Notater fra en USA-reise III

Amerikanernes kamp

Standing Rock: Det vaier et sameflagg på prærien i Nord Dakota. Sammen med hundrevis av andre symboler, blafrer det svakt i den iskalde vinden som innevarsler at vinteren er i anmars på den uendelige, flate og treløse sletten som strekker seg i alle himmelretninger, horisonten rundt. Som en hilsen fra et urfolk til et annet, i en skjebnetime.

Hvem eier luftens og vannets renhet?

Teltleiren i Siouxreservatet Standing Rock er episenteret for en våknende bevissthet – og enhet – mellom urfolk på de amerikanske kontinentene som ikke har vært sett de siste hundreogfemti år. Til nå har 180 forskjellige stammer sluttet seg til, mange av dem tidligere motstandere som har begravet stridsøksen. “Det handler om retten til vårt eget land. Til å kunne utøve vår religion. Til å ha et sted vi kan kalle hjem,” som en av protestantene oppsummerte til National Public Radio. Og hun tilføyer: “Og det handler om retten til rent vann.”

Som under Altakampen på 70-tallet er miljøkampen og kampen for urfolks rettigheter umulig å skille fra hverandre – de er to bredder av samme elv.

Vi er som kanarifuglene i gruvene.

Stridens kjerne er en 190 mil lang oljeledning som skal frakte råolje fra grenseområdet mot Montana, til Patoka i Illinois. Store deler av distansen går gjennom indianernes hellige områder og gravplasser. På et sted må den krysse Missouri-elven, som bringer vann til reservatene. Det er ikke bare en miljøtrussel – det er det siste kapitlet i spørsmålet som har ridd kontinentet siden de første kampene mellom Europas kolonisatorer og folket på steppene: Hvem eier luftens og vannets renhet?

Kampen handler om hvorvidt firmaet Dakota Acess pipeline har sikret sine formelle rettigheter, om forholdet mellom privateiendommer, reservater og føderalt land, den foregår i rettssaler, i avisspaltene (journalister er blitt anklaget for oppvigleri når de dekker protestene), i gatene og på torg over hele USA, og som små og store “target operations” i og rundt Standing Rock. Under det hele lyder et ekko av fem hundre års overgrep. Siouxene har sagt “nok er nok”. En eksplosivt voksende regnbueallianse av urfolk, miljøbevegelser, fredsorganisasjoner og små og store alternativgrupper, slutter rekkene bak Sitting Bulls stamme.

Nå er det fem tilbake. Ikke fem prosent. Fem stykker.

Det er umulig å ikke få et ras av nostalgiske assosiasjoner når man går gjennom den uryddige blandingen av teepee’r, wigwamer, pickuper, campingvogner og små, moderne telt. Jeg trenger ikke engang lukke øynene for at bildet skal blande seg med lavvoer, lukten av reinskinn og sennegress og et flammende nordlys over Finnmarksvidda for trettiseks år siden. Hele stemningen, blandingen av spent forventning og politisk aktivisme, sanger rundt bålet i kveldingen, allmøter, veggaviser under åpen himmel, og vissheten om at noen der ute mobiliserer.

Hvor viktig vi følte det var at vi vant. Ikke bare for urfolkene. Eller for naturen. Også for storsamfunnet.

“Vi er som kanarifuglene i gruvene”, sa Neill, Dakota-indianer og universitetsprofessor, til oss kvelden i forveien. “Vi varsler om noe fundamentalt galt, noe vi er nødt til å rette opp skal vi ha en fremtid sammen. Når jeg snakker til mine elever om behovet for å reforhandle avtalene som svindlet landet fra oss, sier ofte de euroamerikanske: Ja, men om dere får landet tilbake, hvor skal vi dra?”

Han smiler, og registrerer utvilsomt at den uvante termen “euroamerikaner” har den tilsiktede virkningen: Den får tilhøreren til å revurdere hele amerikaner-begrepet. “De blir alltid like forbauset når jeg sier ‘Hvorfor skulle dere ikke kunne bli? Så dypt sitter den koloniale tenkemåten fremdeles.” Neill arbeider med å redde Dakota-språket. I området rundt “Twin Cities” var det i sin tid dagligspråket til hundre prosent av befolkningen. Nå er det fem tilbake. Ikke fem prosent. Fem stykker.

