Selv på denne siden finnes det drømmer

En soldat ikledd en lysegrå kamuflasjeuniform som smelter inn i de støvete omgivelsene. En kvinne som sitter på huk foran hans automatgevær. I den ene hånda holder kvinnen en gutt i hånda, i den andre gjemmer hun ansiktet sitt mens hun gråter.

Det er midten av juli i 2019 i den meksikanske grensebyen Ciudad Juarez. Soldaten er en av et tusentalls bevæpnede styrker som nylig har blitt utplassert langs Mexicos sørlige og nordlige grense etter avtale med USA.

Kvinnen er en av over 700 000 latinamerikanere som har reist nordover gjennom Mexico siden oktober i fjor i jakt på den amerikanske drømmen. Senere identifiseres hun som guatemalske Lety Pérez.

Siden Donald Trump kom til makten har den ulovlige migrasjonen til USA bare økt. Flertallet av migrantene er ikke lenger unge menn fra Mexico. De flykter heller ikke fra gjengvolden i Honduras og El Salvador. De er, akkurat som Lety Pérez og sønnen hennes, barnefamilier eller deler av barnefamilier fra Guatemala.

 

 

På sosiale medier blir et Reuters-bilde av den gråtende Lety Pérez raskt et symbol på president Trumps hensynsløse metoder mot migrantfamilier med barn. En drøy måned senere, 21. august, presenterer Trump en kontroversiell plan for hvordan mindreårige skal kunne settes i forvaring på ubestemt tid i stedet for som nå å løslates innen tre uker.

Den amerikanske regjeringen forsvarer seg med at antallet barnefamilier ved grensen stadig vokser. Samtidig spør myndighetene seg hva som ligger bak denne utviklingen.

For å finne svaret reiser vi to hundre mil sør for den amerikanske grensen.

 

Gikk bort på julaften

Ikke engang i hjemlandet Guatemala hadde så mange hørt snakk om det lille samfunnet Yalambojoch – ikke før begynnelsen av 2019, da internasjonale medier sendte ut bilder av den gule bykirka og en liten likkiste som ankom fra USA.

En måned tidligere hadde åtteårige Felipe Gómez blitt med sin gjeldstyngede far i jakten på arbeid i USA. Etter ti dager, da de ble satt i amerikansk forvaring, ble en influensasyk Felipe lagt inn på sykehus i New Mexico. Ifølge myndighetskilder hadde han først blitt feildiagnostisert som forkjølet. Han gikk bort på julaften.

Kun 1,56 prosent av befolkningen har formelle ansettelseskontrakter.

Selv om Felipes mamma ikke har strømforsyning eller internett, vet hun hva som ble sagt på nettet etter sønnens død: at familien hennes hadde utnyttet Felipe som en fribillett til USA, at mennesker som henne ikke burde få barn.

– Vi er fattige, sier Catarina Alonzo Pérez for å forklare hvorfor de valgte å sende Felipe av gårde med mannen sin.

Tre måneder etter Felipes død gjennomførte onkelen hans, Andrés, som bodde i huset ved siden av dem, samme reise med sin sønn. Ytterligere to av sønnene hans, på 25 og fire år, reiste kort tid etter. Senere en til, og så enda en.

Migranter fra hvert hjem

Hovedparten av Guatemalas migranter kommer fra landets vestlige høylandsplatå. Her lever nesten fire av fem i fattigdom. Ifølge den amerikanske bistandsmyndigheten i USAID lider 67 prosent av regionens barn under fem år av kronisk underernæring.

Akkurat som Felipes familie lever de fleste av å dyrke mais og bønner i liten skala. Andre høster kaffe til verdensmarkedspriser som er mer enn halvert de siste fire årene. Kun 1,56 prosent av befolkningen har formelle ansettelseskontrakter.

Yalambojoch ligger bortgjemt blant platåets tåkekledde berg. Det er et sted som dufter av vedfyring og fuktig jord.

Snart ble dette en del av salgsargumentet deres: Ta med deg et barn, så kommer du lettere inn i USA.

Det er også et sted der migrerte familiemedlemmer titter ned fra fotografier i nesten hvert hjem. De kaster skyggene sine over de tomme benkene i ungdomsskolen som ble tvunget til å stenge etter 27 av 45 av elevene var fraværende ved årets semesterstart.

– Hvis man har med seg et barn, løslates man etter et par uker fra forvaring i USA, forklarer Lucas Pérez Garcia som var ordfører i Yalambojoch i fjor.

For 14 år siden sluttet han seg til den første store bølgen av migranter for å tjene inn penger til farens snekkerverktøy.

– I dag sender de tilbake mange av de enslige voksne. Men foreldre med mindreårige kommer inn lovlig med hjelp av amerikanske myndigheter. Man kan overgi seg ved grensen, søke asyl, og man behøver ikke å vandre og lide i ørkenen slik jeg gjorde.

