innvandring, trump, black lives matter
FOTO: Ken Lambert/Seattle Times/AP/NTB Scanpix

En sint innvandrer

En fersk bok om innvandring og migrasjon provoserer og opplyser. Mest forbannet er den amerikansk-indiske forfatteren Suketu Mehta av oppfatningen om at folk som ham er gratispassasjerer, stofflangere og overgripere.

Gjennom 220 tekstsider tar den amerikansk-indiske forfatteren Suketu Mehta oss med på sin families emigrasjons – og immigrasjonshistorie, fra India, via Kenya og til USA.  Derigjennom forteller han mange emigranters historie.

Dette er en dypt personlig bok, men den analyserer også fenomenet emigrasjon/immigrasjon i all sin bredde, og med historiske briller. Det er en bok som ønsker å gi menneskets vandringer et positivt fortegn. Det beriker oss som mennesker og som samfunn. Men vil forfatteren klare å overbevise dagens innvandrerskeptikere?

Vår tids definerende trend

Jeg er, skriver Mehta, blant den kvarte milliarden mennesker som bor i et annet land enn det jeg var født i. Og forfatteren regner seg som blant de heldige. Ifølge spørreundersøkelser ønsker 750 millioner mennesker å bo et annet sted enn det landet de er født i. Og mange av dem kommer til å forsøke å forfølge den drømmen. Hvorfor vil de egentlig det, spør forfatteren.

Han er rett og slett lei av å måtte unnskylde seg for å ha vært på flyttefot.

Dette er Mehtas utgangspunkt. Det er et prosjekt fylt av sorg og sinne, men også håp. Sinnet er først og fremst rettet mot en historisk urett. Rike, industrialiserte land bosatte mange av sine egne borgere i den fattige verden i kolonitiden. Nå nekter de den samme fattige verdens borgere å komme til de som beriket seg. Selv om disse fattige ikke vil rane, men bare arbeide.

suketu Mehta this land is our land
Suketu Mehtas nye bok «Hhis land is our land».

Men aller mest forbannet er Mehta av oppfatningen om at folk som ham og hans familie er gratispassasjerer, stofflangere og overgripere. Han er rett og slett lei av å måtte unnskylde seg for å ha vært på flyttefot.

Å søke seg nye hjemland er del av det forfatteren kaller en naturlig trend. Mellom 1960 og 2017 tredoblet antall migranter seg. Frem mot 2050 vil migrasjon stå for 72 prosent av befolkningsveksten i USA, og opp mot 78 prosent i Australia og Storbritannia. Mot denne bakgrunnen slår Metha fast at massemigrasjon er «det definerende menneskelige fenomen i det tjueførste århundret».

Immigrantfamilien Trump

Forfatteren beskriver sine vanskelige ungdomsår som immigrant i bydelen Queens i New York. Han gikk på en katolsk skole, og ble mobbet av flere tysk-amerikanske bøller. Han fikk tilnavnet «musa», spedlemmet som han var, og led under det.

Fire tiår etter blir en annen tysk-amerikansk bølle, også fra Queens, klodens mektigste mann. Det går kaldt nedover ryggen på meg når Mehta beskriver fedrene til de som plaget ham på skolen. De minner ham om Donald Trump.

Er dette en personlig vendetta? Nei, det er dypere enn som så.

Trump vokste opp i Jamaica Estates, en avstengt hvit verden, midt i USAs etnisk mest varierte område. Dette, ifølge forfatteren, forklarer den frykten og det hatet Trump nærer til de som er annerledes enn ham selv. Ifølge Trump har de fleste haitianere aids. Om nigerianere fikk komme til USA, ville de aldri dra tilbake til stråhyttene sine, og mexicanere er alle voldtektsforbrytere. Dette er shithole countries. Bortimot de eneste gode immigrantene er nordmenn. Det sa Trump i januar i år, like etter at Erna Solberg hadde vært på besøk. Hun fikk skryt for det store innkjøpet av F35-fly.