For noen oppleves det som tiden det tok å stjele et kontinent.

Noen timer etter at vi har forlatt Standing Rock-leiren, står vi på gressengene ved Little Big Horn, der høvding Crazy Horse slo general Custers styrker i 1876, det siste større slaget urfolket vant over inntrengerne. Det er ikke engang fire ganger den historiske avstanden til slaget om Alta-Kautokeino-vassdraget. Jeg har snakket med folk som levde den gang. Og et menneske på min alder, i reservatene, vil ha møtt noen som levde under slaget om little Big Horn. Så kort tid er det siden. For noen oppleves det som tiden det tok å stjele et kontinent.

Flagget med solsirkelen i samenes nasjonalfarger som blafrer dovent i prærievinden, er ikke gammelt. Det kom i allmenn bruk i tiden etter at vi tapte slaget om Stilla (og jeg merker at jeg er stolt over å kunne skrive ‘vi’). Det er et symbol på en kamp som ikke er over.

Radikalerne

St. Paul og Michigan: “Welcome to USA. I’m sorry for the level of our country’s political discourse.”

Replikken er avlevert med en halvt trist, halvt galgenhumoristisk mine fra en 84 år gammel mann vi av forskjellige grunner snakker med i kjølvannet av den tredje presidentdebatten. (Den der Trump sa “such a nasty woman” om demokratenes presidentkandidat. Den der han ikke ville svare på om han respekterer valgresultatet om han skulle tape.)

De er bare lei av status quo.

Den pensjonerte reklamemannen smiler halvt unnskyldende, og spør om han kan få kjøpe oss en øl på den overfylte sportsbaren vi har havnet på. Så snakker han om da det republikanske partiet var noe å respektere. For de fleste ikke-republikanere betyr det under Reagan.

Muligens er det en tilfeldighet, muligens er det fordi de er mer ivrige etter å få sitt budskap ut, eller kanskje rett og slett fordi de er mer imøtekommende typer. Det har vært langt lettere å havne i prat med Trump-supportere enn Hillary-venner. Og bare et fåtall av dem mener det Trump sier – at det er et spørsmål om USA skal overleve. De er bare lei av status quo.

Det er imidlertid noe annet som slår meg i samtalen med den gamle liberaleren – han er ikke engang på “de er ille begge to, men han er verst”-kjøret, slik man kan høre fra mange hjemme. Nei, han plirer bak brillene at “hun er rett og slett en glimrende presidentkandidat. He is a lunatic. How hard can it be?” Av en eller annen grunn merker jeg at disse åpenbare, logiske og ganske udramatiske utsagnene fra pensjonisten, paradoksalt nok får ham til å virke mindre autentisk.

Sannheten er selvfølgelig at det venstreorienterte USA er høyst levende.

Antakelig er det en naturlig følelse. At først når noe er forskjellig fra oss selv, aksepterer vi det som ekte og lokalt. “There’s a fine line between political corectness and just being decent to each other,” sier den lokale radioverten på Radio Fargo (ja, den Fargo, ja) om presidentdebatten når vi kjører nordover neste dag. Bare fordi det er noe Per Fugelli kunne ha sagt, aksepterer jeg det ikke som “ekte amerikansk”.

Sannheten er selvfølgelig at det venstreorienterte USA er høyst levende. Og minst like ekte amerikansk som Donald Trump. Dagen i forveien besøkte vi et slags aktivisthus i “The Twin Cities” – St. Paul og Michigan. Det var noe underlig gammelkjent ved stemningen – en salig blanding av fredsaktivister, kvinnesaksgrupper og borgerrettighetsbevegelser. Disse gruppene kaller høyresiden “Social justice warriors”, et uttrykk de har klart å gi en negativ valør.

Dave er en omfangsrik mann med et utseende som bringer tanken hen på Coca Cola-julenissen.

Fasaden er et enormt veggmaleri i Diego Rivera-stil. Kontoret vi ledes inn i, gir flashback til Natur og Ungdom eller Solidaritetskomiteen for Vietnam på 1970-tallet. En passe kaotisk samling løpesedler, aviser, plakater og annet demonstrasjonsmateriell. En printer i hjørnet som spytter ut stadig nye PK-artikler, og den nærmest obligatoriske roperten i en krok på veggen, klar til bruk på kort varsel.