 

Gitter og kryphull

Donald Trumps valgløfte om en «stor og fin mur» mellom Mexico og USA har så vidt begynt å bli satt ut i praksis. I mellomtiden har han forsøkt å avskrekke med den ene regelendringen etter den andre. Ofte har tiltakene blitt stanset av beslutninger i domstolene. Og når de har blitt stanset, har de gjerne vist veien til utlendingslovens kryphull snarere enn å virke avskrekkende.

Som når oppsplitting av familiemedlemmer ble innført i april i fjor. Bilder av barn som ble skilt fra foreldrene sine og satt bak grenseforsvarets gitter, førte til Facebook-kampanjer, intensiv medierapportering og globalt raseri. Praksisen ble stoppet to måneder senere. Da hadde allmennheten dessuten fått mer informasjon om mindreårige migranters rettigheter enn tidligere.

Menneskesmuglere lyttet særlig nøye til informasjonen om at barnefamilier må slippes inn i USA innen 20 dager fra de har blitt arrestert ved grensen. Snart ble dette en del av salgsargumentet deres: Ta med deg et barn, så kommer du lettere inn i USA.

Særlig gehør fikk strategien i Guatemala. I løpet av det siste budsjettåret, som begynner i oktober, har amerikanske grensepatruljer stoppet flere familier og enslige barn fra Guatemala enn fra noen andre land.

– Migrasjonen stoppet litt opp da Trump kom til makten. Så forsto vi at Trumps politikk bare var prat. I november i fjor begynte flere å migrere enn noensinne tidligere, sier Lucas.

Lucas forteller om en forvandling. Familiemedlemmer som er igjen i Yalambojoch har råd til helsetjenester de tidligere bare kunne fantasere om. Underernæringen blant byens barn har blitt løst med hjelp av remesas, pengeoverføringer fra utlandet, som utgjør en tiendedel av Guatemalas bruttonasjonalprodukt.

 

Husdrømmer

Men framfor alt er forvandlingen overfladisk, mener Lucas og nikker i retning de flere etasjer høye husene som reiser seg over naboenes skrøpelige metalltak.

– Hus, hus, hus, det er det som får folk til å reise og søke arbeid. De første som kom tilbake fra USA bygde fine hjem til familiene sine og andre tok etter dem.

Ikke lenge etter at Felipe Gómez’ lille kiste ankom fra USA, satte snekkeren Oscar Alonso seg i en av smuglerbilene fra Yalambojoch. Han var lei av å bygge flotte hus til naboene sine for ussel lønn.

Vi så at andre reiste, og ektefellen min sa at han ville gjøre det samme. Vi har ingen penger.

Med seg hadde han sin 16-årige sønn Eduardo og en drøm om å tjene nok dollar til et kjøkken med betonggulv til kona si.

– Vi så at andre reiste, og ektefellen min sa at han ville gjøre det samme. Vi har ingen penger, sier kona Apolinia País López.

Mellom kjøkkenveggenes treplanker siver lysstrålene inn og lyser over røyken fra en hjemmelagd vedovn. Noen høns med rufsete fjær vandrer omkring på det slitte jordgulvet.

I likhet med de aller fleste ulovlige migranter har Oscar og Eduardo fått seg jobb. De jobber på en restaurant i Tennessee, og tjener ganske bra, rundt 2000 dollar i måneden. Apolonia tror at de kommer til å være borte i tre eller fire år.

– Mannen min fikk låne 35 000 quetzal (om lag 35 000 NOK) med fem prosents rente av en dame i nabobygda, bare for bilreisen til grensen mot USA. Det kommer nok til å ta et år å betale tilbake gjelden, sier hun.

Menneskesmuglernes priser følger prisnivået på bestikkelsene til militære og væpnede grupper. Å reise med barn og overgi seg til grensepatruljer koster mer enn et års minstelønn i Guatemala. Likevel er det bare halvparten så dyrt som å ta seg gjennom ørkenen uten barn, ifølge flere kilder i Yalambojoch.

 

 

I gjeld til den amerikanske drømmen

Inntil gjelden er tilbakebetalt forsørger Apolonia familien sin alene. Den eldste datteren hennes, Margarita på 13 år, har sluttet å ta tekstiltimer etter skolen og hjelper til med husarbeid isteden. Apolonia sier at den yngre sønnen, Diego på 14, hjelper henne på familiens maisåker.

– Før fikk jeg hjelp av mannen min, forklarer hun.

På små trepaller ovenfor sitter de tre døtrene hennes og hvisker til hverandre på det lokale mayaspråket chuj. Hvordan føltes det da pappaen og broren deres reiste?

Alicia, ti år, sier noe på chuj.

– Det var trist, oversetter Apolonia og løfter den femårige datteren, Maria.

Apolonia er urolig for sønnen sin. Hun har hørt på telefonen at han frykter innvandringsmyndighetene og sliter med neseblod.

Etter at antallet grensekontroller og deportasjoner er trappet opp i sommer, har utvandringen fra Yalambojoch ebbet ut. Felipe Gómez’ onkel Andrés, som migrerte etter Felipes død, reiste tilbake frivillig i slutten av august.

– Jeg kommer ikke til å reise med døtrene mine til USA. Det er bedre her, sier Apolonia.

 

Oversatt fra svensk av Sigrid E. Strømmen