Og alt det som kommer over grensa er «…like a big mess. Blah. It’s like vomit.» Da Trump lirte av seg alt dette, ble mange oppriktig sjokkert. «Men ikke jeg», skriver Metha. «Fordi jeg hadde hørt det fra McClancy gutta – og fra noen av lærerne.»

En personlig vendetta?

Ok, lurer jeg nå på. Er dette en personlig vendetta? Nei, det er dypere enn som så. Forfatteren har levd i USA i 42 år. I 30 av dem har han hatt amerikansk statsborgerskap. Og han har stadig følt seg mer og mer amerikansk. Han tilhørte, fordi alle andre tilhørte. I alle fall frem til den første tirsdagen i november 2016.

Dagen etter spurte mange amerikanere seg: «Hva skal vi gjøre nå?» Andre gråt. «Jeg visste heller ikke hva som kom til å skje», skriver Mehta. De hvite rasistene som stort sett hadde holdt seg i skjul siden 1960-tallet, sluttet seg nå til Trumps tilhengere. Vil USA bli et majoritets mot et minoritets samfunn? Vil immigrasjon stoppe opp helt? Eller vil immigranter bli tvunget ut av landet?

Forfatteren fortsetter sin nådeløse eksponering av vestens brutale politikk når han drar frem historiske taler og dokumenter.

Mehta legger ut på flere reiser for å finne ut hvem dagens immigranter er. Han reiser til den amerikansk-mexicanske grensen og snakker med folk på begge sider av den, inkludert politi og grensevakter. Vi er innom innom flere av New Yorks ulike etniske strøk og beboere. Vi blir med Mehta til Marokko og møter flyktninger fra sør for Sahara, klare for den farlige overfarten til Spania. Og vi er innom gjestearbeidere i de arabiske emirater.

Vi kommer inn under huden på mange skjebner. Noen positive, andre tragiske. Alle har en historie. Alle vil noe bedre for seg og sin familie.

Historiske kjensgjerninger

Men er forfatteren bare en enkel romantiker som elsker å kjefte på USA og vesten? Neida, han er helt klar på at folk har noen legitime frykt-reaksjoner når det kommer mange flyktninger. De finnes i alle kulturer. Det ser vi når sørafrikanere er redde for masseimmigrasjon fra Zimbabwe, eller når indere frykter horder fra nabolandet Bangladesh. Redselen for immigranter leder til at enkelte land trekker seg fra multilaterale institusjoner og avtaler, slik som ved Brexit.

Men noen land har større ansvar for å ta imot nye borgere enn andre. Mehta viser til at mye av Storbritannias kontinuerlige vekst gjennom 200 år som industriell stormakt var finansiert gjennom måten landet styrte India på. India fikk ikke lov til å bygge opp egen industribase. Samtidig ble landet tvunget til å kjøpe britiske varer.

Suketu Mehta
Forfattaren sjølve, Suketu Mehta.

Gjentagende sultkatastrofer i det nittende århundre kom delvis av at India var tvunget til å eksportere millioner tonn mat hvert år, slik at britene hadde god mattilgang. Dette er sjokkerende lesning, men godt belagt med kilder. Forfatter Mike Davis åpnet for alvor opp dette forskningsfeltet med boka bok The late Victorian Holocaust (2002).

Men også i Storbritannias «fineste time», under andre verdenskrig, fortsatte den indiske misæren. I 1942 var britene redde for en japansk invasjon av øst-India. De stoppet derfor importen av ris fra Burma (Myanmar). De ødela eksisterende rislagre, for å nekte eventuelle japanske styrker mat. (Ikke ulikt tankegodset bak den brente jords taktikk i Finnmark høsten 1944). To millioner indere døde.

Vi er redde for at immigranter kommer hit, og for at de blir fristet av den rikdommen vi en gang stjal fra dem.

