Patriarkatet får oss til å glemme hvem vi egentlig er

Vi har et ordtak som sier at nød lærer naken kvinne å spinne, men det hjelper hvis hun har penger også. Krig – eller trusselen om krig – har det med å mobilisere stater til å bruke alt de har på nyskaping. Hvor ville vi har vært nå hvis vi hadde investert like mye i å gjøre noe med klimakrisen som vi investerte i den kalde krigen? Antagelig et godt stykke nærmere en løsning. Likevel sitter vi liksom fast i denne ideen om at menneskelig oppfinnsomhet krever en viss grad av blod og død for å ta skikkelig av. Det bunner i den manglende forståelsen av den teknologiske historien vår.

Menneskets teknologiske nyvinninger må ha begynt med et våpen. Den første oppfinneren må ha vært en mann.

En manglende forståelse som skyldes vår innstendige trang til å ekskludere kvinner.

Hvis ting kvinner engasjerer seg i og holder på med, ikke kan regnes som teknologi, mens menn i stadig større grad blir nødt til å spesialisere seg på krig, vil vår forståelse av teknologiens historie legge altfor stor vekt på vold og død.

Menneskets evne til å lage og bruke redskaper går flere millioner år tilbake i tid. Selv våre slektninger sjimpansene lager det. Derfor mener forskere at de første redskapene antagelig ikke ble lagd av stein, men av greiner, kvister og andre svært forgjengelige materialer. I denne sammenhengen betyr «svært forgjengelige» at de neppe overlevde i mer enn noe sånt som 350 000 år. Det er det som er grunnen til at vi ikke vet så mye om disse redskapene – de er helt borte.

Det er imidlertid ikke på noen måte innlysende at de første redskapene vi fant opp, var ment for jakt og derfor (antagelig) ble oppfunnet av menn. Ta for eksempel gravepinnen: trepinner som vi kvesset og herdet med ild til stive spisser. Disse pinnene åpnet en helt ny verden for menneskeheten. Med en gravepinne i hånden kunne du plutselig komme deg ned under bakken, der det fantes deilige insekter å sette tennene i, for ikke å nevne jamsrøtter: en slags søtpotet som kunne bli opptil en meter lang, noe som gjorde det nesten umulig å grave den opp med bare hendene.

Når kvinner fjernes fra fortellingen, blir menneskeheten noe annet.

Vi vet ikke hva som kom først: spydet eller gravepinnen. Det som er interessant her, er veskrivelsen av hendelsesforløpet: Vi antar at spydet må ha kommet først. Menneskets teknologiske nyvinninger må ha begynt med et våpen. Den første oppfinneren må ha vært en mann. Det er imidlertid like sannsynlig at kvessede pinner opprinnelig ble oppfunnet av kvinner for å sanke mat, og at de først senere ble bearbeidet til bruk på jakt.

Årsaken til at vi tror kvinner oppfant gravepinnen, er arbeidsfordelingen i de fleste jeger- og sankersamfunn. Der var det vanlig at menn jaktet og kvinner sanket. Slik er det ikke i dyrenes verden: Bare spør en hvilken som helst løvinne, tiger, leopard, ulv, bjørn, rev, snømus, nise eller spekkhogger. Det fantes kvinnelige jegere blant menneskene også: Det nylige funnet av et 9000 år gammel skjelett av en kvinne med jaktutstyr har ført til en revurdering av antagelsene våre om kjønnsrollene i de gamle stammene.

Vi vet ikke hvordan det skjedde, men hos menneskene begynte kvinnene på et eller annet tidspunkt å bruke mesteparten av tiden sin på å fostre opp små barn og lage mat og klær til familien. Det er derfor forskere tror at det antagelig var kvinner som fant opp både morteren og kvernsteinen, og som fant ut hvordan de skulle sanke, transportere og tilberede mat.

Kjernen i problemet har alltid vært at det er blitt satt likhetstegn mellom mennesket og mannen.

Det var også mest sannsynlig kvinner, med tanke på at det var dette de spesialiserte seg på økonomisk, som oppdaget at man kunne røyke mat eller konservere den i honning eller salt. Matlaging er en teknologi. I matlaging tar man i bruk svært mange fysiske og kjemiske oppfinnelser, og matlaging var også utgangspunktet for eller bidro til andre teknologier som utvinning av metall, pottemakeri og farging. Matlaging krever bruk av teknikker og prosesser som man ikke bare må oppdage: Man må eksperimentere for å formulere dem i effektive, gjentakbare systemer. Oppfinnelsen av matlaging innebar langt mer enn at noen tilfeldigvis slengte en gris på bålet og oppdaget at de likte lukten av sprøstekt kjøtt.

