sparker i alle retninger, og det har en pris, men den skal ikke betales med blod og personangrep, sier Rehman Gaarder.
Bare i januar ble jeg grovt trakassert av 20 menn.
Hun har måttet leve i over 10 år med systematiske dødstrusler, både fra ytre høyre og fra dypt religiøse muslimer, på grunn av sitt virke som religionskritisk satiriker og som samfunnsdebattant.
– Folk er fortsatt provosert av mullahløftet, rumpestuntet i Haugesund og kroppsmalingen med norsk flagg i Dagbladet Magasinet. Særlig stuntet der jeg ikke brente en koran, er blitt misbrukt til at jeg liksom skal ha stått på scenen og truet med å brenne en koran. Som satiriker var mitt poeng å vise at man ikke trenger å brenne hellige bøker, fanatikere blir langt mer forbanna når man lar være å provosere dem, sier Rehman Gaarder.
Selv om de helt konkrete dødstruslene har forsvunnet, opplever ikke Rehman Gaarder så mye mindre grov sjikane når hun ytrer seg i offentligheten nå enn tidligere.
– Bare i januar ble jeg grovt trakassert av 20 menn, mye av det av brutal seksuell sjikane på nett, fordi jeg deltok i facebookdebatt om nettopp Charlie Hebdo-angrepet og snakket om nettopp satirens metode. Likevel – ting utvikler seg fortløpende og mens jeg tror det er blitt verre, dukker det opp mennesker som viser at de virkelig forstår, forsvarer, reiser seg opp, protesterer og står sammen med en, uansett bakgrunn, muslim som ateist. Så jeg er jo optimist også.
Satiren skal være respektløs, enten det handler om profeter eller profitt.
Hun mener et typisk eksempel på at den frie satiren er truet, er bruken av ordet ytringsansvar.
– Folk flest er ikke interessert i å være kontroversielle og krenkende, og mange forsvarer heller ikke retten til å såre andre mennesker ved å mobbe deres religion eller hellige symboler. I Norge har jo debatten handlet om ytringsansvar. Det som likevel har gått opp for folk, er at de står foran en stor trussel mot demokratiet. Alle nasjoner har satirikere. Det er menneskets måte å møte redusering og autoritære og hyklerske krefter som vil kontrollere våre sinn og gjøre oss til slaver på. Satiren er ikke noe Europa har copyright på, det er viktig å minne folk på det. Satiren har sin berettigelse overalt, og den skal være respektløs – enten det er profeter eller profitt, sier Rehman Gaarder.
Trusler, sensur og satire
Hun tror Rogstad er inne på noe når han mener trusselen om vold og terror kan ha ført til selvsensur også i Norge.
– Jeg hører om flere samfunnsdebattanter, uavhengig av om de er menn eller kvinner som opplever å bli slått ned på gaten, eller fysisk angrepet. Og det er ikke uvanlig at folk passer seg litt. For uansett – til syvende og sist er du alene med å leve med truslene. Som en kvinne som er forfulgt av en gal og besatt eks. Ingen gjør noe før volden faktisk har skjedd. Inntil da må du leve med trusselen, sier hun.
Selv om Charlie Hebdo var et lite kjent magasin i den norske offentligheten før terrorangrepet, ble det raskt kjent som et satiremagasin som sparket alle veier. Særlig religiøse og politiske personer og institusjoner fikk gjennomgå, langt fra bare islam og muslimer.
Religion er ideer, og alle ideer fortjener kun debatt, ikke respekt.
Satiriker Dagfinn Nordbø har i en årrekke skrevet om skjæringspunktet mellom humor, religion og krenkelser. Han er tydelig på at han ikke oppfatter rommet for satire og krenkende humor som mindre i kjølvannet av Charlie Hebdo.
– Det eneste slående trekket er at det ikke gjøres satire på denne såkalte profeten. Slik satire har heller ikke vært så utbredt her i landet tidligere, det meste har gått på radikale islamister, det evige sirkus Krekar, Ubaydullah Hussein, Bhatti og andre notoriske og voldsforherligende skrikhalser, sier Nordbø, og legger til:
– Jeg oppfatter det som en langt sterkere og mer bekymringsfull trend at beskyldningene om såkalt «islamfobi» sitter om mulig enda løsere enn før.