Forfatteren fortsetter sin nådeløse eksponering av vestens brutale politikk når han drar frem historiske taler og dokumenter. Krigshelten Winston Churchill, for eksempel, hatet som kjent nazistene. Men han hadde heller ingen varme følelser for frihetshelten Gandhi, eller indere generelt. «Jeg hater indere. De er et dyrisk folkeferd (beastly people) med en dyrisk religion.» Ifølge Churchill, fortjente inderne sultkatastrofen i 1943, fordi de formerte seg som kaniner. Men dette var også landet som ga flere hundretusen av sine unge menn til forsvar for britiske interesser, både under første og andre verdenskrig.

Da vi benyttet oss av de andre

Det er sjokkerende hvilke råtne verdier som var fremherskende i denne tiden, og uttalt av våre allierte ledere. Det slår ekstra sterkt når Mehta skriver dette, ettersom hans egen far vokste opp i dette India, med disse overherrene.

Men India er bare ett av Mehtas mange eksempler. Han er innom slavehandel, koloniseringen av den nye verden, oppdelingen av Midtøsten, hvor Frankrike og Storbritannia delte det som var. Det gjorde de også under Berlin-konferansen i 1884, da de og noen andre europeiske land delte hele Afrika mellom seg. Afrika har blitt et selvstendig kontinent siden den gang. Men Mehta beskriver godt hvordan multinasjonale selskaper har tatt over utplyndringen, godt hjulpet av lokale eliter. Og Vesten var en periode ivrig på importert arbeidskraft fra tidligere kolonier da behovene var der, men bare som gjestearbeidere.

Bedre som kolonistat?

Noen historikere, blant annet Niall Ferguson, mener likevel at kolonitiden brakte mye godt med seg. Noen snakker til og med om at det hadde vært fordelaktig om Belgia tok over Kongo igjen. Jeg har selv snakket med zimbabwere som mente det var bedre den gang de hvite styrte landet. Noen ganger er slik nostalgi forståelig i land som i dag er en økonomisk ruin.

Den siste delen av boken er viet migrasjonens fordeler, både økonomisk og kulturelt.

Men, ifølge Mehta, økte europeerne sin globale andel av BNP i løpet av kolonitiden fra 20 til fantastiske 60 prosent. Mot en slik bakgrunn må vi konkludere med at Europa ikke utviklet koloniene, men heller tvert om; koloniene utviklet Europa. Det er altså mot en slik grotesk bakgrunn at Mehta mener at tidligere kolonialiserte land har en rettmessig rett på å forsøke lykken i våre land i dag.

Han siterer en skotsk komiker (!), Frankie Boyle, som sier: «Vi er redde for at immigranter kommer hit, og for at de blir fristet av den rikdommen vi en gang stjal fra dem.»

Fødested avgjør alt

I det store globale bildet, hevder Mehta, spiller utdanning, rase eller sosial klasse liten rolle. Fortell meg heller hvilket land du kommer fra, så kan jeg si deg hvor mye du kommer til å tjene i løpet av livet. Kommer du fra Norge, for eksempel, vil du per definisjon tjene mye, sammenlignet med en fra Mali eller Haiti. Ikke fordi du er mer intelligent eller hardtarbeidende. Det er denne landspesifikke ulikheten i mulighet som driver det vi kaller den pågående migrasjonskrisen. Du har fått utdelt et lodd, som heter fødested. Du og jeg har altså fått gull-loddet.

Annonse

sosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvollsosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvoll

Akkurat når det gjelder nordmenn, stemmer dette, men jeg synes forfatteren bommer når han beskriver USA på samme måte. Her vil både klasse og rase være avgjørende for hva du tjener. Og vi vet også fra forskning her hjemme at klasse faktisk betyr ganske mye. Men det er bare en detalj i forhold til denne boka. Forfatterens radikale sivilisasjonskritikk er viktig: Vi selger våpen til kriminelle regimer, som det saudiarabiske, og blir overrasket over at det skaper flere flyktninger i regionen. Og hva med alle skatteparadisene vi har skapt, hvor eliter, både i rike og fattige land, sylter ned midler.