Vår vert gjør en diffus bevegelse med hånden mot papirkaoset og ber oss finne en plass. Dave er en omfangsrik mann med et utseende som bringer tanken hen på Coca Cola-julenissen – stor, smilende, gråhåret og langskjegget, en overlevende fra 70-tallsaktivismen og vietnambevegelsen, en venstreside som opplever ny vind i seilene nå.

Dave og organisasjonen hans arbeider mot politivold, nylig aktualisert av nok en grunnløs politiskyting av en svart mann. Bare i Minnesota er 291 mennesker drept av politiet siden årtusenskiftet. “Det er bare toppen av isfjellet”, sukker Dave. “Vi har registrert 1430 klager på politiets oppførsel. Bare to er tatt til følge”.

De opplever ikke ordensmakten som beskyttende, men som en trussel.

Siden voldsepisodene så til de grader er rase- og klasserelatert, føyer de seg inn i et bilde der marginaliserte grupper mister tillit til samfunnet. De opplever ikke ordensmakten som beskyttende, men som en trussel.

Det er i denne sammenhengen, eller i det minste også i denne sammenhengen, det katastrofale nivået på den politiske diskursen må forståes, der en av kandidatene samme dag erklærer at han bare aksepterer valgresultatet om han vinner. (En postvalg-strategi vel kjent fra bananrepublikker og ødelagte tredje verden-land.)

Det står en hær av snusfornuftige politiske kommentatorer klare til å fortelle oss at problemet er den hvite middelklassemannen, og hans følelse av å være presset ut og motarbeidet av systemet. Selv om de egentlige marginaliserte gruppene er noen ganske andre.

Dave ser heller ikke noen grunn til å tro på systemet. Han tror på rettferdighet i stedet.

 

 

De forlatte konservative

Brigham, Utah: Midt ute i mormonlandet, i et landskap så vakkert at det er vanskelig å ta det inn, tvinges vi til å finne et motell i en småby langs veien. Brigham er på størrelse med Elverum, men mindre oppsiktsvekkende (med all respekt for Elverum: Det sier endel). Skjønt omgivelsene er mer å miste pusten av enn Østerdalen.

Byen huser bare ett større bygg, det er til gjengjeld synlig på flere mils avstand.

På den ene siden tre-fire tusen meter høye fjell som i løpet av natta får årets første melisdryss av snø, på den andre Utahs berømte saltsjø (den som har gitt navn til Salt Lake City) og milevid ørken.

Like dramatisk mangfoldig som landskapet er, like fredelig ensartet fremstår byen. En hovedgate kranset med toetasjers forretningsbygg der de arkitektoniske anene tilbake til westernbyenes salooner og general stores, er svært tydelige. Byen huser bare ett større bygg, det er til gjengjeld synlig på flere mils avstand, lysende hvitt i prærienatten. En enorm kirke. Eller rettere: Et Tabernakel, som mormonerne kaller gudshuset sitt.

Ikke desto mindre er kirken en stor og levende kraft i dagens USA, først og fremst Utah.

“Om enkelte mennesker ser så mye som en hijab på TV”, begynner Larry idet vi svinger inn i byen, “får de paranoia og begynner å snakke om creeping sharia” (det amerikanske uttrykket Frp rappa betegnelsen “snikislamisering” fra). “Men disse folka har praktisk talt fått en hel stat”.

Han har rett i at Jesu kristi kirke av siste dagers hellige bygger på et – la oss si “spesielt” –  trosgrunnlag, basert på en samling gullplater på et ukjent språk, åpenbart av en engel for Joseph Smith på 1820-tallet og utgitt som bok i 1830. Smith kunne diktere en oversettelse av teksten om han hadde en “seerstein” i flosshatten, eller bar en type magiske briller.

Slik oppsto “Mormons bok”, som forteller om profeter fra Midtøsten som har bygget ukjente sivilisasjoner i Nord-Amerika fra 2500 år før kristus, og om Jesu tilsynekomst på kontinentet kort tid etter korsfestelsen. Blant mye annet løser dette problemet med de kristnes rett til landet – de var her før indianerne.