Hvorfor antar vi da at køller og spyd var de første redskapene våre? Det får oss til å kjøpe ideen om at drivkraften bak menneskenes oppfinnelser på en eller annen måte er knyttet til en drift for å dominere verden rundt oss. Når kvinner fjernes fra fortellingen, blir menneskeheten noe annet. Og slik fortsetter vi å lure oss selv med hensyn til menneskets natur. En av de mest alvorlige konsekvensene av patriarkatet er at det får oss til å glemme hvem vi egentlig er.

Hvis vi i stedet hentet frem de aspektene ved menneskelig erfaring som vi har kodet som kvinnelige, og anerkjente dem som universelle, ville vi endre hele definisjonen av hva det betyr å være menneske. Kjernen i problemet har alltid vært at det er blitt satt likhetstegn mellom mennesket og mannen. Kvinner er liksom et slags supplement, og – som vi vet – skapt av ett eneste ribbein.

Mannens redskaper får tilhøre «historien», mens kvinnens blir overlatt til «kvinnehistorien».

Dette ser vi i kulturen hele tiden. I William Shakespeares teaterstykke får Hamlet, en hvit dansk prins, tale på vegne av hele menneskeheten i sin eksistensielle angst. Og til en viss grad gjør han jo det. Problemet er alle menneskene som ikke får den samme retten til å være universelle, og at dette i sin tur begrenser oppfatningen vår av hva det betyr å være menneske.

Skildringer av en som føder, blir for eksempel ikke sett på som universelle på samme måte som skildringer av menn på slagmarken. Fødselshistorier kan tydeligvis ikke fortelle oss om menneskelig glede og smerte, kroppens vold eller hva vi gjør for dem vi elsker. I moderne kultur blir fødselsberetninger uten unntak sett på som «feminine»: Det forventes ikke at de skal finne gjenklang i en som ikke føder, ikke har født eller ikke kommer til å føde en dag. Som om det å komme ut av en vagina og møte lyset ikke bokstavelig talt er den mest universelle opplevelsen som finnes.

Vi gjør nøyaktig det samme med teknologihistorien: Mannens redskaper får tilhøre «historien», mens kvinnens blir overlatt til «kvinnehistorien».

Det ene lille problemet med det er at vi dermed misforstår alt.

Opplysningsfilosofen Voltaire skrev de berømmelige ordene: «Det har eksistert svært lærde kvinner, og også kvinnelige krigere, men det har aldri eksistert kvinnelige oppfinnere.» Det var selvsagt helt feil: Voltaire hadde til og med hatt en kjæreste som i sin tid fant opp et nytt finansprodukt bare for å få ham ut av fengsel etter at han pådro seg en vanvittig spillegjeld. Men Voltaire tenkte ikke på det. Med «oppfinnelser» mente han antagelig «store maskiner».

Det som tilhører kvinnenes verden, kan per definisjon ikke være teknologi.

Vi skal kanskje ikke klandre ham for det. Vi lærte tross alt på skolen at bronsealderen ble etterfulgt av jernalderen, med nøyaktig de termene: «bronse» og «jern». Men med hånden på hjertet kunne vi like gjerne ha kalt dem «keramikkalderen» eller «linalderen». Det at noen oppdaget at leire kunne herdes i varme – og at hun derfor kunne bruke den til å lagre mat og vann – var ikke en mindre teknologisk bragd enn oppdagelsene av hvordan man produserer bronse og jern.

Historikeren Kassia St. Clair har diskutert hvordan tekstiler og keramikk høyst sannsynlig spilte en viktigere rolle i folks hverdagsliv enn bronse og jern, men likevel ikke blir sett på som epokegjørende fremskritt på samme måte. Det er riktignok sant at sporene etter denne teknologien, i motsetning til metallene, har gått tapt under jorden for lengst. Men det er også verdt å huske at disse gjenstandene overveiende tilhører kvinnenes verden. Og det som tilhører kvinnenes verden, kan per definisjon ikke være teknologi. I historiens løp har vi lagt mye innsats i å opprettholde denne ideen.

Dette er et utdrag fra boka Oppfinnelsens mor – hvordan gode ideer blir over sett i en verden bygget for menn. Boka er oversatt av Lene Stokseth og utgitt av Cappelen Damm.