Hvorfor så overrasket over at det også fører til økte migrasjonsstrømmer.

Klimaflyktninger – en egen kategori

Hva med klimaet våre land har latt løpe løpsk? Forfatteren opererer med et tall på 100 millioner mennesker som må omplasseres innen 2050, drevet bort fra sine hjem. Han foreskriver at USA må ta cirka en fjerdedel av dem, siden de har bidratt til anslagsvis en fjerdedel av ekstra atmosfærisk CO2. Europa bør ta en annen fjerdedel og Kina 11 prosent. Akkurat som det eksisterer en karbonskatt på forurensning, må det være en migrasjonsskatt for forurensende nasjoner.

Hans omfavnelse av immigranten/innvandreren er lite populært i mange miljøer.

Den siste delen av boken er viet migrasjonens fordeler, både økonomisk og kulturelt. Mehta argumenter godt for hvorfor immigrasjon lønner seg for et samfunn, for å opprettholde produktivitet, innovasjon og kreativ kraft. Innser ikke snart Japan at de må slippe inn immigranter, risikerer samfunnet å stagnere helt. Det er for øvrig også en viktig konklusjon i Jared Diamonds siste bok Upheaval.

Gjør narr av Danmark

Mehta gjør regelrett narr av Danmark og den nye danske regjeringens forsøk på å avskaffe det de kaller gettoer og innvandringstette bydeler. Men Mehta er samtidig åpen for at immigrasjon gjerne må skje etter ulike kriterier, for eksempel slik det nå innvandringsliberale Kanada gjør det. De søker etter immigranter med visse kvalifikasjoner. At det kan være urettferdig overfor de med de dårligste utdelte loddene, ser ikke ut til å plage Mehta nevneverdig.

Mehta gjør et poeng ut av at mennesker som klarer å omgås ulike kulturer også har det bra. De har flere identiteter, og mye kulturell kompetanse (egentlig litt likt dagens ungdommer som studerer og reiser mye i utlandet). De er stolte av hvem de er og de er på det viset rike mennesker.

Mehtas bok, med sitt kritiske blikk og åpne holdning til verden og livet, er vel verdt en reise.

Jeg minnes i den sammenheng en tale jeg en gang hørte en avtroppende flyktningkonsulent holde: «Innvandrere skal ikke stå med lua i hånda. De skal gjøre sin plikt, de skal fagorganisere seg og de skal kreve sin rett!»

Utopist eller realist

Mehta vil for mange virke som et utopist. Hans omfavnelse av immigranten/innvandreren er lite populært i mange miljøer. Men han er ikke alene om sitt syn. Andre er til og med enda mer radikal. Ifølge den nederlandske historikeren Rutger Bregman ble alle milepæler i vår sivilisasjon, som avskaffelse av slaveriet og innføring av demokratiet, på et tidspunkt regnet som utopiske fantasier. I Utopia for realister (Spartacus 2017) presenterer han tre grunnleggende ideer – borgerlønn, 15 timers arbeidsuke, og åpne grenser. Det er hakket lenger enn det Mehta går.

Etter å ha vært gjennom mange kritiske sider om USA, overrasker Mehta når han avslutter boken med en ren kjærlighetserklæring til sitt hjemland USA Han elsker særlig New York, for den dynamikken byen har og fordi nesten alle verdens land er representert der. Han kan dra til «utlandet» hvilke dag han vil i «the big apple».

Dette er det eksepsjonelle med USA; det rommer alle andre land. Det var ikke derfor han kom, skriver han, men det er derfor han blir. USA er på dette viset verdens håp.

Mehtas bok, med sitt kritiske blikk og åpne holdning til verden og livet, er vel verdt en reise.