Ikke desto mindre er kirken en stor og levende kraft i dagens USA, først og fremst Utah. Republikanernes presidentkandidat i 2012, Mitt Romney, var mormoner. I Brigham er det mer enn 80 prosent av dem. På byens eneste åpne bar har noen av de resterende 20 prosentene – samt endel som rett nok er mormonere, men ikke særlig faste i troen – karaokekveld og biljard. Det ser ut til å være det eneste tilbudet byen har etter klokka ni en lørdagskveld. Til gjengjeld er stemningen høyst u-mormonsk. “It’s beerandbooze, hon” svarer barkeeperen når vi spør om wifi-passordet, og oppsummerer stemningen i lokalet ganske presist.

Få steder er både Trump og Clinton så upopulære som i Utah.

Ingen i den ulike blandingen av studenter og rufsete middelaldrende bargjester fra de nedre deler av middel- eller arbeiderklassen, er særlig innstilt på å diskutere politikk. I alle fall med utgangspunkt i de to presidentkandidatene. De er ikke alene. Få steder er både Trump og Clinton så upopulære som i Utah.

Staten er tradisjonelt republikansk, med tung vekt på moralske spørsmål. “Hearbeat after eighteen days!” står det med enorme bokstaver over bildet av et foster på billboardene langs de snorrette og endeløse veiene gjennom Utah-ørkenen. “Pro-life” (anti-abort) er blant de viktigste politiske spørsmålene for en forbausende stor velgergruppe, også ungdom. Uansett hvor hardt Trump forsøker å selge seg inn som Guds og det ufødte livs forsvarer, blir det forståelig nok for mye pussygroping og hemningsløs luksus for de gudfryktige siste dagers hellige i Salt Lake City.

I’m the only conservative in this campaign.

I skrivende stund leder derfor ingen av dem i staten Utah. Det gjør en tredje kandidat – en nærmest uhørt situasjon i annet enn små lommer av befolkningen. Den 40 år gamle tidligere CIA-agenten og forretningsmannen Evan McMullin fyller det gapende hullet Trump har åpnet for folk – ikke bare de religiøse – som tror på en respektabel konservatisme, tuftet på den tradisjonelle blandingen av moral, “family values”, skepsis mot statlig makt, tro på hardt arbeid og kapitalisme.

“I’m the only conservative in this campaign” sier McMullin, som mobiliserer under slagordet “It’s never to late to do the right thing” sammen med visepresidentkandidat Mindy Flynn. (At han har valgt en kvinnelig running mate tolkes som nok et tegn på konservativ fornyelse.) I Utah er 31 prosent enig med dem. Mot noen-og-tyve på hver av de to andre.

Det vil være første gang siden segregeringslovene i sørstatene nesten rev i stykker det republikanske partiet, at en tredjepartskandidat vinner en stat. Selv om Evan McMullin ikke kan bli en seriøs utfordrer, er han et symptom på hvor alvorlig fucked up hele denne valgkampen er, som en av gjestene på Beer&Booze uttrykker det, før forsamlingen kaster seg ut i kveldens mest populære karaoke: “The camel toe song”

 

I nærheten av Salinas

Monterey: Så nådde vi Vestkysten. Etter drøye to uker på veien kunne jeg sparke av meg skoene og tusle ut i Stillehavet. Det var forbausende kaldt.

Monterey – rett sør for San Francisco – er byen til vår skytshelgen, guide og reisefører John Steinbeck. Det tok en hel dag å krysse de solsvidde og livløse høyslettene i Nevada, der bare en og annen tilfeldig henslengt småby med casino, strippeklubb og bensinstasjon brøt monotonien før vi omsider kunne klatre over Sierra Nevada-fjellene. Med ett bredte et helt annet og mangefasettert landskap seg ut under oss. Geografisk, biologisk, kulturelt og politisk.

“All our coffees are fair trade, clean grown, organic and from a local company” forsikrer plakaten utenfor kaffebaren som ligger klemt inn mellom souvenirbutikkene i Cannery Row, en av verdenslitteraturens mest ikoniske veistubber. Det tjener californerne til ære at de har klart å gjøre masseturisme ut av den rufsete dagdrivergjengen som befolker Steinbecks romaner fra den gang hermetikkindustrien og sardinfisket holdt Monterey oppe.