Nordbø omtaler anklagene om islamkritisk satire som islamfobi som en “pest og en plage”. Religion er ideer, og alle ideer fortjener kun debatt, ikke respekt, mener han.
– Uten satirens respektløshet ville vi ikke hatt religionsfrihet i Europa i dag, og satire var da også en viktig bestanddel i prosessen som førte til den franske revolusjon. Satiren var den glødende essensen som til slutt førte til detronisering av de religiøse maktmenneskene, og ga et klart sekulært svar på religionens tidligere helt absurde makt over folk. Å gjøre satire på den såkalte profeten er likevel uinteressant i Norge, hvor knapt ni nordmenn har lest den såkalte koranen fra perm til perm, sier Nordbø.
Han mener satirikere og humorister har en plikt til å gjenkjenne og gjøre narr av det han kaller religiøse vrangforestillinger.
– Hvorfor skal alle kvinner tildekkes, fordi en fyr i ørkenen for 1600 år siden hadde 50 koner? Det religiøse åket har jo ingen grenser. Avanserte samfunn må ta oppgjør med all tro og plassere den der den hører hjemme: innenfor husets fire vegger. Der kan man dyrke de spaghettimonstre man ønsker, men la fellesskapet få slippe. Satirikerne var de første som pekte på religiøse forestillinger og ga dem sitt rette navn: Vrangforestillinger.
Ingen nye karikaturer
Etter angrepet på Charlie Hebdo trykket de aller fleste norske aviser faksimiler av bladet, blant annet med Muhammedkarikaturer. Det er en ganske annen reaksjon enn etter den såkalte karikaturstriden for 10 år siden, da de fleste aviser valgte å la være.
Nybø i redaktørforeningen mener det er et skritt i riktig retning. Samtidig er det ingen kjente eksempler på at noen norske tegnere faktisk har tegnet noen nye Muhammed-karikaturer de siste 10 årene. Rogstad i Fafo tror det handler om at mediene har blitt klokere.
Jeg lager ikke humor som bevisst krenker.
– De vet mer om hva som provoserer, og det har kommet en erkjennelse av at man ikke må provosere bare for å provosere. Det er en stor forskjell mellom det og hva man har lov til å gjøre i kraft av ytringsfriheten, som står fast i det norske demokratiet. Dermed er det sagt at det alltid er lurt å publisere noe man vet at provoserer. I dag vet mediene mye mer enn tidligere om hva som er kilder til provokasjon. Målestokken er ikke hva majoritetsnordmenn syntes er provoserende, men hva andre opplever som støtende, sier Rogstad.
Rehman Gaarder sier at i hennes satire er det ikke et formål å krenke i seg selv, men at noen lar seg provosere uansett.
– Jeg lager ikke humor som bevisst krenker, men de som blir provosert, er enten kvinnehatere eller fanatikere som ikke engang tolerer at man berører tema som Muhammeds liv, koranen eller islam, uavhengig av om man er for det eller kritisk. Dette er jo mer eller mindre mafiatendenser for å kontrollere folk, og er helt uakseptabelt. Jeg har aldri møtt dette live på scenen, sier hun.
Nybø i redaktørforeningen sier at selv om angrepet på Charlie Hebdo ikke har fått store konsekvenser for ytrings- og pressefriheten i Norge, skal man likevel være på vakt i framtiden.
– Det gir seg ikke selv. Det er rettigheter vi ikke kan ta for gitt. Verken redaktører eller samfunnet for øvrig. Der har vi i de redaktørstyrte mediene en jobb å gjøre. Vi må være åpne om de etiske valgene vi tar, og vi må være åpne om metodene våre. Den beste måten vi forsvarer ytrings- og pressefriheten er ved å bruke rettighetene. Blir de ikke brukt, så visner de, sier hun.
Kommentarer