Stortingets skikk og bruk

Aps finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen, har akkurat ryddet i skapet og levert en drakt til Fretex. En brun jakke med tilhørende skjørt, med innvevde oransje tråder. Et antrekk innkjøpt i den tro at hun skulle se seriøs ut, at klærne ikke skulle stå i veien for budskapet hennes. Hun er ikke så sikker lenger.

– Nå kastet jeg den, altså. Den er noe av det mest kjerringaktige jeg har eid. Jeg trodde jeg safet med denne, og innså ikke det komiske i det; jeg kledde ikke på meg, jeg kledde meg ut!

Marthinsen sikter til de første årene som medlem av Energi- og miljøkomiteen. Hun var bare 25 da hun hadde sin første arbeidsdag på Løvebakken. Usikkerheten var stor.

– Overgangen var voldsom. Jeg kom rett fra Blindern, gikk i jeans og t-skjorter og hadde overhodet ikke respekt for etikette og kleskoder. Jeg syntes bare det var tåpelig. Det var også urettferdig at menn bare kunne ta på seg en dress – den kunne være så stygg og slaskete som bare det. For damer var det helt udefinert hvor lista lå. Dette var jo før vi fikk denne håndboka, sier hun.

– Usikkerhet

Stortingets protokoll-håndbok, altså. Et hefte på 20 sider som første gang utkom i 2013, og har blitt revidert en gang siden. Her står det blant annet at man skal respektere stortingssalen og kle seg deretter. Menn i dress, skjorte og slips. Damene i drakt, kjole med jakke over og passende skotøy. T-skjorter med politisk budskap, palestinaskjerf og klovneneser er ikke tillatt. Her er også gode råd til hvordan man skal kle og oppføre seg på tjenestereiser til utlandet – og på Kongens årlige middag for representantene.

Arbeidet med håndboka var igangsatt før Ida Børresen tiltrådte som administrasjonsdirektør i 2012, men det var hun som ledet arbeidet med å fullføre den.

– Hadde det sklidd ut?

– Usikkerhet rundt etiketten har vært en gjennomgående sak i lange tider. Kristin Halvorsen har blant annet fortalt at hun fikk refs av Hanna Kvanmo fordi hun gikk i for korte skjørt. Det er ingen annen organisasjon som fungerer som Stortinget, og det er skrevne og uskrevne regler for hvordan man bør opptre. Det er greit å kunne reglene, sier Børresen.

Intensjonen er altså å hjelpe stilmessig ubehjelpelige politikere til korrekt tale og antrekk slik at folk hører det de sier. Ikke pakke inn den nakne sannheten slik en overivrig protokollsjef i Roma gjorde i slutten av januar. Vedkommende fikk dekket til statuene av nakne mennesker for ikke å fornærme den iranske presidenten. På Stortinget handler det mest om å ha respekt for stortingssalen og oppføre seg ordentlig.

 

T-skjortetrøbbel

Det gjorde ikke SVs Bård Vegar Solhjell da han i 2004 fikk refs for t-skjorta med budskapet om nei til diskriminering under OL – eller Heikki Holmås da han tre år senere fikk pepper for å feire fotballklubben Branns seriemesterskap fra Stortingets talerstol. Også han ved hjelp av en t-skjorte. Tre år etter dette ble det refs og mediesak igjen da en gjeng, blant andre Hadia Tajik, iførte seg Palestina-skjerf.

– Palestinaskjerf-aksjonen hadde jeg skylda for, sier Marianne Marthinsen. De var en gruppe som tydelig ville markere avstand til Israels krigføring mot Gaza.

– Det var en koordinert aksjon. Helt bevisst. Dette handlet ikke om å ikke skjønne reglene, sier hun og mener at det bør være rom for stunts av og til.

Ida Børresen tror skjerfrefsen i 2010 var sist gang Stortingspresidenten grep inn og sa tydelig ifra.

– Man skal ikke bruke Stortingets talerstol til propaganda. Men slik refs skjer ikke ofte. Når det gjelder generelt upassende språkbruk og klær, hender det at gruppelederne tar det opp med dem det gjelder. Sånt kan jo være litt touchy også, sier Børresen.

Nå er det en pågående diskusjon om jakkeplikt for kvinner i Stortingssalen. Man har rett og slett sett seg lei på bare skuldre. Å stå på talerstolen i bare singletten, er ikke noe særlig. Det mener både Marthinsen og Børresen.