California er et av verdens mest miljøbevisste områder.

Bøkene gir bilder av et livssyn som er praktisk talt umulig å få øye på i dagens USA – den respektable og verdige fattigdom.

Barristaen lar oss lukte på fire forskjellige typer bønner. Jeg undertrykker lysten til å spørre om den også er glutenfri, før han litt ut av det blå opplyser at kafeen også tilbyr yogatimer hver tirsdag og torsdag – en replikk så tett på det parodiske at jeg et øyeblikk lurer på om han gjør narr av fordommene mine.

Kaffe i USA er stort sett et sorgens kapittel – tynn, lunken og produsert i alt for store kvanta av gangen. Forskjellene fra innlandet er så store at det nærmer seg det komiske. Og ikke bare når det gjelder brygget. For første gang siden vi besøkte et indianerreservat for 2 700 km siden, dukker miljøspørsmål opp i samtaler om politikk. Ikke av og til, ikke her og der – men hele tiden.

“Det er i grunnen det eneste som teller, sånn i det lange løp” sier en av aktivistene vi snakker med. “Og da mener jeg som et minimum 100 år”, føyer hun til. Her har hun følge av min nye venn, barristaen – som ikke skal stemme på en presidentkandidat, men som mer enn gjerne snakker om behovet for folkelig deltakelse i politikken og derfor vil bruke valgdagen til å påvirke et av de mange, mange andre spørsmål velgerne har anledning til å påvirke via stemmeseddelen.

Det er så mange at det nærmer seg et direktedemokrati. Den viktigste – eller i alle fall den som vekker mest engasjement – er spørsmål Z. “Say NO on Z” er en mye vanligere hage-poster enn de som utpeker hvem hus-eieren vil ha som president. Det handler om fracking – en usedvanlig lite miljøvennlig måte å utvinne olje på.

Selv høyresiden vil være skeptisk til for strenge innvandringstiltak,

California er et av verdens mest miljøbevisste områder, i et land der et av de dominerende partier ennå sliter med å akseptere at klimaendringene er reelle. (Påfallende nok ble spørsmålet om overlevelsesmulighet aldri berørt i de TV-sendte duellene mellom kandidatene, det havnet fullstendig i skyggen av Trumps omgang med det kvinnelige kjønnsorgan.)

I staten som helhet leder Hillary med over 20 prosent på de fleste meningsmålingene. I området vi befinner oss i, med opp mot 40 prosent. “California har alltid vært spesiell ” sier Larry, idet vi svinger ut av byen og opp Salinasdalen – omgitt av endeløse, frodiggrønne salatmarker og vinranker. “Det var spanjolene som begynte å dyrke landet først. De engelsktalende kom først med gullrushet i 1848.”

I århundrer har det vært kinesere, japanere, filippinere og mexicanere som har arbeidet sammen om å hente grøden ut av dette landet. Staten er grunnleggende mangfoldig og selv høyresiden vil være skeptisk til for strenge innvandringstiltak. Om ikke for annet fordi de vet de trenger arbeidskraften.

Ikke akkurat Trumpland noe av det.

“I tillegg ble den moderne miljøbevegelsen langt på vei oppfunnet her, av John Muir og Sierrakretsen som arbeidet for å bevare villmarkene som den dag i dag er noe av selve identiteten til californerne,” fortsetter han. “Og ved siden av jordbruk og turisme, lever de av dataindustri og underholdningsmaskineriet i Hollywood. Ikke akkurat Trumpland noe av det.”

Han har utvilsomt rett. California, som alene råder over en femtedel av valgmannstemmene som trengs for å vinne, er for øyeblikket en av de viktigste bastionene for å hindre det absurde forslaget om å bygge en mur mot nabolandet. Til glede for begge parter.

Les også Anders Hegers notater fra en USA-reise del I og del II. 

Langs veien, i det nærmest eksplosivt frodige området vi krysser, kan vi stadig vekk se klynger av mexicanske landarbeidere som plukker jordbær eller høster epler, slik Okiene i Vredens druer ble trukket til dette landskapet, i håp om å finne et sted der de kunne selge arbeidskraften sin til underpris.

(Kortere utgaver er blitt publisert i Klassekampens papirutgave.)