 

Kjedelig?

En som i utgangspunktet ikke bryr seg om etikette og kleskodeks er journalist Aslak Borgersrud i Dagsavisen. Høsten 2014 hadde han sin debut i presselosjen som avisens egen «En slask på Tinget». Som liten fikk han innprentet av bestefaren sin at «I vår familie går vi ikke i slips». Han ønsker seg større variasjon.

– Folk er jo så ordentlige at det er kjedelig! Alle – uansett parti – er etter hvert blitt veldig like. I hele den tiden jeg har vært der er det ikke blitt klubba en eneste gang for upassende språkføring. Det har jeg savnet, selvfølgelig. Det er stor forskjell på Rådhuset og Stortinget. På Rådhuset er det mye morsommere, folk ler og tuller. På Stortinget er det så stivt, humoren er tørrvittig. Her er det ikke Rorbua-humor, for å si det sånn!

Borgersrud er redd det ikke lenger er aksept for typer som SVs Hallgeir Langeland med det lange håret, eller Kystpartiets Steinar Bastesen.

– Langeland var godt likt og respektert av alle på Stortinget, og da får man friere tøyler, tror jeg. Bastesen var jo spesiell, han ville alltid gå i selskinnsvest. Det var visst lett å se når han skulle snakke fra talerstolen. Da hadde han plutselig på seg mørk jakke. Nå er folk så opptatt av å se ordentlige ut og respektere institusjonen. Personlig liker jeg ikke kleskodeks. Det er en måte å fortelle hvem som hører hjemme der, og hvem som ikke gjør det. Jeg har mer tillit til folk i hettegenser enn dress. Når noen forteller meg eller andre at de helst bør gå i dress, er jeg skeptisk.

– Hva hadde du selv på deg den perioden du rapporterte fast fra Stortinget?

– Jeg følte vel ikke at jeg var i posisjon til å utfordre kleskodeksen. Stort sett gikk jeg i dress, altså. Jeg var så frekk mye i mye av det jeg skrev, så jeg tenkte at jeg måtte fremstå som noenlunde ordentlig.

 

– Hva skal jeg ha på meg?

2. mai 2012 skulle Stortinget ha offisielt besøk fra Tyskland. Det var dagen etter at Ida Børresen hadde startet i direktørjobben.
– Dette hadde jeg ikke opplevd før. Protokollansvarlig gikk gjennom kjøreplanen, det var masse prosedyrer. «Hva skal jeg ha på meg», spurte jeg. Hun målte meg opp og ned og sa: «En drakt. Litt finere enn den du har på deg nå». Jeg skjønte ikke hva som var galt med den, men det var jo greit å få beskjed, forteller Børresen og ler.

Korrekt antrekk og etikette i forbindelse med utenlandsreiser, offisielle besøk og middag på Slottet er faktisk det administrasjonen får flest spørsmål om. Kongen og dronningen er demokratiske, og sier at damene kan ikle seg det peneste de har. Det er altså ingen krav om dyre gallakjoler. Men en «pen kjole» er også såpass udefinerbart at mange blir usikre. Marianne Marthinsen fikk selv påtale av en kollega da hun forsøkte seg med hestehale til kjolen og hadde på seg for lite sminke. Hun har også fått tilsnakk for bruk av leggvarmere og vinterstøvler i stortingssalen.

– Den brune drakten ble ikke slitt ut, for å si det slik. Jeg fant ut at jeg måtte finne min egen måte å kle meg korrekt på, og klesskapet mitt er nå mer sammensatt. Det er grader av formalitet, og det er bare på de mest formelle og alvorlige møtene at jeg bruker hel drakt. Nå har jeg et forhold til jobbgarderoben som menn har: Jeg tar på pen jakke. Det betyr at jeg er på jobb. Jeg har vokst inn i det. Særlig i utlandet kan feil antrekk tolkes som mangel på respekt. Da når ikke budskapet fram.

Ida Børresen tror administrasjonen har truffet noenlunde godt med protokollhåndboka.

– Men jeg må fremdeles minne representantene på at de ikke kan bruke mobilen under middagen på Slottet. Og at det ikke er lov å gå ut og røyke.

Ida Børresen ler.

– Du holder folk i øra?

– Jeg er flink til å gi et lite hint.